HR-1996-32-A - Rt-1996-391

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1996-03-14
Publisert:	HR-1996-00032-A - Rt-1996-391 (129-96)
Stikkord:	Strafferett, Skatterett
Sammendrag:
Saksgang:	Høyesterett HR-1996-00032 A, snr 239/1995
Parter:	Påtalemyndigheten (Aktor: førstestatsadvokat Morten Eriksen) mot A (Forsvarer: advokat Erling O Lyngtveit)
Forfatter:	Stang Lund, Gussgard, Aasland, Dolva, Holmøy
Lovhenvisninger:	Ligningsloven (1980) §12-2, Straffeloven (1902) §42, §52, §57, §62, Skatteloven (1911) §118, Skatteloven (1911), Byskatteloven (1911) §110, LOV-1950-12-08-1, §12-3, §12-4, Ligningsloven (1980), LOV-1990-12-21-65, LOV-1992-04-10-32

Bergen byrett avsa 2 mai 1995 dom med slik domsslutning:

"1. B, født xx.xx.1933, dømmes for overtredelse av ligningsloven §12-1 nr. 1, jfr. §12-4, slik de lød med virkning fra 1. januar 1991 og overtredelse av ligningsloven §12-1, jfr. §12-2 etter endring av 10. april 1992, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd til en straff av fengsel i 10 - ti- måneder, hvorav 5 -fem- måneder i medhold av straffeloven §52 flg. gjøres betinget med en prøvetid på 2 -to- år.

2. D, født xx.xx.1932, dømmes for overtredelse av ligningsloven §12-1 nr. 1, jfr. §12-4, slik de lød med virkning fra 1. januar 1991 og overtredelse av ligningsloven §12-1, jfr. §12-2 etter endring 10. april 1992, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, til en straff av fengsel i 120 - etthundreogtjue- dager, hvorav 90 -nitti- dager i medhold av straffeloven §52 flg. gjøres betinget med en prøvetid på 2 -to- år.

3. A, født xx.xx.1955 dømmes for overtredelse av ligningsloven §12-1, jfr. §12-2 etter endring 10. april 1992, sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, til en straff av fengsel i 5 -fem- måneder, hvorav 90 -nitti- dager i medhold av straffeloven §52 flg. gjøres betinget med en prøvetid på 2 -to- år.

I tillegg idømmes han en ubetinget bot til statskassen, stor kr 50000.- -kronerfemtitusen- subsidiært en straff av fengsel i 20 -tjue- dager.

Han frifinnes for 2 tilfeller av overtredelse av ligningsloven §12-2 slik den lød forut for 10. april 1992.

4. B dømmes til innen 14 -fjorten- dager fra dommens forkynnelse å betale saksom kostninger til det offentlige med kr 50000.- - kronerfemtitusen-.

5. D dømmes til innen 14 -fjorten- dager fra dommens forkynnelse å betale saksom kostninger til det offentlige med kr 50000.- - kronerfemtitusen-.

6. A dømmes til innen 14 -fjorten- dager fra dommens forkynnelse å betale saksom kostninger til det offentlige med kr 50000.- - kronerfemt itusen-."

Saksforholdet framgår av herredsrettens domsgrunner.

De domfelte begjærte fornyet behandling og anket subsidiært over saksbehandlingen, lovanvendelsen og straffutmålingen. Påtalemyndigheten har anket over lovanvendelsen for så vidt angår frifinnelsen av A for overtredelse av ligningsloven §12-2 slik bestemmelsen lød før endring ved lov 10 april 1992 nr 32, og over straffutmålingen for samtlige domfelte.

Høyesterett har gitt samtykke til lagmannsrettsbehandling. Påtalemyndighetens anke over lovanvendelsen er henvist til Høyesterett. Møtende statsadvokat har utenom anken gjort gjeldende at den frifinnende del av byrettens dom må oppheves på grunn av mangelfulle domsgrunner.

Økokrims statsadvokatembetets tiltale 20 juni 1994 mot A for så vidt angår overtredelse av ligningsloven 12-2 slik bestemmelsen lød før 10 april 1992, har for del II postene 4 og 5 A følgende gjerningsbeskrivelse:

"Post 4. Bistand i forbindelse med salg av aksjer i AS X

I egenskap av advokat og juridisk rådgiver bisto A med råd og utarbeidelse av flere dokumenter, med virkning for opplysninger til Bergen ligningskontor, gitt i selvangivelsene til C og B for årene 1986 til 1992.

