HR-1997-57-A - Rt-1997-1568
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-10-03 |
| Publisert: | HR-1997-00057-A - Rt-1997-1568 (429-97) |
| Stikkord: | Avtalerett, Tolking |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00057 A, nr 123/1996 |
| Parter: | Arne Jostein Hatten (Advokat Pål Magne Bakka - til prøve) mot Norsk Hydro Produksjon AS (Advokat Anders Chr Stray Ryssdal) |
| Forfatter: | Dolva, Gussgard, Flock, Stang Lund, Skåre |
| Lovhenvisninger: | Gjeldsbrevloven (1939) §40, §6, Tvistemålsloven (1915) §180, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §10 |
Saken gjelder krav på vederlag for bruk av fast eiendom - prinsipalt tilsvarende avtalte renter av kjøpesummen - for en periode hvor selgeren uberettiget nektet å gi kjøperen skjøte slik at kjøpesummen ikke kunne betales.
Norsk Hydro Produksjon AS - heretter kalt Hydro - forhandlet i 1984-85 på vegne av Oseberggruppen med en rekke grunneiere i Øygarden kommune om grunnerverv i forbindelse med anlegg av terminal for ilandføring av olje fra Osebergfeltet.
Hydro inngikk 4 november 1985 to avtaler med Arne Jostein Hatten. Ved avtale nr 1 som tilsvarer de avtalene som tidligere var inngått med de øvrige grunneierne, forpliktet Hatten seg til å overdra til Hydro visse arealer, senere matrikulert som gnr 2 bnr 63 og bnr 73. Avtalens annet og tredje avsnitt lyder slik:
"Grunneieren og Norsk Hydro forhandler om vederlag for overdragelse av eiendommen. Hvis forhandlingene ikke resulterer i en minnelig ordning vil vederlaget bli avgjort ved frivillig skjønn under ekspropriasjonstvang i henhold til skjønnsloven regler.
Denne avtale trer i kraft fra dags dato og vederlaget vil bli beregnet fra 1/1-85 med påløpende 15 % rente."
Avtale nr 2 knytter seg til tidligere avtaler og gjelder overdragelse av utmark og andel av fellesareal. Avtalen inneholder også bestemmelser av hensyn til Hattens planer om å etablere havbruksvirksomhet. Hydros forpliktelser vedrørende dette er senere oppfylt med overdragelse av Hydros andel av et område kalt Søre Støa.
Overensstemmende med avtale nr 2 som sier at "Områdene tiltredes av Norsk Hydro", tiltrådte Hydro arealene etter hvert som det ble aktuelt som ledd i anleggsvirksomheten. Det trakk imidlertid ut med den endelige gjennomføring av avtalene.
Ved Hydros brev 23 august 1989 sa Hydro seg beredt til å overføre omforent kjøpesum med renter til Hatten samt vederlagsfritt å utstede skjøte på Søre Støa mot at Hatten utstedte skjøte på bnr 63 og 73. Hatten mente imidlertid at det ved befaring 14 november 1985 var inngått avtale om visse grensejusteringer. Ved brev 18 september 1989 imøtekom Hydro - som mente at det ikke var inngått noen slik avtale - Hattens ønske om grensejusteringer.
Hatten nektet likevel å gi Hydro skjøte på eiendommene, og selskapet påstevnet i 1990 skjønn til fastsettelse av vederlaget som forutsatt i avtale nr 1 for tilfelle av at partene ikke kom fram til minnelig ordning. Skjønnssaken ble imidlertid senere hevet, idet partene 30 juli 1992 inngikk utenrettslig forlik. Etter forliket skulle Hydro i tillegg til omforent kjøpesum for avståtte arealer betale renter av kjøpesummen fram til 30 august 1989, til sammen kr 964 740. Spørsmålet om det skulle betales renter etter dette tidspunkt og fram til kjøpesummen ble betalt, ble partene enige om å overlate til rettslig behandling. Overensstemmende med dette reiste Hydro sak for Nordhordland herredsrett med påstand om at selskapet ikke pliktet å betale renter utover 30 august 1989. Hatten anla motsøksmål og påstod seg tilkjent renter for tiden 31 august 1989 til 3 september 1992 - da det øvrige oppgjør fant sted - med kr 256 081.
