HR-1997-23-C
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-06-19 |
| Publisert: | HR-1997-00023c |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00023C , snr 27/1996 |
| Parter: | Dan Robert Larsen (advokat John Arff-Pettersen) mot Odd Mathis Hætta (advokat Håkon Helsvig) |
| Forfatter: | Backer |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §125, §54, Tvistemålsloven (1915) §175, §180, Plenumsloven (1926) §6, §440 |
År 1997 den 19 juni ble det med hjemmel i straffeprosessloven §54 holdt rettsmøte i Høyesterett.
I privat straffesak om æreskrenkelser reist av Bjarne Store Jakobsen mot Odd Mathis Hætta krevet Hætta at sjefredaktør Dan Robert Larsen skulle pålegges vitneplikt etter straffeprosessloven §125 tredje ledd. Alta herredsrett avsa 20 mars 1996 kjennelse med slik slutning:
"1. Sjefsredaktør Dan Robert Larsen i avisen Min igi pålegges i forhold til straffeprosessloven §125 å besvare spørsmål om hvem som overleverte brevet fra saksøkte datert 13.05.93 stilet til Riksrevisjonen og Fylkesskattesjefen, til avisen; og om hvordan overleveringen skjedde.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Kjennelsen ble av Dan Robert Larsen påkjært til Hålogaland lagmannsrett, som 19 august 1996 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Dan Robert Larsen har som vitne plikt til å besvare spørsmål om hvorvidt Odd Mathis Hættas brev til Fylkesskattesjefen i Finnmark og Riksrevisjonen av 13 mai 1993 er overlevert avisen Min igi av Bjarne Store Jakobsen selv eller om Larsen har kunnskap om at brevet er overlevert i forståelse med Jakobsen. For øvrig kan Larsen ikke pålegges å besvare spørsmål om hvordan avisen er kommet i besittelse av brevet.
2. Saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten tilkjennes ikke."
Kjennelsen er avsagt under dissens, idet en lagdommer stemte for at Larsen fullt ut måtte fritas for vitneplikt.
Dan Robert Larsen har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålsutvalget besluttet 11 november 1996 at saken i medhold av lov av 25 juni 1926 nr 2 §6 annet ledd i sin helhet skulle avgjøres av Høyesterett. Justitiarius i Høyesterett traffødt xx.xx.1996 beslutning om at partsforhandlingen skulle finne sted etter de regler som gjelder for ankesaker.
I prosesskrift av 7 mai 1997 meddelte Odd Mathis Hætta at han hadde besluttet seg for ikke å kreve at Dan Robert Larsen skulle føres som vitne. Bakgrunnen for dette var at Jakobsen i sin avis hadde gitt uttrykk for at han ikke under noen omstendighet ville forklare seg om de spørsmål som Hætta ønsket svar på. Hætta ber etter dette om at kjæremålssaken heves. Han er kjent med at Larsen krever at han dekker dennes saksomkostninger, men mener at han ikke har plikt til dette, og viser i den forbindelse til bakgrunnen for at han frafaller sitt krav om å føre Larsen som vitne.
Odd Mathis Hætta har nedlagt slik påstand:
"1. Saken heves.
2. Hver av partene bærer egne omkostninger."
Dan Robert Larsen har i prosesskrift av 14 mai 1997 meddelt at han er enig i at saken heves. Han krever imidlertid saksomkostninger for Høyesterett. I den forbindelse pekes det på at saksforberedelsen var kommet meget langt. Vanlig utdrag var mangfoldiggjort, og juridisk utdrag på 350 sider var utarbeidet, men ikke mangfoldiggjort. Han krever seg tilkjent kr 17 000, hvorav kr 2 000 gjelder omkostninger til dekning av porto, kopiering og annet arbeid forbundet med utdragene.
Dan Robert Larsen har nedlagt slik påstand:
"1. Saken heves.