Gjennom sin bistand unndro eller søkte han å unndra inntekt og formue fra å bli skattlagt.

Bistanden besto i følgende forhold som hadde virkning for den personlige selvangivelse til C og B for årene 1986 til 1992:

En gang ultimo 1986 og/eller i januar 1987 bisto A med utarbeidelse av avtale datert 29. desember 86 (håndskrevet endret til 30. januar 87), mellom på den ene side C og B, og på den annen side Y AS.

Etter avtalen hadde C tilsynelatende solgt 8 aksjer i AS X til Y AS for kr 1120000, og B hadde solgt 7 aksjer for kr 980000 - tilsammen 15 aksjer for kr 2100000, som beskrevet under post 1.

Aksjene ble i realiteten ikke solgt, men var fortsatt eid og disponert over av C og B. Vederlaget var kompensasjon for bortfall av tidligere inngått rammeavtale av 24. oktober 86 mellom AS X og Y AS vedrørende Zveien - - -.

Post 5. Bistand i forbindelse med salg av tomten Æveien - - -/salg av aksjene i AS Æveien - - -.

I egenskap som nevnt under post 4, bisto A med virkning for de personlige selvangivelsene til B, og D for årene 1987-1991.

A.

I perioden oktober 1987 til januar 1988 bisto A med råd og utarbeidelse av dokumenter i forbindelse med salg av tomten Æveien - - -, stiftelse av selskapet AS Æveien - - - samt salg av aksjene i AS Æveien - - - . Ifølge dokumentene skulle det finne sted et skattefritt aksjesalg i 1991 fra B og D til AS Ø.

I realiteten skjedde transaksjonen i 1987, og var skatterettslig innvunnet samme år av B og D personlig og/eller deres selskaper, som beskrevet under post 2 for B og under post 3 for D.

Forslag til fremgangsmåte for gjennomføringen, ble trukket opp i et PM av 12. november 1987 utarbeidet av advokat A. På grunnlag av forslaget utarbeidet A deretter følgende dokumenter: - Stiftelsesdokument for selskapet AS Æveien - - - den 17. desember 87.

Aksjonærer var B (24,33 %), D (15,67 %) og AS Ø (60 %), og aksjekapitalen var kr 50000. - Salgsavtale av 17. desember 87 hvoretter AS X og D AS selger tomten Æveien - - - til selskapet AS Æveien - - - for kr 2000000. - Salgsavtale av 17. desember 87 hvoretter B og D selger sine aksjer i AS Æveien - - - til AS Ø, som beskrevet under post 2."

Byretten kom for begge tiltalepostene til at As bistand og rådgivning ikke gikk inn under ligningsloven §12-2 fordi A ikke hadde hatt befatning med de domfeltes selvangivelser for årene 1986-1992 eller hadde bistått med å utarbeide opplysninger til ligningsmyndighetene.

Påtalemyndigheten hevder at en riktig rettslig bedømmelse av det saksforhold byretten har funnet bevist, tilsier at A skulle vært dømt i samsvar med tiltalen for forsettlig overtredelse av ligningsloven §12-2. Det gjøres gjeldende at byretten har lagt til grunn en uriktig og for snever forståelse av bestemmelsen. A har i næring bistått med å sette opp selvangivelsen eller med utarbeidelse av opplysninger til ligningsmyndighetene ved å lage avtaler, stifte selskap, utferdige nødvendige dokumenter og gi råd slik at B og D i selvangivelsene kunne opplyse at det hadde funnet sted et skattefritt salg av aksjer. Ved dette har A forsettlig unndratt eller søkt å unndra inntekt fra å bli skattlagt eller medvirke til dette når han visste at avtalen om salg av aksjer i AS X var motivert ut fra et ønske om å omgå gjeldende skatteregler. Påtalemyndigheten har ikke gjort gjeldende at medvirkningsalternativet i §12-2 nr 1 er aktuelt. For transaksjonene i forbindelse med Æveien - - - gjøres særskilt gjeldende at byretten uriktig synes å ha lagt til grunn at villfarelse om oppgjøret i forbindelse med Æveien - - - er skattepliktig inntekt, er en faktisk villfarelse. Manglende viten om skatteplikten er en rettsvillfarelse, som skal bedømmes etter straffeloven §57. I alle tilfelle er byrettens domsgrunner på dette punkt helt ufullstendige og hindrer en prøvelse av anken over lovanvendelsen.

