HR-1996-57-B - Rt-1996-864

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1996-06-05
Publisert:	HR-1996-00057-B - Rt-1996-864 (252-96)
Stikkord:	Erstatningsrett, Oppreisning, Sivilprosess
Sammendrag:
Saksgang:	Høyesterett HR-1996-00057 B, nr 134/1994.
Parter:	A v/verge B (Advokat Regine Ramm Bjerke) mot C (Advokat Sverre Næss - til prøve).
Forfatter:	Gjølstad, Coward, Tjomsland, Dolva, Skåre
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §192, §195, EMK (1999), EMK (1999), Tvistemålsloven (1915), Skadeserstatningsloven (1969) §3-5, §5-2, Straffeprosessloven (1981) §239, §294, §435, Straffeprosesslov ikrafttredelseslov (1985)

Saken gjelder krav på oppreisning for ikke-økonomisk skade i med hold av skadeserstatningsloven §3-5 første ledd bokstav b etter frifinnende dom i straffesak.

Ved tiltalebeslutning 24 juni 1993 ble C, født xx.xx.1965, satt under tiltale for seksuelle overgrep overfor A, født xx.xx.1979. Etter rettelse gjaldt tiltalebeslutningen overtredelse av straffeloven §192 og §195, begges første ledd 1. straffalternativ. Grunnlaget var at C i perioden 1986-1990 ved en eller flere anledninger ved trusler om vold eller ved å holde A fast, hadde presset sin penis mot og inn i skjedeåpningen hennes, og at han ved en eller flere anledninger hadde fått henne til å masturbere seg.

As far var i den perioden tiltalebeslutningen omfattet, samboer med Cs mor. Overgrepene skulle ha funnet sted hjemme hos dem i forbindelse med at A hadde samvær med sin far.

Det ble oppnevnt bistandsadvokat for A. Bistandsadvokaten ba om at det ble nedlagt påstand om oppreisning begrenset oppad til kr 110.000, og det ble på vanlig måte tatt forbehold i tiltalebeslutningen for påstand om oppreisning.

Straffesaken ble behandlet ved daværende Eidsivating lagmannsrett i februar 1994. Lagretten svarte nei på skyldspørsmålene. Retten la lagrettens kjennelse til grunn. Bistandsadvokaten meddelte deretter at hun fastholdt det oppreisningskrav som det var tatt forbehold om. Etter prosedyre om kravet, avsa lagmannsretten 18 februar 1994 dom med slik domsslutning:

"1. C frifinnes for kravet om straff.

2. C frifinnes for kravet om oppreisning."

Saksforholdet og partenes anførsler vedrørende oppreisningskravet fremgår av dommen.

A har påanket avgjørelsen om oppreisning til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens saksbehandling, rettsanvendelse og bevisbedømmelse.

Ankesaken behandles som sivil sak etter tvistemålsloven bestemmelser, jf straffeprosessloven §435.

Det er avholdt bevisopptak til bruk for Høyesterett med avhør av partene og 21 vitner. Ti av vitnene er nye for Høyesterett, men enkelte av disse forklaringene gjelder bare saksbehandlingsanken.

Under ankeforberedelsen krevde den ankende part å få fremlegge straffesaksdokumenter, blant annet dommeravhør av A, for Høyesterett. Ankemotparten motsatte seg dette. Tvisten ble tatt opp til avgjørelse innledningsvis under ankeforhandlingen. Ved kjennelse 29 mai 1996 tillot Høyesterett straffesaksdokumentene fremlagt. Om enkelthetene i denne forbindelse viser jeg til kjennelsen.

