HR-1997-61-A - Rt-1997-1608

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1997-10-24
Publisert:	HR-1997-00061-A - Rt-1997-1608 (437-97)
Stikkord:	Tingsrett, Alders tids bruk, Reinbeite, Rettskraft
Sammendrag:	Dissens: 4-1
Saksgang:	Frostating Lagmannsrett LF-1995-00034 A, Høyesterett HR-1997-00061 A, nr 96/1996
Parter:	Riast/Hylling reinbeitedistrikt v/formannen (Advokat Erik Keiserud) mot 1. Kjell Bendixvold 15. Helge Mølmann 2. Torbjørn Bendixvold 16. Rune Mortensen 3. Leif Nilsgård 17. John Haugsbak 4. Ola Brynhildsvold 18. Lisabet Solhus 5. Arne Sommer 19. Per Jørgen Jamtvoll 6. Svein M Evavold 20. Torvald Torpet 7. Steinar Løkken 21. Leif Kokkvoll 8. Birger Sommer 22. Peder H Sødals 9. Agnar Sjøvold dødsbo 10. Bjørnar Sundt v/Ingmar H Sødal 11. Lars T Ormhaug 23. Jon Ryttervold 12. Kåre Holdbakk 24. Aage Engesvold 13. Liv Karin 25. Hans B Sødal Sandkjernan 26. Lars Tørresvold 14. Stein Ove Kuraas 27. Ole Klemmetvold (Advokat Arve Rosvold Alver)
Forfatter:	Rieber-Mohn, Lund, Schei, Holmøy, Dissens: Matningsdal
Lovhenvisninger:	Reindriftsloven (1978) §2, Reindriftsloven (1933), §11, §20, §8

Dommer Rieber-Mohn: Saken gjelder tvist om retten til reinbeite i et område som ligger i Riast/Hylling reinbeitedistrikt.

Tvisteområdet ligger nord for Aursunden. Mot sør følger grensen store deler av Aursundens nordlige bredd. Mot vest utgjør elven Store Molinga og Storbekken grensen, mot nord Holtålen kommune med Litl-Skarven som nordligste punkt, mot nordøst sydgrensen for Røros Nordre Statsalmenning og mot øst elven Lillesøa. Området ligger i Røros kommune.

Riast/Hylling reinbeitedistrikt besto ved opprettelsen i 1894 av to distrikter, Riast og Hylling, men har i de senere år fungert som et felles distrikt. Distriktets bruttoareal er 1836 km2. Her foregår utelukkende sommerbeite for reinen, fra mars - april til desember - januar. Vinterbeitet skjer lenger sør i Femund reinbeitedistrikt. Tvisteområdet i saken ligger således i sommerbeitedistriktet og utgjør 4-5 prosent av dettes areal.

De vestlige deler av tvisteområdet har også tidligere vært gjenstand for konflikter og rettstvister mellom grunneiere og reineiere. Ved Høyesteretts dom av 6 juli 1897 ( Rt-1897-759) ble reineiere kjent uberettiget til å la rein beite i deler av det som er tvisteområdet i dag. Spørsmålet om rettskraftvirkningen av denne dom har stått sentralt i prosedyren for Høyesterett, likeså spørsmålet om dommens bevisverdi.

De senere års konflikt mellom grunneiere og reineiere har ikke minst sammenheng med reinflokkenes streifing og beiting helt ned i innmarksområdene mot Aursunden. Men også på setervoller og slåttemark har reinbeiting skapt konflikter. Beitingen har medført en rekke politianmeldelser fra grunneiernes side mot reineiere, men samtlige anmeldelser er blitt henlagt av politiet på grunn av den underliggende sivilrettslige uenighet om beiterettens utstrekning.

Dette var den umiddelbare årsak til at grunneierne i tvisteområdet, med unntak av to, brakte spørsmålet om beiterettens utstrekning inn for Gauldal herredsrett ved stevning av 11 november 1993. Det var 27 grunneiere som var saksøkere, og saksøkte var Riast/ Hylling reinbeitedistrikt, som består av 10 driftsenheter (reineiere).

Gauldal herredsrett, som var satt med to sakkyndige meddommere, avsa 25 oktober 1994 dom med slik domsslutning:

"1. Saken avvises forsåvidt gjelder saksøkerne nr. 1, 2, 3, 4, 9, 10, 12, 14, 15, 17, 18 og 26.

2. Reineierne tilhørende Riast/Hylling reinbeitedistrikt kjennes uberettiget til all form for reinbeite på saksøkernes eiendommer som er beliggende nord for Aursunden og avgrenset i øst av elven Lillesøa, i nordøst av Røros nordre statsalmenning, i nord av Holtålen kommune og i vest av Store Molinga og Storbekken, alt i Røros kommune, dog slik at de har rett til å benytte flyttlei over Aursunden ved Sommarlia/Evavollen mot Gråhøgdpiken i nord.

3. De saksøkte tilpliktes in solidum å erstatte saksøkernes saksomkostninger med kr 80000,- -kroneråttitusen00/100- innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse."

Dommen ble avsagt under dissens fra en av meddommerne.

Riast/Hylling reinbeitedistrikt v/formannen anket dommen inn for Frostating lagmannsrett med samme påstand som for herredsretten. Retten til flyttlei i østre del av tvisteområdet, som herredsretten ga dom for, var imidlertid ikke omtvistet for lagmannsretten.

Frostating lagmannsrett avsa 15 desember 1995 dom med slik domsslutning:

"1. Herredsrettens dom, domsslutningens pkt 1, oppheves.

2. Herredsrettens dom, domsslutningens pkt 2 og pkt 3 stadfestes.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Riast/Hylling reinbeitedistrikt v/Jarle Jonassen - én for alle og alle for én - til Kjell Bendixvold m.fl. v/advokat Arve Rosvold Alver 117.489 - ethundreogsyttentusenfirehundreogåttini 00/100 - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen."

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens dommer.

Riast/Hylling reinbeitedistrikt v/formannen har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Ved bevisopptak for Høyesterett er det ved Gauldal herredsrett 12-14 august 1997 avhørt enkelte parter (reineiere), og vitner, herunder enkelte sakkyndige vitner. Det er fra den ankende parts side nedlagt et betydelig arbeid for å påvise spor av samisk bosetting i tvisteområdet og nærliggende områder. Den ankende part har for Høyesterett også reist tvil om utstrekningen av det område som reinbeitingen ble utelukket fra ved dommen i Rt-1897-759.

