HR-1998-24-B - Rt-1998-445
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-03-17 |
| Publisert: | HR-1998-00024-B - Rt-1998-445 (125-98) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Borgerlig krav |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hålogaland lagmannsrett - Høyesterett HR-1998-00024B, snr 2/1998 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (førstestatsadvokat Vidar Stensland - til prøve) mot As dødsbo v/B (advokat Ole Jakob Bae) |
| Forfatter: | Stang Lund, Gjølstad, Coward, Flock, Aasland |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §75, §76, §195, §196, §352, Straffeprosessloven (1981) §3, §426, §308, §323, §377, §435, Tvistemålsloven (1915) §101, §109, §384, Endringslov til straffeloven (1972) |
Statsadvokatene i Troms og Finnmark satte 15 november 1996 A, født xx.xx.1938, under tiltale ved Nord-Troms herredsrett for overtredelse av straffeloven §195 første ledd 1. straffalternativ og §196 første ledd for å ha hatt utuktig omgang med en gutt før han fylte 14 år og deretter fram til han fylte 16 år. Grunnlaget for tiltalen etter §195 var følgende:
"I tiden høsten 1988 frem til 1. januar 1990 i X og/eller andre steder hadde han ved en rekke anledninger utuktig omgang med C, født xx.xx.1976 ved at han onanerte C og/eller fikk han til å onanere seg og/eller sugde Cs penis og/eller fikk han til å suge sin penis."
Grunnlaget for tiltalen etter §196 var likelydende bortsett fra at tidsrommet var angitt fra 1 januar 1990 til 1 januar 1992.
Tiltalebeslutningen gjaldt også overtredelse av straffeloven §352 første ledd 2. straffalternativ for ved bruk eller behandling av skytevåpen eller lignende gjenstand å ha gjort seg skyldig i uforsiktig atferd egnet til å volde fare for andres liv eller helbred. Grunnlaget var følgende:
"Lørdag 27. april 1996 ca kl. 2345 utenfor sin bopel på Y på Z i X, avfyrte han et skudd med en slaktepistol med kaliber 22 mot personbil med reg. nr. YN - - - - - mens bilføreren C og passasjerene D og E befant seg i bilen under rygging. Kulen traff bilens frontrute, slik at ruten ble knust, og D som satt i passasjersetet, ble truffet i ansiktet og høyre hånd av glassfragmenter fra frontruten."
Det ble i straffesaken fremmet krav om oppreisning fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til 100 000 kroner og erstatning for skade på bilen med 2 178 kroner.
A døde etter hovedforhandlingen, men før pådømmelse av straffesaken. Nord-Troms herredsrett la til grunn at adgangen til å avsi straffedom og å behandle krav om inndragning av slaktepistolen, falt bort ved tiltaltes død. Retten forela for statsadvokaten og bistandsadvokaten spørsmålet om pådømmelse av erstatningskravene i straffesaken, og forsvarer fikk kopi av brevet. Statsadvokaten og bistandsadvokaten mente at retten hadde adgang til å pådømme kravene. Forsvareren uttalte seg ikke om spørsmålet. Bistandsadvokaten framsatte 3 mars 1997 begjæring etter tvistemålsloven §101 tredje ledd om at retten skulle avsi dom for så vidt angikk erstatning og oppreisning.
Nord-Troms herredsrett avsa dom 5 mars 1997 med slik slutning:
"1. A, hans dødsbo, dømmes til, innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse, å betale oppreisning til C med kr 50000,-, - femtitusen - .
2. A, hans dødsbo, dømmes til, innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse, å betale erstatning til F med kr 2178,50, - totusenetthundreogsyttiåtte- 50/100 -."
Forsvareren påkjærte på vegne av As dødsbo dommen til Hålogaland lagmannsrett, og la ned påstand om at herredsrettens dom oppheves. Lagmannsretten avviste i kjennelse 24 april 1997 kjæremålet under henvisning til at herredsrettens beslutning om å pådømme borgerlige rettskrav ikke kan gjøres til gjenstand for særskilt kjæremål, når den kan brukes som ankegrunn, jf straffeprosessloven §377 første ledd. Lagmannsretten fant heller ikke grunnlag for å ta kjæremålet under behandling som anke etter straffeprosessloven bestemmelser.
