HR-1998-35-A - Rt-1998-1182

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1998-07-02
Publisert:	HR-1998-00035-A - Rt-1998-1182 (311-98)
Stikkord:	Strafferett, Sedelighetsforbrytelse
Sammendrag:
Saksgang:	Hålogaland lagmannsrett LH-1997-00731 - Høyesterett HR-1998-00035 A, snr 17/1998 og snr 18/1998.
Parter:	Påtalemyndigheten (Aktor: førstestatsadvokat Vidar Stensland) mot 1. A 2. B (Forsvarer: advokat Hans Stenberg-Nilsen).
Forfatter:	Flock, Gussgard, Tjomsland, Bruzelius, Smith
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §195, §196, §209, EMK (1999), EMK (1999), Straffeprosessloven (1981) §296, §311, §314, §211, §35, §62, §63, §123, §134, §294, §297, §318, §319, §348, Alkoholloven (1989) §10-1, §8-1, §8-3, §8-5

Dommer Flock: Senja herredsrett avsa 5 september 1997 dom med denne domsslutning:

"1. A, født xx.xx.1942, dømmes for overtredelse av straffeloven §195 første ledd annet straffalternativ, straffeloven §196 første ledd, straffeloven §209, straffeloven §211 første ledd bokstav d, alkoholloven §10-1 1. straffalternativ, jfr. §8-1, alkoholloven §10-1 1. straffalternativ, jfr. §8-3 og alkoholloven §10-1 1. straffalternativ, jfr. §8-5. For disse forholdene idømmes han en fengselsstraff på 3 - tre - år. Han har krav på 1 - en - dags fradrag i straffen for utholdt varetekt. Straffeloven §63 annet ledd er anvendt i relasjon til tiltalens post V-VIII, mens straffeloven §62 første ledd er anvendt på øvrige forhold.

2. A må i henhold til straffeloven §35 tåle inndragning av smalfilmen omhandlet i tiltalens post V og hjemmebrentapparatet omhandlet i post VIII.

3. A frifinnes for forholdene i tiltalens post I a, II, III a, IV a og IV c.

4. B, født xx.xx.1945, dømmes for overtredelse av straffeloven §195 første ledd 2. straffalternativ og straffeloven §209 til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 9 - ni - måneder. Hun har krav på 1 - en - dags fradrag i straffen for utholdt varetekt. Straffeloven §62 første ledd er anvendt.

5. B frifinnes for forholdene i tilalens post I a, II, III a, IV a, IV c, V, VI, VII og VIII.

6. A og B skal innen 2 uker fra dommens forkynnelse in solidum betale erstatning til C med kr 75.000 - syttifemtusen -.

7. A og B frifinnes for erstatningskravene fra F, Ds dødsbo og E.

8. Saksomkostninger idømmes ikke."

Etter anke fra de domfelte og motanke fra påtalemyndigheten avsa Hålogaland lagmannsrett 23 februar 1998 dom med slik domsslutning:

"1. A, født xx.xx.1942, dømmes for to overtredelser av straffeloven §195 første ledd 2. straffalternativ, to overtredelser av straffeloven §196 første ledd og tre overtredelser av straffeloven §209, samt for de forhold han ble funnet skyldig i ved Senja herredsretts dom av 5 september 1997, sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd, til fengsel i 4 - fire - år og 6 - seks - måneder. Til fradrag i straffen går 1 - en - dag for varetektsfengsel.

2. A frifinnes for overtredelse av straffeloven §211 første ledd bokstav d, jf post IV i tiltalebeslutningen for lagmannsretten.

3. B, født xx.xx.1945, dømmes for overtredelser av straffeloven §195 første ledd 2. straffalternativ, en overtredelse av straffeloven §196 første ledd og to overtredelser av straffeloven §209, jf straffeloven §62 første ledd, til fengsel i 3 - tre - år. Til fradrag i straffen går 1 - en - dag for varetektsfengsel.

4. A og B dømmes - in solidum - til å betale oppreisning til C med 75.000 - syttifemtusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

5. A og B frifinnes for kravet om oppreisning fra Ds dødsbo.

6. Saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten idømmes ikke."

Om saksforholdet og de domfeltes personlige forhold viser jeg til dommene.

De domfelte har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder prinsipalt saksbehandlingen, subsidiært straffutmålingen.

