HR-1997-62-A - Rt-1997-1594
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-10-15 |
| Publisert: | HR-1997-00062-A - Rt-1997-1594 (435-97) |
| Stikkord: | Ekspropriasjonsrett, Vassdragsregulering |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00062 B, nr 100/1996 |
| Parter: | Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap, Hjelpeintervenient: Energiforsyningens Fellesorganisasjon (Advokat Magne Revheim) mot 1. Reidun og Bjarne Neset 2. Svein M Mo 3. Torbjørn Trohaug 4. Arvid Langedal 5. Bjarne J Mo 6. Magne G Helland 7. Jakob Helland 8. Atle Helland 9. Bjarne Steinsland 10. Olav Almelid 11. Magnhild Helene Tysse 12. Martha Neset 13. Anlaug Almelid (Advokat Helge Jakob Kolrud) |
| Forfatter: | Coward, Gjølstad, Tjomsland, Bruzelius, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §5, Grunnloven (1814) §105, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Skjønnsprosessloven (1917) §54, §54b, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973), Energiloven (1990) |
Saken gjelder anke over overskjønn om ekspropriasjonserstatning for Hellandsfoss kraftverk i Modalen kommune. Hovedspørsmålet for Høyesterett er om man i beregningen av erstatning for fallrettigheter for Hellandsfoss skal ta hensyn til økt vannføring på grunn av påregnelig utbygging av et annet kraftverk - Åsebotn kraftverk.
Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap hadde fra midten av 1970-årene bygd ut Steinsland kraftverk i Modalsvassdraget. I april 1988 søkte kraftselskapet om konsesjon og ekspropriasjonstillatelse samlet for tre andre kraftverk i tilknytning til det samme vassdraget - Hellandsfoss kraftverk, Åsebotn kraftverk og Nygard pumpekraftverk. I juni 1988 delte kraftselskapet denne søknaden i to - én for Hellandsfoss, og en annen for Åsebotn og Nygard, en deling som ble nærmere begrunnet i et brev fra kraftselskapet i september samme år.
Ved kgl resolusjon 22 desember 1989 fikk kraftselskapet de nødvendige tillatelser til å bygge ut Hellandsfoss kraftverk. Utbyggingen startet i 1990, og kraftverket ble satt i drift 1 mai 1992. Hellandsfossutbyggingen etablerer ikke nye magasiner; man utnytter de samme magasiner som ble bygd for Steinsland kraftverk.
Ved kgl resolusjon 17 juli 1992 ble det gitt konsesjon og ekspropriasjonstillatelse for bygging av Åsebotn kraftverk og Nygard pumpekraftverk. Utbygging av disse ville føre til økt vannføring i Hellandsfoss. Åsebotn kraftverk, som nå er bygd ut, etablerer ytterligere magasiner i Steinsland kraftverks nedslagsfelt, og fall mellom disse og Steinsland kraftverk er bygd ut. Etter planene for Nygard pumpekraftverk skulle det etableres et større magasin i nabovassdraget, og ved pumping opp fra en overføringstunnel til Steinsland kraftverk kan det her i vannrike perioder magasineres vann som senere kan benyttes i kraftproduksjon. Kraftselskapet har ennå ikke besluttet å bygge ut Nygard pumpekraftverk. Ved utbyggingen av Åsebotn kraftverk er magasinvolumet i vassdraget økt fra 63,6 millioner m3 til 81,7 millioner m3 pr år. Hvis også Nygard pumpekraftverk bygges, vil magasinvolumet øke med ytterligere 283,1 millioner m3 til i alt 346,8 millioner m3.
Kraftselskapet begjærte 4 oktober 1990 skjønn for Nordhordland herredsrett til fastsettelse av erstatning for ekspropriert grunn, rettigheter og fall i forbindelse med utbygging av Hellandsfoss kraftverk. Skjønnet ble avhjemlet 2 oktober 1992. Flertallet - formannen og tre skjønnsmenn - la til grunn at det var så nær sammenheng mellom utbyggingen av Hellandsfoss og Åsebotn at det var naturlig å se dem i sammenheng ved beregningen av antallet naturhestekrefter, en faktor som tradisjonelt inngår i beregningen av fallerstatningen. Mindretallet - én skjønnsmann - mente at man skulle se bort fra økt vannføring på grunn av Åsebotnutbyggingen. Den samlede herredsrett mente at utbyggingen av Nygard pumpekraftverk var for usikker til å kunne tas med i beregningen.