Den ankende part - Riast/Hylling reinbeitedistrikt - har i det vesentlige gjort gjeldende:

De samiske reineiere har gjennom lang tid før Høyesteretts dom i 1897 ervervet rett til reinbeiting i tvisteområdet. Den reindrift som har funnet sted i vårt århundre, påberopes ikke som et selvstendig rettsgrunnlag for reinbeite i området, men den er en indikasjon på den utøvelse av reindrift som har funnet sted i tidligere tider. Driftsmønsteret har stort sett vært det samme hele tiden. At reindriften i lengre perioder i dette århundre har ligget nede, kan ikke medføre at beiteretten har falt bort ved ikkebruk, jf den såkalte Maukendommen i Rt-1985-532. At alders tids bruk gir grunnlag for reinbeiterett ellers i Rørosområdet, er slått fast i rettspraksis, jf f eks Rt-1988-1217 - Korssjøfjelldommen.

Høyesteretts bevisbedømmelse i 1897 i spørsmålet om sedvanerettsdannelse for reineiernes rett til beite i det daværende tvisteområde, var uriktig. Det ble her stilt for strenge rettslige krav for erverv ved alders tids bruk. En del av grunnlagsmaterialet for retten den gang var Lappekommisjonens innstilling fra 1892, selv om denne ikke tok stilling til forekomst og hyppighet av reinbeiting i det den gang aktuelle rettstvistområdet. Denne kommisjonen var oppnevnt på grunn av den tiltakende konflikt mellom bønder og reineiere i 1870- og 1880-årene, og var lite samevennlig i sin tilnærming. Ingen samer var representert i kommisjonen.

Når det gjelder bevisbyrden for rettserverv ved alders tids bruk, har det tradisjonelt vært slik at den som påstår slikt erverv, har bevisbyrden. Samene har således måttet sannsynliggjøre sin utøvelse av beiterett i alders tid. Ved en endring i reindriftsloven 23 februar 1996 fikk §2 første ledd et nytt 3. punktum:

"De utmarksstrekninger (jfr. §11) som inngår i reinbeiteområdene, er å anse som lovlig reindriftsareal med slike særlige rettigheter og plikter som nevnt i første punktum, med mindre annet følger av særlige rettsforhold."

Bestemmelsen, som trådte i kraft 1 juli 1996, må få anvendelse også på verserende saker, som forutsatt under lovbehandlingen. Den er å anse som "en svak presumsjonsregel": hvor det er absolutt tvil om reindriftsretten, skal avgjørelsen gå i samenes favør. Lagmannsretten tar feil når den finner at høyesterettsdommen fra 1897 er å anse som et "særlig rettsforhold" i lovens forstand.

Ankemotpartens anførsel om at det var økningen i den norske reinbestanden som skapte problemene i slutten av forrige århundre, bestrides. Reintallet har alltid variert, og det er ikke grunnlag for å hevde at det var spesielt høyt på denne tiden. Konfliktene den gang kan ha hatt andre årsaker.

Samene hadde vært i området fra gammel tid, og reinen hadde beitet fra tid til annen i tvisteområdet. De tradisjonelle vilkår som stilles for rettserverv ved alders tids bruk, kan ikke forstås på samme måte for reindriften som for husdyrhold. Det må tas hensyn til reindriftens egenart. Reindriften er svært arealkrevende, og det kan ikke kreves at reinen skal beite i et bestemt område hvert år. Uttrykk som "streifbeiting" eller "sporadisk beiting" er fremmede i reindriften. Den tar hele områder i bruk. Reinens natur følger omgivelsene, topografi, næringsforhold, vær- og vindforhold m v. Det er slike forhold som avgjør områdebruken. "Streifbeiting" er typisk for reinen i visse deler av året. At den har visse kjerneområder for f eks kalving, betyr ikke at bruksområdet ikke er betydelig større.

Høyesterett tok i 1897-dommen ikke hensyn til en slik helhetsvurdering da retten la vekt på at beiting "sjelden" har funnet sted i tvisteområdet. Høyesterett beskrev den gang en for sjelden bruk av beiteområdet. Men selv om en legger denne beskrivelsen til grunn, vil det være nok til at det er tale om en "festnet bruk", som gir grunnlag for en sedvanerett. Det var uomtvistet også i 1897 at den samiske reindrift hadde et kjerneområde rundt Busjøen. Og det ble forutsatt at samene hadde ervervet beiterett ved alders tids bruk nord for tvisteområdet. Men en rett forståelse av reindriftens egenart og topografiens betydning gjør det praktisk talt umulig å operere med en slik grense.

Høyesterett synes i 1897-dommen å ha lagt stor vekt på at bøndene hadde sine bruk, slåttemarker og setrer før samene kom inn i området. Professor Yngvar Nielsens "fremrykningsteori", som stadfestet samenes innvandring fra nord til midten av syttenhundretallet, er i den forbindelse fremhevet.

Dette synspunkt bestrides. Nyere forskning - bl a representert ved professor Knut Bergsland - viser at det var samer i området da Røros kobberverk ble anlagt i 1644. Og omtrent fra denne tid var tamreindrift en næring for den samiske befolkning.

Også funn av gammetufter - koietomter - i og like ved tvisteområdet vitner om gammel samisk bosetting. Dette er helt nye funn. Dette var et tema også for Høyesterett i 1897, men den gang forelå bare vage opplysninger om samiske kulturminner. De nåværende funn er stort sett gjort etter lagmannsrettens dom i denne sak. De er bedømt av sakkyndige fra Samisk kulturminneråd. Flere av dem - også innenfor tvisteområdet - gir sikre indikasjoner på samisk opprinnelse.

Reindriften i tvisteområdet i dette århundre, representerer en videreføring av det driftsmønster som har eksistert gjennom flere århundrer. Da konflikten mellom grunneiere og reineiere oppsto på ny utover i 1960-årene og tiden etterpå, var det utelukkende fordi reindriften ble gjenopptatt i det mønster som var det rådende tidligere. Samene har aldri innrettet seg etter 1897-dommen, som ikke stemte med deres rettsoppfatning. De har dessuten oppfattet dommen som å gjelde drift av rein for de fastboende - en drift samene påtok seg mot betaling frem til tiden omkring århundreskiftet.

At 1897-dommen er lagt til grunn i rettsavgjørelser i vårt århundre, kan ikke tillegges vekt. Det har i disse tvister ikke vært foretatt en selvstendig vurdering av bevisene som 1897-dommen bygde på.