Saksbehandlingen

(1) Det første punkt i saksbehandlingsanken gjelder lagmannsrettens beslutning om å fremme påtalemyndighetens motanke. Saksforholdet er her følgende:

Begge de domfelte var for herredsretten tiltalt for seksuelle overgrep mot to fosterbarn, C, født xx.xx.1971, og D, født xx.xx.1973. De var begge videre tiltalt for overgrep overfor stedatteren til et tredje fosterbarn, E, født xx.xx.1986. A var dessuten tiltalt for seksuelle overgrep overfor et fjerde fosterbarn, F, født xx.xx.1972. I tillegg var de begge tiltalt for besittelse av smalfilm med pornografisk innhold - straffeloven §211 - samt for enkelte overtredelser av alkoholloven knyttet til beslag av hjemmebrentapparat og sats. I herredsrettens dom ble A funnet skyldig i seksuelle overgrep mot de to fosterdøtrene, mens han ble frifunnet for tiltalen om overgrep mot fostersønnen og mot E. Han ble videre funnet skyldig i de forhold som gjaldt pornofilm og alkoholloven. For B ble resultatet at hun ble funnet skyldig i seksuelle overgrep begått mot fosterdatteren C, mens hun ble frifunnet for tiltalen om overgrep mot D og E. Hun ble også frifunnet for de øvrige punkter i tiltalen.

Den 11 september 1997 innga de to domfelte slik felles ankeerklæring til Hålogaland lagmannsrett:

"FULLSTENDIG ANKEERKLÆRING TIL HÅLOGALAND LAGMANNSRETT SENJA HERREDSRETTS SAK NR. 40 OG 41-97 M

Undertegnede A, født xx.xx.1942 og B, født xx.xx.1945, påanker med dette Senja herredsretts dom av 5. september 1997, idet vi mener vilkåret for straffeskyld ikke er oppfylt. ..."

Dette ledet til at førstestatsadvokaten ved Troms og Finnmark statsadvokatembeter tilskrev de to domfelte i felles brev av 15 september 1997 og viste til ankeerklæringen. Deretter het det i brevet:

"For ordens skyld ber jeg om at dere innen 14 dager opplyser om anken gjelder samtlige tiltaleposter som dere er domfelt etter."

I brev til statsadvokaten av 30 september 1997 meddelte As forsvarer at anken gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for alle de forhold hvor A var funnet skyldig, dog unntatt overtredelsene av alkoholloven. For overtredelsen av straffeloven §211 - forholdet i tilknytning til pornofilmen - gjaldt anken også lovanvendelsen. Videre omfattet anken den erstatning som A var dømt til å betale til C. Inndragningen i pkt 2 i herredsrettens domsslutning ble ikke påanket.

Den 2 oktober 1997 meddelte Bs forsvarer at hennes anke gjaldt alle de forhold som hun var domfelt for. Anken omfattet også Cs erstatningskrav.

Etter dette innga statsadvokaten motanke. Den ble etter det opplyste sendt til forkynnelse 6 oktober 1997. Motanken gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for de poster i tiltalen mot begge de domfelte som gjaldt seksuelle overgrep mot fostersønnen D.

Både ankene fra de domfelte og påtalemyndighetens motanke ble henvist til ankeforhandling. Ved innledningen til ankeforhandlingen fremsatte de domfelte begjæring om at motanken måtte avvises som for sent fremsatt. Begjæringen ble ikke tatt til følge. Ved lagmannsrettens dom av 23 februar 1998 ble begge de domfelte funnet skyldig i de overgrep mot D som var omfattet av motanken.

De domfelte gjør gjeldende at det var uriktig av lagmannsretten å fremme motanken, og at dette må lede til at den del av lagmannsrettens dom som omfatter domfellelse for overgrep mot D, må oppheves og motanken avvises fra lagmannsretten. Prinsipalt anfører de domfelte at deres ankeerklæring av 11 september 1997 må anses å tilfredsstille kravene til en fullstendig anke over skyldspørsmålet. Iallfall var den tilstrekkelig til at påtalemyndigheten kunne ta stilling til spørsmålet om motanke. Av dette følger at ukesfristen for motanke begynte å løpe da ankeerklæringen kom frem til den ankeberettigete hos påtalemyndigheten, jf straffeprosessloven §311 første ledd. Følgelig er motanken for sent fremsatt når den først ble sendt til forkynnelse 6 oktober 1997.

