HR-1997-24-A - Rt-1997-580

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1997-04-10
Publisert:	HR-1997-00024-A - Rt-1997-580 (157-97)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Høyesterett HR-1997-00024 A, nr 351/1995. Avgjørelsen ble inklaget til EMD men ikke tatt til behandling, se (EMD=REF00023295&D) av 27. juni 2002.
Parter:	Oljearbeidernes Fellessammenslutning (Advokat Bent Endresen) mot Staten v/Kommunal- og arbeidsdepartementet (Regjeringsadvokat Sven Ole Fagernæs).
Forfatter:	Stang Lund, Lund, Aasland, Schei, Sinding-Larsen
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §110c, §112, §17, Tvistemålsloven (1915) §6, EMK (1999), EMK (1999), LOV-1994-07-01, §180, §36a, §54, Arbeidstvistloven (1927) §29, §36, §6, Lønnsnemndloven (1952), Straffeprosessloven (1981) §4, LOV-1990-07-02-493

Saken gjelder gyldigheten av et streikeforbud i provisorisk anordning 1 juli 1994 om lønnsnemndsbehandling av arbeidstvistene i oljesektoren ved tariffrevisjonen 1 juli 1994.

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og Oljeindustriens landsforening (OLF) forhandlet våren 1994 med Oljearbeidernes Fellessammenslutning (OFS) og Norges Arbeidslederforbund om ny tariffavtale fra og med 1 juli 1994. Det var under forhandlingene framsatt en rekke krav - herunder krav om lavere pensjonsalder. Forhandlingene ble brutt uten resultat.

OFS varslet 9 juni 1994 plassoppsigelse for 106 av sine medlemmer på Gydaplattformen. OLF varslet 15 juni 1994 lockout for 3 600 medlemmer av OFS gjeldende for samtlige faste installasjoner på norsk kontinentalsokkel.

Norges Arbeidslederforbund varslet 14 juni 1994 plassoppsigelse for samtlige medlemmer, men slik at det i første omgang bare ville være aktuelt med plassfratredelse for 50 medlemmer på plattformene Gullfaks B og Oseberg C. OLF varslet 24 juni 1994 lockout for 821 medlemmer av Norges Arbeidslederforbund som var omfattet av plassoppsigelsen, men som det ikke var varslet plassfratredelse for.

Riksmeklingsmannen nedla forbud mot arbeidsstans og innkalte partene til tvungen mekling. Den tvungne mekling førte ikke fram. Meklingen ble begjært hevet for Norges Arbeidslederforbund 24 juni 1994 og for OFS den 26 samme måned. Fristen løp ut torsdag 30 juni 1994 kl 2400. Det lyktes fortsatt ikke meklingsmannen å få partene til å bli enige, og meklingen ble avsluttet 30 juni 1994 kl 2345 uten resultat. Arbeidsstans ble iverksatt ved fristens utløp.

Partene ble deretter innkalt til felles møte hos kommunal- og arbeidsministeren neste dag kl 0015. Partene ga statsråden en orientering om situasjonen. Statsråden viste til de alvorlige konsekvenser en full arbeidsstans ville få, og meddelte at han i statsråd samme dag ville tilrå regjeringen å vedta provisorisk anordning om tvungen lønnsnemndsbehandling av tvistene.

Provisorisk anordning om lønnsnemndsbehandling av arbeidstvistene i oljesektoren i forbindelse med tariffrevisjonen pr 1 juli 1994 ble vedtatt 1 juli 1994. Den provisoriske anordning var slik:

"§1.

Tvistene mellom Oljeindustriens Landsforening på den ene side og Oljearbeidernes Fellessammenslutning og Norges Arbeidslederforbund på den annen side i forbindelse med tariffrevisjonen født xx.xx.1994 skal avgjøres av Rikslønnsnemnda.

Det er forbudt å iverksette eller opprettholde arbeidsstans eller blokade til løsning av tvistene.

Reglene i lov 19 desember 1952 nr 7 om lønnsnemnd i arbeidstvister får tilsvarende anvendelse.

§2.

Denne anordning trer i kraft straks."

Arbeidet ble deretter gjenopptatt samme dag kl 1400.

OFS reiste 6 juli 1994 sak for Oslo byrett med krav om at bruk av tvungen voldgift mot OFS i den provisoriske anordning skulle kjennes ugyldig. Staten v/Kommunal- og arbeidsdepartementet påsto seg frifunnet. Oslo byrett avsa 27 juli 1995 dom med slik domsslutning:

"1. Staten v/ Kommunal- og arbeidsdepartementet frifinnes.

2. Oljearbeidernes fellessammenslutning dømmes til å betale saksomkostninger til Staten v/Kommunal- og arbeidsdepartementet med kr 35000,- kronertrettifemtusen 00/100 innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."

OFS anket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder rettsanvendelsen. Det ble samtidig søkt om Høyesteretts kjæremålsutvalgs samtykke til å bringe ankesaken direkte inn for Høyesterett, jf tvistemålsloven §6 annet ledd.

Høyesteretts kjæremålsutvalg samtykket i direkte anke til Høyesterett. Saken står for Høyesterett i samme stilling som for byretten.

Den ankende part, Oljearbeidernes Fellessammenslutning, har for Høyesterett i hovedsak gjort gjeldende:

Det kreves fastsettelsesdom for at streikeforbudet i den provisoriske anordning er ugyldig. Streikeforbudet rettet seg mot to fagforeninger og deres medlemmer og må anses på linje med et enkeltvedtak. Selv om streikeforbudet har falt bort under saken, har OFS aktuell rettslig interesse i å få en fastsettelsesdom for å få avklart adgangen til å bruke streik som kampmiddel. Det er i denne forbindelse blant annet vist til at staten ved åtte tidligere anledninger har iverksatt tvungen lønnsnemnd overfor OFS.

Den ankende part gjør prinsipalt gjeldende at den provisoriske anordning er ugyldig fordi streikeforbudet var i strid med allmenne rettsprinsipper av grunnlovsmessig karakter. Subsidiært anføres at forbudet var i strid med Norges folkerettslige forpliktelser, og at disse folkerettslige prinsipper i tilfelle motstrid må gå foran norsk intern rett. Foreningsfriheten og retten til å organisere seg i fagforeninger, er en fundamental menneskerett og i tillegg hjemlet i norsk rett og følger av folkeretten.

