HR-1997-28-B - Rt-1997-608
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-04-18 |
| Publisert: | HR-1997-00028-B - Rt-1997-608 (160-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Strafferett, Påtalebegjæring |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting Lagmannsrett LB-1996-00269 M - Høyesterett HR-1997-00028 B, snr 37/1996 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: statsadvokat Marit Bakkevig) mot A (Forsvarer: advokat Ole Jakob Bae) |
| Forfatter: | Aasland, Bugge, Coward, Schei, Sinding-Larsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §216, §79, §63 |
Borgarting lagmannsrett avsa 20 september 1996 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1943, dømmes for overtredelse av straffeloven §216, første ledd, jf annet ledd, jf §63, til en straff av bot på 30.000 - trettitusen - kroner, subsidiært 15 dager fengsel. Det gjøres fradrag med 10.000 - titusen - kroner i boten og 5 - fem - dager i den subsidiære fengselstraff for 5 dagers utholdt varetektsfengsel.
2. Saksomkostninger ilegges ikke, verken for herredsretten eller lagmannsretten."
Dommen ble avsagt etter at A hadde anket over Eiker, Modum og Sigdal herredsretts dom av 4 oktober 1995, hvor han var dømt for de samme forhold til en betinget fengselsstraff på seks måneder med fradrag for fem dager varetektsfengsel, samt en bot på 30 000 kroner, subsidiært fengsel i 30 dager. Dessuten ble han pålagt å betale saksomkostninger med kr 3 000.
Domfelte, som er farfar til B, født xx.xx.1985, er dømt etter straffeloven §216 for å ha holdt gutten skjult for barnevernet i Nedre Eiker kommune i tiden 12 juli til 21 desember 1994. Videre er han dømt for å ha hentet gutten 3 februar 1995, da gutten var under barnevernets faktiske omsorg, og for å ha holdt ham skjult frem til juni 1995. Det forelå i hele denne perioden rettslig bindende avgjørelser som gav barnevernet omsorgen for gutten. I juli 1995 meddelte barnevernet at det ikke lenger ville opprettholde krav om omsorgen, og fylkesnemnda i Buskerud traffødt xx.xx.1995 avgjørelse om å oppheve vedtaket om omsorgsovertakelse.
Både for herredsretten og for lagmannsretten påstod A saken avvist. Det ble anført at Nedre Eiker kommune som fornærmet bare hadde inngitt anmeldelser, men ingen påtalebegjæring. I begge instanser ble avvisningspåstanden forkastet ved særskilt avgjørelse.
Saksforholdet fremgår av de tidligere avgjørelser.
Domfelte har anket til Høyesterett over saksbehandlingen og lovanvendelsen. Anken retter seg prinsipalt mot lagmannsrettens avgjørelse av avvisningsspørsmålet. Det hevdes, som for de tidligere instanser, at det ikke forelå gyldig påtalebegjæring. Forhandlingene for Høyesterett ble i første omgang begrenset til dette spørsmål, og retten fant så ikke behov for forhandling om de øvrige ankegrunner.
Jeg er kommet til at anken må gis medhold på det prinsipale grunnlag.
Straffesak om overtredelse av straffeloven §216 kan bare fremmes dersom det foreligger påtalebegjæring fra fornærmede. Spørsmålet om det foreligger gyldig påtalebegjæring, knytter seg til to brev fra rådmannen i
Nedre Eiker kommune, henholdsvis brev av 21 juli 1994 til lensmannen i Nedre Eiker og brev av 6 februar 1995 til Drammen politikammer. I begge brevene gis en fremstilling av kommunens syn på hendelsesforløpet, og det gis uttrykk for at kommunen anmelder A for overtredelse av straffeloven §216.
Adgangen til å fremme straffesak forutsetter for det første at rådmannen hadde kompetanse til å begjære påtale på kommunens vegne, for det annet at det innholdsmessig foreligger en påtalebegjæring.
Når det gjelder det første spørsmål, har lagmannsretten vist til en bekreftelse i brev av 31 januar 1995 fra Nedre Eiker kommune, hvor det heter:
"Påtalefullmakt vedrørende anmeldelse fra nedre eiker kommune av A.
Det bekreftes med dette at rådmann C i følge vedtak i kommunestyrets møte 17.08.94, sak 37/94, har fullmakt til å foreta anmeldelser på vegne av Nedre Eiker kommune."
Lagmannsretten har blant annet ut fra denne bekreftelse lagt til grunn at det ikke er sannsynliggjort at rådmannen allerede den 21 juli 1994 hadde slik fullmakt til å begjære påtale på kommunens vegne som straffeloven §79 femte ledd krever. Jeg oppfatter det slik at lagmannsrettens syn på dette spørsmål ikke er angrepet fra påtalemyndighetens side; iallfall er det ikke fremkommet noen dokumentasjon som kan gi grunnlag for å fravike lagmannsrettens bedømmelse. Avgjørende er således om rådmannens brev av 6 februar 1995 kan anses som en gyldig påtalebegjæring, slik lagmannsretten har funnet.