Overskjønn for Gulating lagmannsrett ble begjært av kraftselskapet 21 desember 1992 og avhjemlet 8 september 1995. Ved beregningen av anleggets kapasitet tok lagmannsretten - på samme måte som herredsrettens flertall - med den økte vannføringen som er knyttet til utbyggingen av Åsebotn kraftverk, men ikke økt vannføring knyttet til Nygard pumpekraftverk, fordi det ble ansett som svært usikkert om og eventuelt når dette vil komme i drift. Det heter likevel i overskjønnet at det er tatt "et visst hensyn" til den fremtidige mulighet som finnes for utbygging av Nygard.
Kraftselskapet har påanket overskjønnet til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen. Energiforsyningens Fellesorganisasjon har erklært hjelpeintervensjon til støtte for kraftselskapet. Grunneierne har inngitt aksessorisk motanke, prinsipalt over rettsanvendelsen, subsidiært over skjønnsgrunnene.
Den ankende part - Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap - har, med tilslutning av hjelpeintervenienten - Energiforsyningens Fellesorganisasjon, i hovedsak anført:
Anken gjelder prinsippene for erstatningsberegningen, det vil si rettslige spørsmål, som etter skjønnsloven §38 kan påankes.
Det er uriktig rettsanvendelse når lagmannsretten ved beregningen av antall naturhestekrefter for vannfallet som er ekspropriert til Hellandsfoss, har tatt med det økte magasinvolum som er knyttet til utbyggingen av Åsebotn kraftverk.
Åsebotn kraftverk bygger i forhold til Hellandsfoss på egen søknad og egen konsesjons- og ekspropriasjonsbehandling. Hellandsfoss kraftverk er av kraftselskapet og det offentlige vurdert som et separat og uavhengig kraftverkprosjekt både med hensyn til økonomi og konsekvenser. Når man opprinnelig søkte for de tre kraftverkene under ett, var det fordi det var ønskelig å se i sammenheng konsekvensene for naturvern, friluftsliv m v.
Den relevante bestemmelsen er her ekspropriasjonserstatningsloven §5 fjerde ledd. Verdiøkningen som følger av magasinene ved Åsebotn kraftverk, skyldes ekspropriantens fremtidige investeringer, og skal dermed etter §5 fjerde ledd ikke tas i betraktning ved erstatningsberegningen for Hellandsfoss. Grunneierne ved ett fall kan ikke "selge" økt vannføring som tilhører andre grunneiere lenger oppe i vassdraget. Den samme løsning ville man for øvrig få etter §5 tredje ledd dersom man så Åsebotn og Hellandsfoss som ett prosjekt. Ved statens beregning av konsesjonsavgiftene er det ikke tatt hensyn til magasinene som er etablert ved Åsebotn kraftverk. Det prinsippet som kraftselskapet mener skal legges til grunn, har også overskjønnet brukt i en annen sammenheng, nemlig ved at verdiøkninger som kraftselskapet kan få ved samkjøring, ikke er godskrevet grunneierne.
Hvis man slutter seg til lagmannsrettens beregning, blir det ikke noe tilbake av fradragsreglene i §5 tredje og fjerde ledd når det gjelder fallrettigheter, og det er ingen grunn til at slike rettigheter skal stå i noen særstilling.
Skulle man trekke inn fremtidige utbygginger, måtte man - for å være konsekvent - trekke inn hele utbyggingspotensialet, uansett om det var planer for det eller ikke. Man kunne ikke i noe tilfelle gi erstatning for annet enn de verdiendringer som er "naturgitt", noe som ikke er tilfelle for hele Åsebotnutbyggingen. Man måtte videre trekke inn i vurderingen omkostningene ved de fremtidige utbygginger, noe lagmannsretten i vår sak ikke har gjort. Skjønnsrettene ville da bli stilt overfor en meget komplisert oppgave - de måtte ta stilling til om konsesjon ville bli gitt, lønnsomheten av utbygging, m v. Her kommer det også inn at etter energiloven av 1990 må eksproprianten foreta en lønnsomhetsvurdering selv om konsesjon er gitt.
En eventuell praksis som går ut på at fallerstatningen skal beregnes ut fra hva som er påregnelig utbygging, kan ikke gå foran fradragsreglene i lovens §5, som ikke strider mot Grunnloven §105. Dessuten finnes ikke noen slik entydig praksis, men tvert imot en viss praksis for å anvende fradragsreglene i §5 ved suksessiv utbygging.