Til støtte for den prinsipale anførsel gjøres gjeldende at foreningsfriheten i Norge, og herunder friheten til å opprette fagforeninger og fagforeningenes rett til å streike, er så fundamentale rettigheter at de uten uttrykkelig hjemmel må anses vernet etter alminnelige rettsprinsipper av grunnlovmessig karakter, jf Grunnloven §112. Fagforeningenes primære oppgave er å vareta de kollektive forhandlinger på vegne av medlemmene, og retten til å streike i tilfelle arbeidstvist et nødvendig kampmiddel for fagforeningene. Tvungen lønnsnemnd medfører at forhandlingsretten blir illusorisk. Selv om visse begrensninger i streikeretten må aksepteres, vil ikke statens og samfunnets økonomiske interesser gi grunnlag til å gripe inn overfor en ellers lovlig streik.

Den ankende part har til støtte for den subsidiære anførsel om at streikeforbudet er i strid med Norges folkerettslige forpliktelser, blant annet vist til FN-konvensjon om sivile og politiske rettigheter (1966), FN-konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (1966) artikkel 8 nr 1 (d), ILO-konvensjon nr 87 om foreningsfrihet og vern av organisasjonsretten (1948) artiklene 3 og 10, ILO-konvensjon nr 98 om gjennomføring av prinsippene for organisasjonsretten og retten til å føre kollektive forhandlinger (1949), Den europeiske sosialpakt (1961) artikkel 6 (4) og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 11. Det anføres at fagforeningsretten er spesielt omtalt og beskyttet av konvensjonene. Selv om streikeretten ikke er uttrykkelig nevnt i ILO- konvensjonene, EMK og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, har streikeretten implisitt vært ansett for å være beskyttet som en fundamental del av foreningsfriheten og organisasjonsretten. Bestemmelsene i artikkel 6 (4) i Den europeiske sosialpakt og artikkel 8 nr 1(d) i FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter anerkjenner retten til å streike, og underbygger at ILO-konvensjonene, EMK og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter anerkjenner og verner streikeretten. Selv om Norge ved ratifikasjon av FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter tok forbehold med hensyn til artikkel 8 nr 1 (d), vil Norge likevel være bundet på grunn av ratifikasjon uten forbehold av de øvrige konvensjoner og særlig av Den europeiske sosialpakt, hvor anerkjennelse og vern av streikeretten uttrykkelig framgår av artikkel 6 (4) jf artikkel 31.

Til nærmere underbygging av anførslene om at tvungen lønnsnemnd og streikeforbud er i strid med Norges folkerettslige forpliktelser, har den ankende part lagt særlig vekt på uttalelser fra ILOs organer som kritiserer Norge for manglende overholdelse av ILO-konvensjonene nr 87 og nr 98 og uttalelser fra Europarådets organer med kritikk for krenkelse av retten til å streike etter Den europeiske sosialpakt artikkel 6 (4), jf artikkel 31. Uttalelsene fra ILO-organene er forankret i retten til organisasjonsfrihet og kollektive forhandlinger beskyttet i ILO-konvensjonene nr 87 og nr 98 og Philadelphiaerklæringen av 10 mai 1944. Disse uttalelser viser at streikeretten er beskyttet med visse nærmere angitte begrensninger for så vidt angår tjenester eller virksomhet hvis avbrudd setter liv, helse eller personlig sikkerhet for hele eller deler av befolkningen i fare. EMK artikkel 11 må forstås på samme måte som ILO-konvensjonene nr 87 og nr 98 har vært forstått av ILOs organer. ILO-organene har etter sine statutter ingen adgang til å håndheve ILO-reglene overfor medlemsstatene, og slik håndheving må derfor påligge medlemslandenes domstoler.

Dersom Høyesterett skulle komme til at det er motstrid mellom Norges folkerettslige forpliktelser og streikeforbudet nedlagt i den provisoriske anordning, anføres at de folkerettslige forpliktelser må slå igjennom. Streikeretten er en fundamental del av de sentrale menneskerettigheter som må anvendes i Norge uavhengig av inkorporering gjennom lovgivning. Dette følger av Grunnloven §110c som fastslår at det påligger statens myndigheter å respektere og sikre menneskerettighetene.

Oljearbeidernes Fellessammenslutning har nedlagt slik påstand:

"1. Regjeringens provisoriske anordning av 1. juli 1994, streikeforbud og bruk av tvungen voldgift mot Oljearbeidernes Fellessammenslutning, er ugyldig.

2. Oljearbeidernes Fellessammenslutning tilkjennes saksomkostninger for byretten og for Høyesterett."

Ankemotparten, staten v/Kommunal- og arbeidsdepartementet, har for Høyesterett i hovedsak gjort gjeldende:

Den provisoriske anordningen kan i tilfelle bare kjennes ugyldig for så vidt angår streike forbudet. Underkjennelse av anordningens bestemmelser om lønnsnemnd vil reise problemer i forhold til de tariffavtaler som er en følge av Rikslønnsnemndas kjennelse, og dette angår flere enn OFS. Staten bestrider ikke at OFS har aktuell rettslig interesse i å få prøvd gyldigheten av streikeforbudet fordi spørsmålet kan komme opp på ny.

Staten gjør prinsipalt gjeldende at streikeforbudet var gyldig fordi forbudet ikke er i strid med Grunnlov, lov eller folkerettslige regler som er bindende for Norge. Subsidiært anføres at streikeforbudet ble vedtatt under den uttrykkelige forutsetning at forbudet skal gjelde selv i tilfelle det måtte være motstrid i forhold til Norges folkerettslige forpliktelser.

Utgangspunktet er at det er organisasjonsfrihet og streikerett i Norge, og dette gjelder også for OFS. Streikeretten er imidlertid ikke ubegrenset. Det er enighet om at streik ikke kan iverksettes for tjenester eller virksomhet hvis avbrudd setter liv, helse eller personlig sikkerhet for hele eller deler av befolkningen i fare. Staten anfører at myndighetenes kompetanse til å iverksette begrensninger i streikeretten går videre enn dette både etter norsk rett og etter Norges internasjonale forpliktelser. Dette følger av langvarig fast norsk praksis om bruk av lønnsnemnd og streikeforbud, som vekselvis har vært vedtatt av storting eller regjering i et stort antall tilfelle helt tilbake til første verdenskrig.