Jeg finner at påtalemyndighetens anke må tas til følge.

Det advokatfirmaet hvor A arbeidet, hadde i en årrekke vært juridisk rådgiver for domfelte B. De forhold tiltalebeslutningen gjelder, har sitt utspring i disposisjoner i tilknytning til eiendommene Zveien - - - og Æveien - - - i Bergen. I begge tilfelle ble A oppsøkt av B for å få råd og bistand til utarbeidelse av avtaler og andre dokumenter for å gjennomføre tidligere inngåtte avtaler om provisjonsinntekter, salg av nevnte eiendommer og oppgjør i denne forbindelse og for å finne fram til gunstigst mulige skattetekniske løsninger.

As befatning med Zveien - - - gjelder rådgivning vedrørende salg av aksjer i AS X som førte til avtale datert 29 desember 1986. Denne avtale har sin bakgrunn i at selskapet i henhold til en rammeavtale med Y AS hadde krav på provisjonsinntekt på anslagsvis 2,5 millioner kroner. Skatterettslig var dette å anse som inntekt i næring for aksjeselskapet, men gjennom avtalen fremtrer den som skattefritt vederlag ved salg av aksjer. As bistand i forbindelse med Æveien - - - og salg av aksjer i AS Æveien - - - fant sted i perioden oktober 1987 til januar 1988 og besto i rådgivning og utarbeidelse av avtaler om oppgjør for Æveien - - -, stiftelse av AS Æveien - - - og salg av aksjer i nevnte selskap. Den skattepliktige inntekt - som opprinnelig utgjorde vel 8 millioner kroner - ble gjennom disse transaksjoner søkt omdannet til skattefritt vederlag for salg av aksjer. Byretten har etter en omfattende bevisførsel sammenfattet forholdene slik:

"Når det først gjelder forholdet omhandlet i tiltalebeslutningens II, post 4, er det etter bevisførselen på det rene at det var advokat A som utarbeidet salgs-/aksjonæravtalen, (eller iallfall punktene 3 flg. i den), datert 29. desember 1986, (håndskrevet endret til 30. januar 1987) mellom på den ene side C og B og på den annen side Y AS om salg av aksjer i A/S X til Y A/S.

Advokat A har under hovedforhandlingen forklart at det fremstod klart for de tre tilstedeværende, (advokat A, B og daværende finansdirektør i Y A/S, E), at nevnte avtale var motivert ut fra et ønske om å omgå gjeldende skatteregler. Denne forklaringen støttes ikke av B og heller ikke direkte av E. Retten ser imidlertid ingen grunn til å tvile på den, men under enhver omstendighet har salgs-/aksjonæravtalen i seg selv et slikt innhold at den etter rettens mening ikke er til å misforstå. Advokat A har således etter rettens mening under enhver omstendighet forstått at det ikke var aksjene det ble betalt for ved denne avtalen.

Etter bevisførselen er det imidlertid på det rene at advokat A ikke har hatt befatning med B og Cs personlige selvangivelser for årene 1986-1992. Han har med andre ord verken bistått B med å sette opp selvangivelse eller regnskap slik som nevnt i ligningsloven §12-2, slik den lød forut for endringen av 10. april 1992. ...

Når det gjelder forholdet omhandlet i tiltalens II, post 5 a, må som nevnt også dette bedømmes etter ligningsloven §12-2, slik den lød forut for endringen av 10. april 1992. Rettens vurderinger av de forhold som er omhandlet i tiltalebeslutningens II post 5 a, vil derfor i stor utstrekning bli de samme som for forholdene omhandlet i tiltalens II, post 4.

Etter bevisførselen er det på det rene at advokat A heller ikke for så vidt gjelder forholdene omhandlet i tiltalebeslutningens II, post 5 a, hadde noen som helst befatning med selvangivelsene for B eller D personlig eller for deres selskaper for inntektsårene 1987-1991.

Videre mener retten at det på grunnlag av bevisførselen ikke kan legges til grunn at advokat A i utgangspunktet mente at avtalen av 17. desember 1987 om salg av Bs og Ds aksjer i A/S Æveien - - - til A/S Ø, ikke var holdbar skatterettslig sett og således ikke kunne la seg gjennomføre innenfor rammene av gjeldende skattelovgivning."