Høyesteretts dom fra 1897 har ikke rettskraftvirkninger for andre enn de grunneiere blant dagens parter som ved suksesjon har overtatt eiendomsretten til de bruk som var parter i 1897. Det dreier seg ifølge lagmannsretten om 12 bruk. For de øvrige grunneiere i nåværende tvist er dommen ikke bindende, og naturligvis ikke for de grunneiere som har eiendommer utenfor tvisteområdet fra 1897. 1897-dommen kan ikke være bindende for dagens reineiere. De har ikke ervervet sin rett ved suksesjon fra de reineiere som var parter i saken i 1890-årene. Det gjelder generelt at rettsavgjørelser i saker om kollektive rettigheter ikke er bindende for andre rettighetshavere enn de som er parter i saken. Det foreligger dessuten nye opplysninger som gjør det rimelig å ta hele saken opp på ny. Lagmannsrettens oppfatning av rettskraftspørsmålet er riktig.

Ellers fremheves at det er uklart hva som ble bindende avgjort ved Høyesteretts dom i 1897. Eiendomsgrensene var uklare. Overrettens domsslutning, som ble stadfestet av Høyesterett, sier ikke noe om utmark utenfor seter og skogsmarker. Dette må ses i sammenheng med at hele tvisteområdet i eldre tid var statsallmenning, og det som ved skjøter ble overdratt fra staten til private, var bare den del av allmenningen som var utnyttet ved bruk.

Den ankende part har lagt ned denne påstand:

"1. Riast/Hylling reinbeitedistrikt v/formannen frifinnes.

2. Riast/Hylling reinbeitedistrikt v/formannen tilkjennes saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett."

Ankemotpartene - Kjell Bendixvold m/flere, i alt 27 grunneiere - har sammenfatningsvis anført:

Høyesteretts dom fra 1897 har full rettskraftvirkning - objektivt og subjektivt - for etterkommere av grunneierne den gang og reineiere i dag for så vidt gjelder det tvisteområdet dommen omfattet.

Når det gjelder rettskraftens objektive grense, må utgangspunktet tas i tvistens gjenstand i 1897, de saksøktes eiendommer. Det er uttrykkelig referert til disse i overrettens domsslutning, som Høyesterett stadfestet. Og eiendomsgrensene mot statsallmenningen var klare den gang som i dag. Høyesterett sa uttrykkelig i dommen at de aktuelle tvistestrekninger for lengst var gått over i privat eie.

Det er ikke omtvistet at dommen av 1897 er bindende for grunneiere i dag som ved suksesjon har overtatt de eiendommer dommen den gang gjaldt. Problemet er rettskraften for reineierne. Retten til beite følger ingen privatrettslig suksesjon. Den tilligger næringsutøverne som kollektiv, i dette tilfelle samene som gruppe, ikke den enkelte reineier. Det vises bl a til Strøm Bull: Studier i reindriftsrett side 48-49. De som deltok i prosessen i slutten av forrige århundre, opptrådte på vegne av næringen. Det har derfor ingen betydning om bare to reineiere var ankende part for Høyesterett i 1897. Dommen var bindende for alle som utøvet beiterett da, og for alle som utøver den i ettertid. Reelle hensyn taler også for en slik løsning. Dette spørsmål er således korrekt avgjort av herredsretten. Høyesterett må ex officio avvise saken for de som er bundet av 1897-dommen.

Når det gjelder realiteten i saken, står Høyesteretts dom fra 1897 sentralt i bevisvurderingen. Det kan ikke være nødvendig å ta stilling til spørsmålet om hvem som kom først til distriktet - samene eller bøndene. Det er uomtvistet at samer var i distriktet iallfall fra midten av 1700-tallet. Det avgjørende spørsmål er om det er bevis for beiting i tvisteområdet i en slik utstrekning at det gir grunnlag for rettserverv ved alders tids bruk. Rent subsidiært vil likevel de historiske spørsmål bli berørt, siden den ankende part hevder at Høyesterett i 1897 tok et uriktig utgangspunkt da man fastslo at bøndene kom først. Det er en rikholdig dokumentasjon for at det var bønder langs Aursundens nordside fra meget lang tid tilbake og fastboende iallfall fra 1600-tallet. På den annen side er det en rekke fagfolk som mener at samene først kom inn i området fra midten av 1700-tallet.

En ting er samenes nærvær i området, noe annet er reinflokkenes størrelse, som bestemmer trykket mot bøndenes innmark og utmark. Mye tyder på at det var relativt få rein i området frem til ca 1870, da samen Paul Johnsen begynte reindrift der. Ifølge Lappekommisjonens innberetning av 1892 var det i Røros 548 reinsdyr i 1875. Tallet steg til 3600 i 1890. Av disse eide bøndene 1000 rein. Paul Johnsen hadde alene 1500 rein. Kommisjonen gir selv uttrykk for at disse tall er upålitelige, til og med misvisende, men uttaler at det ikke var tvilsomt at antall rein var økt sterkt i de siste år.

Etter 1897 og frem til i dag er situasjonen den at antall rein holdt seg godt oppe til ca 1920. Så gikk tallet nedover og holdt seg nede lenge. Under krigen ble tamreindriften avviklet, da reineierne lot reinen forville seg. Det kom en ny bølge med mange rein utover i 1960årene, da Fjellheimbrødrene startet opp med reindrift i området.

I dag påstår reineierne å ha beiterett helt ned til Aursundens nordside, mens konfliktområdet i slutten av 1880- og 1890-årene lå inne i fjellet ved Gjeltsjøen. Det fremgår av Lappekommisjonens innstilling av 1892.

Det vil ikke være riktig å omvurdere 1897-dommens resultat i dag. Retten var nærmere bevistemaene den gang enn man er nå. Denne dommen står ikke alene. Senere avgjørelser har bygd på denne. Det gjelder en utskiftningsforretning i 1934, da representanter for reineierne påsto at beiteretten gjaldt et vesentlig mindre område enn det som påstås i dag. Videre gjelder det en grensegangsforretning fra 1941 og en straffesak fra 1968. Uten unntak er dommen av 1897 lagt til grunn. Den er uttrykk for en festnet rettsoppfatning gjennom mer enn 100 år.

Det kan heller ikke legges noen vekt på de kulturminner av angivelig samisk opprinnelse som skal være funnet etter lagmannsrettens dom i denne sak. De er ikke fullt utforsket og kan ikke aldersbestemmes. Flere ligger helt nede i bygda hvor det har vært bønder i flere hundre år. Dersom de er av samisk opprinnelse, behøver de ikke ha vært knyttet til reindrift.

Den ankende part har fremholdt at reinens vandringer helt ned mot Aursunden - særlig i sopptiden om høsten - er naturlig på bakgrunn av topografi og reinens natur. Men på Aursundens nordside har det vært jordbruk i flere hundre år. Det er tale om et marginalt jordbruk ca 700 m o h med vanskelige klimatiske forhold. Dersom disse brukene jevnlig var blitt oversvømt av rein som omkring 1890 og i de siste tiår, ville det ikke vært mulig å drive der.

