HR-1997-554-S - Rt-1997-1900
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-11-26 |
| Publisert: | HR-1997-00554-S - Rt-1997-1900 (524-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00554 S, jnr 573/1997 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Holmøy, Lund, Stang Lund |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §171, §185, §187, §388 |
Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens kjennelse i sak om varetektsfengsling.
A, født xx.xx.1964, ble 13 februar 1997 siktet for overtredelse av straffeloven §162 første og annet ledd, jf femte ledd. I kjennelse avsagt av Asker og Bærum forhørsrett samme dag ble han varetektsfengslet i fire uker. Senere ble fengslingen forlenget flere ganger, slik at A satt fengslet frem til hovedforhandlingen som ble avholdt 2 oktober 1997.
Asker og Bærum herredsrett avsa 2 oktober 1997 dom med slik slutning:
"1. A, født xx.xx.1964, dømmes for overtredelse av straffeloven §162 første og annet ledd, jfr femte ledd, til en straff av fengsel i 4 -fire- år og 6 -seks- måneder.
Han tilkommer pr. 2. oktober 1997 fradrag for utholdt varetekt med 233 -tohundreogtrettitre- dager.
2. - - -"
Dommen ble påanket av A. Politiet begjærte ham fortsatt fengslet. De første fire ukene etter domsavsigelsen var han fengslet i medhold av straffeprosessloven §187 første ledd.
Asker og Bærum forhørsrett avsa 30 oktober 1997 kjennelse med slik slutning: "A, født xx.xx.1964, blir å holde i varetektsfengsel i medhold av straffeprosessloven §185, første ledd, jf straffeprosessloven §171 nr 1, inntil noe annet bestemmes av retten eller påtalemyndigheten, dog ikke ut over 22 januar 1998 kl 1600."
A påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett som 11 november 1997 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling og lovanvendelse.
A gjør gjeldende at det er en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har drøftet hvorvidt vilkårene for å sette en lengre fengslingsperiode enn fire uker er oppfylt. Lagmannsretten har heller ikke begrunnet hvorfor det her kan settes en lengre fengslingsperiode. Det vises til straffeprosessloven §185 første ledd 4. punktum.
Forsvarerens støtteskriv til lagmannsretten ga en direkte foranledning til å drøfte hvorvidt en fornyet prøving etter fire uker ville være av betydning. Det vises også til Rt-1991-838, der det blant annet er uttalt at adgangen til å fravike fristen på fire uker er snever. I avgjørelsen vises det til uttalelser i forarbeidene - Ot.prp.nr.53 (1983-1984) side 47 og side 166.
A anfører at ankesaken hans ligger i lagmannsretten og i prinsippet er klar for berammelse. Ved vurderingen av fortsatt fengsling er det et sentralt moment når denne ankeforhandlingen blir berammet, noe også Borgarting lagmannsrett bygger på i kjennelsen avsagt 11 november 1997. Det er imidlertid ikke gitt en tilstrekkelig begrunnelse for den lange fengslingen når lagmannsretten uttaler at den regner med at ankeforhandling kan berammes innen 12 uker uten å ta stilling til om berammelse bør kunne skje innen fire uker. Dersom berammelse skjer innen dette tidsrommet, vil det være av betydning å prøve spørsmålet om varetektsfengsling på ny.
I kjæremålserklæringen til A er det også anført at det foreligger lovanvendelsesfeil fra lagmannsretten. Denne anførselen er imidlertid ikke utdypet i støtteskrivet fra forsvareren.
A har prinsipalt lagt ned slik påstand:
"I forhørsrettens kjennelse gjøres den endring at fengslingsfristen settes til 4 uker."
Subsidiært har A lagt ned slik påstand:
"Borgaring lagmannsretts kjennelse i sak 97-03067 M/04 oppheves."
Påtalemyndigheten gjør gjeldende at det ikke foreligger feil ved lagmannsrettens saksbehandling.
Påtalemyndigheten anfører at lagmannsretten har vist til forhørsrettens begrunnelse og tiltrådt denne. Fengslingen er begrunnet med unndragelsesfare. En antar at denne faren ikke blir påvirket av berammelsestidspunktet for ankeforhandlingen. Kjennelsen inntatt i Rt-1991-838 gjaldt et annet tilfelle. Varetektsfengslingen var her var begrunnet i fare for bevisforspillelse, og denne faren var knyttet spesielt opp mot pågripelse av to personer i saken.
I forhold til A må det være adgang til å fastsette en lengre fengslingsfrist av hensyn til rettens og politiets arbeidssituasjon, samt at fengslingsspørsmålet ikke vil stille seg annerledes etter fire uker enn etter 12 uker.
Påtalemyndigheten har lagt ned slik påstand:
"Kjæremålet forkastes."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det foreligger et videre kjæremål over lagmannsrettens kjennelse. Utvalget kan da bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf straffeprosessloven §388.
Kjæremålet for så vidt angår lovanvendelsen, er ikke presisert eller begrunnet. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har bygget på noen feil lovtolking.
Til de påberopte feil ved saksbehandlingen bemerkes:
Etter utvalgets mening er det ikke dekkende når det hevdes at lagmannsretten ikke har drøftet om vilkårene for en lengre fengslingstid enn fire uker er oppfylt, og heller ikke begrunnet hvorfor det her er fastsatt en lengre fengslingstid. Lagmannsretten uttaler innledningsvis i sine merknader at den tiltrer forhørsrettens begrunnelse. Dette må også gjelde lengden av fengslingstiden.
Forhørsretten gir uttrykk for det riktige utgangspunkt at adgang til å fastsette en fengslingstid utover fire uker er meget snever. Det vises videre til forutsetningen i lovforarbeidene om at unntaksbestemmelsen i straffeprosessloven §185 første ledd 4. punktum bare tar sikte på tilfelle hvor det er klart at spørsmålet om varetektsfengsling ikke vil komme i en annen stilling i løpet av den lengre frist som er satt. Det er så gitt en konkret begrunnelse for at forutsetningen er oppfylt i denne sak. Denne del av begrunnelsen må sammenholdes med at fengslingsgrunnlagt er unndragelsesfare - straffeprosessloven §171 nr 1. Både lagmannsretten og forhørsretten har funnet at det er en konkret og nærliggende fare for at domfelte vil forlate landet hvis han blir løslatt.
Forhørsretten har bl a vist til kjennelsen i Rt-1994-1262. Dette er antakelig en feilskrift for Rt-1974-1262. Den saken lå annerledes an idet domfelte hadde vedtatt dommen. Forhørsretten, med tilslutning av lagmannsretten, har gitt en begrunnelse for resultatet uavhengig av denne kjennelsen.
Etter utvalgets mening er det ingen saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke uttrykkelig har tatt stilling til om ankeforhandlingen vil kunne berammes innen fire uker.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.