Den ankende part har for Høyesterett i hovedtrekk gjort gjeldende:

Lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil. Den skulle ha pålagt aktor å sørge for synkronisering av lyd og bilde på videoopptaket fra dommeravhøret, noe som i ettertid har vist seg teknisk enkelt å ordne. Lagmannsretten skulle videre ha gitt bistandsadvokaten anledning til å uttale seg om hvorvidt A, som hadde fylt 14 år da forhandlingene i lagmannsretten fant sted, burde avgi forklaring for retten. Retten skulle under enhver omstendighet ha besluttet å avhøre henne. Lagmannsretten har forsømt sitt ansvar for å sørge for sakens fulle opplysning, jf straffeprosessloven §294. På bakgrunn av lagmannsrettens uttalelser om videoopptaket i premissene i oppreisningsavgjørelsen, er det nærliggende at de feil som er begått, kan ha hatt betydning for resultatet.

Angrepet på lagmannsrettens rettsanvendelse gjelder beviskravet. Det anføres at det alminnelige sivilrettslige overvektsprinsipp må legges til grunn. Det er ikke riktig slik lagmannsretten gir uttrykk for, at det må stilles strenge krav til beviset for de skadevoldende handlinger i en sak som denne. Lagmannsrettens henvisning til Rt-1990-688 gjelder en forsikringssak hvor særlige hensyn gjør seg gjeldende. I saker om påstått seksuelt misbruk står æren og omdømmet på spill for begge parter. Det er ikke grunnlag for å si at interessene er tyngre på den ene siden enn på den andre. Skadelidte ved straffbare handlinger bør ikke bli møtt med strengere beviskrav enn andre skadelidte.

Etter bevisførselen må imidlertid beviskravet være oppfylt uten hensyn til om det er tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt eller om det kreves en sterkere overvekt. De sentrale bevis er dommeravhøret, uttalelsene fra fagfolkene som har behandlet A og vitneutsagn fra familiemedlemmer som var urolige for A i tiden før forholdet kom opp.

Den tekniske kvalitet på dommeravhøret er tilfredsstillende etter at lyden er synkronisert med bildet, og de innvendinger lagmannsretten har hatt mot avhøret er det ikke grunnlag for. Heller ikke de generelle uttalelser ankemotpartens sakkyndige vitne, psykolog Anna Lena Hellblom Sjøgren, har kommet med, kan på noen måte svekke bevisverdien ved dommeravhøret. Det er for øvrig grunn til å stille spørsmålstegn ved flere av vitnets synspunkter.

Uskyldspresumsjonen i artikkel 6 nr 2 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon -EMK - får ikke anvendelse på oppreisningskravet. Bestemmelsen er iallfall ikke til hinder for at det tas stilling til kravet så lenge det ikke reises tvil om skyldspørsmålet i straffesaken.

Ved erstatningsutmålingen er det sentrale at det dreier seg om meget alvorlige overgrep over lang tid, fra A var i 7-årsalderen. C har utnyttet hennes tillit, og det må også legges vekt på at overgrepene skjedde i As fars hjem og vanskeliggjorde hennes samvær med ham. Overgrepene har påført A særdeles betydelige skadevirkninger. Det er i denne forbindelse særlig vist til uttalelsene fra hennes behandlende psykolog, Håkon Ruud, og de opplysninger som har kommet frem under ankesaken om at hun har utviklet et rusproblem.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

"1. Lagmannsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt angår domsslutningens pkt. 2.

2. Behandlingen av den ankende parts krav om oppreisning hjemvises til ny behandling og pådømmelse av lagmannsretten.

3. Subsidiært: C dømmes til å betale erstatning for ikke-økonomisk skade med inntil kr 110000 - hundreogtitusen - innen 2 uker fra dommens forkynnelse.

4. I begge tilfeller: C dømmes til å betale sakens omkostninger til det offentlige."

Ankemotpartens anførsler for Høyesterett er i hovedtrekk:

Lagmannsretten har ikke begått saksbehandlingsfeil, iallfall ikke feil som kan antas å ha hatt betydning for resultatet. Dommeravhøret ble foretatt i medhold av straffeprosessloven §239. C skulle vært varslet om bevisopptaket, men han har ikke protestert mot at avhøret er brukt som bevis i saken. Det ble ikke fra noe hold reist innsigelser mot fremvisningen av videofilmen under bevisførselen for lagmannsretten. Som det fremgår av rettsboken, opplyste bistandsadvokaten på forespørsel at hun ikke ville føre ytterligere bevis angående oppreisningskravet.