Spørsmålet i saken er om As rådgivning og bistand går inn under ligningsloven §12-2 nr 1. Denne bestemmelse lød før 10 april 1992 som følger:

"Den som under utøvelse av næring bistår en skattyter med å sette opp selvangivelse eller regnskap eller med å utarbeide opplysninger til ligningsmyndighetene og under dette forsettlig unndrar eller søker å unndra formue eller inntekt fra å bli skattlagt eller medvirker til dette, straffes med bøter eller med fengsel i inntil 3 år eller begge deler."

Bestemmelsen var tilnærmet likelydende med de tidligere gjeldende bestemmelser i landsskatteloven §118 nr 4 og byskatteloven §110 nr 4, begges første ledd 1. punktum, slik disse bestemmelser lød etter endring ved lov 8 desember 1950 nr 1.

Landsskatteloven §118 og byskatteloven §110 omfattet opprinnelig ikke medvirkning til skattesvik. Skatteutvalget av 1947 foreslo i forbindelse med en generell revisjon av §118 (og §110) en straffebestemmelse om medvirkning til skattesvik i og utenfor næring. Om bakgrunnen for bestemmelsen uttalte utvalget (Innstilling II avgitt 1948 side 25):

"Utviklingen har ført med seg at større skattytere, og da særlig næringsdrivende - i stadig større utstrekning søker bistand av sakførere, revisorer, regnskapskonsulenter og andre ved oppstilling av regnskapet og ved utarbeidelse eller innsendelse av selvangivelse og forøvrig ved ordning av sitt mellomværende med lignings- og skattevesenet . ...

Hvis en slik konsulent for vinnings skyld stiller sine faglige kunnskaper til disposisjon for sine klienter for å hjelpe til med skattesvik eller annen unndragelse av skatt, gjør han seg skyldig i et særlig straffverdig forhold. Han betyr en større samfunnsfare enn den enkelte skattyter som gjør seg skyldig i skattesvik. Derfor bør denne handling medføre strengere straff enn det idømmes skattyteren."

Bestemmelsen ble formet som en selvstendig straffebestemmelse, ikke som en bestem melse om medvirkning til overtredelse av landsskatteloven §118, jf Innstilling II side 26 spalte 1. Utvalgets forslag fikk tilslutning bortsett fra at uttrykket "høy grad av uaktsomhet" ble endret til grovt uaktsomt, jf Ot.prp.nr.91 (1949) side 19.

Ligningsforvaltningsutvalget av 1961 som utarbeidet forslaget til ligningslov, foreslo i sin innstilling fra 1968 at bestemmelsene i landsskatteloven §118 nr 4 ble videreført som ny §145, jf side 207 og sidene 226-227. I St.meld.nr.74 (1977-78) om tiltak mot skatteunndragelse uttalte Finans- og tolldepartementet at visse utvidelser av strafferammene for medvirkning til skatteunndragelse ville bli foreslått. I tillegg ville departementet foreslå en ny bestemmelse om forsettlig eller grovt uaktsom medvirkning til skatteunndragelse ved utferdigelse av uriktige dokumenter - først og fremst for å ramme uriktig fakturering for driftsmidler hvor skattyter kjøper større private forbruksgjenstander, jf St.meld.74 side 8. Om medvirkning uttalte departementet blant annet følgende (side 55):

"Skattesvik forutsetter imidlertid i mange tilfelle medvirkning fra andre. Slik medvirkning er etter gjeldende regler bare straffbar når den skjer i forbindelse med innsending av selvangivelse m.v., mens skatteloven ikke inneholder straffebestemmelser for annen medvirkning. Ofte skjer slik medvirkning på et tidligere tidspunkt og uten forbindelse med innsending av oppgaver til ligningsmyndighetene, bl.a. ved utferdigelse av uriktige dokumenter som skal tjene som bilag til regnskap og som legitimasjon for fradragsrett i inntekten ved ligningen. Slike dokumenter, f.eks. uriktige fakturaer, har etter hvert fått stor betydning og representerer en fare for at skatteunndragelser kan øke vesentlig. Departementet mener at det bør gis straffebestemmelser som kan motvirke en slik utvikling."

De generelle bestemmelser om medvirkning til skatteunndragelser i landsskatteloven §118 nr 4 ble videreført i ligningsloven §12-2 om medvirkning til uriktig opplysning uten endringer med hensyn til gjerningsinnholdet, jf Ot.prp.nr.29 (1978-79) sidene 48 og 126-127. Den nye bestemmelse om straff for utferdigelse av uriktig dokument ble i samsvar med forslaget i St.meld.nr.74 tatt inn i ligningsloven §12-3, og ble ved lov 21 desember 1990 nr 65 utvidet til også å omfatte overtredelse av valutalovgivningen som forberedelse til skattesvik, jf Ot.prp.nr.11 (1990-91) sidene 44-45.

