HR-1996-24-B - Rt-1996-197
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-02-09 |
| Publisert: | HR-1996-00024-B - Rt-1996-197 (60-96) |
| Stikkord: | Odelsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder Lagmannsrett LA-1993-00691 - Høyesterett HR-1996-00024 B, nr 269/1994. Se Høyesteretts dom av 17 april 1996 vedrørende retting ( HR-1996-00024 B1). |
| Parter: | Olav Gaathaug (Advokat John A Rein - til prøve) mot Ragnhild Røste Søhol (Advokat Thorstein Vale) |
| Forfatter: | Schei, Coward, Tjomsland, Dolva, Bugge |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1821) §13, Odelsloven (1974) §55, §11, §12, §3, §9, Odelsloven (1821), §12, §14, §53, §54, §78, §55 |
Dommer Schei: Saken gjelder krav om odelsløsning av eiendommen Gaathaug Vestre med Kolsetstykket, gnr 35 bnr 4 og gnr 37 bnr 4, i Sauherad kommune. Den reiser spørsmål om forståelsen av odelsloven §55.
Sakens bakgrunn er i korthet:
Ole Halvorsen Gaathaug overdro i 1921 to jordbrukseiendommer, Gaathaug Vestre og Romnes. Den ene, Gaathaug Vestre, gikk til hans eldste sønn, Halvor. Den andre, Romnes, til nest eldste sønn, Kristoffer. Overdragelsene var et "oppgivelsesskifte", jf Rt-1946-405, og skiftet bragte §12 og §13 i odelsloven av 26 juni 1821 til anvendelse.
Ved overdragelsene i 1921 hadde Ole Halvorsen Gaathaug ni barn. Fordelingen av eiendommene Gaathaug Vestre og Romnes til henholdsvis Halvor og Kristoffer, som de to best odelsberettigede, samsvarte med daværende odelslov §12, jf §11. De øvrige barna som må nevnes av hensyn til sakens odelsrettslige spørsmål, er Aslak - tredje eldste sønn, Kittil - yngste sønn og datteren Bergit. Den odelsrettslige prioritet ved oppgivelsesskiftet i 1921 mellom de barna som er nevnt, jf daværende odelslov §11 jf §3, var i rekkefølge: Halvor, Kristoffer, Aslak, Kittil og Bergit.
Halvor, som altså hadde fått overdratt Gaathaug Vestre i 1921, døde barnløs i 1962. Han hadde testamentert eiendommen til Aslaks sønn, Olav A. Overdragelsen til Olav A. var i samsvar med prioritetsregelen i daværende odelslov §13. Halvors linje var dødd ut, og eiendommen gikk til en person i den nærmeste av de linjer som ikke fikk noe ved delingen i 1921.
Olav A. døde - også barnløs - i 1970. Derved var Aslaks linje dødd ut. Enearving etter Olav A. var hans mor, Ragna. Hun overdro eiendommen i 1971 til Olav T., som var sønn av Bergit. Kittil og hans sønn, Olav K. Gaathaug, som altså hadde bedre odelsprioritet enn Olav T., fremmet ikke noe løsningskrav.
Olav T. døde - også han barnløs - i 1990. Hans søsken overdro som selvskiftende arvinger eiendommen til Olav T.s niese, Ragnhild Røste Søhol - datterdatter av Bergit.
Olav K. Gaathaug, Kittils sønn, mente seg bedre odelsberettiget enn Ragnhild Røste Søhol, og anla sak med krav om odelsløsning.
Nedre Telemark herredsrett avsa den 29 mai 1993 dom i saken med slik domsslutning:
"1. Ragnhild Røste Søhol frifinnes.
2. I saksomkostninger til Ragnhild Røste Søhol dømmes Olav Gaathaug til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom å betale kr 31700. - kronertrettientusensjuhundre."
Olav K. Gaathaug anket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett, som 6 mai 1994 avsa dom med slik domsslutning:
"1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Olav Gaathaug dømmes til innen - 2 - to uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å erstatte Ragnhild Røste Søhol saksomkostninger for lagmannsretten med - 22840, - tjuetotusenåttehundreogførti kroner."