Når det gjelder motanken, er den vurdering som lagmannsretten har foretatt i forhold til Nygard pumpekraftverk, en skjønnsmessig vurdering av faktiske omstendigheter, som Høyesterett etter skjønnsloven §38 ikke kan prøve. Lagmannsrettens vurdering er også riktig. Overskjønnets premisser er uriktige hvis fremtidig utbygging av Nygard er tillagt en viss vekt, men dette er ikke i noe tilfelle en feil som har gått ut over grunneierne, og en eventuell feil kan da ikke føre til opphevelse.
Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap har nedlagt slik påstand:
"I ankesak:
1. Gulating lagmannsretts overskjønn av 08.09.95 oppheves og hjemvises til ny behandling i overskjønn så langt dette er påanket.
I motanke:
1. Overskjønnet stadfestes så langt det er påanket.
2. Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Ankemotpartene har i hovedsak anført:
Anken må prinsipalt forkastes fordi den gjelder lagmannsrettens skjønnsmessige vurderinger av om en utbygging av Åsebotn var påregnelig, noe Høyesterett etter skjønnsloven §38 ikke kan prøve.
Subsidiært anføres det at lagmannsrettens rettsanvendelse er riktig når magasinøkningen som skyldes utbyggingen av Åsebotn kraftverk, er tatt med ved fastsettingen av verdien av fallene som utnyttes i Hellandsfoss kraftverk.
Vurderingen av de fallrettigheter en kraftutbygger eksproprierer, må skje ut fra hva som på ervervstidspunktet er påregnelig utnyttingsmulighet, det vil si hvilken regulert vannføring som kan påregnes utnyttet i det konkrete fallet, jf ekspropriasjonserstat ningsloven §5 første og annet ledd. Man må da ta utgangspunkt i aktuelle eller påregnelige planer om utbygging og regulering av vassdraget, noe som i de aller fleste praktiske tilfeller vil være regulantens egne tiltak eller planer. Det foreligger en bred skjønnspraksis for at man går frem på denne måten, og at man har sett bort fra at verdiene på grunneiernes hånd først lar seg realisere ved investeringer fra eksproprianten. Denne praksis er ikke endret ved ekspropriasjonserstatningslovene fra 1973 og 1984. 1984-loven §5 tredje og fjerde ledd er ikke til hinder for en slik vurdering, som har bakgrunn i at de naturgitte verdier er etablert og finnes uavhengig av kraftutbyggerens investeringer. En annen lovforståelse ville berøve elvefalleierne en vesentlig del av deres verdier. Ankemotpartene krever ikke erstatning for annet enn det som følger av Modalsvassdragets egne naturgitte ressurser.
Hadde Åsebotn og Hellandsfoss kraftverk vært behandlet i samme skjønn, ville man fått en samlet vurdering. Om det er ett eller flere ekspropriasjonstiltak, kan ikke ha betydning for den vurderingen som skal foretas av påregneligheten av utbygging.
Vurderingen av påregnelighet stiller ikke skjønnsrettene overfor mer kompliserte spørsmål enn de ellers må ta stilling til. Blant annet har man kunnet ta utgangspunkt i NVEs publikasjon Nyttbar vasskraft i Norge, fra 1961.
I motanken - som er subsidiær i forhold til det som prinsipalt anføres til anken - anføres det at lagmannsrettens rettsanvendelse er uriktig når utbyggingen av Nygard pumpekraftverk, som det er gitt konsesjon til, ikke er ansett som påregnelig etter ekspropriasjonserstatningsloven §5 annet ledd. Subsidiært anføres det at overskjønnet må oppheves som følge av feilaktig saksbehandling i form av mangelfulle skjønnsgrunner - både når det at en utbygging som har fått konsesjon, ikke er ansett som påregnelig, og når det gjelder i hvilken grad og på hvilken måte det er tatt hensyn til verdien av Nygard i prisansettelsen.
Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:
"I ankesaken: Anken forkastes.
I motanken: Gulating lagmannsretts overskjønn av 8.9.1995 oppheves så langt det er påanket og hjemvises til ny behandling for lagmannsretten.
I begge tilfeller: BKK tilpliktes å betale ankemotpartenes saksomkostninger for Høyesterett."
Mitt syn på saken:
Jeg er kommet til at overskjønnet må oppheves og hjemvises til ny behandling.