Ved lov 10 april 1992 nr 32 ble ligningsloven kapittel 12 om straff revidert med henblikk på å oppnå enklere og mer oversiktlige bestemmelser, jf Ot.prp.nr.21 (1991-92) sidene 38 og 39. Medvirkning til skattesvik er nå straffbart i sin alminnelighet, jf ligningsloven §12-1 nr 2 siste punktum. Medvirkning under utøvelse av næring kan straffes som grovt skattesvik etter §12-2 selv om overtredelsen ikke gjelder så store beløp, jf proposisjonen side 43. Forarbeidene går ikke nærmere inn på rekkevidden av den nye bestemmelse om medvirkning i forhold til de tidligere §12-2 og §12-3.

Som før nevnt skal de forhold ankesaken gjelder bedømmes etter §12-2 nr 1 slik den lød før lovendringen i 1992. Bestemmelsen inneholder to vilkår for å straffe for medvirkning til uriktig opplysning. Medvirkningen må gjelde bistand til en skattyter med å sette opp selvangivelse eller regnskap eller med utarbeidelse av opplysninger til ligningsmyndighetene. I tillegg kreves at den som yter bistand forsettlig unndrar eller søker å unndra formue eller inntekt fra å bli skattlagt.

A ble frifunnet for overtredelse av §12-2 nr 1 for tiltalens del II postene 4 og 5 A fordi byretten fant at han ikke hadde hatt befatning med selvangivelsene og at hans bistand heller ikke ble rammet av alternativet "å utarbeide opplysninger til ligningsmyndighetene". Byretten uttaler om det siste alternativ:

"Etter rettens oppfatning ville man måtte tolke ligningsloven §12-2 i ligningsloven, slik den lød forut for endringen av 10. april 1992, utvidende dersom det skulle legges til grunn at advokat As bistand til B og C i forbindelse med utarbeidelsen av salgs-/aksjonæravtalen av 29. desember 1986, (håndskrevet endret til 30. januar 1987), skulle omfattes av uttrykket "å utarbeide opplysninger til ligningsmyndighetene". En slik utvidende fortolkning av en straffebestemmelse skal ikke foretas med mindre det er helt klare holdepunkter for dette. At domstolene er tilbakeholdende med å foreta en utvidende fortolkning på dette felt, viser avgjørelsen inntatt i Rt-1980-185 flg., særlig på side 187-188. Med utgangspunkt i denne avgjørelsen mener retten at advokat As bistand i forbindelse med B og Cs salg av aksjer i A/S X til Y A/S ikke rammes av bestemmelsen i ligningsloven §12-2, slik den lød før lovendringen av 10. april 1992. Det bemerkes særlig i denne sammenheng at salgs/aksjonæravtalen aldri var bestemt for ligningsmyndighetene. Reelle hensyn kunne tale for å ramme en slik form for medvirkning til skatteunndragelse som det her er tale om, men slike reelle hensyn kan ikke være tilstrekkelige når lovens ordlyd etter en naturlig tolkning tilsier at forholdet ikke rammes av den aktuelle lovbestemmelse."

A er med samme begrunnelse frifunnet for tiltalens II post 5 A vedrørende Æveien.

Jeg er uenig i byrettens forståelse av ligningsloven §12-2 nr 1. Det går fram av forarbeidene til den tidligere landsskattelov §118 nr 4 at bestemmelsen tok sikte på å ramme blant annet sakførere, revisorer, regnskapskonsulenter og andre som hjalp næringsdrivende med oppstilling av regnskap, utarbeidelse eller innsendelse av selvangivelse og "forøvrig ved ordning av sitt mellomværende med lignings- og skattevesenet", jf det jeg tidligere har gjengitt fra Innstilling II fra Skattelovutvalget av 1947 side 25. Bestemmelsen kan ut fra forarbeidene og formålet ikke være begrenset til de tilfeller bistanden bare gjelder selve regnskapet, selvangivelsen eller opplysninger meddelt ligningsmyndighetene. Den må også omfatte bistand - herunder rådgivning - som direkte gjelder grunnlaget for og innholdet av regnskap, selvangivelse eller opplysninger til ligningsmyndighetene selv om bistandsyteren ikke medvirker ved formidling av resultatet av bistanden til ligningsmyndighetene.