Staten har til støtte for at streikeforbudet ikke var i strid med alminnelige rettsprinsipper av grunnlovsmessig karakter, vist til at foreningsfrihet, friheten til å organisere seg, og fagorganisasjonenes streikerett ikke er gitt grunnlovsvern, selv om disse rettigheter er allment anerkjent i Norge. De folkerettslige regler om foreningsfriheten og retten til å organisere seg i fagforeninger, er heller ikke blitt en del av Grunnloven etter vedtagelsen av Grunnloven §110c. Streikeforbudet er ikke anført å være i strid med norsk lov.

Staten gjør også gjeldende at den provisoriske anordning ikke var i strid med Norges folkerettslige forpliktelser. Retten til å streike er ikke nevnt i EMK, ILO-konvensjonene nr 87 og nr 98 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Da ILO-konvensjon nr 87 ble forhandlet fram og ratifisert i 1948 og 1949 hadde bruk av tvungen lønnsnemnd pågått i lang tid i Norge, og et generelt streikeforbud var gjeldende. Ved ratifiseringen av ILO-konvensjon nr 98 i 1955 var det generelle streikeforbud opphevet, men tvungen lønnsnemnd hadde etter dette vært brukt i tre tilfeller. Norge har aldri gitt uttrykk for eller ønsket å begrense adgangen til å bruke tvungen lønnsnemnd. I tilfelle en konvensjon kunne antas å begrense adgangen til å bruke tvungen lønnsnemnd som FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter artikkel 8 (d), har det fra norsk side vært tatt forbehold ved ratifikasjonen.

Komiteen for organisasjonsfrihet opprettet av ILOs styre i 1951, ILOs styre og Ekspertkomiteen i ILO har ved flere anledninger kritisert Norges bruk av tvungen lønnsnemnd. Til dette anføres at det også innen ILO har vært uenighet om streikeretten er vernet gjennom ILO-konvensjone nr 87 og nr 98. Den senere utvikling innen ILO, hvor først Komiteen for organisasjonsfrihet og ILOs styre og senere Ekspertkomiteen har kommet til at retten til å streike er vernet etter ILO-konvensjonene nr 87 og nr 98, og at statenes adgang til å regulere streiker derved er begrenset, er ikke folkerettslig bindende for Norge. Komiteen for organisasjonsfrihet har ni medlemmer og består av valgte representanter for medlemsstatene, arbeidsgiverne og arbeidstakerne. Det er uklart om kritikken av medlemsstatene i ILO bygger på rettslig eller politisk grunnlag, eller begge deler. Også medlemsstater som ikke har ratifisert ILO-konvensjonene nr 87 og nr 98 blir utsatt for tilsvarende kritikk. Norske domstoler kan ikke være bundet av ILO-organenes fortolkning av ILO-konvensjonene. Dersom Norge skulle bli bundet, måtte det i tilfelle foreligge en avgjørelse av folkerettsdomstolen i Haag etter ILOs statutter artikkel 37.

Heller ikke bestemmelsen om retten til streik i Den europeiske sosialpakts artikkel 6 (4) ble overtrådt fra norsk side. Det går fram av artikkel 31 at staten har adgang til å regulere streikeretten. Staten anfører at norsk bruk av tvungen lønnsnemnd ikke går ut over de grenser som følger av artikkel 31. Det er riktig at Norge ved en anledning har vært kritisert av Europarådet for å ha brukt tvungen lønnsnemnd i strid med prinsippene i Den europeiske sosialpakt. Ved andre anledninger har slik kritikk kommet til uttrykk i Europarådets organer, men Ministerrådet eller Regjeringskomiteen har ikke sluttet seg til dette. Staten anfører til støtte for sitt syn at Norge har tatt uttrykkelig forbehold ved ratifikasjon av FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, og at Norge ved ratifikasjon av Den europeiske sosialpakt la til grunn at konvensjonen ikke hindret fortsatt bruk av tvungen lønnsnemnd.

Streikeretten er heller ikke vernet av EMK artikkel 11 eller av FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. Staten har i denne forbindelse blant annet vist til avgjørelser av Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) og til FNs menneskerettighetskomites behandling av klagesak nr 118/1982: J.B. m fl mot Canada.

Staten gjør subsidiært gjeldende at den provisoriske anordning i alle tilfelle må gå foran en eventuell motstridende folkerettsregel. Regjeringen har uttrykkelig tatt standpunkt til spørsmålet om mulig motstrid, og det uttales i foredraget at tvungen lønnsnemnd settes i verk uansett. Når det foreligger en provisorisk anordning med dette innhold, vil domstolene være bundet til å anvende anordningens bestemmelser uansett Norges folkerettslige forpliktelser. Vedtakelsen av Grunnloven §110c medfører ingen endringer i dette. Bestemmelsens første punktum inneholder en prinsipperklæring om anerkjennelse av folkeretten. Det går imidlertid fram av bestemmelsens annet punktum og av forarbeidene, at menneskerettighetskonvensjonene Norge er bundet av, må inkorporeres ved formell lov.

Staten gjør også gjeldende at Norge i forhold til ILO og Europarådet bare er forpliktet så langt Stortinget under behandling av ratifikasjonen har bundet seg, jf ratifikasjonen av ILO-konvensjonene nr 87 og nr 98 og Den europeiske sosialpakt. Det er blant annet vist til den tyske forfatningsdomstols avgjørelse om Tysklands tiltredelse til Maastrichtavtalen. Norske domstoler må avgjøre om og i tilfelle hvor langt Norge er bundet av konvensjoner om menneskerettigheter.

Videre gjøres gjeldende at domstolene bare skal anvende folkerett som er tilstrekkelig klar og entydig, jf Rt-1994-610. Hvorvidt retten til å streike er vernet etter folkeretten og i tilfelle hvilke begrensninger dette legger på landenes lovgivningsmyndigheter er på ingen måte avklart. Staten v/Kommunal- og arbeidsdepartementet har nedlagt slik påstand:

"1. Byrettens dom stadfestes.

2. Staten v/Kommunal- og arbeidsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

Jeg ser slik på saken:

Jeg finner det klart at anken ikke kan føre fram.