Bror til avdøde, B, påanket deretter under henvisning til straffeprosessloven §308 dommen til lagmannsretten med krav om at herredsrettens dom oppheves. Anken gjaldt saksbehandlingen ved herredsretten for så vidt angikk pådømmelsen av borgerlige krav. Det ble gjort gjeldende at herredsretten ikke hadde adgang til å pådømme erstatningskravene i straffesaken etter at tiltalte var død, og subsidiært at dødsboet ikke var gjort til part og hadde fått anledning til å uttale seg om pådømmelsen og kravenes innhold, jf tvistemålsloven §101. I alle tilfelle var kravet om oppreisning framsatt for sent for herredsretten.
Lagmannsretten besluttet å henvise anken til ankeforhandling. Retten forkastet anken i kjennelse 3 november 1997.
Saksforholdet framgår av herredsrettens og lagmannsrettens avgjørelser.
B har påanket lagmannsrettens kjennelse til Høyesterett. Anken er angitt å gjelde saksbehandlingen og rettsanvendelsen.
Høyesteretts kjæremålsutvalg har besluttet at anken tillates fremmet med unntak for anførselen om at oppreisningskravet var framsatt for sent, jf straffeprosessloven §323 første ledd.
Forsvareren gjør for Høyesterett i hovedsak gjeldende:
Det følger av straffeloven §75 første ledd at det ikke er adgang til å gjennomføre en straffesak og avsi straffedom i de tilfelle siktede dør. Inndragningsansvaret faller som hovedregel også bort ved den ansvarliges død, jf §75 annet ledd. Sak om mortifikasjon kan ikke fremmes når den som har framsatt ytringen, er død, jf §76. Disse bestemmelser og straffeprosessloven §3 jf §426 gir støtte for at krav om erstatning og oppreisning som er fremmet i forbindelse med straffesak, ikke kan pådømmes i straffesaken etter at tiltalte er død. Hensynet til rettssikkerheten og det kontradiktoriske prinsipp trekker i samme retning. Tiltaltes arvinger vil reelt sett bli fratatt muligheten for imøtegåelse fordi avdødes forklaring for herredsretten ikke er protokollert. Lagmannsrettens rettsanvendelse hevdes å være feil da retten kom til at herredsretten hadde hjemmel til å fortsette straffesaken og pådømme de fornærmedes borgerlige krav, og lagmannsrettens kjennelse må oppheves.
Subsidiært gjøres gjeldende at det er feil at saken fortsatte i straffeprosessuelle former. Saken skulle i tilfelle fortsatt etter tvistemålsloven, hvoretter tvistemålsloven §101 ville fått anvendelse. Det var feil saksbehandling da herredsretten unnlot å forkynne bistandsadvokatens begjæring 3 mars 1997 om å pådømme kravene om erstatning og oppreisning for dødsboet, jf §101 tredje ledd. Begjæringen ble først kjent for arvingene etter at herredsrettens dom forelå. Dette gjaldt også tiltaltes forsvarer for herredsretten, som uansett ikke hadde noen prosessfullmakt til å opptre på vegne av arvingene ved en eventuell fortsettelse av saken om de borgerlige rettskrav. Feilen hevdes å ha betydning for utfallet av saken, og må føre til at herredsrettens og lagmannsrettens avgjørelser oppheves, jf tvistemålsloven §384 første ledd.
Aktor har henholdt seg til herredsrettens og lagmannsrettens avgjørelser.
Verken straffeloven §75, §76 eller straffeprosessloven §3 jf §426 gir noen støtte for at straffesaken også for så vidt angår de fornærmedes krav på erstatning og oppreisning, skal heves når adgangen til å pådømme straffekrav faller bort, og at de fornærmede henvises til å anlegge ny sak mot boet etter tvistemålsloven. Til støtte for dette er blant annet vist til at straffeprosessreformen av 1981 tok sikte på å utvide og styrke fornærmedes adgang til å fremme borgerlige krav i straffesak. Enhetsprinsippet ble forlatt, slik at krav om straff og borgerlig rettskrav nå kan bli avgjort i forskjellig retning. Bestemmelsene i tvistemålsloven §101 jf §109 annet ledd støtter også at herredsretten hadde hjemmel til å pådømme de borgerlige krav.