Saksforholdet er mer utførlig beskrevet i herredsrettens og lagmannsrettens dommer, som jeg viser til. Det vil der fremgå at Ole Halvorsen Gaathaug etterlot seg en tredje eiendom, Solem, som i 1957 ble overdratt en annen av sønnene. Det er også i dommene redegjort for videre overdragelser av Romnes. Slik saken er prosedert, har imidlertid verken overdragelsen av Solem eller de videre overdragelser av Romnes noen betydning for det tvistespørsmål som foreligger til avgjørelse, og jeg ser derfor ingen grunn til å gå nærmere inn på dette.
Olav K. Gaathaug har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen. Saken står for Høyesterett i samme stilling som for de tidligere retter.
Den ankende part, Olav K. Gaathaug, har i hovedtrekk anført:
Prinsippet i gjeldende odelslov §55 får anvendelse i saken, dog slik at når det gjelder de generelle prioritetsregler som §55 må ses på bakgrunn av, er det reglene i den tidligere lov, jf her §11 og §12, som skal anvendes.
Olav K. Gaathaug mistet ikke sin odelsrett ved ikke å gå til løsningssak ved eiendomsovergangen i 1970/71. Han hadde da løsningsrett, men ikke løsningsplikt, jf Rt-1972-1231 og Rt-1988-431.
Da Olav T. døde i 1990, fikk Olav K. igjen mulighet til å løse Gaathaug Vestre. I forhold til prinsippet i odelsloven §55 var Olav T. "overtakaren" da han fikk tilskjøtet eiendommen i 1971, og hans "line" døde ut i 1990. Å se Bergit som overtaker, på den måten at Olav T.s overtakelse skjedde på vegne av hennes linje er fiksjon. Bergit har aldri hatt noen rett hun kunne benytte. Hun var langt bak i rekken i 1921, og hun døde i 1941, lenge før noen av eiendommene ble overdratt videre. At Olav T. var "overtakaren" i forhold til odelsloven §55, stemmer med ordlyden i bestemmelsen og med reelle hensyn. Det er rimelig at Olav K. må stå tilbake også for Olav T.s etterkommere når han først har latt Olav T. overta eiendommen, men det er ingen rimelighet i at han skal måtte stå tilbake for en rekke andre som utleder sin rett fra Bergit, som altså aldri har sittet med eiendommen. Ankemotparten vil ikke stå i noen dårligere stilling enn hun ville gjort dersom den ankende part - eller noen annen med bedre rett enn Olav T. - hadde løst eiendommen på odel i 1971. Hun har ikke hatt noen beskyttelsesverdig forventning om å kunne overta Gaathaug Vestre.
Ankemotparten overser i sin argumentasjon at tidligere odelslov §11, som §12 viser tilbake til, fastslår et "brutt" linjeprinsipp, hvor for eksempel sønn av yngre sønn går foran datter av eldre sønn. Dette får stor betydning for fordelingen etter daværende odelslov §12, jf §11. Etter denne lov §13 vil for eksempel en datter av arvelaterens eldste sønn være beskyttet mot løsning fra arvelaterens yngre sønn, dersom hennes far var "Vælgeren" på skiftet etter daværende odelslov §12, men om faren var død og hun selv opptrådte på skiftet, måtte hun stå tilbake for den yngre sønnen. Når dette var den rettslige situasjonen i forhold til §12 jf §11, må det være like klart at "Vælgeren" i §13 må være en person som i levende live har valgt en "Gaard". Det gir sammenheng i regelverket, og det samsvarer som nevnt med ordlyden i någjeldende §55, som ikke er ment å innebære noen realitetsendring i forhold til den tidligere lov §13.
Den ankende part har for Høyesterett nedlagt slik påstand:
"1. Olav Gaathaug gis rett til å løse eiendommen "Gaathaug Vestre" med Kolsetstykket gnr 35, bnr 4 og gnr 37 bnr 4 begge i Sauherad Kommune mot å svare vederlag etter odelstakst.
2. Ragnhild Røste Søhol tilpliktes å erstatte Olav Gaathaug sakens omkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett."