Nordhordland herredsrett avsa 8 september 1993 dom med denne domsslutning:
"I hovedsøksmålet:
1. Norsk Hydro Produksjon AS (på vegne av Oseberggruppen) er ikke forpliktet til å betale renter av utbetalt erstatning for erverv av gnr. 2, bnr. 63 og 73 i Øygarden kommune utover 30.8.1989, og slik dette fremgår av avtale av 30.7.1992.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
I motsøksmålet:
1. Norsk Hydro Produksjon AS (på vegne av Oseberggruppen) frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Hatten påanket herredsrettens dom på grunn av feil bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Gulating lagmannsrett avsa 22 desember 1995 dom med denne domsslutning:
"1. Herredsrettens dom stadfestes både for så vidt gjelder hovedsøksmålet og motsøksmålet.
2. Arne Hatten tilpliktes å erstatte Norsk Hydro Produksjon A/S (på vegne av Oseberggruppen) kr 66940,- - kronersekstisekstusennihundreogførti 00/100-, i saksomkostninger for lagmannsretten og kr 38730,- - kronertrettiåttetusensyvhundreogtretti 00/100- i saksomkostninger for herredsretten innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse."
Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter framgår av herredsrettens og lagmannsrettens dommer.
Hatten påanket lagmannsrettens dom. Saken gjelder for Høyesterett bare rettsanvendelsen.
Hatten har for de tidligere retter bygd kravet både direkte på avtalen og på Hydros bruk av arealene. For Høyesterett er det bare det sistnevnte grunnlag som er opprettholdt.
Den ankende part, Arne Jostein Hatten, har - kort gjengitt - anført:
Hydro har tiltrådt arealene og har benyttet dem etter eget behov og må naturlig gi vederlag for det. Denne plikten kan ikke falle bort på grunn av den manglende skjøteutstedelsen - som er det eneste den ankende part kan bebreides. Særlige ulemper på grunn av manglende skjøte - ut over "ordenshensyn" - er ikke påvist.
Dommen i Rt-1978-43 må anses som et prejudikat og innebære at kjøper ved irregulær avvikling av et kjøp må svare vederlag når kjøpesummen står ubetalt, og avtalens rentebestemmelse må anses som vederlag for bruk inntil oppgjør skjer. Reelle hensyn taler for å innrømme et slikt vederlagskrav. I kontraktsforhold bidrar vederlagskrav til å opprettholde kontraktsbalansen. Det er særlig vist til Krokeide, Restitusjon og berikelse ved ineffektive kontrakter, TfR 1982 353, særlig side 399 følgende, og Rt-1984-44, Severindommen. Men de reelle hensyn kan også være selvstendig grunnlag for vederlagskrav utenfor kontraktsforhold, jf Rt-1981-1215 og Rt-1984-121.
Herredsretten og lagmannsretten tar feil ved å legge til grunn at kreditormora medfører bortfall av vederlagskrav. Som hovedregel har kreditormora bare betydning for forfall - uten å være bortfallsgrunn. Det er særlig vist til Arnholms framstilling i Privatrett, utgave 1966 166, som det ikke tas avstand fra i annen teori. Tvert om må 1978-dommen anses akseptert i juridisk litteratur. Også analogi fra ekspropriasjonsrettens regler om at det skal tas hensyn til tap som følger av at utbetaling av erstatning finner sted etter overtakelsen, støtter Hattens syn, jf ekspropriasjonserstatningsloven §10 3. punktum.
Ved utmåling av vederlagskravet må avtalens rentesats legges til grunn. Subsidiært må vederlaget fastsettes skjønnsmessig ut fra avtalens rentesats og vanlig ut- og innlånsrente. Ankemotpartens påstand - som er ny for Høyesterett - om bortfall av vederlagskravet på grunn av skadelidtes medvirkning, er det ikke rom for ved siden av innsigelsen om kreditormora.
