HR-1997-620-S - Rt-1997-2070
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-12-19 |
| Publisert: | HR-1997-00620-S - Rt-1997-2070 (569-97) |
| Stikkord: | Vegtrafikkrett, Parkeringsgebyr, Straffeprosess, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00620 S, jnr 564/1997 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Lund, Stang Lund, Rieber-Mohn |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §438, §388, §44 |
Kjæremålet gjelder parkeringsgebyr.
A ble den 6 mai 1997 ilagt parkeringsgebyr av Oslo kommune v/trafikksjefens etat for overtredelse av trafikkreglene §17 nr 2 bokstav a, som setter forbud mot parkering foran inn- eller utkjørsel. A hadde parkert sin bil med registreringsnummer DA - - - - - utenfor en garasje i X gate. Garasjen har inn- og utkjørsel over fortauet mot gaten. A har sin bolig og sitt kontor i samme bygård som garasjen ligger. Han leier garasjen av sameiet som eier bygården. Gjennom flere år har han parkert den ene av sine to biler inne i garasjen og den andre rett utenfor. A klaget gebyrileggelsen inn for Oslo forhørsrett, som avsa kjennelse 1 oktober 1997 med slik slutning:
"1. Parkeringsgebyr nr 8629494 ilagt 6.5.1997 oppheves.
2. Oslo kommune v/Trafikksjefens etat betaler innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen kr 3500,- - tretusenfemhundre - til A i saksomkostninger."
Oslo kommune påkjærte forhørsrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett, som avsa kjennelse 31 oktober 1997 med slik slutning:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes A med 800 - åttehundre - kroner."
Oslo kommune har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er i hovedsak anført:
Lagmannsretten har foretatt en uriktig, innskrenkende tolking av forbudet i trafikkreglene §17 nr 2 bokstav a mot parkering foran inn- og utkjørsel. Trafikkreglene §17 nr 2 bokstav a er generelt utformet, og tar sikte på å omfatte enhver form for parkering foran enhver form for inn- og utkjørsel. Forbudet rammer således alle parkeringer på slike steder, uavhengig av hvilke og hvor mange personer som anvender inn- og utkjørselen, og uavhengig av hvem som eier eller anvender kjøretøyet. For så vidt gjelder parkeringsforbudet, er bestemmelsen en videreføring av de tidligere trafikkreglene §17 nr 4 bokstav k, som forbød både stans og parkering foran inn- eller utkjørsel. Denne bestemmelsen ble tolket strengt i praksis, jf avgjørelsene i Rt-1961-1086 og Rt-1966-78. Det er ikke tatt noen reservasjon i forhold til denne praksis i forbindelse med de någjeldende trafikkreglene. - Kommunens forståelse av parkeringsforbudet har støtte i Statens vegvesens veiledningshefte om trafikkreglene, samt i en uttalelse fra Vegdirektoratet.
Hensynet til etterleving og håndheving av regelen nødvendiggjør klare og objektive kriterier. Det vil medføre store problemer med håndhevingen dersom visse former for parkering foran inn- og utkjørsel gjøres lovlig. En slik regelforståelse vil forutsette kjennskap til eierforhold til såvel garasjer og private parkeringsplasser som kjøretøy. Grensen mellom lovlig og ulovlig parkering blir vanskelig å trekke; for eksempel i forhold til om føreren av motorvognen leier, fremleier eller låner garasjen og/eller motorvognen. Det er nødvendig at trafikkreglene §17, som retter seg mot de vanligste overtredelser i trafikken, er uten rom for skjønn og uavhengig av individuelle forhold, slik at både trafikanter og trafikkbetjenter på en enkel og rask måte kan avgjøre om og hvordan parkering kan skje på stedet. Lagmannsrettens tolking vil i praksis medføre usikkerhet og forskjellsbehandling ved håndhevelsen av bestemmelsen.
En lovtolking som medfører at man kan parkere foran egen inn- og utkjørsel, vil videre innebære at den som parkerer får en uberettiget fordel ved at han eller hun får tildelt en gratis reservert parkeringsplass på offentlig grunn.
Oslo kommune har nedlagt slik påstand:
"1. Parkeringsgebyr nr. 8629494 ilagt A den 6. mai 1997 stadfestes.
2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for forhørsretten med kr 500 - femhundre."