Ankemotparten, Ragnhild Røste Søhol, har i hovedtrekk gjort gjeldende:
Det er riktig at tvisten må avgjøres etter odelsloven §55, jf tidligere lov §13, men den ankende part har misforstått bestemmelsen. Hvor en av flere odelseiendommer er fordelt på skifte mellom livsarvinger, eller ved oppgivelsesskifte som i denne saken, skal eiendommen forbli i denne linjen. Det fremgår av §55 første ledd at med "lina" menes den livsarving som overtok eiendommen på skiftet og hans eller hennes etterkommere. Tilsvarende må "line" i annet ledd forstås slik at den gjelder den livsarving som ikke fikk eiendom på skiftet og hans eller hennes etterkommere. Da Olav T. overok Gaathaug Vestre i 1971, kom eiendommen inn i Bergits linje. Det har den konsekvens for etterkommere etter Bergit at deres odelsrett til eiendommen nå vil gå foran odelsretten til odelsberettigede i de øvrige linjer.
Å se - som den ankende part gjør - Olav T. som "overtakaren" i forhold til odelsloven §55, innebærer en bokstavfortolkning av ett enkelt ord, løsrevet fra den lovgivningsmessige sammenheng det står i. Det er ikke spørsmål om Olav T.s linje er dødd ut. Han utgjør ingen linje i forhold til odelsloven §55, men er en av flere i linjen utgått fra Bergit.
Dersom den ankende part skulle ha rett i at Olav T. i 1971 ikke overtok eiendommen i kraft av §55, som etterkommer i Bergits linje, men uavhengig av det skiftet av eiendommer som hadde funnet sted i 1921, må konsekvensen være at Olav K. Gaathaug som bedre odelsberettiget, da tapte sin odelsrett til eiendommen ved at han, eller andre med bedre odelsrett enn ham, ikke løste den på odel, jf tidligere odelslov §9. Det er nettopp anvendelsen av §55 som gjorde at Olav K. Gaathaug kunne la Olav T. beholde eiendommen uten å tape sin odelsrett, jf Rt-1972-1231 og Rt-1988-431.
Ankemotparten, Ragnhild Røste Søhol, har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Olav Gaathaug dømmes til å betale Ragnhild Røste Søhol saksomkostninger for Høyesterett."
Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannsretten og er i det vesentlige enig i den begrunnelse som er gitt i dommene.
Både den ankende part og ankemotparten er født før 1 januar 1965. Det innebærer at i den grad de alminnelige odelsrettslige prioritetsregler får anvendelse, jf tidligere odelslov §11 jf §3 og nåværende lov §12, er det den tidligere lov §11 som skal anvendes, jf overgangsbestemmelsen i odelsloven §78 første ledd. Derimot følger det av samme overgangsregel at det er §55 i den nåværende lov, og ikke den parallelle regel i tidligere lov §13, som eventuelt vil gjelde. Lovvalget på dette punkt får imidlertid ingen betydning. Nåværende lov §55 er antatt helt å samsvare med tidligere lov §13, jf Rygg og Skarpnes, Odelsloven med kommentarer, 3 utg 1992 34.
Ved avgjørelsen av tvisten må man ta utgangspunkt i det skiftet som fant sted i 1921. Da ble det foretatt en fordeling av eiendommer mellom Ole Halvorsen Gaathaugs livsarvinger, slik at de best odelsberettigede, Halvor og Kristoffer, fikk hver sin eiendom. Som jeg har redegjort for i saksfremstillingen innledningsvis, var det en rekke av søsknene som ikke fikk noen "Gaard", jf tidligere odelslov §12. For odelsprioriteten ved videre overdragelser av eiendommene, og det er Gaathaug Vestre som her er av interesse, hadde man bestemmelser i den tidligere odelslov §13, og har nå regler i §55, som altså skal samsvare med §13. Jeg finner grunn til å gjengi lovbestemmelsene.
Odelsloven av 26 juni 1821 §13: "§13. Er den Jord, Nogen i det i §12 omhandlede Tilfælde vælger, Arveladerens egen erhværvede eller nedarvede Odelsjord, saa forbliver Odelen til samme Jord i dens Linie, som har valgt, uden at de nærmere Odelsbaarne i Ætten kunne gjøre deres Odelsret gjældende, saalænge Nogen er tilbage af Vælgerens Afkom. Er dennes Afkom derimod aldeles uddød, gaaer Odelen vel over i en anden Linie, men dog først til den nærmeste af de Linier, som ved Delingen ingen Jord fik, og kun, naar ingen saadan gives, gaaer Odelen til den nærmest Berettigede i de Linier, der før fik Jord."