A har anført at en slik lovforståelse ikke synes å være i samsvar med Høyesteretts dom inntatt i Rt-1980-185. Saken gjaldt en daglig leder av et salgsfirma som hadde utferdiget uriktige salgsfakturaer formet som om kundene hadde kjøpt driftsmidler, mens det i virkeligheten gjaldt varer til privat bruk. Høyesterett kom i denne avgjørelsen til at utferdigelse av uriktige fakturaer ikke kunne anses som bistand etter landsskatteloven §118 nr 4 med oppstilling av selvangivelse eller regnskap eller med utarbeidelse av opplysninger til ligningsmyndighetene. Det ble blant annet vist til forslaget til ny ligningslov §12-3 om vanskeliggjøring av ligningskontroll og at denne bestemmelse i forarbeidene ble omtalt som ny, jf Ot.prp.nr.29 (1978-79) side 127 spalte 2.

Etter mitt syn må bistand fra advokater, revisorer og andre for å tilrettelegge en skatteposisjon stå i en annen stilling enn tredjemanns utferdigelse av uriktig salgsdokument. Jeg forstår Høyesteretts dom i Rt-1980-185 slik at uriktig fakturering ikke ble ansett for å ha så nær sammenheng med de handlinger som var beskrevet i dagjeldende landsskattelov §118 nr 4 at bestemmelsen fikk anvendelse. Den bistand vår sak gjelder, har imidlertid som direkte formål å bidra til tilretteleggelse av inntekt i selvangivelsen og må kunne rammes av ligningsloven §12-2 nr 1.

Det kreves i tillegg for domfellelse etter §12-2 nr 1 at A ved sin bistand forsettlig unndro eller søkte å unndra formue og inntekt fra å bli skattlagt eller at han medvirket til dette. Byretten fant på grunnlag av bevisførselen at det ikke kunne legges til grunn at A i utgangspunktet mente at avtalen om salg av B og Ds aksjer i AS Æveien ikke var holdbar skatterettslig sett og således ikke kunne la seg gjennomføre innenfor rammen av gjeldende skattelovgivning. Ut fra byrettens forståelse av §12-2 nr 1 var det imidlertid ikke nødvendig for byretten å gå nærmere inn på As subjektive forhold.

Påtalemyndigheten har anført at byrettens uttalelser kan forstås slik at byretten har ment at As oppfatning med hensyn til om avtalen var holdbar skatterettslig sett, er en faktisk villfarelse som utelukker forsett etter §12-2 nr 1. Dette er feil lovforståelse hevdes det fordi manglende kunnskap om rekkevidden av de materielle skatteregler er en rettsvillfarelse etter straffeloven §57.

Høyesterett har i dom inntatt i Rt-1991-741 antatt at villfarelse om at banksertifikater og rentene på disse var skattepliktig formue og inntekt, måtte anses som en situasjonsvillfarelse som skulle bedømmes etter straffeloven §42. Dette var lagt til grunn i den påankede dom og var ikke bestridt av påtalemyndigheten, jf side 742.

Jeg oppfatter byrettens domsgrunner slik at den ikke tar stilling til om As villfarelse var en situasjonsvillfarelse eller en rettsvillfarelse. Ved en ny behandling av saken må As villfarelse vurderes på ny. Dersom man kommer til at en villfarelse med hensyn til om avtalen om salg av aksjer i AS Æveien til Ø AS var holdbar skatterettslig blir å likestille med en situasjonsvillfarelse, må As forsett vurderes nærmere. Selv om man legger til grunn at A ikke var klar over at avtalene ikke kunne la seg gjennomføre innen rammen av gjeldende skattelovgivning, må andre former for forsett vurderes. Jeg viser til avgjørelsene i Rt-1991-600 på sidene 602-603 og Rt-1991-741 på side 743.

Jeg finner etter dette at frifinnelse av A for overtredelser av ligningsloven §12-2 nr 1 slik bestemmelsen lød før 10 april 1992, er basert på feil lovanvendelse og at byrettens dom med hovedforhandling må oppheves for så vidt angår tiltalebeslutningen II postene 4 og 5 A.

Jeg stemmer for denne kjennelse:

Byrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt A er frifunnet etter tiltalebeslutningens del II postene 4 og 5 A.