Reineierne har gjennom lang tid neglisjert sin vokteplikt etter loven.

Ankemotpartene har lagt ned slik påstand:

"1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Riast/Hylling reinbeitedistrikt v/Jarle Jonassen - en for alle og alle for en - betaler saksomkostninger for Høyesterett til Kjell Bendixvold m.fl. v/advokat Arve Rosvold Alver."

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten. I spørsmålet om rettskraftvirkningen av Høyesteretts dom av 6 juli 1897, bygger jeg imidlertid på en annen begrunnelse.

Den aktuelle tvist mellom grunneiere og reineiere i områdene nord for Aursunden er i flere henseende en gjentakelse av konfliktstoff som førte til en langvarig prosess for domstolene i slutten av forrige århundre - fra 1887 til 1897. Selve tvisteområdet den gang gikk noe lenger vest enn dagens, men områdene er delvis overlappende. De vestlige trakter av dagens tvisteområde var således tvisteområde også i forrige århundre. Det er for dette område, som er angitt på kartmateriale med grenser for de involverte eiendommer, spørsmålet om rettskraftvirkninger av Høyesteretts dom i 1897 oppstår. For resten av dagens tvisteområde - dets østlige del - må Høyesterett uansett ta stilling til om det foreligger reinbeiterett.

Jeg behandler først rettskraftspørsmålet. Tvisten i forrige århundre startet med at 28 grunneiere i 1887 innga forliksklage mot 27 reineiere for ulovlig beiting. Før saken kom opp for underretten, vedtok 17 av reineierne ved forlik å betale erstatning etter avholdte takster over beiteskadene. For 9 navngitte reineiere ble saken pådømt i underretten 26 januar 1893, og samtlige ble kjent uberettiget til å la sine dyr beite i tvisteområdet. Uten at det er opplyst, må 1 reineier ha falt fra før saken ble pådømt. Bare 2 av de 9 reineiere som ble dømt i underretten, anket dommen inn for overretten, som 4 juni 1894 kom til samme resultat som underretten. Reineierne anket dommen til Høyesterett, som ved dom 6 juli 1897 stadfestet overrettens dom for så vidt gjaldt de private områder der reinbeite ble ansett uberettiget.

Det er lagt til grunn av herredsrett og lagmannsrett i denne sak at høyesterettsdommen fra 1897 er bindende for de grunneiere som i dagens sak er hjemmelsinnehavere til eiendommer som dommen av 1897 gjaldt. Det er ikke omtvistet at rettskraften gjelder eiendommer tilhørende partene nr 1, 2, 3, 4, 9, 10, 12, 14, 15, 17, 18 og 26. I tillegg har ankemotpartenes prosessfullmektig for Høyesterett påvist at ankemotpartene nr 6, nr 11, nr 13 og nr 16 avleder sin hjemmel fra eiendommer som ble omfattet av 1897-dommen. Jeg legger dette til grunn. Høyesterettsdommen fra 1897 er således direkte bindende for 16 av dagens grunneiere og ankemotparter, mens de øvrige 11 grunneiere har eiendommer som ligger øst for tvistefeltet den gang.

På reineiersiden er rettskraftspørsmålet vanskeligere. Saksanlegget i 1887 gjaldt formodentlig alle kjente reineiere i området. Det var den gang nødvendig å saksøke så mange individuelle reineiere som mulig for at dommen skulle få den nødvendige virkning. Det var først ved reindriftsloven av 9 juni 1978 at formannen for reinbeitedistriktet fikk rett til å representere distriktet og reindriftsutøverne i felles anliggender, herunder å inngå rettsforlik - se loven §8 annet ledd. Ved avgjørelsen av spørsmålet om 1897-dommens bindende virkning for dagens reineiere i området, tar jeg utgangspunkt i at beiteretten - i den utstrekning den gjelder i Rørostraktene - er ervervet ved alders tids bruk av næringen som sådan, ikke av den enkelte reineier. Det er ikke tale om en individuell rettighet som er gjenstand for privatrettslig suksesjon eller ekspropriasjonsrettslig vern for reineierne enkeltvis. Det siste kom klart til uttrykk i Høyesteretts dom i Rt-1975-1029. Ankemotpartene har fremholdt at de to reineiere som var parter i 1897-dommen, og de 7 som vedtok underrettens dom, således opptrådte på næringens vegne, og dommen er følgelig bindende for reineiere i området i ettertid og frem til i dag.

Det forhold at beiterett tilligger reindriftsnæringen som sådan, må prinsipielt lede til at dommer som gjelder beiterettens utstrekning i et område, må gis bindende virkninger for alle som der utøver næringen, ikke bare de som dommen direkte angår. Dette spørsmålet kommer ikke på spissen etter vedtakelsen av §8 annet ledd i reindriftsloven av 1978. Men dette prinsipielle synspunkt må suppleres med et krav om representativitet hos de reineiere dommen gjelder. På dette punkt er saken mangelfullt opplyst. Som nevnt var det 27 reineiere som opprinnelig ble saksøkt, og for 17 av disse ble saken løst ved forlik og betaling av erstatning. Disse forlik kan ikke dokumenteres i dag, man kjenner ikke deres nærmere innhold, og man vet ikke om det var rettsforlik eller utenrettslige forlik. Tilbake blir de 7 reineiere som vedtok underrettens dom og de 2 som brakte saken inn for Høyesterett. Den ene av disse - Paul Johnsen - antas å ha vært den som eide flest rein.

Siden saken er så vidt dårlig opplyst på dette punkt, viker jeg tilbake for å avgjøre den på grunnlag av reglene om rettskraft. Jeg har da ikke foranledning til å gå inn på hvilke områder dommen av 1897 direkte gjaldt.

Jeg går så over til spørsmålet om i hvilken utstrekning reineierne har beiterett i det aktuelle tvisteområdet og behandler først den vestlige del, som faller sammen med den østlige del av tvisteområdet fra 1897. Som nevnt gjelder dette 16 eiendommer som tilhører 16 av partene i dagens tvist.

I reindriftsloven §2 første ledd 2. punktum heter det: "Ved fastlegging av reinbeiteområdene skal det legges vekt på om flyttsamene fra gammel tid har utøvet reindrift der". Den offentlige område- og distriktsinndelingen er ikke i seg selv avgjørende for beiterettens utstrekning. Beiteretten må i hvert enkelt område bero på om de privatrettslige vilkår for alders tids bruk er oppfylt. Jeg viser her til dommen i Rt-1988-1217, der Høyesterett pekte på at dette ble gjort gjeldende allerede av Lappekommisjonen, som i 1892 foreslo den første inndeling i reinbeitedistrikter. Det ble i dommen også lagt til grunn at reindriftsloven av 1933 og 1978 ikke mente å endre dette.