Odelsloven av 28 juni 1974 nr 58 §55: "§55. Er eigedom som er overtatt etter §53 eller §54 odelsjord, blir odelen verande i lina til den arvingen eigedomen er utlagt til, slik at dei andre åsetesarvingane ikkje kan gjera odelsrett gjeldande mot overtakaren eller nokon av etterkomarane hans.
Er lina til overtakaren utdøydd, går odelen først til den næraste av dei linene som ikkje fekk noko jord ved delinga. Finst inga slik line, går odelen til den med best rett i dei linene som først fekk jord."
Bestemmelsene fastslår to hovedprinsipper. For eiendom som er overtatt ved fordeling av flere eiendommer, jf tidligere odelslov §12 og nåværende lov §53 jf §14, blir odelen værende i linjen til den som overtok den. Eiendommen kan med andre ord ikke kreves løst fra odelsberettigede i denne linjen av odelsberettigede fra andre linjer, uansett hvor god prioritet disse skulle ha etter de generelle prioritetsregler i tidligere lov §11 eller nåværende lov §12. Dernest fastslår bestemmelsene at hvis den linjen som overtok eiendommen på skiftet dør ut, går odelen først til den nærmeste linje som ikke fikk noe ved skiftet. At man her med "linje" mener den av søsknene som ikke nådde opp ved det opprinnelige skiftet og hans eller hennes etterkommere, og ikke bare den som faktisk overtar eiendommen ved den nye overgangen og dennes etterkommere, anser jeg åpenbart. Det fremgår av såvel lovteksten i §13 i 1821-loven som i §55 i nåværende lov, at retten knyttes til de linjer som ikke fikk noe ved delingen, linjene regnes med andre ord fra dem som ved det opprinnelige skiftet hadde rett, men ikke nådde opp.
Ordet "overtakaren" i §55 er brukt om den som overtok eiendommen på det opprinnelige skiftet. Det virker søkt - og må være uholdbart - ut fra en filologisk fortolkning av dette ordet, å skulle begrense den beskyttede krets ved senere overdragelser til den som faktisk overtar og hans eller hennes etterkommere, og derved utelukke fra vern dem som ellers skulle tilhøre linjen regnet fra den som hadde rett ved det opprinnelige skiftet. En slik fortolkning ville hatt en enda svakere språklig forankring i den tidligere lov §13, som bruker "Vælgerens Afkom" om den person 1974-loven betegner som "overtakaren". "Vælgeren" kan det være naturlig å bruke i en skiftesituasjon hvor det er flere eiendommer til fordeling, men derimot ikke om den som overtar en eiendom som er blitt ledig etter at en linje er dødd ut.
Odelsloven §55 sier direkte bare at hvis linjen til den opprinnelige overtakeren er dødd ut, går odelen videre til den nærmeste av de linjene som ikke fikk noe ved det opprinnelige skiftet. Bestemmelsen angir ikke hvilket vern den linjen som nå overtar eiendommen, vil ha. Det er imidlertid ikke tvilsomt at det vern som er angitt i §55 første ledd, også tilkommer den linje som overtar etter annet ledd.
Annet ledd i §55 kan oppfattes slik at den bare gjelder det tilfelle at linjen til den opprinnelige overtaker er utdødd, og det så er spørsmål om hvem som har rett til å overta eiendommen. Det sies ikke uttrykkelig at bestemmelsen også gjelder dersom den linjen som har overtatt etter annet ledd, dør ut. En viss språklig forutsetning om at det er tilfellet, kan nok sies å ligge i bestemmelsen, kanskje særlig i uttrykksmåten i den tidligere lov §13 2. punktum, og at bestemmelsen skal forstås slik er lagt til grunn i praksis, jf blant annet Rt-1972-1231 og Rt-1988-431. I denne forbindelse viser jeg også til en uttalelse professor Knut Robberstad ga i 1972 vedrørende en annen løsningssak for Gaathaug Vestre, som for øvrig ble frafalt. Professor Robberstad skrev i sin uttalelse blant annet:
"2. I odelslovi §12 og §13 står reglar um delingsprinsippet i åsætesretten, og det er på det reine at desse reglane har innverknad på odelsretten (§13).