Ankemotparten aksepterer at i visse tilfeller kan oppreisningsansvar også pålegges etter frifinnende dom i straffesak. Men det anføres å oppstå særlige problemer hvis spørsmålet i saken er om en påstått skadevolder har begått den handling som ligger til grunn for tiltalen og kravet om oppreisning. Ved felles bevisførsel vil det lett bli en så sterk tilknytning mellom sakene at uskyldspresumsjonen i artikkel 6 nr 2 i EMK kan få anvendelse. Ankemotparten har vist til Den europeiske menneskerettighetsdomstols avgjørelse i Sekaninasaken, serie A nr 266A, dom av 25 august 1993 (EMD=REF00000427).

Ankemotparten slutter seg til lagmannsrettens bemerkninger om beviskravet i slike saker og har underbygget dette ved henvisning til teori og rettspraksis.

Etter ankemotpartens syn er også lagmannsrettens bevisvurdering korrekt. Uttalelsene om seksuelle overgrep kom frem i en krangel med moren hvor det kan se ut til at A ble satt under press. Senere har moren vært den drivende kraft i saken. Oppringninger til Barn og unges kontakttelefon kan godt være utløst av andre forhold. Blant annet var det store problemer i forholdet mellom moren og hennes daværende samboer på denne tiden.

Da dommeravhøret ble foretatt, var det gått nesten 3 måneder siden A hadde forklart seg om overgrep til moren. Hun hadde i mellomtiden vært til behandling ved den lokale barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk hvor overgrepene må ha vært mye omtalt. Allerede dette svekker bevisverdien av dommeravhøret. Det er videre vist til de svakheter ved avhøret som det sakkyndige vitne, Hellblom Sjøgren, har pekt på: - Avhører stilte ikke kontrollspørsmål, men "forventningsspørsmål" slik at hun fikk de svar hun forventet. - Forklaringen er for sammenhengende. - Det er mangel på konkrete detaljer, spontanitet og plutselige avbrudd. - Det brukes stereotype uttrykk og A forteller ikke om adekvate følelser.

A har endret forklaring fra dommeravhøret til bevisopptaket for Høyesterett. Også dette viser at det ikke kan bygges på dommeravhøret. Uttalelsene fra As behandlere må vurderes i lys av deres behandlerrolle, og har da ingen særlig bevisverdi. De har ikke stilt kontrollspørsmål.

Ankemotparten har dessuten fremhevet at de gynekologiske undersøkelsene ikke viste noe unormalt. Det er videre vist til at de påståtte overgrep skal ha funnet sted i en leilighet med andre til stede, og til forklaringen fra As fars daværende samboer, Cs mor, som ikke har sett noe påfallende. For øvrig er trukket fram hendelser sommeren 1992 som etter ankemotpartens syn ikke lar seg forene med at A har vært utsatt for seksuelle overgrep fra C.

Subsidiært gjøres gjeldende at det påståtte oppreisningskrav er for høyt i forhold til nivået etter praksis og at det i dette tilfellet bør vurderes lemping av et eventuelt ansvar etter skadeserstatningsloven §5-2.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

"1. Eidsivating lagmannsretts dom pkt. 2 stadfestes.

2. A, v/verge B, dømmes til å betale sakens omkostninger til det offentlige og den egenandel som eventuelt skal betales av C."

Jeg er kommet til at anken bør tas til følge ved at det tilkjennes oppreisning.