Arne Jostein Hatten har nedlagt denne påstand:
"1. I hovedsøksmålet: Arne Hatten frifinnes.
2. I motsøksmålet: Norsk Hydro Produksjon AS dømmes til å betale Arne Hatten et beløp inntil kr 248279,-.
3. I motsøksmålet: Norsk Hydro Produksjon AS dømmes til å betale Arne Hatten morarenter av det tilkjente beløpet iht. post 2 fra 01.09.1992 til betaling skjer; prinsipalt 15% p.a., subsidiært 18% p.a. inntil 31.12.1993 og deretter 12% p.a.
4. I begge søksmål: Arne Hatten tilkjennes sakskostnader for herredsretten, lagmannsretten og Norges Høyesterett."
Ankemotparten, Norsk Hydro Produksjon AS er enig i herredsrettens og lagmannsrettens dommer og har sammenfatningsvis anført:
Saken gjelder oppfyllelse av en gjensidig bebyrdende kontrakt om overdragelse av fast eiendom, og den må løses ved anvendelse av det tradisjonelle obligasjonsrettslige prinsipp om følgene av kreditormora, jf gjeldsbrevloven §6 tredje ledd og §40 om bortfall av renteplikt. Det er dette som har vært det sentrale tema for de tidligere instanser.
I en slik situasjon er det derfor ikke rom for et alminnelig prinsipp om vederlagskrav. Dommen i Rt-1978-43 er en konkret avgjørelse, og ikke prejudikat slik den ankende part hevder. Den har heller ikke blitt oppfattet slik, verken i praksis eller teori. Det er også vist til at forslaget om en tilføyelse i gjeldsbrevloven §6 om rentekompensasjon ved kreditormora ikke ble gjennomført, jf Ot.prp.nr.38 for 1938 2.
Når Hatten urettmessig unnlot å utstede skjøte til tross for at Hydro på sin side var beredt til full oppfyllelse av avtalen, er opphør av renteplikten en naturlig konsekvens. Med en avtalt høy forrentning ville en selger i motsatt fall kunne ha økonomisk fordel av å misligholde. Hevning var her ikke aktuelt fra noen av sidene, og opphør av renteplikten er da en hensiktsmessig reaksjon med sikte på å etablere et oppfyllelsespress. At det ikke å få skjøte var en vesentlig ulempe for Hydro, er innlysende, og den ankende parts anførsel om det motsatte er uholdbar.
Den avtalte renteplikt tar som vanlig ved slike avtaler sikte på å kompensere for avsavn av kjøpesummen, og er ikke vederlag for bruk. Hatten har ved avtaleinngåelsen oppgitt sin rettslige rådighet som eier, og også den fysiske rådigheten. Det har aldri vært aktuelt at han skulle få rådigheten tilbake, og det er derfor forfeilet nå å fremme et slikt vederlagskrav.
Hvorvidt det ved kreditormora foreligger god eller ond tro, er ikke avgjørende. Selv om Hatten i det foreliggende tilfelle som utgangspunkt skulle ha et krav, må det imidlertid nedsettes til null som følge av hans egen medvirkning.
Ved utmålingen av et eventuelt vederlagskrav, kan den ankende parts prinsipale krav om anvendelse av avtalens rente, klart ikke føre fram. Kravet kan under enhver omstendighet ikke settes høyere enn Hydros langsiktige finansieringskostnader.
Norsk Hydro Produksjon AS har nedlagt denne påstand:
"1. Lagmannsrettens dom stadfestes i hovedsøksmål og motsøksmål.
2. Norsk Hydro Produksjon AS tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Jeg finner at anken ikke kan føre fram.
