HR-1997-61-A - Rt-1997-1590
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-10-09 |
| Publisert: | HR-1997-00061-A - Rt-1997-1590 (434-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Ransaking, Beslag |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00061 B, kjæremålssak snr 27/1997 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: førstestatsadvokat Hans-Petter Jahre) mot A (Forsvarer: advokat Ole Jakob Bae) |
| Forfatter: | Schei, Tjomsland, Flock, Skåre, Smith |
| Lovhenvisninger: | Plenumsloven (1926) §6, Straffeprosessloven (1981) §119, §205, §208, §63, Straffeloven (1902) §276, §286, §288, Regnskapsloven (1977) §11, §1, §4, §5, §6, §9, §192, §197, §203, §204, §210, §388 |
Saken er et videre kjæremål hvor hovedspørsmålet er om det er adgang til å påkjære en beslutning om ransaking etter at ransakingen er gjennomført.
Rogaland politikammer utferdiget den 15 mai 1997 siktelse mot A for overtredelse av straffeloven §275 første og annet ledd jf §276 og straffeloven §286 1. straffalternativ, jf §288, jf regnskapsloven §1, §4, §5, §6, §9 og §11. Samme dag sendte politikammeret begjæring til Dalane forhørsrett om blant annet ransakingsbeslutning for siktedes bopel og arbeidsplass.
Ved beslutning av 16 mai 1997 tok forhørsretten begjæringen til følge. Forhørsrettens beslutning har slik slutning:
"1. Politimesteren i Rogaland gis med hjemmel i straffeprosessloven §197, jfr. §192, jfr. §203 samtykke til ransaking og beslag hos A i: a. - - -veien 32, Y (bopel og hjemmekontor). b. *** A/S, - - -veien 47, - - - X (arbeidsplass).
2. Samtlige finansinstitusjoner A eller hans firma har hatt engasjement i, pålegges å utlevere til politimesteren i Rogaland samtlige konto- og klientopplysninger vedrørende A for perioden 01.01.92 - 01.07.96, jfr. straffeprosessloven §210, jfr. §203."
Siktede påkjærte punkt 1 i forhørsrettens beslutning til Gulating lagmannsrett. Lagmannsretten avsa 3 juni 1997 kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet avvises."
I lagmannsrettens begrunnelse heter det blant annet: "... Ransakning er opplyst å være gjennomført den 23 05 1997, og hvor det ble foretatt beslag. Det er da ikke lenger spørsmål om det skal foretas beslag, men om hvorvidt de foretatte beslag skal opprettholdes, og kravet om slik prøvning må etter straffeprosessloven §208 fremmes for forhørsretten. ..."
Lagmannsretten pekte i tillegg på at politiets begjæring til forhørsretten utelukkende gjaldt ransaking, mens forhørsrettens beslutning også omfattet beslag.
Siktede har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Ved kjæremålsutvalgets beslutning av 4 juli 1997 ble kjæremålet overført til avgjørelse i Høyesterett, jf høyesterettsloven §6 annet ledd. Justitiarius har bestemt at partsforhandling skal finne sted etter de regler som gjelder for ankesaker. Ved underretningen til partene om kjæremålsutvalgets beslutning ble det gjort oppmerksom på: "... Bakgrunnen for at kjæremålet er henvist til behandling i Høyesterett, er at det kan synes å være motstrid mellom kjæremålsutvalgets kjennelser: henholdsvis Rt-1996-1081 og Rt-1996-1558."
Siktede har for Høyesteretts kjæremålsutvalg gjort gjeldende:
Forhørsrettens beslutning om beslag var uhjemlet. Politiets begjæring omfattet utelukkende ransaking, og retten hadde da ikke anledning til å gå utenfor den ramme for saken som her var trukket opp, jf straffeprosessloven §63. Lagmannsretten skulle realitetsbehandlet kjæremålet på dette punkt og opphevet forhørsrettens beslutning om beslag.