Påtalemyndigheten gjør gjeldende at fristen for motanke i straffeprosessloven §311 først begynner å løpe når det foreligger en anke som oppfyller de krav til innhold som oppstilles i straffeprosessloven §314, eventuelt etter at den er blitt rettet, jf §319 annet ledd. Først når det er fremsatt en klar anke som fyller vilkårene i §314, har påtalemyndigheten et reelt grunnlag for å ta stilling til spørsmålet om motanke. I dette tilfellet fylte iallfall As anke ikke vilkårene i straffeprosessloven §314 første ledd nr 1 og 2. Subsidiært gjøres gjeldende at oversittelsen av fristen for motanke ikke kan legges påtalemyndigheten til last, jf straffeprosessloven §318.

Jeg er kommet til at de domfeltes saksbehandlingsanke på dette punkt må tas til følge.

Påtalemyndighetens frist for motanke løper etter straffeprosessloven §311 "fra den dag da siktedes anke er kommet til den ankeberettigede". Saken reiser spørsmålet om hvilke krav som må stilles til innholdet før det kan sies å være fremsatt en anke som har denne virkning.

Jeg anser det for klart at i alle fall As anke ikke oppfylte de krav til innhold som fremgår av straffeprosessloven §314. I det minste manglet opplysninger om anken gjaldt spørsmålet om inndragning, jf §314 første ledd nr 1. Jeg finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på spørsmålet om den også var mangelfull på andre punkter. Tilsynelatende gjaldt anken bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for alle de punkter der de to domfelte var blitt funnet skyldig.

Begrunnelsen for regelen om motanke er at dersom straffesaken likevel skal behandles på ny i lagmannsretten, vil det kunne fremstå både som hensiktsmessig og rimelig å bringe inn for retten punkter i det samme sakskompleks som ved behandlingen i første instans var blitt avgjort i den ankende parts favør.

I vår sak refererte påtalemyndighetens motanke seg til de punkter i tiltalen som gjaldt seksuelle overgrep mot fostersønnen D. Ankeerklæringen av 11 september 1997 måtte åpenbart forstås slik at de domfelte ønsket å få prøvd på nytt alle de punkter i herredsrettens dom hvor de var blitt funnet skyldig i seksuelle overgrep. Den tvil ved innholdet i ankeerklæringen som eventuelt kunne være til stede, gjaldt helt andre forhold. Jeg kan vanskelig se det annerledes enn at fristen for motanke etter §311 - når det gjaldt forholdene vedrørende D - i denne situasjon begynte å løpe fra det tidspunkt ankeerklæringen av 11 september 1997 var kommet frem til den ankeberettigete. Den omstendighet at i alle fall ikke As ankeerklæring fylte vilkårene i §314, kan i dette tilfellet ikke lede til at fristen for motanke blir utsatt i påvente av en rettelse. Jeg er klar over at en slik anvendelse av §311 kan føre til at det i grensetilfeller vil kunne være uklart om fristen for motanke har begynt å løpe. Men en slik uklarhet vil også kunne være til stede dersom fristen først skal starte sitt løp på det tidspunkt det - eventuelt etter rettelser, jf §319 - er inngitt en ankeerklæring som fyller vilkårene i §314.

Lagmannsretten uttalte at en eventuell oversittelse av fristen for motanke i forhold til B ikke kunne legges statsadvokaten til last, og at denne motanken derfor burde tillates behandlet etter straffeprosessloven §318. For As vedkommende var det for lagmannsretten ikke nødvendig å ta stilling til dette spørsmål. Jeg finner for min del at den fristoversittelse som - slik jeg ser det - her har funnet sted, ikke kan repareres ved anvendelse av denne bestemmelse. I den situasjon som forelå etter at ankeerklæringen av 11 september 1997 var inngitt, hadde påtalemyndigheten ikke grunn til å vente med å fremsette motanke til man hadde fått avklart de spørsmål som ble reist i brevet av 15 september 1997.

Lagmannsrettens dom må etter dette bli å oppheve for så vidt A og B er dømt etter tiltalebeslutningens post I a, II a, III a og c for overtredelser av straffeloven §195 første ledd 2. straffalternativ, straffeloven §196 første ledd og straffeloven §209, begått mot fostersønnen D. Saken må for disse posters vedkommende avvises fra lagmannsretten.

(2) Jeg går deretter over til å behandle det annet punkt i de domfeltes anke over saksbehandlingen. Dette punktet knytter seg til avhøret av en av de fornærmete, C. Den faktiske bakgrunn fremgår av lagmannsrettens rettsbok, hvor det heter:

"Etter at eksaminasjonen av vitnet var avsluttet, reiste rettens formann spørsmål ved om det av hensyn til sakens opplysning er behov for å lese opp vitnets politiforklaringer, eller eventuelt deler av disse. Aktor begjærte opplest de deler av hennes forklaringer som gjelder beskrivelsen av seksuelle overgrep. Forsvarerne motsatte seg opplesning.

