HR-1996-106-S - Rt-1996-335
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-02-29 |
| Publisert: | HR-1996-00106-S - Rt-1996-335 (114-96) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Vegtrafikkrett, Førerkortbeslag |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1996-00106 S, jnr 73/1996 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Backer, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §33 |
Saken gjelder videre kjæremål om beslag av førerkort.
A, født xx.xx.1964, er siktet for ulovlig kjøring med snøscooter i X og på Y 2 desember 1995. Førerkortet ble beslaglagt 20 desember 1995. A samtykket ikke i beslaget, og Vestfinnmark politikammer begjærte 4 januar 1996 forhørsrettens kjennelse for fortsatt beslag.
Hammerfest forhørsrett avsa 19 januar 1996 kjennelse med slik slutning:
"Politiet må tilbakelevere beslaglagt førerkort tilhørende A, født xx.xx.1964."
Politiet påkjærte kjennelsen til Hålogaland lagmannsrett som 8 februar 1996 avsa kjennelse med slik slutning:
"Førerkortet tilhørende A, født xx.xx.1964, kan holdes beslaglagt til saken er rettskraftig avgjort, dog ikke utover 30. juni 96."
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling og lovanvendelse, jf straffeprosessloven §388 nr 2 og 3. Det er i det vesentligste anført:
Det fremkommer ikke av kjennelsen om lagmannsretten har vurdert om det forhold retten finner skjellig grunn til å mistenke siktede for, er et slikt forhold som kan medføre inndragning av førerkortet, jf vegtrafikkloven §33 nr 5. Videre har ikke lagmannsretten vurdert de familiære og jobbmessige forhold som siktede hadde påberopt som argumenter for at førerkortbeslaget er et uforholdsmessig inngrep. Vurderingen bør også baseres på om det finnes alternativer til beslag av førerkort, noe retten ikke har vurdert. Behovet for beslag ut fra hensynet til trafikksikkerheten eller almene hensyn, jf vegtrafikkloven §33 nr 5, er ikke vurdert, jf Rt-1975-789.
Subsidiært hevdes at lagmannsrettens lovanvendelse er feil. Det forhold som retten finner at A kan mistenkes for, kan ikke senere påregnes å medføre inndragning etter vegtrafikkloven §33 nr 1. Lagmannsretten har bare vurdert bevisene som sterke nok til at A med skjellig grunn kan mistenkes for forholdet. Retten har ikke vurdert om bevisene er sterke nok til at A kan bli straffet for handlingen, noe som er et vilkår for senere inndragning, jf Rt-1984-183.
Lagmannsrettens premisser tyder på at uttrykket "skjellig grunn" er tolket feil.
A har nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves."
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset slik det følger av straffeprosessloven §388. Utvalget kan prøve lagmannsrettens saksbehandling og dens tolking av loven, men ikke bevisbedømmelsen og den konkrete rettsanvendelsen.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at det er noen feil ved lagmannsrettens lovtolking. Det følger av vegtrafikkloven §33 nr 1 at inndragning kan skje hvis siktede domfelles eller straffes. Man kan heller ikke se at lagmannsretten har tolket uttrykket "skjellig grunn til mistanke" i §33 nr 5 på feilaktig måte.
Lagmannsrettens premisser er knappe, men må ses i sammenheng med forhørsrettens kjennelse, påtalemyndighetens kjæremål og siktedes tilsvar. Lagmannsretten har drøftet de spørsmål som var tatt opp i kjæremålet og tilsvaret, og kjennelsen må forstås slik at lagmannsretten forøvrig er enig med forhørsretten.
Lagmannsretten har således drøftet om det foreligger skjellig grunn til mistanke og om beslagleggelse av førerkortet vil være et uforholdsmessig inngrep. Det siste er, slik kjæremålsutvalget leser kjennelsen, særlig vurdert ut fra trafikksikkerhetsmessige hensyn. Selv om lagmannsrettens drøftelser er forholdsvis knappe, finner kjæremålsutvalget at de er tilstrekkelige. At det straffbare forhold kunne lede til inndragning av førerkortet, fremgikk av forhørsrettens kjennelse. Lovforståelsen var ikke angrepet i kjæremålstilsvaret.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.