HR-1997-22 - Rt-1997-89
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-01-16 |
| Publisert: | HR-1997-00022 - Rt-1997-89 (17-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Dommeres habilitet, Førerkortbeslag |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om lagdommers var inhabil til å behandle sak om førerkortbeslag når han tidligere hadde deltatt i avgjørelse om beslagstidens lengde. Dissens: 2-1 |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00022, jnr 6/1997 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Schei, Stang Lund, Dissens: Bugge, |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §171, §172, Domstolloven (1915) §108, Straffeloven (1902) §233, Veitrafikkloven (1965) §31, §33, §3 |
Førstelagmannen i Agder lagmannsrett har i brev 27 desember 1996 forelagt for Høyesteretts kjæremålsutvalg spørsmål om inhabilitet i medhold av domstolloven §117 annet ledd 3. punktum.
Ved Sand herredsretts dom 11 juli 1996 ble A, født xx.xx.1974, dømt for overtredelse av straffeloven §233 første ledd og overtredelse av veitrafikkloven §31 første ledd jf §3 til fengsel i 7 år og 6 måneder. A anket bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for begge tiltaleposter til Agder lagmannsrett som ved sin beslutning 2 september 1996 tillot anken fremmet i sin helhet. Det nærmere saksforhold fremgår av herredsrettens dom.
Forsåvidt gjelder overtredelsen av veitrafikkloven, har lagmannsretten under saksforberedelsen for herredsretten avsagt to kjennelser for beslag av tiltaltes førerkort. Ved lagmannsrettens kjennelse 9 mars 1995 deltok lagdommerne Trude Sæbø, John Årseth og Åse Berg. Ved lagmannsrettens kjennelse 24 november 1995 var førstelagmann Arne Christiansen og lagdommerne John Årseth og Asbjørn Nes Hansen med på avgjørelsen. Lagdommer Nes Hansen er utpekt som retten formann ved den forestående ankeforhandling.Etter at aktor i saken muntlig hadde reist spørsmål om lagdommer Nes Hansens habilitet på grunn av hans deltakelse ved avgjørelsen av et av kjæremålene over førekortbeslaget, har lagdommer Nes Hansen i brev 13 desember 1996 til tiltaltes forsvarer forelagt spørsmålet og gitt uttrykk for at han ikke anser seg som inhabil. Forsvareren har i brev 20 desember 1996 bedt om at lagdommeren viker sete. Siden de innsigelser som gjøres gjeldende mot Nes Hansen, også rammer de øvrige dommere som har vært med på de to kjennelsene om førerkortbeslag, antar førstelagmannen at det da foreligger en situasjon som omfattes av domstolloven §117 annet ledd 3. punktum og ber om uttalelse om inhabiliteten for samtlige av de ovenfor nevnte dommere.
Lagdommer Nes Hansen gir i sitt brev til forsvareren 13 desember 1996 uttrykk for at han neppe kan regnes som inhabil ut fra at det i forbindelse med førerkortbeslaget bare var spørsmål om "skjellig grunn" til mistanke og at kjennelsen 24 november 1995 egentlig dreide seg om beslagstidens lengde.
I sitt svarbrev 20 desember 1996 gjør forsvareren gjeldende at det i premissene til Agder lagmannsretts kjennelse 24 november 1995 henvises til forhørsrettens redegjørelse for vilkåret om skjellig grunn til mistanke. Denne begrunnelsen ble i sin helhet tiltrådt av lagmannsretten. I sin kjennelse 15 november 1995 gir forhørsretten en vurdering av uaktsomheten som strekker seg ut over det som er nødvendig for å konstatere skjellig grunn til mistanke. Forhørsretten viser også til lagmannsrettens begrunnelse i kjennelsen 9 mars 1995 på dette punkt.
Forsvareren anfører at lagmannsretten ved å tiltre dette har gitt en begrunnelse som langt på vei må likestilles med en konstatering av at det er utvist uaktsomhet og dermed at dette vilkåret for domfellelse er oppfylt. Et viktig prinsipp bak inhabilitetsreglene er at det ikke skal være nødvendig å sannsynliggjøre at dommeren virkelig har hatt slik tilknytning til saken som for eksempel domstolloven §108 krever. Det kan være nok at det med rimelighet kan oppfattes slik. Terskelen for krenkelse antas derfor ikke å være høy. Forsvareren ber ut fra dette om at retten settes med en annen rettsformann.
I oversendelsesbrev 2 januar 1997 slutter påtalemyndigheten seg til de synspunkter lagdommer Nes Hansen gir uttrykk for i sitt brev 13 desember 1996.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at førstelagmannens forespørsel gjelder alle dommere som har deltatt i lagmannsrettens kjennelser av 9 mars og 24 november 1995, i alt fem dommere idet lagdommer John Årseth deltok i begge avgjørelser. Forespørselen er altså ikke begrenset til lagdommer Nes Hansen som er utpekt som rettens formann ved den forestående ankeforhandling.
