HR-1996-53-B - Rt-1996-727
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-05-24 |
| Publisert: | HR-1996-00053-B - Rt-1996-727 (209-96) |
| Stikkord: | Ekspropriasjonsrett, Avkjørselsregulering |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1996-00053 B, nr 113/1995 |
| Parter: | Hedmark fylkeskommune (Advokat Karl Arne Utgård) mot 1) Aina Gregersen 2) Jorulf og Solveig Storbekken 3) Helge Sæthershagen (Advokat Fridtjof Mohr - til prøve) |
| Forfatter: | Aarbakke, Tjomsland, Coward, Stang Lund, Skåre |
| Lovhenvisninger: | Grunnloven (1814) §105, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Skjønnsprosessloven (1917) §38, §54, §54b, Fylkeskommuneloven (1961)5, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§41, LOV-1989-06-16-67 |
Saken gjelder erstatning ved regulering og omlegging av avkjørsler.
Den 25 august 1992 avhjemlet Hedmarken herredsrett skjønn til fastsettelse av erstatninger i forbindelse med utbedring av Ringgata (fylkesveg 77) i Hamar, strekningen Brennbakkvegen - Aluvegen. Utbedringen av gaten var hjemlet i reguleringsplan 20 juni 1990. Den besto særlig i bygging av gang- og sykkelveg på nordsiden av gaten og oppsetting av støyskjermer på store deler av gatestrekningen. Dessuten ble strekningen i hovedsak gjort fasadefri, og de fleste av eiendommene langs gaten som hadde hatt avkjørsler fra denne, fikk avkjørsler fra andre gater eller veger. Skjønnet var dels et avtale skjønn, dels et ekspropriasjonsskjønn i medhold av vegloven 21 juni 1963 nr 23 §50.
For tre takstnumre begjærte Hedmark fylkeskommune og for ett takstnummer begjærte grunneieren overskjønn, som Eidsivating lagmannsrett avhjemlet 29 desember 1994. For tre av disse takstnumrene ble det tilkjent erstatning for tap ved avkjørselsreguleringen - for takstnummer 16 med 50.000 kroner, for takstnummer 22 med 25.000 kroner og for takstnummer 23 med 75.000 kroner. Erstatningene gjelder i hovedsak garasjer som ble gjort ubrukelige for sitt formål ved reguleringen. Overskjønnet la til grunn at vegloven §41 tredje ledd ikke ga hjemmel for erstatning, men at erstatning hadde grunnlag i en analogisk anvendelse av Grunnloven §105.
Om partenes anførsler for underskjønn og overskjønn vises til de tidligere instansers avgjørelser.
Hedmark fylkeskommune har påanket overskjønnet til Høyesterett for så vidt det ble tilkjent erstatning for tap ved avkjørselsreguleringen. Anken gjelder rettsanvendelsen og saksbehandlingen - skjønnsgrunnene.
Eierne av de tre taksnumrene som ble tilkjent erstatning for tap ved avkjørselsreguleringen, har motanket. Motanken er imidlertid nektet fremmet for Høyesterett.
Saken foreligger uendret for Høyesterett.
Den ankende part, Hedmark fylkeskommune, har i hovedsak anført:
Det er tale om en helt vanlig og påregnelig avkjørselsregulering. Avkjørselsreguleringen gjelder ikke ankemotpartenes rådighet over deres eiendommer, men er en regulering på det offentliges veigrunn. Virkninger av en slik regulering for de tilliggende eiendommer må ha et svakere erstatningsrettslig vern enn en eventuell regulering for eiendommene.
Det er enighet mellom partene om at den rettspraksis som forelå frem til 1989, ikke ville gi grunnlag for erstatning i dette tilfellet. Det anføres at granneloven 16 juni 1961 nr 15 §2 fjerde ledd som ble vedtatt ved lov 16 juni 1989 nr 67, ikke endret rettstilstanden på det aktuelle området. Bestemmelsene i granneloven §2 som overskjønnet har vist til, kan overhodet ikke trekkes inn i denne saken. Bestemmelsene har en helt annen bakgrunn og tar sikte på helt andre situasjoner, i første rekke forurensninger og andre ulemper. Konsekvensene av en avkjørselsregulering kan ikke sees som alminnelige ulemper, og kan overhodet ikke tillegges betydning når det vurderes om tålegrensen etter bestemmelsene er overskredet.