Innledningsvis bemerker jeg at ankesaken ikke gjelder retten til å streike rent generelt. Det er ingen uenighet om at bruk av streik i arbeidskonflikter har vært anerkjent i lang tid som lovlig kampmiddel i tvister mellom en eller flere fagforeninger og en eller flere arbeidsgivere eller arbeidsgiverforeninger. Spørsmålet i ankesaken er om streikeforbudet rettet mot OFS og medlemmene av OFS i forbindelse med tariffrevisjonen 1 juli 1994 er ugyldig fordi forbudet var i strid med alminnelige rettsprinsipper av grunnlovmessig karakter og Norges folkerettslige forpliktelser.

Fastsettelsessøksmålet gjelder en provisorisk anordning etter Grunnloven §17. Den provisoriske anordning inneholdt bestemmelser om at tvistene i forbindelse med tariffrevisjonen pr 1 juli 1994 i oljesektoren skulle avgjøres av Rikslønnsnemnda, at bestemmelsene i lov 19 desember 1952 nr 7 om lønnsnemnd skulle få tilsvarende anvendelse, og om forbud mot arbeidsstans eller blokade. Normalt kan man ikke få dom for gyldigheten av en lov eller en provisorisk anordning. Den foreliggende anordning skiller seg fra annen lovgivning ved at den inneholder et forbud mot streik rettet direkte mot OFS og medlemmer av OFS. Tvisten gjelder retten til å legge ned arbeidet etter lovlig plassoppsigelse. Jeg ser det slik at søksmålet gjelder et rettsforhold eller en rettighet etter tvistemålsloven §54, jf Rt-1958-1290.

Streikeforbudet var gjeldende da saken ble reist 6 juli 1994, og saksøkeren hadde på dette tidspunkt aktuell rettslig interesse i å få prøvet om den provisoriske anordning var ugyldig. Under saken har tvistene i forbindelse med tariffrevisjonen 1 juli 1994 i oljesektoren blitt avgjort av Rikslønnsnemnda etter lov 19 desember 1952 nr 7 om lønnsnemnd, jf provisorisk anordning 1 juli 1994 §1 første ledd. Rikslønnsnemndas kjennelse har samme virkning som en tariffavtale, jf lønnsnemndloven §1 siste ledd. Fredsplikten følger da av arbeidstvistloven §6 nr 1, og streikeforbudet i den provisoriske anordning har opphørt å gjelde.

Jeg finner at OFS fortsatt har en aktuell rettslig interesse i å få prøvd om streikeforbudet var ugyldig. Kravet til aktuell rettslig interesse innebærer at søksmålet må ha betydning for OFS og medlemmenes rettsstilling nå. Det foreligger fortsatt uenighet om adgangen til å bruke tvungen lønnsnemnd i oljesektoren, som er et spørsmål av sentral betydning for rettsstillingen til OFS og medlemmer av OFS. Denne usikkerhet har OFS fremdeles en reell og beskyttelsesverdig interesse i å få løst ved et fastsettelsessøksmål. Jeg viser også her til beslutning inntatt i Rt-1958-1290.

Jeg går nå over til å behandle spørsmålet om streikeforbudet var ugyldig. Det er enighet om at vilkårene for å bruke provisorisk anordning etter Grunnloven §17 forelå 1 juli 1994, og at §17 for så vidt gir Kongen i statsråd kompetanse til å beslutte tvungen lønnsnemnd for å løse arbeidstvister, jf plenumsdommen Rt-1959-306. Det anføres ikke at bestemmelser i formell lov begrenset kompetansen etter Grunnloven §17 til å beslutte tvungen lønnsnemnd for å løse arbeidstvistene i oljesektoren i forbindelse med tariffrevisjonen pr 1 juli 1994.

Tvungen lønnsnemnd har vært brukt i Norge fra man fikk den første arbeidstvistlov i 1915. Under og umiddelbart etter den første verdenskrig, og fra 1927 til 1929, vedtok stortinget ved flere anledninger midlertidige lover som ga Kongen fullmakt til å bestemme at interessetvister i arbeidsforhold skulle avgjøres ved tvungen voldgift når mekling ikke førte fram og betydelige samfunnsinteresser ble satt i fare ved arbeidsstans. Ved provisorisk anordning 15 september 1944 ble det innført en generell tvungen lønnsnemndsordning. Denne provisoriske anordning ble senere avløst av midlertidig lov 30 juni 1947 om tillegg til lov om arbeidstvister som opprettholdt tvungen lønnsnemndsordning. Ordningen ble med enkelte begrensninger forlenget ved flere midlertidige lover fram til någjeldende lønnsnemndlov trådte i kraft 1 januar 1953. I forarbeidene til lønnsnemndloven uttales om fortsatt bruk av tvungen lønnsnemnd (Ot.prp.nr.63 (1952) side 14):

"Departementet ser ikke dermed bort fra muligheten av at det i framtida på samme måte som i førkrigstida kan oppstå situasjoner da forhandlings- og meklingsapparatet ikke strekker til og det kan være fare for arbeidsstans som truer viktige samfunnsinteresser, eller at det for øvrig skjer en utvikling i lønnspolitikken som går samfunnsinteressene for nær. Departementet vil følge oppmerksomt med i utviklingen og vil ha høve til å gripe inn dersom dette måtte vise seg påkrevd. Departementet har dog den tro at organisasjonene i regelen vil ta de nødvendige samfunnsomsyn og gjennom et effektiv og ansvarsbevisst forhandlingsarbeid sørge for at utviklingen blir holdt innen rammen av det som er forsvarlig".

Det har i perioden 1953-1994 vært gitt 50 lover og 33 provisoriske anordninger om lønnsnemndsbehandling av arbeidstvister, og 20 kongelige resolusjoner med hjemmel i lovgivning om lønnsnemndsbehandling av arbeidstvister, hvorav 8 lover og provisoriske anordninger gjaldt tvungen lønnsnemnd for arbeidstvister i oljesektoren.

Den langvarige praksis med bruk av tvungen lønnsnemnd for å løse arbeidstvister når betydelige samfunnsmessige interesser tilsier dette, er etter min mening ikke i strid med alminnelige rettsprinsipper av grunnlovsmessig karakter slik som den ankende part har hevdet. Tilsidesettelse av en lov eller en provisorisk anordning fordi den strider mot visse alminnelige rettsprinsipper av grunnlovsmessig karakter, kan bare tenkes i helt ekstreme tilfeller, jf Rt-1961-1350 på side 1351 og Rt-1983-1004 på sidene 1017-1018. Selv om foreningsfriheten og retten til å bruke streik er allment akseptert i Norge, er det også allment akseptert at retten til å streike ikke er ubegrenset. Lovgivningen har fra 1915 inneholdt bestemmelser om når og på hvilke vilkår arbeidsnedleggelse kan anvendes i arbeidstvister, jf nå arbeidstvistloven §6 jf §29 og §36, og streikeforbud og lønnsnemndsbehandling har vært iverksatt ved særlov eller provisorisk anordning for å vareta betydelige samfunnsinteresser.