Retten traff etter rådslagning slik beslutning:

I henhold til straffeprosessloven §296 annet ledd gjelder det om avhør av vitner som møter i hovedforhandlingen at gjengivelse i politirapport som vitnet tidligere har gitt i saken, bare kan leses opp såfremt det foreligger motstrid mellom vitnets forklaringer, eller når det gjelder punkter som vitnet nekter å uttale seg om eller erklærer at det ikke husker. I sin muntlige forklaring har fornærmede i meget betydelig utstrekning gitt uttrykk for at hun ikke husker vesentlige sider ved hendelsesforløpet. En rekke spørsmål fra aktor og forsvarer er derfor blitt besvart med "jeg husker ikke". I en viss utstrekning har hun blitt foreholdt politiforklaringene, og det er rettens bestemte inntrykk at disse, spesielt forklaringen avgitt 25 juni 1996, med hensyn til detaljrikdom vil gi et helt annet bilde enn det fornærmede i dag er i stand til å gi. Selv sier hun også at hun har gått inn for å glemme og legge bak seg det som har skjedd. Den bruk som har skjedd av politiforklaringene under ekaminasjonen har imidlertid vært meget springende og gir alt i alt meget begrenset informasjonsverdi. Lagmannsretten er henvist til å treffe avgjørelsen uten at man selv har hatt tilgang til forklaringene, men er på grunnlag av vitnets forklaring i retten, sammenholdt med det inntrykk man har dannet seg av politiforklaringene, kommet til at vilkårene er til stede for å lese opp det vitnet tidligere har forklart om seksuelle overgrep. Partene blir gitt adgang til å stille supplerende spørsmål til vitnet etter opplesningen. Etter rettens oppfatning vil denne bruk av politiforklaringene verken stride mot straffeprosessloven §296 eller de begrensninger som kan utledes av EMK artikkel 6 nr 1 og nr 3 d."

De domfelte gjør gjeldende at straffeprosessloven §296 begrenser adgangen til opplesning av en politiforklaring til "punkter som vitnet ... erklærer at det ikke husker". Opplesningen har i dette tilfellet gått ut over denne ramme. Den strider også mot tiltaltes rett til "fair trial" etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjon - EMK - artikkel 6. Muligheten for krysseksaminasjon av vitnet var ikke til stede, i og med at vitnet i meget betydelig utstrekning ga uttrykk for at hun ikke husket forhold som hun tidligere hadde forklart seg om for politiet. Både ved tolkningen av straffeprosessloven §296 og ved spørsmålet om brudd på EMK må det legges vekt på at fornærmetes forklaring var et vesentlig bevis i saken.

Jeg er kommet til at anken over saksbehandlingen på dette punkt ikke kan føre frem. Det fremgår av rettsboken at denne fornærmete påbegynte sin forklaring 11 februar 1998 og at eksaminasjonen først ble avsluttet under rettsforhandlingene den påfølgende dag. Deretter ble det besluttet opplesning av vitnets politiforklaringer i sammenheng.

Straffeprosessloven §296 annet ledd gir adgang til å lese opp et møtende vitnes politiforklaring i tre situasjoner: Opplesning kan skje ved motstrid mellom vitnets forklaring i retten og den tidligere forklaring for politiet og videre når det gjelder punkter som vitnet nekter å uttale seg om eller erklærer at det ikke husker. Etter ordlyden synes adgangen til opplesning i de to siste tilfeller å være begrenset til "punkter" i forklaringen, mens denne begrensning ikke gjelder når vitnet forklarer seg annerledes i retten enn for politiet. Det kan likevel ikke være tvilsomt at hele politiforklaringen må kunne leses opp dersom vitnet helt eller i det alt vesentlige nekter å forklare seg for retten. Det samme må gjelde der vitnet overhodet ikke, eller bare i uvesentlig grad, husker et hendelsesforløp som det tidligere har forklart seg om.

Etter straffeprosessloven §294 skal retten på embets vegne våke over at saken blir fullstendig opplyst. I dette ligger også en plikt til å sørge for at bevisførselen blir gjennomført på en måte som så langt det er mulig, ikke etterlater uklarheter eller gir grunn til misforståelse.