Det må også tas hensyn til at de garasjer det er tale om, er forholdsvis gamle. De har vært brukt i en rimelig lang tid, og må anses avskrevet økonomisk sett. De verdier det er tale om, ligger således under grensen for tap som kan kreves erstattet.
Feilen i rettsanvendelsen kommer etter den ankende parts oppfatning best til uttrykk ved at det avsies dom på frifinnelse.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt: Den ankende part frifinnes så langt overskjønnet er påanket.
Subsidiært: Overskjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling ved lagmannsretten, så langt det er påanket."
Ankemotpartene, Aina Gregersen m fl, har i hovedsak anført:
Overskjønnet bygger på riktig rettsanvendelse. De tålegrenseregler som gjelder i naboforhold, må gjelde tilsvarende ved en analogisk anvendelse av Grunnloven §105. Når erstatningsvernet i naboforhold ble utvidet i 1989, må det samme gjelde ved avkjørselsreguleringer.
Det må tillegges betydning at det i dette tilfellet er tale om boligeiendommer og om tap av investeringer på disse. Tapene er betydelige for eierne. Avkjørselsreguleringen er et vesentlig og varig inngrep i en etablert bruk.
Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt: Overskjønnet stadfestes så langt det er påanket.
Subsidiært: Overskjønnet oppheves så langt det er påanket og hjemvises til ny behandling.
I begge tilfeller: Hedmark fylkeskommune dekker ankemotpartenes saksomkostninger for Høyesterett."
Jeg er kommet til at overskjønnets skjønnsgrunner er tilstrekkelige til at anken over rettsanvendelsen kan prøves, og at overskjønnet må oppheves på grunn av feil rettsanvendelse så langt det er påanket.
Det fremgår av skjønnsgrunnene hvilke virkninger opprustingen av Ringgata har hatt for ankemotpartenes eiendommer. Avkjørselsreguleringen har ført til at ankemotpartenes garasjer ikke lenger kan brukes etter sitt formål og heller ikke til andre formål av tilsvarende verdi. Det samme gjelder enkelte andre innretninger på eiendommene.
Overskjønnet har lagt til grunn at ankemotpartene ikke hadde krav på erstatning basert på særretter til sine respektive avkjørsler, og heller ikke etter vegloven §41 tredje ledd. Derimot fant overskjønnet at ankemotpartene hadde krav på erstatning for avkjørselsreguleringen etter analogibetraktninger knyttet til Grunnloven §105. Overskjønnet har i sin drøftelse av dette spørsmålet tatt utgangspunkt i Rt-1988-51 (Klara Sandviks dødsbo) og antatt at erstatning kunne tilkjennes etter en helhetsvurdering, hvor også granneloven §2 fjerde ledd måtte trekkes inn i bildet. Om den konkrete rettsanvendelse har overskjønnet uttalt:
"Lagmannsretten finner ... at forholdene er så spesielle at prinsippene i naboloven §2 fjerde ledd må komme til anvendelse for tre takstnummers vedkommende. Denne bestemmelse er kommet inn i loven etter avgjørelsen i Rt-1988-51.
På grunn av husenes utforming, garasjenes plassering og tomtenes beskaffenhet må det anses godtgjort at takstnummer 16, 22 og 23 får en vesentlig forverring av bruksforholdene. Det siktes da særlig til de investeringer som er foretatt ved bygging av garasjene, som ikke lenger kan brukes til sitt formål. Det er ved vurderingen tatt hensyn til garasjenes verdi med sikte på andre funksjoner. Videre er det lagt vekt på at det dreier seg om tapte investeringer, som for de aktuelle eieres vedkommende er av en ikke ubetydelig størrelse, ... Ved den endelige beregning av de erstatninger som tilkjennes, er det også foretatt hva man kan kalle en tålegrensereduksjon."