Jeg går så over til å se på spørsmålet om streikeforbudet var i strid med Norges folkerettslige forpliktelser. OFS anfører at folkeretten anerkjenner og beskytter foreningsfriheten, herunder fagforeningenes rett til å føre kollektive forhandlinger på vegne av sine medlemmer, og retten til å streike i tilfelle arbeidstvist. Norge har etter OFS' mening gjennom ratifikasjon av flere konvensjoner bundet seg til å etterleve konvensjonstekster og allment aksepterte folkerettslige prinsipper om fagforeningsfrihet, kollektive forhandlinger og streik. Jeg ser først på de folkerettslige regler som er påberopt.

Den internasjonale arbeidsorganisasjon (ILO) ble opprettet i 1919 som en del av Folkeforbundet. Norge har vært medlem av organisasjonen fra den ble opprettet. ILO er nå den av FNs særorganisasjoner som har arbeidslivet og sosialpolitikken som sitt særlige område. ILO arbeider blant annet med å utforme minstestandarder for organisasjonsfrihet, retten til kollektive forhandlinger og arbeidsnedleggelse ved å vedta konvensjoner og rekommandasjoner.

Den ankende part anfører at Norge ikke har overholdt ILO-konvensjon nr 87 om foreningsfrihet og vern av organisasjonsretten og ILO-konvensjon nr 98 om gjennomføring av prinsippene for organisasjonsretten og retten til å føre kollektive forhandlinger ved å iverksette tvungen lønnsnemnd for å løse arbeidskonfliktene i oljesektoren ved tariffrevisjonen 1 juli 1994. Det er særlig vist til at ILOs komite for organisasjonsfrihet med tilslutning av ILOs styre ved tre tidligere anledninger har uttalt at tvungen lønnsnemnd i oljesektoren er i strid med Norges forpliktelser etter ILO-konvensjonene nr 87 og nr 98.

ILO-konvensjon nr 87 ble vedtatt av ILOs arbeidskonferanse i 1948. Norge ratifiserte konvensjonen 4 juli 1949. ILO-konvensjon nr 98 ble vedtatt av ILOs arbeidskonferanse 1 juli 1949. Norge ratifiserte konvensjonen 17 februar 1955. Ved ratifikasjon av konvensjon nr 87 den 4 juli 1949 hadde det vært tvungen lønnsnemndsordning i Norge fra frigjøringen. Denne ordning ble etter ratifikasjonen forlenget fram til 1 januar 1953 etter midlertidige lover 23 juni 1950 og 28 juni 1952. Ved ratifikasjon av ILO-konvensjon nr 98 den 17 februar 1955 hadde storting og regjering ved lover 29 mai 1953 og 5 mars 1954 og provisorisk anordning 7 desember 1953 henvist tre arbeidskonflikter for henholdsvis styrmenn og skipsførere i kyst- og lokalfarten, transportfagene og styrmenn i utenriksfart til lønnsnemndsbehandling.

Arbeidsnedleggelse er ikke omtalt i ILO-konvensjonene nr 87 og nr 98, og var heller ikke et tema for forhandlinger under ILOs arbeidskonferanser i 1948 og 1949, jf ILOs Ekspertkomites rapport 1994 Del III Seksjon 4B sidene 62-63. Dersom meningen den gang hadde vært å verne retten til arbeidsnedleggelse, måtte spørsmålet ha vært behandlet på arbeidskonferansene og kommentert i rapportene fra de norske delegerte til konferansene. Det er uomtvistet at retten til streik ikke ble forhandlet under forberedelse av ILO-konvensjonene nr 87 og nr 98, og streik er heller ikke omtalt i rapportene fra de norske delegerte til konferansene eller ved behandling av spørsmålet om ratifikasjon fra norsk side. Ut fra norske statsmyndigheters allerede den gang langvarige praksis med bruk av tvungen lønnsnemnd, måtte eventuelle folkerettslige begrensninger i adgangen til å regulere streiker ha vært nærmere omtalt i forbindelse med ratifikasjonen. Etter min mening kan man ikke bygge på at Norge og andre medlemsland ved forberedelse og vedtakelse av ILOkonvensjonene nr 87 og nr 98 i 1948 og 1949 mente å begrense adgangen til å regulere retten til streik.

Etter ILOs arbeidskonferanser i 1948 og 1949 har det skjedd en utvikling i de synspunkter som har vært hevdet av ILOs organer. Dette har medført at ILO-organene har vært kritiske til norsk praksis med bruk av tvungen lønnsnemnd. Komiteen for organisasjonsfrihet fant allerede i 1952 at ILOs statutter, Philadelphiaerklæring vedtatt under ILOs arbeidskonferanse 10 mai 1944 og konvensjon nr 87 måtte forstås slik at retten til å anvende streik og lockout implisitt er anerkjent og beskyttet som en fundamental del av organisasjonsfriheten og den kollektive forhandlingsrett, og Ekspertkomiteen har etter hvert sluttet seg til denne oppfatning, jf Ekspertkomiteens rapport 1994 sidene 7-8 og 64-67. Utgangspunktet har vært ILO-statuttene og Philadelphiaerklæringen, som blant annet anerkjenner retten til kollektive forhandlinger som en del av organisasjonsfriheten, og som gjelder for alle medlemsstatene. ILO-organene baserer ellers sitt syn på ILOkonvensjon nr 87 artikkel 3 om arbeider- og arbeidsgiverorganisasjonenes rett til å drive virksomhet uten innblanding fra myndighetene og på retten til å fremme og forsvare arbeiderne og arbeidsgivernes interesser i artikkel 10 i samme konvensjon. Det bygges også på retten til å føre kollektive forhandlinger på medlemmenes vegne i konvensjon nr 98. Komite for organisasjonsfrihet, styret i ILO og senere Ekspertkomiteen har ved mange anledninger, også i forhold til Norge, slått fast at retten til streik må anses som en del av fagorganisasjonenes organisasjonsfrihet og forhandlingsrett, og at den derfor er beskyttet mot inngrep fra medlemslandene.