Jeg finner det for det første klart at hovedanken gjelder et rettsspørsmål - prinsippene for erstatningsberegningen - som Høyesterett etter skjønnsloven §38 kan prøve, jf eksempelvis Rt-1975-580. Spørsmålet som Høyesterett skal ta stilling til, er ikke om det foreligger en påregnelig utnytting av vassdraget, men konsekvensene for erstatningsberegningen av en påregnelig utnytting.
Når det så gjelder realiteten i hovedanken, er det enighet om at ekspropriasjonserstatningen her skal beregnes etter §5 i ekspropriasjonserstatningsloven 6 april 1984 nr 17, ettersom erstatning basert på salgsverdien av fallrettighetene vil gi det gunstigste resultatet for grunneierne.
Men videre hevder grunneierne at påregnelighetsvurderingen etter §5 annet ledd fører til at den økte vannføringen på grunn av Åsebotnutbyggingen skal legges til grunn når man beregner erstatningen for Hellandsfoss, mens kraftselskapet på sin side hevder at fradragsregelen i §5 fjerde ledd må føre til at man skal se bort fra denne økte vannføringen. Lagmannsretten har fulgt grunneiernes syn på dette punktet og uttaler:
"Lagmannsretten har, i likhet ved Nordhordland herredsrett, kommet til at magasinene ved Steinsland kraftverk og det påbegynte Åsebotn kraftverk må legges til grunn ved beregning av regulert vannføring for Hellandsfossfallene. Enhver utbygger av fall vil måtte foreta investeringer i reguleringsanlegg for å få en lønnsom utnyttelse av fallet. Det er de reguleringsanlegg som er påregnelige som skal tas med, og både Steinsland- og Åsebotn magasinene er aktuelle i så måte. Reguleringsanleggene for disse kraftverkene er lønnsomme for sine respektive verk. Enhver som bygger ut nedenforliggende fall vil måtte betale en andel av reguleringsomkostningene hvis økningen i den regulerte vannføringen blir utnyttet. I prinsippet må derfor en slik andel legges til utbyggingsomkostningene for nedenforliggende fall.
I likhet med underskjønnet finner ikke lagmannsretten at det strider mot vederlagsloven §5, tredje ledd eller fjerde ledd. Når retten velger å se bort fra Nygard pumpekraftverk ved beregning av regulert vannføring, er det fordi dette har så store utbyggingskostnader at det er svært usikkert om og eventuelt når dette vil komme i drift. Retten finner det ikke avgjørende at det er søkt om utbygging av Nygard sammen med Åsebotn. Det er den konkrete og aktuelle vurdering av lønnsomheten ved pumpekraftverket som må legges til grunn ved vurderingen av om anlegget er påregnelig. Den fremtidige mulighet som finnes for en utbygging har retten tatt et visst hensyn til ved fastsettelsen av prisen pr. nat.Hk."
Etter min mening kan verken kraftselskapets eller grunneiernes syn legges til grunn fullt ut.
Utgangspunktet etter ekspropriasjonserstatningsloven §5 er at erstatningen skal fastsettes på grunnlag av det som det må regnes med at vanlige kjøpere ville gi for eiendommen ved frivillig salg, blant annet ut fra påregnelig utnytting. Ved fallrettigheter gir imidlertid dette ofte liten veiledning, og verdien av fallrettigheter har tradisjonelt vært fastsatt med grunnlag i antall naturhestekrefter i fallet, som så multipliseres med en pris pr enhet. Enhetsprisen fastsettes etter en totalvurdering der blant annet omkostningene ved utbygging, fallets beliggenhet og prisene for andre fall inngår. Antall naturhestekrefter beregnes etter formelen naturhestekrefter = 13,33 x Qreg x Hbr, der Qreg angir den regulerte vannføringen og Hbr høyden i fallet. Partene i saken synes å være enige om at man skal ta utgangspunkt i denne beregningsmåten, og jeg ser ikke grunn til å redegjøre nærmere for de beregningene som er foretatt i saken. Det omstridte for Høyesterett er hvilke utbygginger som skal legges til grunn ved fastsettelsen av regulert vannføring.
Det er lagt frem i saken en omfattende skjønnspraksis, men denne bidrar etter min mening lite til å belyse det som er spørsmålet i vår sak - som er knyttet til suksessive utbygginger.