Saken er for Høyesterett begrenset til å gjelde rettsanvendelsen. For så vidt gjelder faktum må avgjørelsen baseres på det lagmannsretten har funnet bevist. Jeg legger derfor til grunn at situasjonen etter Hydros brev 23 august 1989 var at Hydro var beredt til å oppfylle alle sine forpliktelser etter avtalene med Hatten, og at det eneste som da gjenstod, var at Hatten skulle utstede skjøte.
Hydro har beskrevet situasjonen slik at Hatten dels var i kreditormora med hensyn til kjøpesummen, dels i debitormora med hensyn til skjøteutstedelsen. Jeg finner det tilstrekkelig å fastslå at Hatten uberettiget holdt tilbake skjøtet. Det er dette som er det sentrale element, og som innebærer at det forelå en misligholdssituasjon. Det har ikke betydning om Hatten selv mente å ha krav utover det de tidligere retter har funnet lå i 1985-avtalene. I en slik situasjon hvor oppfyllelsen uberettiget hindres av den ene part, vil den annen part etter vanlige regler kunne holde sin ytelse tilbake, og renteplikten bortfaller så lenge motytelsen ikke erlegges, jf gjeldsbrevloven §6 tredje ledd sammenholdt med §40.
Det vederlagskrav som den ankende part her fremmer, knytter seg til Hydros bruk av arealene. Denne bruken er hjemlet i partenes avtaleforhold, idet det framgår av avtale nr 2 at "Områdene tiltredes av Norsk Hydro", hvilket skjedde etter hvert som det ble aktuelt i anleggsdriften. Avtalen inneholder imidlertid ikke noen bestemmelse om særskilt vederlag for Hydros bruk av arealene i perioden mellom tiltredelsen og erleggelsen av kjøpesummen. Jeg legger til grunn at avtalens rentebestemmelse - som vanlig i tilsvarende forhold - må ses som godtgjørelse for avsavn av kjøpesummen - en kredittrente. Dette er også situasjonen ved forhåndstiltredelse ved ekspropriasjon, jf ekspropriasjonserstatningsloven §10 3. punktum.
Den ankende part har bygd sitt krav på dommen i Rt-1978-43 som hevdes å være prejudikat for et generelt vederlagsprinsipp som må få anvendelse også i den foreliggende situasjon. Jeg finner ikke grunnlag for et slikt syn. Jeg ser dommen som utslag av konkret avtaletolking. Dette framgår av førstvoterendes uttalelse om at han: "... bygger resultatet på kontraktens bestemmelser om renteplikt", som "må ses som et vederlag for at Henriksen fikk bruke eiendommen uten at kjøpesummen ble oppgjort". I vårt tilfelle hadde rentebestemmelsen en annen funksjon. Jeg viser til det jeg allerede har sagt om forståelsen av rentebestemmelsen i vår sak. Jeg tilføyer at forholdet i 1978-dommen synes å ligge nærmere et husleieforhold, hvor vederlag for bruken/husleie var mer naturlig enn her hvor det gjaldt grunnerverv og alternativet var ekspropriasjon, og en reaksjon i form av hevning ikke var en reell mulighet. Jeg kan heller ikke se at rettspraksis for øvrig støtter den ankende parts oppfatning av 1978-dommen, og heller ikke teorien har tillagt den en slik generell betydning. Riktignok kan det vel i særlige tilfeller ligge slik an at vederlags- eller berikelseskrav synes begrunnet, jf den ankende parts henvisning til Arnholm. I det foreliggende tilfelle taler imidlertid hensynet til korrekt kontraktsoppfyllelse og andre reelle hensyn klart mot å innrømme den ankende part et vederlagskrav som her ville svekke den gjensidighetsvirkning som opphør av renteplikten innebærer. Jeg kan derfor ikke se at det er grunnlag for et slikt vederlagskrav.
Lagmannsrettens dom må etter dette stadfestes både i hovedsøksmålet og motsøksmålet.
Anken har ikke ført fram, og den ankende part må pålegges å erstatte ankemotpartens saksomkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd med 85 000 kroner.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Arne Jostein Hatten til Norsk Hydro Produksjon AS 85 000 - åttifemtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.