Gjennom langvarig praksis basert på fortolkning av konvensjon nr 87 og konvensjon nr 98 og Philadelphiaerklæringen, har ILOs organer utviklet detaljerte normer for når inngrep i streikeretten kan anses forenlig med Philadelphiaerklæringen og konvensjonene. Ifølge ILOs organer kan streik forbys for offentlige tjenestemenn som utøver forvaltningsmyndighet på høyt nivå (public servants engaged in the administration of the State). Streik kan også forbys om den rammer særlige viktige tjenester og virksomhet (essential services), som ifølge ILOs organer er tjenester eller virksomhet hvor arbeidsnedleggelse setter liv, helse eller personlig sikkerhet for hele eller deler av befolkningen i fare. Skadevirkningene må være klare og nært forestående (clear and imminent). Økonomiske skadevirkninger for samfunnet har ikke vært ansett som tilstrekkelige selv om de skulle være meget betydelige. Havnearbeid, oljeproduksjon, undervisning og transport er eksempler på virksomhet som ikke anses for særlig viktige (nonessential services). Komiteen for organisasjonsfrihet har for øvrig under henvisning til de fundamentale prinsipper i ILOs statutter og Philadelphiaerklæringen anvendt de samme kriterier også overfor medlemsstater som ikke har ratifisert konvensjonene nr 87 og nr 98, jf ILOs Ekspertkomites rapport 1994 Del III seksjon 4 B sidene 7-8 og klagesak nr 1528 mot Tyskland (277th Report of the Committee on Freedom of Association sidene 90-91).

Bruk av tvungen lønnsnemnd i Norge har av flere arbeidstakerorganisasjoner vært klagd inn for ILOs organer i alt åtte ganger fra 1962 og fram til i dag. Komiteen for organisasjonsfrihet har med tilslutning av ILOs styre i sju tilfeller gitt klagerne medhold i at bruk av tvungen lønnsnemnd ikke var overensstemmende med prinsippene for organisasjonsfrihet. Tre av klagene som førte fram, gjaldt bruk av tvungen lønnsnemnd overfor OFS.

ILOs styre, Ekspertkomiteen og Komiteen for organisasjonsfrihet har etter ILOs statutter av 29 oktober 1919 ingen kompetanse til å avgjøre med bindende virkning for medlemsstatene hvorledes ILOs konvensjoner skal forstås. Uenighet om forståelse av statuttene eller ILOs konvensjoner avgjøres med bindende virkning av Folkerettsdomstolen i Haag, jf statuttene artikkel 37 (1). Den norske stat har ikke på noe tidspunkt godtatt at bruk av tvungen lønnsnemnd i Norge når betydelige samfunnsmessige interesser tilsier det, skulle være i strid med ILOkonvensjonene nr 87 og nr 98. Hvorledes andre land har stilt seg til ILO-organenes tolkning og anvendelse av prinsippene for organisasjonsfrihet på streik, er ikke nærmere opplyst.

Jeg finner ikke grunn til å ta stilling til om en rett til streik kan utledes av Philadelphiaerklæringen og ILO-konvensjonene nr 87 og nr 98, og av ILO-organenes etterfølgende regelforståelse. Streikeretten er godtatt i norsk lovgivning. Saken gjelder om det ved lov eller provisoriske anordninger er adgang til å gripe inn overfor en arbeidskonflikt når dette anses nødvendig av tungtveiende samfunnsmessige grunner. Jeg kan ikke se at de til dels vidtgående begrensninger i adgangen til inngrep som ILO-organene går inn for, har holdepunkter i konvensjonstekstene slik de ble forhandlet og vedtatt.

Stortinget og Kongen i statsråd har siden ratifikasjonen av ILOkonvensjonene nr 87 og nr 98 i 1949 og 1955 gitt tilkjenne at Norge ikke har forpliktet seg til å unnlate å bruke tvungen lønnsnemnd når betydelige samfunnsinteresser tilsier dette. Norges standpunkt har i alle fall i forbindelse med klagesakene kommet klart til uttrykk overfor ILOs organer, og i forbindelse med ratifiseringen av FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Ved bedømmelsen av om Norge har påtatt seg en folkerettslig forpliktelse til å begrense bruken av tvungen lønnsnemnd i forhold til ILO, må norske domstoler legge vesentlig vekt på Stortingets og regjeringens forutsetninger da Norge forpliktet seg.

Den ankende part har også vist til EMK artikkel 11, FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter artikkel 8 nr 1 (d), FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 22 og Den europeiske sosialpakt artikkel 6 (4).

Den europeiske sosialpakt har i artikkel 6 (4) en bestemmelse om rett til kollektive tiltak, herunder retten til å streike, med de innskrenkninger som følger av tidligere inngåtte tariffavtaler. Artikkel 31 inneholder bestemmelser om at begrensninger i blant annet retten til å streike kan vedtas ved lov til vern av andre menneskers frihet og rettigheter, offentlige interesser (public interest), den nasjonale sikkerhet og helse og moral i samfunnet. Forholdet til blant annet tvungen lønnsnemnd ble vurdert under behandling av ratifikasjonen, og Kommunal- og arbeidsdepartementet antok at artikkel 31 (1) måtte forstås slik at norsk praksis med tvungen lønnsnemnd fortsatt kunne følges, jf St.prp.nr 100 (1961-62) side 3. Utenriksdepartementet og Stortingets utenriks- og konstitusjonskomite var enige i dette, og det ble derfor ikke ikke tatt forbehold i forhold til artikkel 6 (4), jf St.prp.nr.100 side 3 flg og Innst.S.nr.240 (1961-62) side 505.

FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter er en nyere konvensjon enn Den europeiske sosialpakt. Den har i artikkel 8 nr 1(d) en bestemmelse om retten til å streike. Norge fant det nå nødvendig å ta forbehold i forhold til artikkelen av hensyn til norsk praksis med tvungen lønnsnemnd og mulige nye permanente unntak fra streikeretten, jf St.prp.50 (1970-71) side 11 og Innst.S.nr.159 (1971-72) side 277.