For Høyesterett har det vært prosedyre om anvendelsen av reindriftsloven §2 første ledd 3. punktum, som kom inn ved lovendring av 23 februar 1996 og trådte i kraft 1 juli samme år. Jeg finner det ikke nødvendig å ta stilling til forståelsen av denne bestemmelse, da ankemotpartene etter min mening har sannsynliggjort at reineierne er uberettiget til å la sine dyr beite i det aktuelle tvisteområdet. Og uansett kan den nevnte bestemmelse ikke forstås slik at den pålegger grunneierne en sterkere bevisbyrde enn dette.

Den ankende part har for Høyesterett gjort det klart at reineierne ikke bygger noen selvstendig rett på den bruk av beiteområdet som har funnet sted etter dommen fra 1897. Spørsmålet blir derfor om det gjennom alders tids bruk før 1897 er oppnådd en beiterett i dagens tvisteområde. Det er - for 16 av grunneierne - nøyaktig det samme tvistetema som Høyesterett tok stilling til i 1897. Denne dom må derfor etter min mening stå sentralt ved bevisbedømmelsen også i dag.

Det var i saken en omfattende bevisførsel, med forklaringer fra parter og vitner, både fra samenes og grunneiernes side. Underretten var dessuten på befaring i området. Spørsmålet om rester etter samiske boplasser var også den gang aktuelt. Jeg legger vekt på at domstolene i forrige århundre i tid var vesentlig nærmere bevismaterialet, i første rekke den påståtte bruk av tvisteområdet til reinbeite. Flere av vitnene for underretten, som Høyesterett bygde på, kunne føre sine erfaringer helt tilbake til 1820-årene.

På denne bakgrunn finner jeg det klart at man bør være varsom med å fravike Høyesteretts bevisbedømmelse i 1897. Høyesterett fant bevis for at reindrift i tvisteområdet en sjelden gang hadde kunnet finne sted, og at reintrafikk over eiendommene på det aller nærmeste ikke hadde vært tilfelle. Høyesterett viste for øvrig til overrettens dom som konkluderte sin bevisbedømmelse slik:

"Efter de foreliggende Vidneforklaringer finder Retten det saa langt fra godtgjort, at Lapperne i tidligere Tider har færdedes paa de Indst. S. Eiendomme i Kuraasen med Omgivelser, langs Aursundsjøens Nordside, i Lille og Store Molingdalen samt ved Gjeltsjøen, at det meget mere maa ansees bevist, at saadan Færdsel næppe har fundet Sted før i de Par sidste Decennier og rimeligvis ikke før i eller omkring Ottiaarene, og man er saaledes med Underdommen enig i, at Appell.ne maa kjendes uberettigede til at lade Rensdyr færdes paa disse Eiendomme."

Den ankende part har fremhevet at Høyesterett i 1897 tok et uriktig utgangspunkt ved å legge til grunn at bøndene kom før samene til området, og at dette syn har påvirket hele avgjørelsen av saken. Det er i nærværende sak nedlagt et stort arbeide for å påvise at det forholdt seg motsatt, at samene kom først til området. Jeg viser for så vidt til anførslene. Begge parter har vist til et omfattende kildemateriale, som også dokumenterer stor uenighet blant de sakkyndige på området. Det er vist til arbeider av bl a professorene Yngvar Nielsen, Knut Bergsland, Kjell Haarstad og Jørn Sandnes.

Jeg finner ikke grunn til å ta stilling til spørsmålet om hvilken gruppe som kom først til området. Etter min mening har dette spørsmålet ikke vært sentralt for Høyesterett i dommen av 1897. Uansett var det den gang - og i dag - enighet om at samene iallfall befant seg i området med tamreindrift fra midten av 1700-tallet, og at de ved alders tids bruk hadde fått rett til reinbeite inntil tvisteområdet. Det fremgår av Høyesteretts dom at retten la avgjørende vekt på en omfattende vitneførsel om forekomsten og hyppigheten av reinbeite i selve tvisteområdet. Det er ikke holdepunkter for at retten i denne bevisbedømmelse hadde et skjevt utgangspunkt. Foranlediget av enkelte bemerkninger av de underordnede domstoler, fant førstvoterende grunn til å presisere følgende:

"Jeg kan visstnok ikke anse Flertallet af de fra Lappernes Side førte Vidner som lidet troværdige blot af den Grund, at de qva Lapper skulde være interesseret i Spørgsmaalets Løsning. Flertallet af Vidner har vel forsaavidt en nogenlunde lige stærkt fremtrædende Interesse hver i sin Retning."

Jeg viser også til mindretallets - ekstraordinær assessor Motzfeldts - særuttalelse i favør av en begrenset beiterett i tvisteområdet. Han sluttet seg imidlertid til førstvoterendes konklusjon.

Jeg finner ikke - som anført av den ankende part - at reindriftens egenart, reinens natur og næringsvandring og topografiens betydning kan føre til at det her må stilles vesentlig lempeligere krav til rettserverv ved alders tids bruk enn ellers i tingsretten. En annen sak er at disse forhold er av bevismessig betydning ved spørsmålet om hvilken bruk som er utøvet. Jeg er for øvrig ikke uten forståelse for en viss rettslig særbedømmelse av reindriften. Et langvarig avbrudd i reindriften fører således ikke til tap av beiteretten, jf Maukendommen i Rt-1985-532. Men den ankende part fører etter min mening synspunktet for langt. En nærliggende konsekvens av den ankende parts syn vil kunne være at det praktisk talt blir umulig å trekke en grense for reinbeiterett i utmarksterreng i høyfjellet. Og det er ingen grunn til å anta at domstolene i forrige århundre ikke var innforstått med reindriftens særegne karakter og dens arealkrav. Jeg finner i det hele ikke grunnlag for å hevde at Høyesterett i 1897 stilte for strenge krav til vilkårene for rettserverv ved alders tids bruk. Jeg vil tilføye at ankemotparten - etter mitt syn - langt på vei har sannsynliggjort at de to konfliktene mellom grunneiere og reineiere som denne sak oppviser, og som toppet seg med ca 100 års mellomrom, har sammenheng med et særlig høyt antall rein i begge perioder. Og iallfall dagens konflikt antas i noen grad å ha sammenheng med reineiernes manglende oppfyllelse av den lovbestemte driveplikt, plikten til å holde reinen under forsvarlig kontroll på lovlig beite, jf reindriftsloven §20.