Kjæremålsutvalget har delt seg i et flertall - dommerne Schei og Stang Lund - og et mindretall - dommer Bugge. Flertallet bemerker:
Som klar hovedregel er en dommer som har truffet eller vært med på å treffe en avgjørelse i fengslingssak eller avgjørelse om førerkortbeslag, ikke inhabil til senere å dømme i den straffesaken som angår det forhold som foranlediget fengslingsavgjørelsen eller avgjørelsen om førerkortbeslaget. Unntak fra dette vil foreligge hvor vedkommende dommer har deltatt i en avgjørelse der retten har tatt stilling til om det foreligger en særlig kvalifisert grad av mistanke, som ved fengsling etter straffeprosessloven §172, jf Rt-1996-261. En dommer som bare har truffet en avgjørelse som med hensyn til graden av mistanke krever "skjellig grunn", vil derimot ikke være inhabil. Fra det siste må det imidlertid gjøres unntak hvor dommeren til tross for at kravet kun er "skjellig grunn" til mistanke likevel gjennom sin begrunnelse tilkjennegir at mistanken i det konkrete tilfelle er særlig sterk. Dommeren vil da kunne oppfattes slik at han, på samme måte som hvor han har deltatt i avgjørelse om fengsling etter straffeprosessloven §172, ikke vil stå fritt ved avgjørelsen av skyldspørsmålet i straffesaken. Flertallet viser her til avgjørelse i Rt-1994-1281.
Kjæremålsutvalgets flertall kan ikke se at de dommere som bare har deltatt i avgjørelsen 24 november 1995 er inhabile. For lagmannsretten var det da erkjent at vilkåret om skjellig grunn til mistanke var oppfylt. Kjæremålet gjaldt beslagstidens lengde. Premissene må forstås på denne bakgrunn. Lagmannsrettens henvisning til forhørsrettens begrunnelse kan ikke, på bakgrunn av tvistetemaet i kjæremålssaken, med rimelighet forstås slik at lagmannsretten med dette tok stilling til styrken i bevisene mot siktede.
I lagmannsrettens kjennelse av 9 mars 1995 har retten en utførlig drøftelse av om siktede utviste uaktsomhet ved at han ikke så fornærmede. Lagmannsrettens konklusjon på drøftelsen er at det "må skyldes uoppmerksomhet fra siktedes side". Kjæremålsutvalgets flertall ser dette som en konstatering av at det her ikke bare foreligger "skjellig grunn" til mistanke om utvist uaktsomhet, men at der er utvist uaktsomhet. Om dette legges til grunn i straffesaken, innebærer det at domfelte må dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §3. Etter utvalgets mening tilsier lagmannsrettens drøftelse og konklusjon her at det kan stilles spørsmål ved om de dommere som deltok i avgjørelsen 9 mars 1995 vil stå fritt ved avgjørelsen av skyldspørsmålet i straffesaken.
Flertallet tilføyer: Førstelagmannen i Agder har påpekt de praktiske vanskeligheter som inhabilitet hos et større antall av lagmannsrettens dommere kan føre til for avviklingen av straffesaker. Kjæremålsutvalgets flertall har forståelse for at det mest hensiktsmessige med henblikk på straffesaksavviklingen i lagmannsretten ville være om ingen av rettens dommere var inhabile selv om de hadde deltatt i avgjørelser om fengsling, førerkortbeslag m.v. På den annen side er det vanskelig å se at en hovedregel som angitt, om at deltakelse i avgjørelser som kun krever "skjellig grunn" til mistanke ikke inhabiliserer i senere straffesak, men med unntak for tilfeller hvor det faktisk er konstatert kvalifisert mistanke, burde skape særlige problemer. Uansett - en annen regel ville åpne for deltakelse av dommere i straffesaken hvor det med grunn kan reises spørsmål om de vil se uhildet på skyldspørsmålet. Det vil være i strid med domstolloven §108 og i det hele med kravet til en upartisk rettergang.
Kjæremålsutvalgets mindretall - dommer Bugge - bemerker:
Vilkåret for førerkortbeslag er etter vegtrafikkloven §33 nr 5 at det foreligger "skjellig grunn" til mistanke om straffbart forhold som kan medføre inndragning. Vilkåret er innholdsmessig det samme som for pågripelse og varetektsfengsling etter straffeprosessloven §171. Som flertallet fastslår, er det sikker rett at den dommer som har truffet avgjørelse om beslag eller fengsling på grunnlag av dette vilkår, ikke av denne grunn er ugild til senere å dømme i straffesaken.
I kjennelsen 9 mars 1995 skulle lagmannsretten ta stilling til, og tok stilling til, om det forelå skjellig grunn til mistanke om overtredelse av vegtrafikkloven §3. Kjennelsen gir etter min mening ikke grunnlag for å fastslå at den enkelte dommer som deltok i avgjørelsen, har tatt standpunkt til skyldspørsmålet i noen mer kvalifisert grad enn det som fulgte av temaet for avgjørelsen. Jeg ser det slik at spørsmålet om etterfølgende ugildhet må vurderes ut fra det rettslige innhold som avgjørelsen har etter loven, heller enn ut fra de formuleringer som er blitt benyttet i den enkelte avgjørelse. Det er i det praktiske rettsliv et åpenbart behov for klare regler om hva som medfører og hva som ikke medfører inhabilitet på dette område, og skal nyanser i formuleringene være avgjørende, vil det skape en uklarhet som etter mitt syn verken er ønskelig eller nødvendig. jeg tiltrer på dette punkt den dissenterende dommers uttalelser i avgjørelsen i Rt-1994-1291 og viser til flertallets bemerkninger i den avgjørelsen om de praktiske vansker som kan oppstå.
Når jeg ikke vil anse de dommere som deltok i kjennelsen av 9 mars 1995 som inhabile, følger det at heller ikke lagmannsrettens kjennelse av 24 november 1995 etter mitt syn har medført inhabilitet for vedkommende dommere.
Slutning:
Lagdommerne Trude Sæbø, John Årseth og Åse Berg er utelukket fra å gjøre tjeneste som dommere i straffesak mot A.
Førstelagmann Arne Christiansen og lagdommer Asbjørn Nes Hansen utelukkes ikke.