Jeg bemerker innledningsvis at foranledningen til at saken kom opp, var at As mor i forbindelse med store telefonregninger ble klar over at det var ringt svært mye til Barn og unges kontakttelefon, og konfronterte datteren med dette. På spørsmål fra moren om seksuelt misbruk, fortalte A at hun hadde vært utsatt for seksuelle overgrep fra C. Moren henvendte seg til X sosialsenter som anmeldte forholdet til politiet 29 september 1992. Det ble foretatt medisinske undersøkelser, og A ble henvist til den lokale barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikk. Dommeravhør av A ble avholdt 25 november 1992, rett før hun fylte 13 år.

Da straffesaken ble behandlet i lagmannsretten i februar 1994, var A fylt 14 år. Spørsmålet om hun skulle forklare seg direkte for retten, ble på forhånd tatt opp av aktor med bistandsadvokaten, som motsatte seg dette og meddelte at hun hadde legeerklæring om at påkjenningen for A ved å møte i retten ville være for stor.

Dommeravhøret var tatt opp på video og ble avspilt under forhandlingene i lagmannsretten. Lyden på videofilmen var gått tapt, men man hadde lyden på bånd, og videofilmen ble vist med dette lydopptaket, ved siden av at det ble fremlagt utskrift av dommeravhøret. Lyd og bilde var ikke synkront. Forut for avspillingen var det opplyst at synkroniseringen var så god som man kunne få til.

På grunn av kvaliteten på videoopptaket mente bistandsadvokaten at A burde føres som vitne likevel, og tok dette opp med statsadvokaten. Lagmannen meddelte i rettsmøte at spørsmålet hadde vært drøftet, men at det var besluttet at A ikke skulle føres som vitne. Bakgrunnen for dette synes blant annet å ha vært en vurdering av belastningen for barnet ved å møte i retten.

Jeg kan vanskelig se at det kan reises noen innvending mot lagmannsrettens saksbehand ling så langt. Ved behandlingen av oppreisningskravet etter at skyldspørsmålet var avgjort, ble partene ifølge rettsboken spurt om de ville føre ytterligere bevis, noe de meddelte at de ikke ville.

I ettertid - under ankeforberedelsen for Høyesterett - er lyden på lydbåndet fra dommeravhøret lagt inn synkront på videofilmen. Objektivt sett må det konstateres å ha vært en teknisk svakhet ved det videoopptak som ble vist i lagmannsretten. Høyesterett har imidlertid full kompetanse i saken. Etter at den manglende synkronisering er avhjulpet, finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på betydningen av den påståtte saksbehandlingsfeil.

Anken over realiteten reiser to generelle spørsmål; forholdet til den frifinnende dom i straffesaken, jf EMK artikkel 6 nr 2, og hvilke beviskrav som skal stilles i en slik sak.

Etter straffeprosessloven kap 29 kan borgerlige rettskrav - etter nærmere regler - fremmes i straffesak av påtalemyndigheten eller av fornærmede selv. Ordningen er ment å skulle lette behandlingen av borgerlige rettskrav for fornærmede, men den avskjærer ikke fornærmede fra å fremme sitt krav i egen sivil sak isteden.

I motsetning til hva som fulgte av den tidligere straffeprosesslov, er det ikke noe vilkår for pådømmelse av det borgerlige kravet at siktede blir dømt for så vidt angår straffekravet. Det vil således i utgangspunktet kunne avsies både fellende og frifinnende dommer for de borgerlige rettskrav, uansett avgjørelsen med hensyn til strafferettslig skyld. Bakgrunnen er at en fornærmet som er uten alminnelige partsrettigheter i en straffesak, ikke skal miste sitt erstatningskrav som følge av en frifinnende dom i straffesaken. Selv om det neppe vil forekomme ofte at avgjørelsen av det borgerlige rettskrav går i en annen retning enn avgjørelsen av straffekravet, kan dette skje, og det kan ha sammenheng med forskjellige forhold. Blant annet er beviskravene for straff og sivile følger av en handling - som jeg straks kommer tilbake til - forskjellige.