Ikke minst der saksforholdet strekker seg over et lengre tidsrom som ligger atskillig tilbake i tid, vil en vitneforklaring med betydelig innslag av opplesning av politiforklaringer stille de største krav til rettens oppmerksomhet og konsentrasjon. Jeg kan ikke se at det er i strid med §296 i en slik situasjon å foreta en sammenhengende opplesning av én eller flere av vitnets politiforklaringer. Dette må gjelde selv om det da både vil skje en fornyet opplesning av avsnitt som tidligere allerede er lest, og i tillegg en opplesning av de øvrige avsnitt i politiforklaringene som på forhånd ikke var blitt foreholdt vitnet under eksaminasjonen i retten. I den grad disse øvrige avsnitt reiser spørsmål, vil disse på stedet kunne tas opp med vitnet.

Jeg kan heller ikke se at denne fremgangsmåte er i strid med kravet til "fair trial" i EMK artikkel 6. Menneskerettighetsdomstolen har slått fast at opplesning av en tidligere avgitt politiforklaring i utgangspunktet krever at tiltalte må gis anledning til å eksaminere vitnet. Om det foreligger brudd på konvensjonens krav til "fair trial" i artikkel 6 må bedømmes ut fra en helhetsvurdering. Jeg viser her til kjennelsene i Rt-1990-312, Rt-1990-319 og Rt-1992-1500.

De domfelte i vår sak har særlig fremhevet at det som følge av fornærmetes manglende hukommelse, ikke var grunnlag for krysseksaminasjon etter at politiforklaringene var lest. I den grad dette var tilfellet, gjaldt det i så fall også eksaminasjonen i tilknytning til den foregående punktvise opplesning fra politiforklaringene. Den omstendighet at det er vitnets manglende hukommelse - eller for den saks skyld manglende evne eller vilje til å svare på spørsmål - som fører til at krysseksaminasjonen i praksis ikke lar seg gjennomføre, kan i et tilfelle som det foreliggende ikke anses å innebære et brudd på EMK artikkel 6. Det avgjørende må være at vitnet er til stede i retten, og at det blir gitt adgang til å stille spørsmål, også etter den avsluttende opplesningen. Jeg viser her særlig til kjennelsen i Rt-1992-1500, der vitnet også var til stede i retten, men hvor det var aktuelt å anvende bestemmelsene i straffeprosessloven §123 første ledd om fritak for vitneplikt, fordi svaret kunne utsette vitnet for straff. Jeg tilføyer at vitnets manglende evne eller vilje til å huske et saksforhold som det tidligere har gitt politiforklaring om, vil være en omstendighet som retten må ta i betraktning ved bevisvurderingen.

(3) Som en tredje saksbehandlingsfeil er påberopt at politiforklaringene til fornærmete D, i strid med straffeprosessloven §297, ble tillatt opplest under ankeforhandlingen. Denne fornærmete var avgått ved døden forut for hovedforhandlingen i herredsretten. Etter det resultat jeg er kommet til i det foregående i spørsmålet om motanken, er det ikke nødvendig å gå nærmere inn på denne anførselen.

Straffutmålingen

Når lagmannsrettens dom oppheves hva angår de forhold som gjaldt fostersønnen D, gjenstår for Høyesterett å utmåle straff for de øvrige straffbare forhold som de to domfelte er funnet skyldig i, jf straffeprosessloven §348 annet ledd.

For begge de domfelte er det tale om forbrytelse mot straffeloven §195 første ledd 2. straffalternativ og straffeloven §209. I tillegg kommer for A også overtredelse av straffeloven §196.

Lagmannsretten beskriver overgrepene mot fosterdatteren C slik:

"Overgrepene mot C begynte etter ett års tid i fosterhjemmet og varte til sommeren 1987. Nøyaktig når overgrepene startet, er C noe usikker på, men det var iallfall før hun fylte 12 år. De tok slutt omkring hennes 16 årsdag sommeren 1987. I tiden frem til hun fylte 14 år skjedde overgrepene i fosterforeldrenes seng og med begge fosterforeldrene til stede som aktive deltakere. Etter noen ganger hvor det bare var beføling, utviklet det seg videre til samleier mellom A og C, og med gjensidig beføling og masturbering mellom C og B. Ofte hadde også fosterforeldrene seksuell omgang samtidig. Overgrepene skjedde hyppig, oftest i helgene etter at fosterforeldrene hadde drukket en del alkohol, men av og til også midt i uken. Denne del av forholdet omhandles i tiltalebeslutningens post I b.