Her er systemet så at fyrst vert det gjeve reglar um eit skifte med åsætesval og med ein gard til kvar line. So går §13 ut på 1) å halda kvar av dei utdelte gardane i den line (den ættleggen) som fekk garden på skiftet, og 2) å føra asjur det same grunnleggjande skiftet kvar gong ei line døyr ut eller ikkje vil eller kann ha garden lenger. Noko av denne asjurhaldingi er det at ein avliden eldre sons dotter går fyre ein yngre sons son. Dette er og eit undantak frå den agnatiskkognatiske suksesjonen som står i §11 og er hovudregelen."
Etter dette legger jeg til grunn at prinsippet i odelsloven §55 jf dagjeldende lov §13 fikk anvendelse da Olav A. døde barnløs i 1970. Derved var Aslaks linje utdødd. Olav A.s mor arvet eiendommen som Olav A.s enearving, og hun skjøtet den etter kort tid - i 1971 - til Olav T. Olav T. hørte til Bergits linje, som ikke hadde fått eiendom på skiftet etter Ole Halvorsen Gaathaug. Riktignok var det bedre odelsberettigede linjer enn Bergits som ikke hadde fått eiendom, blant annet Kittils linje, hvor Olav K. Gaathaug kom inn. De bedre prioriterte gjorde imidlertid ikke gjeldende sin løsningsrett. Selv om de bedre prioriterte ikke ved dette mistet sin odelsrett til eiendommen, jf Rt-1972-1231 og Rt-1988-431, gikk den nå inn i Bergits linje med det vern som fulgte av odelsloven §13, og som i dag følger av odelsloven §55 første ledd. Ved overdragelsen fra Olav T.s dødsbo til Ragnhild Røste Søhol i 1990 fortsatte eiendommen i Bergits linje, og Ragnhild er beskyttet mot løsningskrav fra pretendenter utenfor linjen, som Olav K. Gaathaug.
Anken har vært forgjeves. Avgjørelsen har ikke budt på tvil. Saksomkostninger må tilkjennes for Høyesterett, og det er ikke grunn til å endre lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse. For Høyesterett har ankemotparten krevet saksomkostninger med kr 64 243, hvorav utgifter utgjør kr 4 243. Kravet tas til følge.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Olav Gaathaug til Ragnhild Røste Søhol 64 243 - sekstifiretusentohundreogførtitre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
Dommer Coward: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Tjomsland: Likeså.
Dommer Dolva: Likeså.
Dommer Bugge: Også jeg er enig med førstvoterende i resultatet, og jeg slutter meg til hans begrunnelse for så vidt Olav K. Gaathaugs odelsrettslige stilling skal bedømmes på grunnlag av bestemmelsene i odelsloven §55 jf §13 i lovens av 1821. For min del har jeg imidlertid vanskelig for å se at vi her har en situasjon som reguleres av odelsloven §55.
Bestemmelsen gjelder det tilfelle at en odels- eller åseteseiendom er overtatt etter §53, dvs ved en slik fordeling av flere eiendommer som omhandles i odelslovens §14, tidligere §12 i loven av 1821. En slik situasjon forelå da Halvor overtok Gaathaug Vestre i 1921, og likeledes da Olav A. - tredje sønns sønn som hadde best rett etter de daværende prioritetsregler - overtok eiendommen etter Halvors død i 1962. Men etter min mening er det ikke grunnlag i saken for å se den videre overtagelse etter Olav A.s død - gjennom moren Ragna - til Olav T. i 1971, som en fortsettelse av den opprinnelige fordeling etter Ole Halvorsen Gaathaug - som noen "asjurhalding" av dette eiendomsskiftet, slik som professor Robberstad omtaler. Vi har så godt som ingen opplysninger om bakgrunnen for denne siste overdragelsen.
Jeg mener det er naturlig å se på overdragelsen i 1971 til Olav T. som en regulær eiendomsoverdragelse fra en bedre prioritert linje - Aslaks - til en erverver i en dårligere prioritert linje - Bergits. Den utløste da løsningsrett for Kittil og hans linje, som var dårligere prioritert enn Aslaks, men bedre prioritert enn Bergits. Kittil og hans linje valgte imidlertid ikke å gjennomføre noen odelsløsning ved overdragelsen til Olav T. i 1971 innen lovens frist. Løsningsretten gikk dermed tapt for Olav K. Gaathaug, jf §9 i loven av 1821.
Saksomkostningsavgjørelsen er jeg enig i.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Olav Gaathaug til Ragnhild Røste Søhol 64 243 - sekstifiretusentohundreogførtitre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.