Heller ikke den ankende parts påvisning av kulturminner i og i nærheten av tvisteområdet er et moment som kan gi grunnlag for en annen bevisvurdering enn i 1897-dommen. Selv om det legges til grunn at det er tale om samiske gammetufter, knytter det seg en del usikkerhet til funnene. De ankende parter medgir at tidfestingen er usikker; det er anført at de skriver seg fra 1600-, 1700- eller 1800-tallet. Funnene er gjort i områder hvor det har vært jordbruk og fastboende iallfall tilbake til 1600-tallet. Når det tas hensyn til de opplysninger man har om omfanget av reindriften frem til slutten av 1800-tallet, kan jeg ikke se at disse funn er noe vesentlig bevismoment for en beiterett ervervet ved alders tids bruk.

Såvidt jeg kan se er den beiterett samene i dag hevder å ha i området helt til Aursundsjøens nordlige bredd, atskillig mer omfattende enn det som tidligere er kommet til uttrykk fra samisk side. Under prosessene i 1890-årene synes samene å ha hevdet "at gammel Sædvane skulde tillade dem at udstrække Havningen adskillig sydover og vestligere, [enn grunneiernes prinsipale påstand under rettssaken] saaledes at de specielt kan havne omkring Gjeltsjøen, i de øvre Dele af Stormolingdalen, paa Sørensfjeldet og i Strækningen omkring Killingdalsgruben", jf Lappekommisjonens innberetning av 1892 13. Den subsidiære påstand som ble nedlagt fra grunneiernes side viser etter min oppfatning at det stort sett var disse områder innenfor saksøkernes eiendommer tvisten gjaldt. Jeg viser også i denne forbindelse til ekstraordinær assessor Motzfeldts votum i 1897-dommen, som synes å bekrefte dette.

Jeg nevner videre at dommen av 1897 er lagt til grunn i flere rettsavgjørelser i dette århundre. Jeg kan ikke se at det er noen holdepunkter for den begrensede forståelse av dommen som den ankende part har gitt uttrykk for.

Når det gjelder spørsmålet om reinbeiterett i den østlige del av dagens tvisteområde, som ikke ble omfattet av 1897-dommen, må denne dom langt på vei ha samme beviskraft for dette området. Jeg viser for så vidt til hva jeg allerede har fremhevet, og peker på at det ikke er noen naturlige grenser mellom den østlige og vestlige del av tvisteområdet. De har begge gårder og innmark nederst mot Aursunden og skogstrekninger opp mot fjellbandet.

Jeg finner at den ankende part i samsvar med lovens hovedregel må dekke ankemotpartenes omkostninger for Høyesterett. Omkostningsbeløpet utgjør kr 255 307.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Riast/Hylling reinbeitedistrikt v/formannen 255 307 - tohundreogfemtifemtusentrehundreogsyv - kroner i fellesskap til Kjell Bendixvold, Torbjørn Bendixvold, Leif Nilsgård, Ola Brynhildsvold, Arne Sommer, Svein M Evavold, Steinar Løkken, Birger Sommer, Agnar Sjøvold, Bjørnar Sundt, Lars T Ormhaug, Kåre Holdbakk, Liv Karin Sandkjernan, Stein Ove Kuraas, Helge Mølmann, Rune Mortensen, John Haugsbak, Lisabet Solhus, Per Jørgen Jamtvoll, Torvald Torpet, Leif Kokkvoll, Peder H Sødals dødsbo v/Ingmar H Sødal, Jon Ryttervold, Aage Engesvold, Hans B Sødal, Lars Tørresvold og Ole Klemmetvold innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Matningsdal: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende.

Jeg tiltrer langt på vei førstvoterendes uttalelser om hvem dommen av 1897 har rettskraftvirkninger for. Men etter min vurdering har vi tilstrekkelige opplysninger til å legge til grunn at dommen også er bindende for samene for det området tvisten omfattet.

Manglende rettskraft for samenes vedkommende måtte i tilfelle primært begrunnes i at vi i dag ikke har tilstrekkelig kjennskap til de forlikene som ble inngått med de fleste saksøkte. Men dette kan ikke være avgjørende: Sammenholdt med de opplysningene Lappekommisjonen gir om samiske reineiere i området, ble i alle fall den overveiende majoritet trukket inn i saken. Det kan da ikke være avgjørende at vi ikke har fullt kjennskap til de forlikene som ble inngått, og i hvilken utstrekning de eventuelt var utenrettslige. Avgjørende må være at reineierne i alle fall ble trukket inn i saken, slik at de hadde mulighet for å påvirke utfallet.

Neste spørsmål blir dermed hvilke områder dommen omfatter og som den har rettskraftvirkning for. Spørsmålet er nærmere bestemt om dommen omfatter hele utmarksområdet på de aktuelle grunneiernes eiendommer, eller om den er begrenset til deler av eiendommene. Overrettens dom, som ble stadfestet av Høyesterett, hadde denne domsslutningen:

"Appell.ne Paul Johnsen og Lars Holm kjendes uberettigede til at lade Rensdyr færdes paa eller over de Indst.s ...*) Eiendomme, disses Hjemmark, Udmark, Engslaatter, Sætervolde, Havnegange og Skovstrækninger i Kuraasen og Omgivelser, langs Aursundsøens Nordside, i Lille og Store Molingdalen samt ved Gjeltsøen."

Umiddelbart kunne denne oppregningen synes å indikere at dommen bare omfatter deler av grunneiernes nåværende eiendommer. Høyesterett uttaler imidlertid at det aktuelle området nord for Aursunden i sin tid har vært allmenning, men fant at det måtte "ansees godtgjort, at den allerede forlængst er gaaet over i privat Eiendom". Når domsslutningen på denne bakgrunn uttrykkelig nevner "Udmark" uten forbehold, trekker dette sterkt i retning av at dommen omfatter eiendommene innenfor dagens grenser. Jeg har således ikke grunnlag for å trekke i tvil de grensene opp mot Røros Nordre Statsallmenning som er lagt til grunn senere. At Aursundens nordside, Lille og Store Gjeltsjøen nevnes særskilt, kan skyldes at det var i disse områdene innmarksteigene befant seg, og at skadene av beitingen var størst her.

Etter dette legger jeg til grunn at dommen omfatter eiendommene til de aktuelle grunneierne i sin helhet. Anken må derfor avvises i relasjon til ankemotpartene nr 1 - 4, 6, 9 - 18 og 26, og lagmannsrettens dom må oppheves for deres vedkommende.