A har inngitt tilsvar og i det vesentlige anført:
Lagmannsretten har foretatt en riktig, innskrenkende tolking av trafikkreglene §17 nr 2 bokstav a. Lagmannsretten har lagt avgjørende vekt på formålet med bestemmelsen - å hindre parkering som vesentlig vanskeliggjør inn- og utkjøring, jf Torgersen/Engstrøms kommentarutgave til vegtrafikkloven og trafikkreglene (2 utgave), side 637. Kjæremotpartens parkering foran egen garasje hindrer ingen lovlig inn- og utkjøring. Det er ikke noe relevant poeng at han derved får "gratis reservert parkeringsplass på offentlig grunn", slik kommunen hevder. Når det gjelder problemet med håndhevelsen, er situasjonen at i løpet av de ca ti år A har hatt garasjen, har han aldri tidligere blitt ilagt gebyr for parkering foran garasjen. For øvrig kjenner han bare til ett tilfelle hvor en nabo er ilagt parkeringsgebyr av samme årsak. Håndhevingsproblemene kan uansett unngås ved at kommunen ettergir gebyr som er ilagt garasjeeier, eller ved at biler som har garasjeplass får et merke i frontruten eller eventuelt plikter å sette opp et skilt på porten. En annen løsning kan være at gebyrileggelse ikke skjer med mindre garasjeeier viser at inn- og utkjøring faktisk blir forhindret. Denne praksis følges for øvrig i dag av trafikksjefens etat når det gjelder borttauing i slike tilfeller - den krenkede part må da være til stede og påvise at inn- eller utkjøring faktisk forhindres.
Det er lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. A tilkjennes kr 1200,- i saksomkostninger for Høyesterett."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det dreier seg om et videre kjæremål der utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle tolking av lov eller forskrift, jf straffeprosessloven §388.
Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens tolking av trafikkreglene §17 nr 2 bokstav a, som setter forbud mot parkering foran inn- eller utkjørsel. I likhet med forhørsretten, hvis begrunnelse lagmannsretten i det alt vesentlige slutter seg til, har lagmannsretten tolket bestemmelsen slik at forbudet ikke gjelder når det parkeres foran en privat garasje i henhold til - som det heter i forhørsrettens kjennelse - "samtykke fra den hvis rettighet er beskyttet gjennom parkeringsforbudet". Tolkingen er i følge byretten og lagmannsretten begrunnet i bestemmelsens formål, som er å hindre at inn- og utkjøring hindres eller vanskeliggjøres; formålet tilsier således ikke at forbudet gjelder når den som parkerer har eksklusiv bruksrett til garasjen, slik situasjonen er i denne sak.
Utvalget kan ikke se at lagmannsretten og forhørsretten har tolket §17 nr 2 bokstav a uriktig. Utvalget er enig i at bestemmelsens formål er å sikre inn- og utkjøring av garasjer, porter e l. Dette synes heller ikke bestridt av den kjærende part. Det anføres imidlertid at den tolking lagmannsretten legger til grunn vil medføre store håndhevingsproblemer, og at reelle hensyn derfor tilsier en streng ordfortolkning. Lagmannsretten og forhørsretten har pekt på at disse problemene kan løses eller reduseres på forskjellige måter, og at håndhevingsproblemene ikke i seg selv er nok til å begrunne gebyr. Heller ikke dette innebærer etter utvalgets oppfatning noen uriktig tolking av bestemmelsen. Lagmannsrettens bevisbedømelse og den konkrete rettsanvendelse kan ikke prøves av utvalget i videre kjæremål.
Kjæremålet må forkastes.
Av forhørsretten ble A tilkjent 3500 kroner i saksomkostninger og av lagmannsretten 800 kroner. Disse avgjørelsene er ikke angrepet av kommunen. For Høyesteretts kjæremålsutvalg har A krevet seg tilkjent saksomkostninger med kr 1200.
Etter Forskrift om offentlig parkeringsregulering og parkeringsgebyr §20 fjerde ledd får straffeprosessloven regler om saksomkostninger anvendelse så langt de passer. Etter straffeprosessloven §438 kan siktede, når en offentlig forfølgning innstilles, kreve dekket nødvendige utgifter til sitt forsvar. Dette omfatter eksempelvis utgifter til advokat som siktede har engasjert. Det er fastslått i rettspraksis at bestemmelsen i en viss utstrekning må få anvendelse også for egne utgifter som en siktet eller en som er ilagt gebyr har hatt, jf Rt-1992-1531. Utvalget finner det klart at en siktet eller en person som er ilagt gebyr, og som er advokat, ikke kan kreve dekket sine utgifter etter de retningslinjer som gjelder for beregning av advokatsalær. A må imidlertid antas å ha hatt visse utgifter i anledning kjæremålet. Disse erstattes skjønnsmessig med 500 kroner.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Oslo kommune til A 500 - femhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.