Det var uriktig av lagmannsretten å avvise kjæremålet over ransakingen med den begrunnelse at ransakingen var gjennomført. Sterke rettssikkerhetshensyn tilsier at lovligheten av en slik beslutning også kan prøves etter at beslutningen er gjennomført, jf Rt-1996-1081. Kjæremålsutvalgets uttalelse i kjennelsen i Rt-1996-1558 om at det ikke var adgang til å påkjære beslutningen om ransaking etter at denne var avsluttet, er et utsagn som ikke er nødvendig for avgjørelsen og som ikke bør følges av Høyesterett.
Nærværende sak viser at reglene i straffeprosessloven §197 og §205 om angivelse av hva henholdsvis ransakingen og beslaget skal omfatte, ikke overholdes. Høyesterett bør gi nærmere anvisninger på hva som ligger i disse reglene.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves."
Påtalemyndigheten har for Høyesterett gjort gjeldende:
Påtalemyndigheten slutter seg til siktedes syn om at forhørsretten ikke hadde hjemmel for å treffe beslutning om beslag, og at lagmannsrettens avvisningskjennelse og forhørsrettens beslutning må oppheves så langt avgjørelsene gjelder beslaget. Bortsett fra dette er lagmannsrettens kjennelse riktig.
Det følger av sikker praksis at beslutninger om bruk av tvangsmidler ikke kan påkjæres etter at bruken av tvangsmiddelet er opphørt. Avgjørelsen i Rt-1996-1081 representerer ikke noe egentlig unntak fra denne hovedregelen. Kjæremålsutvalget la der til grunn at ransakingen reelt sett ikke var avsluttet da kjæremålet ble avgjort. En annen sak er at denne betraktningen neppe var riktig. Ransakingen var gjennomført da politiet tok dokumentene. Også i den avgjørelsen burde derfor kjæremålet over ransakingen vært avvist. Men uansett er situasjonen i nærværende sak - hvor det er ubestridt at ransakingen er avsluttet - en helt annen enn i avgjørelsen i Rt-1996-1081.
Påtalemyndigheten har nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse og forhørsrettens beslutning oppheves for så vidt gjelder avgjørelsen om beslag. For øvrig forkastes kjæremålet."
Jeg bemerker innledningsvis at Høyesterett her, hvor kjæremålet er avvist på grunn av manglende rettslig interesse, har full kompetanse i det videre kjæremål, jf straffeprosessloven §388 nr 1.
Jeg er enig med forsvarer og aktor i at forhørsretten ikke hadde adgang til å treffe beslutning om beslag. Politiets begjæring til forhørsretten gjaldt utelukkende ransaking, og det følger av anklageprinsippet i straffeprosessloven §63 at domstolen da ikke kan beslutte beslag. Lagmannsretten skulle ikke avvist kjæremålet over denne delen av forhørsrettens beslutning, men opphevet den. Konsekvensen må være at Høyesterett nå må oppheve lagmannsrettens avvisningskjennelse og forhørsrettens beslutning så langt disse avgjørelsene gjelder beslaget.
Jeg er som lagmannsretten kommet til at det ikke var adgang til å påkjære beslutningen om ransaking etter at ransakingen var gjennomført. Det er et helt generelt vilkår for kjæremål, blant annet over beslutninger om anvendelse av tvangsmidler, at kjæremålet har aktuell interesse for den kjærende part. Johs Andenæs skriver om dette i Norsk straffeprosess bind II, 2. utgave, side 113:
"Et ytterligere vilkår for kjæremålsrett, som ikke er nevnt i loven, men har langvarig hjemmel i rettspraksis, er at kjæremålet må ha en aktuell interesse for den kjærende. En kjennelse om varetektsfengsling kan ikke påkjæres etter at den siktede er blitt løslatt ( Rt-1933-864) eller overført til soning av en tidligere dom ( Rt-1988-342), en kjennelse om beslag kan ikke påkjæres etter at tingen er utlevert ( Rt-1956-768), en kjennelse om å nekte beslag av et utkommende nummer av en avis kan ikke påkjæres etter at vedkommende nummer er kommet ut ( Rt-1928-908). Selv om den aktuelle interesse forelå da kjæremålet ble erklært, vil kjæremålet bli avvist hvis interessen er falt bort før kjæremålet er avgjort. ..."