2. Dan Robert Larsen tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett etter oppgave."
Saken avgjøres av forberedende dommer i medhold av straffeprosessloven §54.Etter at begjæringen om at Dan Robert Larsen må bli ført som vitne er trukket tilbake, er kjæremålet gjenstandsløst. Kjæremålssaken må derfor heves, slik partene er enig om.
Saksomkostningsspørsmålet må avgjøres etter straffeprosessloven §440 første ledd, jf tvistemålsloven §180 annet ledd og §175. Det er her §175 annet ledd som skal brukes, selv om dette krever at ordlyden i noen grad tillempes, jf Rt-1986-701 og Rt-1988-774. For ordens skyld nevnes at §175 fjerde ledd, som først og fremst tar sikte på situasjonen ved utenrettslig forlik, ikke kan brukes, da det er tale om å heve saken ex officio.
Etter tvistemålsloven §175 annet ledd kreves det for å tilkjenne den kjærende part saksomkostninger at det er "helt på det rene at forpliktelsen har bestått", jf Rt-1994-938 og Rt-1994-1199 med de tidligere avgjørelser som det der er vist til. "Forpliktelsen" vil her være den annen side av Dan Robert Larsens rett til å nekte å forklare seg etter hovedregelen i straffeprosessloven §125. Spørsmålet er altså om det er helt på det rene at han kunne nekte å forklare seg, og at han ikke burde ha vært pålagt (en begrenset) forklaringsplikt etter §125 tredje ledd.
Odd Mathis Hætta hevdet i brev av 13 mai 1993 til fylkesskattesjefen i Finnmark, hvorav kopi ble sendt Riksrevisjonens stedlige revisjon, at det skulle ha foregått misbruk av økonomiske midler og skatteunndragelse i den konkursrammede samiskspråklige avis Smi igi, der Bjarne Store Jakobsen hadde vært sjefredaktør/disponent. I brevet stod til sist at Hætta var klar over at påstandene var alvorlige, og at han ba om at brevet ble behandlet konfidensielt. Til tross for dette ble Hættas brev gjenstand for en fyldig omtale i den samiskspråklige avis Min igi 6 april 1994. Dan Robert Larsen, som er sjefredaktør i denne avisen, nektet under den senere private straffesak mellom Jakobsen og Hætta å forklare seg om hvem som hadde overlevert Hættas brev til avisen og dermed var kilden til avisens reportasje, jf straffeprosessloven §125.
Hovedregelen etter §125 er at en redaktør ikke behøver å oppgi kilden for opplysninger som gjengis i avisen. Etter bestemmelsens tredje ledd kan retten imidlertid pålegge vedkommende å forklare seg når det finnes særlig viktig at forklaring gis. Retten skal foreta en avveining av de stridende interesser og herunder blant annet legge vekt på sakens art og forklaringens betydning for sakens opplysning. Hætta hadde anført at hvis Jakobsen selv hadde medvirket til publiseringen, ville dette være et viktig moment ved avgjørelsen av erstatnings- og oppreisningskravet. For flertallet i lagmannsretten var dette imidlertid ikke nok. Det festet seg også ved en uttalelse i kjæremålserklæringen til lagmannsretten, som flertallet oppfattet slik at Larsen bestred at Jakobsen var kilden til opplysningene i avisen. Når Larsen frivillig hadde uttalt seg om dette, fant flertallet at han måtte kunne pålegges å bekrefte det som uttalelsen gikk ut på, under vitneansvar.
Som tidligere nevnt, er kjæremålet henvist til behandling i Høyesterett etter reglene for ankesaker. Dette tyder ikke på at avgjørelsen har vært oppfattet som kurant.
Ut fra alt det som er sagt ovenfor, finner forberedende dommer at det ikke kan anses helt på det rene at Dan Robert Larsen kunne nekte å forklare seg, og at kjæremålet altså ville ha ført frem dersom saken hadde fortsatt. Vilkårene er da ikke til stede for å tilkjenne den kjærende part saksomkostninger etter tvistemålsloven §175 annet ledd. Det er ikke nødvendig å foreta noen videregående vurdering av sjansene for at kjæremålet kunne føre frem.
Slutning:
1. Saken heves.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.