Utgangspunktet ved fastsettelsen av salgsverdien etter ekspropriasjonserstatningsloven §5 første og annet ledd er den påregnelige utnytting. Dette gjelder imidlertid med den begrensning som følger av §5 fjerde ledd. Etter denne bestemmelsen skal man se bort fra verdiendringer som kommer av investeringer eksproprianten har foretatt de siste ti årene før hovedforhandlingen i underskjønnet, og fra verdiendringer som kommer av planer som eksproprianten har om fremtidige investeringer. På grunn av tiårsgrensen i fjerde ledd er det ikke omstridt at det i vår sak skal tas hensyn til verdiøkning som følge av de tidligere investeringene i Steinsland kraftverk. Spørsmålet i hovedanken er hva som gjelder for det økte magasinvolum som skyldes den påregnelige utbyggingen av Åsebotn kraftverk.
Jeg er kommet til at overskjønnet med rette har lagt til grunn at fjerde ledd ikke innebærer at verdien av fallet utelukkende skal beregnes ut fra vannføringen i Hellandsfoss kraftverk. Jeg kan ikke se at det i prinsippet er avgjørende i påregnelighetsvurderingen om de suksessive utbyggingene skal betegnes som ett eller flere reguleringstiltak, og jeg går ikke inn på forholdene omkring oppdelingen av den opprinnelige konsesjonssøknaden. Man må i skjønnet ta stilling til om påregnelig fremtidig utbygging gjør at fallet, uavhengig av kraftlagets investeringer, har en større salgsverdi enn det som ville følge av en tradisjonell, skjematisk beregning basert på vannføringen bare i Hellandsfoss. I tilfelle skal den økte salgsverdien erstattes.
Hvis man bruker den tradisjonelle beregningsmåten, og til gunst for grunneierne baserer seg på den vannføringen som følger når også en annen, fremtidig utbygging er foretatt, finner jeg det imidlertid klart at man på den andre siden ved fastsettingen av prisen pr enhet må ta med i betraktningen omkostningene ved en slik utbygging. Hadde utbyggingen skjedd under ett, ville jo de samlede omkostninger vært vurdert. Man må også ta i betraktning den reduserte verdi ved at utbyggingen først foreligger noe frem i tiden. - Jeg kan ikke se at lagmannsretten har tatt hensyn til dette. I det jeg har sitert, er det riktignok enkelte generelle utsagn om utbyggingsomkostninger for andre fall. Men når lagmannsretten så kommer til fastsettingen av enhetsprisen, er de relevante momentene angitt som "... * Utbygningskostnader for det aktuelle prosjekt * Beliggenhet (mulighet for felles drift med andre kraftverk) * Utbygningsmuligheter i vassdraget * Tidligere prisfastsettelser."
Etter dette kan det ikke være tatt hensyn til omkostningene ved utbyggingen av Åsebotn - det fremgår at "det aktuelle prosjekt" er Hellandsfossutbyggingen. Noen neddiskontering av verdiene som vil komme fra Åsebotnutbyggingen, er heller ikke nevnt.
Jeg er i og for seg enig med kraftselskapet i at det å ta hensyn til fremtidig utbygging kan stille skjønnsrettene overfor kompliserte vurderinger, både når det gjelder sannsynligheten for at utbyggingen vil skje, og når den vil komme og hvilke omkostninger den vil medføre. Ut fra lovens regler kan jeg imidlertid ikke se at det er riktig å se bort fra den økte salgsverdi som skyldes påregnelige utbyggingsmuligheter, så langt den økte verdien er uavhengig av ekspropriantens planlagte investeringer.
Jeg tilføyer at etter mitt syn har de vanskene som saken volder, i noen grad sammenheng med den skjematiske beregningsmåten som man tradisjonelt har brukt i fallerstatningssakene. Man har som nevnt beregnet hver for seg på den ene siden antallet naturhestekrefter, på den annen side en pris pr enhet. Praktiske hensyn kan tale sterkt for en slik beregningsmåte. Men i et tilfelle som vårt - med suksessive utbygginger - kan beregningsmåten gjøre det vanskeligere å få tak i de relevante problemstillingene.
Man kan så reise spørsmål om hvilken fremgangsmåte man bør bruke ved erstatningsberegningene. n mulighet kan være at man for den vannføringen som skyldes den aktuelle utbyggingen, foretar en tradisjonell beregning - ut fra antall naturhestekrefter og pris pr enhet, og så for den økte salgsverdien som skyldes annen påregnelig utbygging, gir et skjønnsmessig beregnet tillegg. En annen mulighet kunne være å bruke den tradisjonelle formelen ved hele beregningen, men oppdelt i to, med én enhetspris for antallet naturhestekrefter i den aktuelle utbyggingen, en annen for antallet naturhestekrefter i den påregnelige utbygging - i lys av utbyggingsomkostningene m v. En tredje mulighet kunne være å legge sammen antall naturhestekrefter i den aktuelle og den påregnelige utbygging - slik overskjønnet har gjort, men da fastsette en gjennomsnittspris der man tar i betraktning også utbyggingsomkostninger m v knyttet til den fremtidige utbyggingen. - Flere fremgangsmåter må i og for seg kunne føre til et resultat som er i samsvar med lovens regler. Hvilken fremgangsmåte som bør anvendes i det enkelte tilfellet, må vurderes av skjønnsretten.