Jeg tilføyer at praksis med hensyn til dette vilkåret om aktuell interesse for den kjærende er massiv og entydig. Her hvor ransakingen er gjennomført og beslag er tatt, kan det ikke være tvilsomt at siktede ikke har aktuell interesse i kjæremålet over ransakingsbeslutningen. Lovligheten av det foretatte beslag, vil han kunne bringe inn for forhørsretten etter straffeprosessloven §208.
Det er dette rettslige utgangspunktet som er lagt til grunn i Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1996-1558. Etter min mening er heller ikke kjæremålsutvalgets kjennelse i Rt-1996-1081 i strid med regelen om at kjæremålet må ha aktuell interesse for den kjærende part. Der hadde politiet foretatt ransaking hos en advokat med hjemmel i straffeprosessloven §192 annet ledd nr 3. Advokaten var med andre ord ikke siktet i saken, men en tredjemann det ble foretatt ransaking hos for å finne bevis. Advokaten påberopte at de dokumenter politiet tok var undergitt taushetsplikt etter straffeprosessloven §119. Det var derfor - hevdet han - ikke adgang til å ta beslag i dokumentene, jf straffeprosessloven §204. Advokaten gjorde gjeldende at dokumentene skulle tilbakeleveres uten at forhørsretten først hadde adgang til å gå gjennom dem etter reglene i straffeprosessloven §205 siste ledd. At han hadde en aktuell interesse i å få realitetsprøvet dette, står for meg som klart.
Foranlediget av aktors prosedyre finner jeg grunn til å tilføye: Aktor har mot avgjørelsen i Rt-1996-1081 innvendt at ransakingen også der var avsluttet, og han har med det utgangspunktet anført at kjæremålsadgangen da måtte være avskåret. Lovligheten av beslaget kunne - anfører han - bare prøves etter reglene i strafeprosesssloven §208, og først etter at forhørsretten hadde gått gjennom dokumentene for å se om de inneholdt taushetsbelagte opplysninger. Til dette bemerker jeg at uansett om man i et tilfelle som det nevnte skulle anse ransakingen for avsluttet, måtte det være adgang til å prøve lovligheten av å beslaglegge dokumentene før dommerens gjennomgang etter straffeprosessloven §205 tredje ledd. Opplysninger undergitt bevisforbudet i straffeprosessloven §119, skal advokaten ikke meddele utad, heller ikke til retten. Hensynet bak regelen tilsier at lovligheten av å beslaglegge dokumentene må prøves uten en slik gjennomgang av enkeltdokumenter. Dette må iallfall gjelde hvor retten uten å gå gjennom de enkelte dokumenter med en rimelig grad av sikkerhet kan ta stilling til spørsmålet om dokumentene inneholder opplysninger som går inn under straffeprosessloven §119.
Som det fremgår av mitt referat av anførslene, har forsvareren anmodet om at Høyesterett skal uttale seg om de krav som stilles opp i straffeprosessloven §197 og §205 om angivelse av gjenstanden for henholdsvis ransaking og beslag. Saken har imidlertid vært belyst for Høyesterett med henblikk på avgjørelse av helt andre spørsmål, og jeg finner ikke grunn til å gå inn på disse kravene til spesifikasjon.
Jeg stemmer etter dette for denne kjennelse:
Lagmannsrettens kjennelse og forhørsrettens beslutning oppheves for så vidt gjelder avgjørelsen om beslag. For øvrig forkastes kjæremålet.
Dommer Tjomsland: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende. Jeg finner imidlertid ikke grunn til å ta standpunkt til de spørsmål i forbindelse med anvendelsen av regelen i straffeprosessloven §205 tredje ledd, jf kjennelsen i Rt-1996-1081, som førstvoterende har behandlet. Disse spørsmål bør etter mitt syn eventuelt avklares nærmere i en sak som gjelder denne problemstilling.
Dommer Flock: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Schei.
Dommer Skåre: Likeså.
Justitiarius Smith: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne kjennelse:
Lagmannsrettens kjennelse og forhørsrettens beslutning oppheves for så vidt gjelder avgjørelsen om beslag. For øvrig forkastes kjæremålet.