Den europeiske sosialpakt håndheves ved rapportering fra medlemsstatene. Den norske praksis med bruk av tvungen lønnsnemnd har vært kritisert av Europarådets organer for å gå lenger enn hjemlet i sosialpakten artikkel 31 (1), jf artikkel 6 (4). Norge fikk i 1993 en rekommandasjon mot seg for vedtakelse av lov 4 mars 1988 om lønnsnemndsbehandling av arbeidstvister i sykehussektoren i forbindelse med tariffrevisjonen pr 1 januar 1988. I 1995 ble det fremmet et rekommandasjonsforslag mot Norge for konvensjonsstridig bruk av provisorisk anordning 2 juli 1990 om lønnsnemndsbehandling av tvister i oljesektoren. Rekommandasjonsforslaget fikk ikke flertall, og ble forkastet, jf Governmental Committee of the European Social Charter 11th (1) Report to the Committee of Ministers sidene 26-27. Jeg kan ikke se at det foreligger noen klar praksis som viser at beslutningen om å bruke tvungen lønnsnemnd i oljesektoren ved tariffoppgjøret pr 1 juli 1994, vil bli ansett for å være i strid med sosialpakten.

EMK og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter har ikke egne bestemmelser om retten til å streike. Det er prinsippene for organisasjonsfrihet, og herunder retten til å danne og slutte seg til fagforeninger for å verne sine interesser i EMK artikkel 11 (1) og FN-konvensjonen artikkel 22 (1), som er påberopt.

Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) har i flere saker behandlet prinsippene om organisasjonsfrihet etter EMK artikkel 11 (1) i forhold til fagorganisasjoner. Domstolen har uttalt at EMK verner fagforeningsmedlemmers interesse i å engasjere seg i aksjoner (trade union action) for å vareta sine rettigheter, og at medlemstatene må respektere og beskytte slike rettigheter, jf EMDs dom 27 oktober 1975: Den belgiske politiforening mot Belgia (EMD=REF00000020) (Serie A, Vol. 19) side 18. Domstolen har funnet at erklæringene i Den europeiske sosialpakt ikke omfattes av artikkel 11 (1) fordi sosialpakten ikke gir ubetingete rettigheter, og medlemsstatene har adgang til å reservere seg etter sosialpakten artikkel 20, jf EMDs dom om Den belgiske politiforening side 18 (EMD=REF00000020) og dommer 6 februar 1976: Svenske lokomotivforbundet mot Sverige (EMD=REF00000112) (Serie A, Vol 20) side 15 og Schmidt og Dahlström mot Sverige (EMD=REF00000159) (Serie A, Vol 21) side 16. I saken Schmidt og Dahlström mot Sverige ble også anført at retten til å streike var vernet etter EMK artikkel 11 (1). Domstolen uttalte om dette (side 16):

"The Court recalls that the Convention safeguards freedom to protect the occupational interests of trade union members by trade union action, the conduct and development of which the Contracting States must both permit and make possible (National Union of Belgian Police judgment, 27 October 1975, Series A no. 19. p. 18. §39). Article 11 §1 nevertheless leaves each State a free choice of the means to be used towards this end. The grant of a right to strike represents without any doubt one of the most important of these means, but there are others. Such a right, which is not expressly enshrined in Article 11, may be subject under national law to regulation of a kind that limits its exercise in certain instances. The Social Charter ofødt xx.xx.1961 only guarantees the right to strike subject to such regulation, as well as to "further restrictions"compatible with its Article 31, while at the same time recognising for employers too the right to resort to collective action (Article 6 §4 and Appendix). For its part, the 1950 Convention requires that under national law trade unionists should be enabled, in conditions not at variance with Article 11, to strive through the medium of their organisations for the protection of their occupational interests. Examination of the file in this case does not disclose that the applicants have been deprived of this capacity."

Saken gjaldt om ikkestreikende medlemmer av en svensk fagforening som hadde iverksatt punktstreik, skulle få etterbetalt tillegg medlemmer av andre fagforeninger hadde oppnådd ved forhandlinger. Verken Kommisjonen eller Domstolen fant at EMK artikkel 11 (1) var krenket ved nektelse av slike tillegg.

FNs menneskerettighetskomite har i en avgjørelse av 18 juli 1986: JB m fl mot Canada (sak 118/1982) tatt stilling til om FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 22 om foreningsfrihet også beskytter retten til å streike. Etter å ha drøftet blant annet artikkel 8 nr 1 (d) i FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, konkluderte Menneskerettighetskomiteen (side 159):

"The conclusions to be drawn from the drafting history are corroborated by a comparative analysis of the International Covenant on Civil and Political Rights and the International Covenant on Economic, Social and Cultural Rights, Article 8, paragraph 1 (d), of the International Covenant on Economic, Social and Cultural Rights recognizes the right to strike, in addition to the right of everyone to form and join trade unions for the promotion and protection of his economic and social interests, thereby making it clear that the right to strike cannot be considered as an implicit component of the right to form and join trade unions. Consequently, the fact that the International Covenant on Civil and Political Rights does not similarly provide expressly for the right to strike in article 22, paragraph 1, shows that this right is not included in the scope of this article, while it enjoys protection under the procedures and mechanisms of the International Covenant on Economic, Social and Cultural rights subject to the specific restrictions mentioned in article 8 of that instrument."

De foreliggende avgjørelser fra EMD og uttalelser fra FNs menneskerettighetskomite reiser tvil om i hvilken utstrekning retten til å streike er beskyttet etter EMK artikkel 11 og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 22. Jeg kan ikke se at det foreligger noen folkerettslig forpliktelse for Norge til å begrense bruken av tvungen lønnsnemnd etter nevnte konvensjoner og EMDs og FNs menneskerettighetskomites avgjørelser, når betydelige samfunnsinteresser tilsier inngripen i en arbeidskonflikt. I alle tilfelle inneholder ikke EMK og FN-konvensjonen detaljerte normer for statenes adgang til å begrense retten til streik på linje med de begrensninger ILOs organer har utledet av ILO-konvensjonene nr 87 og nr 98 og Philadelphiaerklæringen. Jeg kan etter dette ikke se at den provisoriske anordning av 1 juli 1994 er i strid med folkerettslige forpliktelser Norge har påtatt seg.

Det er da ikke nødvendig for meg å gå inn på spørsmålet om motstrid mellom Norges folkerettslige forpliktelser og norsk intern rett. Etter prosedyren finner jeg likevel grunn til å bemerke:

Den ankende part har anført at folkerettens regler om organisasjonsfrihet, og herunder fagforeningenes rett til å streike, er fundamentale menneskerettigheter. Det følger da av Grunnloven §110c første ledd at norske myndigheter må respektere og sikre slike rettigheter, og at rettighetene derved er vernet mot inngrep ved lov eller provisorisk anordning. Jeg er ikke enig i denne forståelse av Grunnloven §110c.