Etter EMK artikkel 6 nr 2 skal den som er siktet for en straffbar handling anses uskyldig inntil skyld er bevist. Uskyldspresumsjonen har betydning også etter at det er avsagt frifinnende dom, jf i denne forbindelse Sekaninasaken (EMD=REF00000427), og Rt-1994-721 om uskyldspresumsjonens betydning i sak om siktedes rett til erstatning og oppreisning etter frifinnende dom.

Det må imidlertid være klart - mener jeg - at den nevnte bestemmelse ikke kan være til hinder for at den som er fornærmet ved en handling kan kreve erstatning eller oppreisning av påstått skadevolder selv om han er frifunnet for straff, og at domstolen i en slik sak kan bygge på at saksøkte faktisk har begått den handling han er frifunnet for. Om konvensjonsbestemmelsen overhodet gjelder for behandlingen av slike krav, er bestemmelsen iallfall ikke gått for nær så lenge det ikke gis uttrykk for uenighet i avgjørelsen om straff eller reises tvil ved den. Jeg kan ikke se at den ordning man har i norsk straffeprosess om adgang til å pådømme det borgerlige krav etter frifinnende dom, skaper spesielle problemer i forhold til artikkel 6 nr 2. I vår sak er for øvrig lagmannsrettens avgjørelse i oppreisningsspørsmålet brakt inn for Høyesterett som særskilt sak og etter tvistemålsloven regler.

Det alminnelige beviskrav i erstatningsretten er sannsynlighetsovervekt. Lagmannsretten har bygget på at det må stilles strengere krav til beviset i en sak om et så graverende forhold som her og har vist til dom inntatt i Rt-1990-688. Den nevnte avgjørelse gjaldt en forsikringssak hvor det ved siden av hensynet til forsikringsforholdet, ble fremhevet at det bør kreves solid bevis for å legge til grunn at en part har gjort seg skyldig i et straffbart eller sterkt klanderverdig forhold. Dette er et alminnelig prinsipp. Som fremhevet i Schei, Tvistemålsloven med kommentarer, bind II, side 13, kan det være et moment som taler for at det stilles strenge krav til beviset for å legge et faktum til grunn, at dette faktum er belastende og dommen kan tenkes å få alvorlige konsekvenser for en parts moralske omdømme. Dette moment må etter mitt syn være utslagsgivende også i et saksforhold som det foreliggende på tross av de rettferdighetshensyn og særlige hensyn til fornærmede i sedelighetssaker som den ankende part har fremhevet. Det må lede til at det stilles strengere krav til beviset for de handlinger som danner grunnlag for et slikt oppreisningskrav enn vanlig sannsynlighetsovervekt. På den annen side kan det ikke stilles så strenge krav som for å konstatere straffeskyld. I en sak av denne karakter mener jeg at det må kreves en klar sannsynlighetsovervekt for å legge til grunn at det påståtte overgrep er begått.

Den konkrete bevisvurdering i en slik sak vil etter bevisenes karakter ofte være meget vanskelig. Slik ligger det også an i den foreliggende sak, hvor det ikke foreligger objektive, konstaterbare bevis for overgrep i form av medisinske funn eller annet.

Det foreligger en særdeles omfattende bevisførsel for Høyesterett. Videoopptaket fra dommeravhøret av A ble vist under ankeforhandlingen, uten de svakheter det hadde ved avspillingen for lagmannsretten. A har også avgitt forklaring under bevisopptaket for Høyesterett. Det foreligger videre supplerende vitneførsel i forhold til det som kom frem for lagmannsretten og som har en viss vekt ved bevisvurderingen. På den annen side er det nå gått ytterligere tid siden de påståtte overgrep enn da saken var oppe for lagmannsretten.