Kommunestyrevedtaket av 17 august 1994, som for øvrig ikke er dokumentert i saken, synes etter ordlyden å gå ut på at rådmannen gis fullmakt til å foreta "anmeldelser" på kommunens vegne. Forsvareren for Høyesterett har reist spørsmål om det da foreligger et gyldig vedtak om delegasjon av kompetanse til å begjære påtale. Jeg finner dette spørs målet noe tvilsomt. Det fremgår av straffeloven §79 femte ledd at delegasjon av kompetanse til å begjære påtale må anses som et viktig vedtak, og det kan da synes noe ubetryggende om kommunestyrets vedtak ikke bygger på noen bevisst oppfatning om innholdet i den kompetanse som delegeres. Jeg går imidlertid ikke nærmere inn på spørsmålet om rådmannens kompetanse, da jeg er kommet til at brevet av 6 februar 1995 ikke innholdsmessig kan anses som en begjæring om påtale.
Som nevnt heter det i brevet, på samme måte som i rådmannens tidligere brev av 21 juli 1994, at A anmeldes for overtredelse av straffeloven §216. En anmeldelse kan ikke uten videre anses som en påtalebegjæring, jf særlig avgjørelsen i Rt-1974-777, hvor det også gis uttrykk for at straffesak ikke kan fremmes med mindre det entydig fremgår at dette er i samsvar med fornærmedes ønske. På den annen side fremgår det av avgjørelsen i Rt-1974-803 at en anmeldelse etter omstendighetene må anses for å innbefatte en begjæring om påtale, selv om dette ikke er uttrykkelig sagt. Avgjørelsen i vår sak må således bero på en konkret bedømmelse av den foreliggende anmeldelse og situasjonen rundt den.
I saken i Rt-1974-803 ble det lagt vekt på at anmeldelsen, i den situasjon den var fremkommet, ikke kunne ha noe annet formål enn å foranledige at det ble reist straffesak. Slik er ikke situasjonen i vår sak. Det synes å fremgå, særlig av rådmannens brev av 21 juli 1994, at det primære anliggende for kommunen var å få oppsporet gutten og få overført ham til barnevernets faktiske omsorg. Riktignok var gutten allerede på forhånd etterlyst gjennom politiet, men brevet fremkom etter at det forelå opplysninger om at han befant seg hos farfaren. Anmeldelsen kan således, på samme måte som i saken i Rt-1974-777, ha tatt sikte på å etablere et press mot anmeldte for å få brakt det straffbare forhold til opphør. Tilsvarende gjelder for anmeldelsen av 6 februar 1995, som fremkom etter at gutten på ny ble antatt å være i farfarens varetekt.
I forbindelse med herredsrettens behandling av saken ble det gjort forsøk på å få avklart fra kommunen hvordan anmeldelsen var å forstå. Kommunen gav uttalelse i brev av 28 september 1995, undertegnet av ordføreren, hvor det heter:
"Jeg viser til telefonsamtaler etter at Eiker, Modum og Sigdal herredsrett har stilt krav i pågående sak om en presisering av våre anmeldelser etter straffeloven §216.
Nedre Eiker kommune hadde på de angitte tidspunktene, etter dom i Eiker, Modum og Sigdal herredsrett på bakgrunn av vedtak i fylkesnemnda - senere stadfestet av lagmannsretten -, omsorgen for B. På denne bakgrunn og etter straffeloven §216 var det naturligvis Nedre Eiker kommunes oppfatning at inngripen i kommunens omsorg, slik den framkommer i anmeldelsene, måtte resultere i offentlig påtale og straff etter bestemmelsens siste ledd.
Senere har fylkesnemnda fattet et vedtak der omsorgen for barnet er ført tilbake til foreldrene. På grunn av bl.a. avstanden i tid fra anmeldelsene ble inngitt og sakens status i dag finner ikke Nedre Eiker kommune grunnlag for ytterligere presisering av anmeldelsenes ordlyd."
Lagmannsretten har lagt vekt på dette brevet. Jeg finner for min del at brevets innhold er uklart, og etterlater tvil om man fra kommunens side har vært klar over betydningen av en påtalebegjæring - at det berodde på kommunens standpunkt om det kunne være grunnlag for å reise straffesak. Imidlertid går jeg ikke nærmere inn på brevet, da en slik forklaring i ettertid under enhver omstendighet må ha begrenset betydning. Jeg viser til at på det tidspunkt da brevet ble skrevet, var det for sent for kommunen både å inngi og å frafalle påtalebegjæring.
Jeg er således kommet til at det ikke er tilstrekkelig klart at anmeldelsen av 6 februar 1995 må anses for å omfatte en begjæring om påtale og straff. Dette leder til at herredsrettens og lagmannsrettens dommer må oppheves, og at saken må avvises.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Herredsrettens og lagmannsrettens dommer oppheves, og saken avvises.