Ved vurderingen av sakens realitet legger jeg mindre vekt enn førstvoterende på Høyesteretts dom av 1897. Når det tas utgangspunkt i at beiteretten ikke er rettskraftig avgjort for den østlige del av området, må det foretas en totalvurdering av hele bevismaterialet uten at det langt på vei oppstilles en presumsjon for at Høyesteretts bevisresultat i 1897 var riktig. Dette innebærer likevel ikke at Høyesteretts bevisvurdering i 1897 er uten interesse: Som påpekt av førstvoterende er tvistetemaet det samme ved at spørsmålet er om samene før 1897 hadde ervervet beiterett for reinen ved alders tids bruk. Det ligger da i sakens natur at Høyesterett i 1897 hadde større nærhet til bevismaterialet og av den grunn burde ha bedre forutsetninger enn i dag for å treffe en riktig avgjørelse. Men dette kan likevel ikke begrunne det utgangspunktet som førstvoterende har tatt.

Når jeg ikke tillegger Høyesteretts dom fra 1897 samme vekt som førstvoterende, skyldes det ikke bare det formelle forholdet som er anført foran. På bakgrunn av Høyesteretts domsgrunner føler jeg meg ikke overbevist om at Høyesterett foretok den brede totalvurderingen som denne saken krever:

I 1889 publiserte Yngvar Nielsen en avhandling hvor han lanserte "framrykkingsteorien" - nemlig at samene har kommet til området etter grunneierne. Det framgår av Høyesteretts dom at det før 1889 "ofte har været antaget, at Lapperne i disse Strøg skulde være de oprindelige Beboere". Når førstvoterende i 1897 viser til "framrykkingsteorien" og ellers omtrent bare drøfter vitneforklaringene, kan jeg ikke se bort fra at Yngvar Nielsens lansering av denne teorien ble tillagt større vekt enn avhandlingen har for bevisvurderingen om samenes beiterett. Som jeg kommer tilbake til, er ikke holdbarheten av "framrykkingsteorien" avgjørende.

Hovedinntrykket av de forklaringene som ble avgitt, er at samenes vitner forklarte seg til fordel for samene, mens det motsatte synes å være tilfellet for grunneiernes vitner. Da det i en del saker er en tendens til at vitner som føres av de enkelte partene, bevisst eller ubevisst, avgir forklaringer som støtter den parten vitnet har størst tilknytning til, bør det i en slik situasjon vises noe forsiktighet med å legge for stor vekt på forklaringene dersom andre momenter trekker i motsatt retning. Som jeg kommer tilbake til, foreligger det slike momenter i denne saken.

Videre nevner jeg at Høyesterett framhever at "det nærmeste Sted, hvor Lapperne vides med Sikkerhed at have havt jevnligt Tilhold, Busøen, ...". Høyesterett drøfter ikke betydningen av at Lappekommisjonen uttaler at samene har hatt koier ved "Fjeldgjætla og Busjøen paa Fjeldplateauet nordenfor Aursundsjøen". Betydningen av dette kommer jeg tilbake til.

Som nevnt må bevisresultatet baseres på en bred totalvurdering. Under prosedyren har det vært en omfattende bevisførsel om hvem som etablerte seg først i området. Jeg er enig med førstvoterende i at dette ikke er avgjørende. Det nevnes likevel at selv om major Schnitler under sin grenseeksaminasjon i 1742 ikke synes å ha møtt samer før Tydalsfjellene, beviser ikke dette uten videre at samene først kom til Rørosdistriktet etter 1742. Da samene var nomader, har hans observasjoner primært betydning for året 1742, og de har ikke samme vekt for tidligere år.

I denne sammenheng nevner jeg for det første at Røroskommisjonen, som avgav sin innstilling i 1879, uttaler at "Kun nogle nomadiserende Lapper havde sit temporære Tilhold" da kopperverket ble opprettet i årene 1644 til 1646. Det framgår at dette utsagnet er basert på Peder Hjorts trykte etterretninger. Peder Hjort var bergskriver ved kopperverket fra 1762, og direktør fra 1772 til sin død i 1789. Videre nevner jeg at kirkeboken for Røros viser at det er døpt samebarn på Røros helt siden 1693. Det må legges til grunn at foreldrene var samer som oppholdt seg i området. Samer som oppholdt seg lenger nord, må ha hatt mulighet for å døpe sine barn i kirker som lå innenfor kortere reiseavstand.

Da sørsamene etter det opplyste på 1500-tallet gikk over fra fangstsamfunn til reinnomadisme, gir dette i seg selv en indikasjon på at det ble drevet reindrift i Rørostraktene før major Schnitlers reise i 1742. I saken er det videre framlagt et dokument fra 1660 som er funnet på en gammel skysstasjon på Vingelen - noen mil sør for Røros. Dokumentet omtaler samene Morten og Joen som hadde vært på fogedgården Borg i Hoff prestegjeld sør for Elverum og levert tre rein som skulle sendes til stattholderen. På skysstasjonen ble de overlevert to hester "saa de Vel befordrett thilbage kommer thill Røraas". Den siterte formuleringen indikerer at samene oppholdt seg i Rørosdistriktet, og at de ikke skulle reise videre etter å ha kommet dit. Dessuten var det neppe villrein de hadde overlevert.

Videre nevner jeg at professor Haarstad i boken Sørsamisk historie. Ekspansjon og konflikter i Rørostraktene 1630-1900, utgitt i 1992, opplyser at han i sin forskning har funnet et kongebrev fra 1743 som uttrykkelig åpnet for samisk reindrift i grensefjellene ved Røros. Haarstad opplyser også at samer fikk bygsel på Røros samme året. Etter dette tidspunktet viser dessuten kirkeboken for Røros at det ble døpt langt flere samiske barn enn tidligere.

På bakgrunn av ovenstående legger jeg til grunn at det i alle fall siden 1743 har vært tamreindrift i Rørosdistriktet. De opplysningene som er referert foran, og som styrkes av andre opplysninger i saken som jeg ikke går nærmere inn på, indikerer dessuten at tamreindriften startet tidligere. Men for resultatet i saken er det ikke nødvendig å ta standpunkt til dette.

Omfanget av tamreindriften etter 1743 har betydning for om, og i tilfelle i hvilken utstrekning, reinen har beitet i det aktuelle området. Det finnes få sikre opplysninger om dette, men det bør ikke legges avgjørende vekt på dette: Ut fra sin økonomiske tilpasning og sosiale struktur hadde ikke samene særlig behov for å ta i bruk skriftspråket, jf Pareli og Severinsen: Noen metodeproblemer i sørsamisk historieforskning. Trykt i Ottar nr 116-117 side 29-37 på side 30.

Lappekommisjonen opplyser at i henhold til de offisielle folketellingsoppgavene for Søndre Trondhjems Amt var det i 1835 388 reinsdyr i Røros, mens antallet i 1845 og 1855 var henholdsvis 446 og 757 reinsdyr. Denne folketellingen kunne tyde på at antallet tamrein ble fordoblet i tyveårsperioden etter 1835. Det nevnes at Paul Johnsen, som var part i den saken som ble avgjort i 1897 og en stor reineier, først flyttet til distriktet ca 1870.