Sterke reelle hensyn tilsier at de borgerlige krav må kunne pådømmes i straffesaken i dette tilfellet. Hovedforhandlingen var ved tiltaltes død avsluttet etter full og betryggende bevisførsel, og pådømmelse gjensto. Prosessøkonomiske hensyn og sakens opplysning tilsier også at herredsretten må ha adgang til å fortsette straffesaken for de sivile krav. Hensynet til arvingene taler ikke imot pådømmelse fordi disse hadde adgang til å anke avgjørelsen etter straffeprosessloven §435. Dersom straffesaken var blitt hevet for de borgerlige krav, kunne de fornærmedes krav vært fremmet overfor boet i sivil sak.
Den subsidiære anførsel kan heller ikke føre fram. Det er tvistemålsloven §101 første ledd som i tilfelle gjelder, fordi forsvareren må antas å ha hatt prosessfullmakt for så vidt angår de sivile krav. Dersom det hadde vært spørsmål om stansing av saken, ville i alle tilfelle §109 annet ledd hjemlet pådømmelse av de sivile krav. Det er ingen saksbehandlingsfeil at boet ikke ble varslet før kravene ble pådømt.
Jeg finner det klart at anken må forkastes.
Innledningsvis bemerkes at herredsretten etter tiltaltes død av eget tiltak skulle ha hevet straffesaken for så vidt angår krav om straff og inndragning. Denne feil har imidlertid ingen betydning.
Saken for Høyesterett gjelder lagmannsrettens rettsanvendelse for så vidt angår saksbehandlingen ved herredsretten. Hovedspørsmålet er om tiltaltes død etter at hovedforhandling i straffesaken var gjennomført, medførte at de fornærmede må reise ny sak mot dødsboet eller arvingene etter tvistemålsloven bestemmelser, eller om straffesaken kunne fortsette med pådømmelse av kravene om oppreisning og erstatning. Dette er ikke løst i lovgivningen, og forarbeidene til straffeprosessloven og til lov 14 april 1972 nr 15 om endringer i straffeloven kapittel 6 om opphør av straff og andre rettsfølger omtaler ikke pådømmelse av borgerlige krav i straffesak når siktede dør.
Straffeprosessloven av 1981 utvidet vesentlig adgangen til å ta med borgerlige krav i straffesaker. Departementet uttalte i denne forbindelse blant annet (Ot.prp.nr.35 (1978-79) side 100):
"Departementet mener i prinsippet at en så vidt mulig bør legge forholdene til rette for at skadelidte kan få avgjort sine krav under straffesaken for så vidt de har en klar sammenheng med den straffbare handling. Dette syn er i tråd med den politikk som ellers har vært fulgt, jf den ordning med erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling (forskrifter gitt ved kgl res 11 mars 1976, se Norsk Lovtidend avd I 1976 114 flg). En egen sivil sak for å få avgjort erstatningskrav eller andre krav som følger av den straffbare handling vil fra skadelidtes synspunkt kunne være en så stor belastning at han ikke vil, og kanskje heller ikke kan, få gjort sine krav gjeldende. Selv med en utstrakt ordning med fri rettshjelp i slike saker, vil prosessøkonomiske hensyn kunne tale sterkt for at straffekravet og de borgerlige krav som har sammenheng med dette, avgjøres i en og samme sak."
Dette følges opp ved at de prosessuelle bestemmelser foreslås utformet slik at krav som kan fremmes under straffesaken, i rimelig utstrekning også blir fremmet, jf proposisjonen side 235.
Hensynet til fornærmede er tillagt stor vekt i forarbeidene til straffeprosessloven, og tilsier at pådømmelse av borgerlige krav som er framsatt i straffesak, normalt skal finne sted. Det er blant annet pekt på prosessøkonomiske hensyn, og at skadelidte i mange tilfelle ellers ikke vil makte å gjøre krav gjeldende.