Etter at hun fylte 14 år flyttet C ned på et soverom i underetasjen. Deretter skiftet misbruket karakter. Heretter var det bare A som begikk overgrep, og da på den måten at han kom ned på rommet hennes om natten og hadde samleie med henne. Overgrepene skjedde noe sjeldnere, i gjennomsnitt ca en gang i måneden. Våren eller sommeren 1987, omkring den tiden C avsluttet ungdomsskolen og fylte 16 år, opphørte overgrepene. A ga da under en samtale dem imellom uttrykk for at det aldri skulle skje mer, og det løftet ble holdt. Denne andre delen av forholdet er beskrevet i tiltalebeslutningens post II b."

Om As overgrep mot fosterdatteren F, som fant sted over en periode på ca ett år, uttaler lagmannsretten:

"F kom som 15-åring til A og B i begynnelsen av august 1988. I henhold til hennes forklaring ble hun utsatt for seksuelle overgrep fra As side første gang etter 2-3 måneder. Overgrepene skjedde på hennes rom i underetasjen og har en del fellestrekk med det som i den siste fasen skjedde med C. Etter noen ganger med beføling, utviklet det seg videre med samleier. Det ble ikke brukt kondom. Samleiene ble avbrutt før sædavgang. Etter hvert skjedde overgrepene hyppig, og til tider nesten hver helg. På grunn av usikkerhet med hensyn til når det første gang fant sted utuktig omgang, er det lagt til grunn at forholdet ikke begynte før hun fylte 16 år den første november 1988. ..."

Lagmannsretten fremhever som skjerpende momenter ved straffutmålingen at det antakelig gjorde situasjonen vanskeligere for C at begge fosterforeldrene var involvert i overgrepene. Det samme gjelder den omstendighet at begge barna på forhånd var meget sårbare etter en svært problematisk oppvekst før de kom i fosterhjemmet. Jeg er enig i denne vurderingen. Begge fornærmete har i ettertid hatt betydelige problemer. Jeg er også enig med lagmannsretten i at det må antas at overgrepene fra de domfelte i vesentlig grad har bidratt til dette.

Lagmannsretten uttalte at de domfelte under saken hadde gått langt i sine bestrebelser på å sverte de fornærmete ved å angripe deres generelle troverdighet og vandel, og at gjennomføringen av straffesaken dermed ble en vesentlig tilleggsbelastning for fosterbarna. Selv om lagmannsretten ikke gir uttrykk for at retten i skjerpende retning har tatt hensyn til denne omstendighet, finner jeg grunn til å bemerke at forhold av denne karakter ikke kan lede til at det utmåles en straff som er strengere enn hva den ellers ville ha blitt. Retten kan i slike tilfeller gripe inn etter straffeprosessloven §134, hvilket for øvrig lagmannsretten opplyser å ha gjort.

Straffutmålingen skal for As vedkommende også omfatte de overtredelser av alkoholloven som han ble funnet skyldig i ved Senja herredsretts dom av 5 september 1997. For disse forhold kommer straffeloven §63 annet ledd til anvendelse. For begge de domfelte anvendes for øvrig straffeloven §62.

Jeg finner etter dette at straffen for A passende kan settes til fengsel i 3 år og 6 måneder og for B til fengsel i 2 år. Til fradrag i straffen kommer for begge én dag for varetektsfengsel.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Lagmannsrettens dom oppheves for så vidt A, født xx.xx.1942, og B, født xx.xx.1945, er dømt etter tiltalebeslutningens post I a, II a, III a og c for overtredelser av straffeloven §195 første ledd 2. straffalternativ, straffeloven §196 første ledd og straffeloven §209. Motanken avvises fra lagmannsretten.

2. A dømmes for en overtredelse av straffeloven §195 første ledd 2. straffalternativ, en overtredelse av straffeloven §196 første ledd og to overtredelser av straffeloven §209, samt for de forhold han ble funnet skyldig i ved Senja herredsretts dom av 5 september 1997, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd, til fengsel i 3 - tre - år og 6 - seks - måneder. Til fradrag i straffen går 1 - en - dag for varetektsfengsel.

3. B dømmes for en overtredelse av straffeloven §195 første ledd 2. straffalternativ og en overtredelse av straffeloven §209, jf straffeloven §62 første ledd, til fengsel i 2 - to - år. Til fradrag i straffen går 1 - en - dag for varetektsfengsel.