Det er likevel en del som taler for at det inntrykket folketellingen gir om utviklingen i reindriften, er misvisende. Lappekommisjonen framhever således at den hadde stått overfor et metodeproblem:

"Hvad specielt Renantallet betræffer, er det saagodtsom ugjørligt at skaffe sikre Oplysninger, allerede af den Grund, at der sjelden er Anledning til at se en Laps Renhjord samlet, Medens Lapperne selv ofte, enten fordi de ikke har tilstrækkelig Rede paa Mengden af sine Dyr, eller paa Grund af Overtro eller Vrangvillie, meddeler urigtige Opgaver eller ganske nægter at give Oplysninger, er de Fastboende paa den anden Side tilbøielige til Overdrivelser i sine Skjøn."

Videre gjennomførte samfunnsforskeren Eilert Sundt i 1851 en studiereise hvor han oppholdt seg nærmere to måneder i Rørosdistriktet. Under oppholdet besøkte han også samene. Hans konklusjon var at reindriftssamene var i tilbakegang både i antall og velstand. Sammenholdt med hva Lappekommisjonen framhever om metodeproblemene ved reintelling, indikerer dette at folketellingen i 1835 er svært misvisende, og at reintallet kan ha vært høyere i 1835 enn i 1855.

Jeg nevner også at under et bevisopptak i 1888 til bruk for den saken som er referert i Rt-1892-411 uttaler vitnet Ole Andersen Kant at han hadde hørt at "Rignils" skulle ha hatt 3 000 rein. Ole Andersen Kant var 73 år gammel. For Lappekommisjonen forklarte dessuten vitnet Peder Ellingsen Wehn, født i 1810, at "Rignils" i 1825 hadde koie ved Riasten. På bakgrunn av de opplysningene som er gitt om "Rignils'" identitet, kan det ikke uttales noe med sikkerhet om den. Dette er heller ikke avgjørende: De aktuelle vitnene forklarte seg i henholdsvis 1888 og 1890, og var som nevnt henholdsvis 73 og 80 år gamle. Dermed hadde de kjennskap til forholdene siden tidlig på 1800-tallet. Deres forklaringer gir dermed en sterk indikasjon på at det rundt 1800 var betydelige mengder rein i området.

På bakgrunn av ovennevnte legger jeg til grunn at det i alle fall fra 1743 har vært en betydelig reindrift i Rørosdistriktet, og at den har vedvart på 1800-tallet med en nedgang ca 1850 før reindriften tok seg betraktelig opp igjen da Paul Johnsen flyttet til distriktet ca 1870.

Neste spørsmål blir dermed om reindriften har vært drevet i et slikt omfang i det omstridte området at det gir grunnlag for rettserverv ved alders tids bruk. Ved denne vurderingen bør som nevnt de forklaringene som ble avgitt under den forrige saken, veies mot andre momenter i saken. Etter min vurdering er særlig de topografiske forholdene av interesse.

I 1897 framhevet som nevnt Høyesterett at "det nærmeste Sted, hvor Lapperne vides med Sikkerhed at have havt jevnligt Tilhold, Busøen ...". Høyesterett drøfter ikke at Lappekommisjonen noen år tidligere derimot uttaler at samene har hatt koier ved "Sjøerne Fjeldgjætla og Busjøen". Denne opplysningen har etter min vurdering stor interesse: Den koien samene har hatt ved Fjeldgjetla, må ha hatt sammenheng med utøvelse av reindrift. Fjeldgjetla ligger dessuten midt på fjellplatået like nord for Aursunden. Busjøen ligger 2 - 3 km lenger nordøst og nærmest dobbelt så langt fra det omtvistede området. Når dessuten det omtvistede området framtrer som en naturlig forlengelse av områdene både rundt Fjeldgjetla og Busjøen, har det formodningen mot seg at reinen ikke har beitet der. Dette styrkes av at deler av det omtvistede området ligger en god del lavere, slik at det særlig om høsten var naturlig for reinen å trekke dit - ikke minst på leting etter sopp.

De manglende opplysningene om konflikter mellom de fastboende og samene før 1850 kunne derimot isolert sett synes å tale mot at det har skjedd noen beiting av betydning i området. Etter min vurdering kan det ikke legges nevneverdig vekt på dette: For det første legger jeg til grunn at bøndenes utnyttelse av det området som var mest attraktivt for reindrift, var mer beskjeden i perioden 1750 - 1850 enn senere. Videre legger jeg til grunn at samene voktet reinen mer effektivt enn i dag. Og endelig framhever jeg at beitingen primært fant sted om høsten på et tidspunkt hvor faren for konflikter var mindre enn om sommeren. Det var dermed ikke samme grunnlag som i dag for brukskonflikt.

På bakgrunn av ovenstående har jeg etter en totalvurdering kommet til at samene i perioden 1750 - 1850 i ikke ubetydelig utstrekning beitet med sine dyr i store deler av det omstridte området. I området nær Aursunden har nok beitingen vært relativt sporadisk, men i den øverste del av skogbeltet og innover fjellet har det ikke dreid seg om en sporadisk bruk som minner om streifbeiting. Tvert om må beitingen ha skjedd de fleste årene slik at den gir grunnlag for rettserverv ved alders tids bruk på denne del av grunneiernes eiendommer.

Da jeg etter rådslagningen vet at jeg er i mindretall, utformer jeg ingen konklusjon.

Dommer Lund: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende dommer Rieber-Mohn. I anledning dommer Matningsdals votum bemerker jeg at de forhold han trekker frem om omfanget av reindriften i tiden etter 1743, i det alt vesentlige var kjent og må ha vært vurdert under rettssaken i 1890-årene.

Dommer Schei: Som dommer Lund.

Dommer Holmøy: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Riast/Hylling reinbeitedistrikt v/formannen 255 307 - tohundreogfemtifemtusentrehundreogsyv - kroner i fellesskap til Kjell Bendixvold, Torbjørn Bendixvold, Leif Nilsgård, Ola Brynhildsvold, Arne Sommer, Svein M Evavold, Steinar Løkken, Birger Sommer, Agnar Sjøvold, Bjørnar Sundt, Lars T Ormhaug, Kåre Holdbakk, Liv Karin Sandkjernan, Stein Ove Kuraas, Helge Mølmann, Rune Mortensen, John Haugsbak, Lisabet Solhus, Per Jørgen Jamtvoll, Torvald Torpet, Leif Kokkvoll, Peder H Sødals dødsbo v/Ingmar H Sødal, Jon Ryttervold, Aage Engesvold, Hans B Sødal, Lars Tørresvold og Ole Klemmetvold innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.