Krav om erstatning og oppreisning har i vår sak vært behandlet av herredsretten i full bredde, og bevisføringen er avsluttet og saken tatt opp til doms. Prosessøkonomi og hensynet til de fornærmede tilsier i særlig grad at hovedforhandlingen ikke bør gjentas i samme instans i en etterfølgende sivil sak. Boet og arvingene kunne ved særskilt anke etter tvistemålsloven fått prøvd saken på ny for lagmannsretten, jf straffeprosessloven §435. I de tilfelle hovedforhandling er gjennomført, trekker uttalelsene i forarbeidene og reelle hensyn entydig i retning av pådømmelse av de borgerlige krav i straffesaken selv om tiltalte er død.
Forsvareren har gjort gjeldende at hensynet til rettssikkerheten, kontradiktorisk saksbehandling og boets økonomiske stilling, må medføre at straffesaken skal heves også for de borgerlige krav når tiltalte dør. Til støtte for dette syn er blant annet vist til at tiltaltes forklaring for herredsretten ikke er protokollert, og at saken ikke ville ha blitt skikkelig opplyst under en eventuell ankeforhandling. Jeg er uenig i dette. Det er uomtvistet at de fornærmede ville hatt adgang til på ny å fremme krav om oppreisning og erstatning ved å reise sivil sak mot boet. Retten ville i den sivile sak være henvist til å bygge på avdødes forklaring for politiet og sakens øvrige bevisligheter. Det kan ikke være noe argument mot pådømmelse at herredsretten i straffesaken hadde mottatt forklaring fra avdøde. Tvert om tilsier hensynet til sakens opplysning at herredsretten pådømte de borgerlige krav i straffesaken selv om tiltalte var død. Arvingenes interesser må anses tilstrekkelig varetatt gjennom adgangen til særskilt anke over avgjørelsen av borgerlige krav.
Jeg kan heller ikke se at straffeloven og straffeprosessloven inneholder bestemmelser som tilsier at pådømmelse ikke kan finne sted. Det er sikker rett at avgjørelsen av borgerlige krav ikke er avhengig av utfallet for straffekravet, jf Rt-1997-1643 med videre henvisninger. Det er således intet til hinder for at tiltalte frifinnes for straff, men idømmes erstatning og oppreisning for de forhold tiltalen gjelder, jf blant annet Rt-1992-400. Straffeloven §75 og §76 om bortfall av adgangen til å fullbyrde straff, bortfall av inndragningsansvar og at mortifikasjonssak ikke kan fremmes når siktede er død, kan ikke være til hinder for at borgerlige krav pådømmes når hovedforhandling er gjennomført og saken tatt opp til doms. Straffeprosessloven §3 og §426 kan heller ikke forstås slik at de utelukker særskilt pådømmelse av borgerlige krav i straffesak.
Den ankende part har subsidiært anført at saken for herredsretten ikke skulle ha fortsatt i straffeprosessuelle former. Herredsretten skulle ha stanset saken etter tvistemålsloven §101, og deretter fortsatt saken i sivilprosessens former etter at bistandsadvokatens begjæring etter samme bestemmelses tredje ledd hadde vært forkynt for boet eller arvingene. Jeg bemerker til dette at tvistemålsloven §101 om stansing av sivil sak når en part dør, gjelder fram til hovedforhandlingen er avsluttet og tvistespørsmålet er tatt opp til avgjørelse. En parts død er ikke til hinder for pådømmelse i de tilfelle hovedforhandlingen er avsluttet før saken stanser, jf §109 annet ledd. Dette følger også av at arvingene prosessuelt og materielt trer inn i avdødes rettslige posisjon på dødstidspunktet.
Det er ut fra mitt syn på saken ikke nødvendig å gå nærmere inn på anførslene om forsvarerens prosessfullmakt ved behandlingen av fornærmedes krav om oppreisning og erstatning og spørsmålet om eventuell fortsettelse av saken etter §101 første ledd.
Anken må etter dette forkastes. Saksomkostninger for det offentlige er ikke påstått.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.