Daværende stortingsrepresentant Jørgen Kosmo framsatte i dok 12 (1991-92) forslag til ny bestemmelse i Grunnloven om menneskerettigheter basert på forslag fra utvalget til å vurdere gjennomføring av menneskerettighetskonvensjoner i norsk lov framlagt ved NOU 1993:18, jf side 151 flg. Forslagene var utformet med 10 hovedalternativer og med inntil 18 underalternativer for hvert hovedalternativ, og slik at de omfattet inkorporering av en, flere eller alle menneskerettighetskonvensjoner og alternativene grunnlovs kraft, lovs kraft eller at spørsmålet om trinnhøyde ble holdt åpent, jf NOU 1993:18 side 14 og side 144 flg. Stortinget valgte enstemmig alternativ F6 som i en ny §110c i generell form fastslår menneskerettighetskonvensjonenes betydning, og som forutsetter inkorporasjon ved lov. Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite uttalte om dette (Innst.S.nr.172 (1993-94) sidene 6-7):

"Komiteen henviser til NOU 1993:18 hvor Menneskerettighetslovutvalget har en grundig gjennomgang av spørsmålene i forbindelse med en grunnlovsfesting av menneskerettighetene, herunder også spørsmålet om inkorporering av en eller flere menneskerettighetskonvensjoner og spørsmålet om hvilken trinnhøyde de inkorporerte regler bør ha. Utvalget konkluderer med en enstemmig anbefaling om at en grunnlovsbestemmelse i en generell form bør fastslå menneskerettighetskonvensjonenes betydning, samtidig som den forutsetter inkorporasjon ved lovgiving, jf. alternativ F i det foreliggende forslag. Utvalget mener at denne kombinasjonen av Grunnlov og lov vil gi best uttrykk for symbolverdien i en generell form, uten at noen konvensjoner fremheves i Grunnloven på bekostning av andre.

Komiteen er enig i utvalgets vurderinger og vil foreslå at formuleringen i alternativ F tas inn i Grunnloven. Når det gjelder plasseringen av den nye grunnlovsbestemmelsen, mener komiteen at det mest naturlige er å innta bestemmelsen som ny 110 c."

Det følger av Stortingets valg av alternativ F 6 og kontroll- og konstitusjonskomiteens uttalelser at de folkerettslige forpliktelser Norge har påtatt seg i konvensjoner om menneskerettigheter, må gjennomføres ved lov.

Bestemmelser i menneskerettighetskonvensjoner Norge har ratifisert og avgjørelser av EMD kan likevel få internrettslig virkning ved at norske lovbestemmelser uttrykkelig fastslår at lovens regler gjelder med de begrensninger som er anerkjent i folkeretten eller følger av overenskomst med fremmed stat, jf eksempelvis tvistemålsloven §36a og straffeprosessloven §4. Konvensjoner om menneskerettigheter, avgjørelser av EMD og anerkjente folkerettslige prinsipper kan også få internrettslig virkning fordi norsk rett antas å være i samsvar med Norges folkerettslige forpliktelser. Dersom det er en klar motstrid mellom folkerettslige bestemmelser og norsk rett, vil imidlertid utgangspunktet måtte være at den interne rett går foran. Jeg nevner som eksempel at Stortingets utenriks- og konstitusjonskomite ved behandling av lov om gjennomføring i norsk rett av EØS-avtalen uttalte at norske domstoler må anvende lover, selv om dette medfører brudd på norske folkerettslige forpliktelser, jf Innst.O.nr.14 (1992-93) sidene 4-5.

Tvungen lønnsnemnd vedtas ved lov eller provisoriske anordninger for hver enkelt arbeidskonflikt. Det følger klart av foredraget til den omtvistede provisoriske anordning at anordningen skal gjelde uansett (foredraget side 3):

"Norge har ratifisert flere ILO-konvensjoner som verner organsisasjonsfriheten og streikeretten (konvensjonene nr 87, 98 og 154). Slik konvensjonene har vært tolket av ILOs organer er det bare adgang til inngrep i streikeretten dersom streiken setter liv, helse eller personlig sikkerhet i fare for hele eller deler av befolkningen. Den europeiske Sosialpakten, under Europarådet, har i artikkel 6 pkt 4 jf artikkel 31 tilsvarende bestemmelser som verner retten til bruk av kampmidler.

Med bakgrunn i at norske myndigheter flere ganger har vedtatt tvungen lønnsnemndsbehandling og nedlagt streikeforbud overfor arbeidskonflikter i Nordsjøen, har Oljearbeidernes Fellessammenslutning tre ganger tidligere klaget Norge inn for Den internasjonale arbeidsorganisasjon (ILO) med påstand om brudd på konvensjonene om organisasjonsfrihet. ILOs organer har i denne sammenheng reist kritikk mot norske myndigheters praksis og uttalt at de foretatte lovinngrep overfor arbeidstvister i oljesektoren ikke er i samsvar med prinsippene for organisasjonsfrihet.

Kommunal- og arbeidsdepartementet har vurdert problemstillingene i tilknytning til konvensjonene og den kritikk ILOs organer har kommet med og veid dette opp mot skadevirkningene av streiken, og er etter nøye overveielser kommet til at det uansett et riktig og nødvendig å gripe inn i konflikten. Det er i denne forbindelse også lagt stor vekt på at situasjonen mellom partene ved meklingsfristens utløp var svært fastlåst og at det derfor er grunn til å tro at konfliktene kan bli langvarig."

Jeg finner etter dette at selv i tilfelle streikeforbudet skulle ha vært i strid med folkerettslige bestemmelser om vern av retten til streik, ville det følge av norsk rett at den provisoriske anordning om tvungen lønnsnemnd var gyldig.

Anken har ikke ført fram. Avgjørelsen har ikke budt på tvil. Saksomkostninger må etter dette tilkjennes for Høyesterett, jf tvistemålsloven §180 første ledd.

For Høyesterett har ankemotparten krevd saksomkostninger med 120 000 kroner. Kravet tas til følge.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Oljearbeidernes Fellessammenslutning 120 000 - etthundreogtjuetusen - kroner til staten v/Kommunal- og arbeidsdepartementet innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.