Denne rettsanvendelse er jeg ikke enig i.
Rettstilstanden frem til vedtagelsen av granneloven §2 fjerde ledd i 1989 var slik det er gjort rede for i 1988-dommen. Førstvoterende der viste til rettspraksis og lovforarbeidene og uttalte blant annet ( Rt-1988-51 på side 55):
"Når det gjelder analogispørsmålet, vil jeg bemerke: Det er et sikkert utgangspunkt at det ved visse, vesentlige rådighetsinnskrenkninger over fast eiendom kan kreves erstatning på grunnlag av analogi fra grunnloven §105, som direkte bare regulerer ekspropriasjonstilfellene. Det har også vært forutsatt av de lovgivende myndigheter at slik analogi kan komme på tale ved avkjørsels- og adkomstreguleringer, selv om det ikke foreligger noen direkte rådighetsinnskrenkning over eiendommen. Også i rettspraksis er dette komme til uttrykk, jfr. således Høyesteretts kjennelse inntatt i Rt-1974-352 flg. (Forbrigd). - - -
Når eiendommens avkjørsel er endret, skyldes dette hensynet til trafikksikkerheten. Slike endringer er en typisk følge av økningen i biltrafikken og skjer i urbaniserte strøk overalt i landet. Men den beliggenhet eiendommene hadde i Tromsøområdet, var en slik regulering noe eierne måtte være forberedt på. De ulemper det er tale om, er slike som er typiske i forbindelse med avkjørselsreguleringer. Etter den beskrivelse av eiendommene og tapspostene som er gitt i overskjønnet, mener jeg at Høyesterett har tilstrekkelig materiale til å kunne fastslå at det her ikke er grunnlag for erstatningskrav etter analogi fra grunnloven §105. De poster som er betydelige, skyldes bygging, flytting eller endring av garasje. Det dreier seg her om vanlige følger av avkjørselsregulering."
Partene er enige om, og jeg er enig med dem i, at vår sak på de sentrale punkter er likeartet med saken i 1988-dommen, og at det etter den rettsoppfatning som ble lagt til grunn i dommen, ikke kan kreves erstatning i vårt tilfelle. Etter skjønnsgrunnene dreier det seg ikke om endringer i den tidligere tilstand som er av ekstraordinær art eller størrelse.
Det er på det rene - og ubestridt - at granneloven §2 ikke får direkte anvendelse på tap ved at avkjørsler blir stengt. Spørsmålet er derfor om den utvidelse av rammen for å tilkjenne erstatning som ble gjennomført ved lovendringen i 1989, da §2 fjerde ledd kom inn i granneloven, har betydning for spørsmålet om å tilkjenne erstatning etter Grunnloven §105.
Jeg har vanskelig for å se at lovendringen i 1989 kan tillegges betydning her. Noen vurdering av grunnlovsspørsmålet ble ikke foretatt i forbindelse med lovendringen. En eventuell endring av erstatningsreglene for avkjørselsreguleringer er i tilfelle en lovgiveroppgave.
Anken har ført frem. Jeg finner det mest korrekt å ta til følge den ankende parts subsidiære påstand, jf skjønnsprosessloven §38, men slik at saken ikke hjemvises til ny behandling ved overskjønnet.
Siden det er saksøkeren - fylkeskommunen - som har anket, følger det av skjønnsprosessloven §54b jf §54, at fylkeskommunen må svare saksomkostninger til ankemotpartene selv om anken har ført frem. Det er fremlagt omkostningsoppgave som legges til grunn. Saksomkostninger tilkjennes således med 39 430 kroner, hvorav 930 kroner er utlegg.
Jeg stemmer for denne dom:
Overskjønnet oppheves så langt det er påanket.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Hedmark fylkeskommune til Aina Gregersen, Jorulf og Solveig Storbekken og Helge Sæthershagen i fellesskafødt xx.xx.30 - trettinitusenfirehundreogtretti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.