Det bevis som først og fremst er påberopt til støtte for oppreisningskravet er dommeravhøret av A. Det er forholdsvis omfattende - avspillingen varte en times tid. Det ble foretatt da A var henimot 13 år. Hun var altså ikke noe lite barn. Etter det som fremgår var hun normalt moden for alderen. Slik jeg oppfattet henne virket hun konsentrert, men forknytt. Hun forklarte seg forholdsvis detaljert om overgrepssituasjonene på en måte som ikke syntes tillært eller fantaserende. Enkelte ting var det tydelig at hun helst ikke ville snakke om, og det var flere mindre opphold i hennes forklaring. Hun viste hvorledes hun var blitt holdt under overgrepene. Generelt sett virket hun nedtrykt og i blant på gråten. Etter min mening virket forklaringen troverdig. Slik bedømte også den dommer som hadde ansvaret for avhøret av henne, forklaringen.

Dommeravhøret er det sentrale bevis i saken. Men det hører med i det samlede bildet at det har vært observert uro og vegring fra As side mot å besøke faren uten at broren E var med, når C var der. Og det må legges til grunn at A har utviklet symptomer som man kan finne hos barn som har vært utsatt for seksuelt misbruk.

Lagmannsretten har uttalt at dommeravhøret har svakheter som gjør at det ikke har slik bevisverdi som ønsket. Lagmannsrettens vurdering av avhøret synes til dels å ha sammenheng med at lyd og bilde ikke var synkronisert ved avspillingen av videofilmen. Men lagmannsretten har også enkelte andre innvendinger som er imøtegått under prosedyren for Høyesterett. Jeg deler ikke lagmannsrettens vurdering av dommeravhøret.

Opptaket er tatt med det utstyr man da hadde ved Oslo politikammer. Til tross for litt dårlig lys på As ansikt, anser jeg det teknisk tilfredsstillende. Kameraføringen tok sikte på å filme fornærmede sammen med avhører for at man skal kunne føre kontroll med hva avhøreren gjør, men man kan følge As reaksjoner og kroppsspråk. Ledende spørsmål er i det vesentlige unngått. Avhøreren har i betydelig utstrekning gjentatt As svar, etter det opplyste for å sikre at svarene kom tydelig fram, da lydkvaliteten på opptaksutstyret var dårlig. Selv om gjentagelsene kunne ha vært unngått, gir ikke videofilmen sett i sammenheng inntrykk av at de har påvirket innholdet i forklaringen. At avhøret blir foretatt av en etterforsker med erfaring i slike saker er vanlig, og det kan neppe reises særlige innvendinger mot bruk av den etterforsker som har arbeidet med saken. Det er ikke riktig, slik lagmannsretten bemerker, at det ikke er opplyst i protokollen at etterforskeren hadde en samtale med A før avhøret. Det er naturlig med en slik samtale først, og det er ingen holdepunkter for at man her kom inn på saken. Etter det opplyste dreide samtalen seg om nøytrale emner for å skape fortrolighet.

De momenter lagmannsretten ellers peker på; etterprøving av sannhetsverdien, varsel til forsvareren og tiden som var gått før avhøret ble foretatt, er generelle momenter som avhøret bør vurderes i lys av. Forsvareren har ikke tatt opp det manglende varsel. Den omfattende etterforskning og senere bevisførsel i saken gir etter min mening ikke konkrete holdepunkter for å anse bevisverdien ved dommeravhøret som svekket av disse grunner.

A er nå avhørt ved bevisopptak for Høyesterett. Det er visse mindre avvik i forhold til dommeravhøret, men de er ikke større enn hva som kan ventes i lys av den tid som har gått.

Heller ikke uttalelsene fra det sakkyndige vitnet, Hellblom Sjøgren, svekker etter mitt syn bevisverdien ved dommeravhøret. Hun har redegjort for forhold som generelt har vekt når barns forklaringer i disse saker skal vurderes, men det hun mer konkret trekker frem, synes i noen grad preget av at hun bare har hatt utskriften fra dommeravhøret, og ikke har sett videoopptaket. Hun bygger for øvrig til dels på hypoteser om påvirkning som det øvrige bevismaterialet ikke underbygger.