Som det har fremgått, er imidlertid mitt syn at lagmannsretten ikke har anvendt riktige prinsipper når den har lagt til grunn den økte vannføringen som skyldes Åsebotnutbyggingen, uten å ta hensyn til omkostninger m v knyttet til den samme utbyggingen. Overskjønnet må derfor oppheves og hjemvises til ny behandling.
Motanken gjelder for det første lagmannsrettens avgjørelse om å se Nygardutbyggingen som for upåregnelig til at det kan tas hensyn til den. Dette er imidlertid en skjønnsmessig vurdering, som Høyesterett etter skjønnsloven §38 ikke kan prøve, jf blant annet Rt-1959-838.
Videre anføres det i motanken at skjønnsgrunnene er utilstrekkelige. Angrepet på skjønnsgrunnene retter seg dels mot at det ikke er redegjort nærmere for hvorfor en utbygging som har fått konsesjon, ikke anses som påregnelig. Jeg kan ikke se at skjønnsgrunnene er utilstrekkelige her. Videre anføres det at skjønnsgrunnene er utilstrekkelige når det gjelder i hvilken grad og på hvilken måte det er tatt hensyn til verdien av Nygardprosjektet i prisansettelsen. Jeg er enig med kraftselskapet i at en eventuell feil på dette punkt ikke har gått ut over grunneierne.
Motanken fører etter dette ikke frem på noe punkt. Ettersom motanken og anken gjelder spørsmål som inngår i den samme skjønnsvurderingen, må slutningen likevel generelt gå ut på at overskjønnet oppheves så langt det er påanket.
Anken har ført frem. Etter skjønnsloven §54b første ledd 1. punktum jf §54 skal ankemotpartene likevel tilkjennes nødvendige saksomkostninger for Høyesterett når det gjelder hovedanken.
Motanken har ikke ført frem. Saksomkostningsspørsmålet avgjøres her etter tvistemålsloven vanlige regler, jf skjønnsloven §54b første ledd 3. punktum. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd mener jeg at omkostninger må tilkjennes.
Ankemotpartenes prosessfullmektig har oppgitt at bare en mindre del av hans salærkrav på 152 000 kroner - anslagsvis 10 000 kroner - er knyttet til arbeidet med motanken. Den ankende parts prosessfullmektig har i sin arbeidsoppgave lagt til grunn at omkostningene bør fordeles med 50 % på arbeidet med anken og 50 % på arbeidet med motanken, og mener at dette også bør gjøres for saksomkostningsoppgaven fra ankemotpartenes prosessfullmektig. - Jeg er kommet til at man når det gjelder omkostningene i hovedanken i det vesentlige bør legge til grunn det ankemotpartenes prosessfullmektig har oppgitt, slik at saksomkostninger tilkjennes med 175 000 kroner, av dette er 36 846 kroner utgifter. Arbeidet for den ankende parts prosessfullmektig med motanken bør etter min mening ansettes til en relativt liten del av det samlede arbeid, slik at det i motanken tilkjennes 20 000 kroner i omkostninger, av dette 5 000 kroner til utgifter.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
1. Lagmannsrettens overskjønn oppheves så langt det er påanket og hjemvises til ny behandling ved lagmannsretten.
2. I saksomkostninger for Høyesterett i hovedanken betaler Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap til ankemotpartene v/ advokat Helge Jakob Kolrud 175 000 - etthundreogsyttifemtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.
3. I saksomkostninger for Høyesterett i motanken betaler Reidun og Bjarne Neset, Svein M Mo, Torbjørn Trohaug, Arvid Langedal, Bjarne J Mo, Magne G Helland, Jakob Helland, Atle Helland, Bjarne Steinsland, Olav Almelid, Magnhild Helene Tysse, Martha Neset og Anlaug Almelid én for alle og alle for én til Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskafødt xx.xx.00 - tjuetusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.