Blant det Hellblom Sjøgren særlig retter søkelyset mot, er uttalelsene fra As terapeuter om hennes troverdighet. Jeg er enig i at uttalelsene bevismessig må vurderes i lys av terapeutenes behandlingsoppgave. Men helt uten betydning anser jeg ikke deres forklaringer. Jeg har blant annet festet meg ved psykolog Håkon Ruuds forklaring i bevisopptaket for Høyesterett, hvor han gir uttrykk for at det ikke er terapeutisk heldig for et barn å komme unna med en løgnhistorie, det vil si at det også var av betydning for ham som terapeut å vurdere om A snakket sant. Selv om han ikke har stilt A "snedige" spørsmål, har han derfor vurdert om As plager kan skyldes andre forhold i hennes liv enn overgrep, uten å finne noe som kunne gi et slikt symptombilde.

Når det ellers gjelder spørsmålet om etterprøving av sannhetsverdien i As forklaring, peker jeg på at det fra ankemotpartens side har vært antydet enkelte andre årsaker til As symptomer. Det har som nevnt, vært en meget omfattende bevisførsel for Høyesterett. Denne gir ikke bevismessig dekning for de antydninger som er fremsatt, og det er heller ikke kommet frem opplysninger om andre mulige årsaker.

At Cs nærmeste og hans venner stiller seg uforstående til at han kan ha begått slike overgrep, er ikke noe spesielt for denne saken. Etter opplysningene om leiligheten, kan overgrepene meget vel ha funnet sted uten at noen andre har merket noe. Vitneuttalelser vedrørende As besøk hos C sammen med hans kusine D, og om at hun skal ha ønsket å flytte til sin far sommeren 1992, finner jeg lite egnet til å belyse spørsmålet om overgrep.

Etter en samlet vurdering av bevisførselen mener jeg at bevisene tilfredsstiller det beviskrav som må stilles for å legge til grunn at seksuelt misbruk har funnet sted. Det er slik jeg bedømmer bevisene, klar sannsynlighetsovervekt for at C har begått overgrep overfor A. Det er da grunnlag for å tilkjenne henne oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-5 første ledd bokstav b. Men jeg presiserer at dette skjer uavhengig av avgjørelsen i straffesaken og ikke rokker ved frifinnelsen for straff.

Det er bestemmelsen i skadeserstatningloven §3-5 første ledd bokstav b, slik den lød før lovendring 22 mai 1992 nr 49 som her skal legges til grunn. Det dominerende ved utmålingen av oppreisningen er selve krenkelsene og omstendighetene knyttet til disse, herunder arten og omfanget av de skadevirkninger som er påført skadelidte. Skadevolderens økonomi og situasjon for øvrig kommer i bakgrunnen i en slik sak, selv om den ikke vil være helt uten betydning. Lempingsreglene i skadeserstatningsloven §5-2 vil neppe ha noen selvstendig betydning, jf i denne forbindelse førstvoterendes bemerkninger i dom inntatt i Rt-1988-532 på side 537.

Jeg bygger på at det har skjedd flere overgrep, selv om omfanget ikke eksakt lar seg fastslå, at det gjelder grove krenkelser med en viss maktutfoldelse eller trusler, og at A er påført skadevirkninger. Det foreligger atskillig lagmannsrettspraksis, men ikke praksis fra Høyesterett om oppreisningsbeløpets størrelse. I lys av det formål oppreisningen skal tjene og etter en samlet vurdering av omstendighetene i den foreliggende sak, finner jeg at beløpet bør settes til kr 75.000.

Om saksomkostningsspørsmålet bemerker jeg at begge parter er tilkjent fri sakførsel for Høyesterett etter at anken ble henvist med sikte på en vurdering av de mer generelle spørsmål som oppstår ved krav på oppreisning etter frifinnende straffedom. Jeg finner under tvil at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. C dømmes til å betale 75.000 - syttifemtusen - kroner som oppreisning for ikke-økonomisk skade til A v/verge B innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.