HR-1998-43-B - Rt-1998-937

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1998-06-02
Publisert:	HR-1998-00043-B - Rt-1998-937 (263-98)
Stikkord:	(Almanakk-dommen), Helserett, Psykisk helsevern, Forvaltningsrett
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om en pasient kunne kreve å bli utskrevet fra et psykiatrisk sykehus etter tvangsinnleggelse.
Saksgang:	Høyesterett HR-1998-00043 B, nr 96/1998
Parter:	Staten v/Sosial- og helsedepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Wenche Elizabeth Arntzen) mot A (advokat Tor Arne Øvestad - til prøve)
Forfatter:	Aarbakke, Lødrup, Oftedal Broch, Gjølstad, Holmøy
Lovhenvisninger:	Psykisk helsevernloven (1961) §3, §5, §6, §10, §21, §4, §9a, Tvistemålsloven (1915) §476, §485, Forvaltningsloven (1967) §6, Helsetilsynsloven (1984)

Saken gjelder en pasients krav om utskrivning fra et psykiatrisk sykehus etter tvangsinnleggelse.

A er født xx.xx.1969. Han kom første gang i kontakt med det psykiske helsevern i september 1993, og har siden da flere ganger vært innlagt eller behandlet poliklinisk ved psykiatriske institusjoner, jf lov om psykisk helsevern 28 april 1961 nr 2 (phvl) §3, §4 og §5. Han har hele tiden hatt diagnosen schizofreni.

Ved siden av sinnslidelsen har A somatiske lidelser. Han har diabetes og unormalt høy konsentrasjon av fettstoffer i blodet (hyperlipemi).

A har gjennom årene brukt alkohol, tobakk og i noen utstrekning narkotiske stoffer, blant annet hasjisj. Dette har hatt og har betydning blant annet når det gjelder medisinering for hans psykiske og somatiske lidelser.

Over årene har A avbrutt skolegang, militærtjeneste og arbeidsforhold, og er nå uføretrygdet.

A ble 12 august 1996 tvangsinnlagt ved X psykiatriske senter i Y kommune, en privat drevet institusjon. Innleggelsen ble 8 oktober 1996 endret til frivillig innleggelse. Behandlende lege var overlege Øyvind Waage ved - - - sjukehus (- - -), som også var tilsynslege ved X psykiatriske senter.

Den 13 juli 1997 ble A tvangsinnlagt ved - - - post D 2 ved Æ sykehus. Innleggelsen skjedde i medhold av phvl §3. Grunnlaget var at A hadde opptrådt truende mot styreren ved X psykiatriske senter. Da treukersfristen etter phvl §3 annet ledd var ute 3 august 1997, ble A ikke straks utskrevet, men ble værende frivillig på sykehuset noen dager, jf phvl §4. I egenskap av overlege ved - - - gjorde Øyvind Waage 8 august 1997 vedtak om å tvangsinnlegge A, i medhold av pvhl §5. A var blitt utskrevet fra den frivillige innleggelsen samme dag, og reinnlagt av overlege Lars Vibe-Hansen ved sykehuset samme dag. Tvangsinnleggelsen skjedde for øvrig med fungerende helsesjef i Stavanger, Ivar Halvorsen, som tutor. A ble 22 august 1997 flyttet til - - - post A 2 i Stavanger. Fra 15 april 1998 har han under tilsyn fra - - - i Stavanger hatt opphold ved Z psykiatriske senter i - - - kommune, en privat drevet institusjon, jf phvl §10.

Etter klage fra A over tvangsinnleggelsen 8 august 1997, avsa kontrollkommisjonen for sykehuset på Æ 18 august 1997 beslutning om ikke å ta klagen til følge.

Den 8 oktober 1997 reiste A, i medhold av phvl §9a jf tvistemålsloven §476, søksmål for Stavanger byrett mot staten v/Sosial- og helsedepartementet, med påstand om at kontrollkommisjonens beslutning 18 august 1997 skulle oppheves. Byretten, som var satt med fagkyndige meddommere, avsa 5 januar 1998 dom med slik domsslutning:

"Beslutning av 18. august 1997 av kontrollkommisjonen for - - - sjukehus vedrørende A oppheves."

Byretten fant det ikke dokumentert at As opphold ved - - - var i samsvar med kravene i lov om psykisk helsevern. Byretten opphevet kontrollkommisjonens beslutning på grunn av feil i saksbehandlingen, og gikk ikke inn på de materielle vilkår for tilbakeholdelse, som følger av phvl §6.

Staten v/Sosial- og helsedepartementet har, i medhold av tvistemålsloven §485, påanket byrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

For Høyesterett har professor Einar Kringlen og overlege Ole Herman Robak vært oppnevnt som sakkyndige. Overlege Robak har møtt under ankeforhandlingen og avgitt forklaring. A som part og ett vitne - den innleggende lege Lars Vibe-Hansen - har gitt forklaring ved bevisopptak. Overlege Øyvind Waage, som besluttet tvangsinnleggelsen av A, har ikke gitt forklaring til bruk for Høyesterett, men det er fremlagt et brev med skriftlige svar fra ham på spørsmål fra prosessfullmektigene som er stilt ham skriftlig. Det er fremlagt en del nye dokumenter. Saken står bevismessig i en noe annen stilling for Høyesterett enn den gjorde for byretten.

Den ankende part, staten v/Sosial- og helsedepartementet, har i hovedsak anført:

Det må legges til grunn at det reelt sett ble fattet vedtak om tvangsinnleggelse av A 8 august 1997, og at det da forelå legeopplysninger og tutorerklæring som var i orden. Overlege Waage var ikke inhabil til å behandle saken. Staten erkjenner at det hefter feil ved saksbehandlingen da A gikk over fra å være frivillig innlagt til å være tvangsinnlagt ved - - -. Men staten gjør gjeldende at feilene ikke kan ha hatt betydning, og at de iallfall ikke kan tillegges betydning nå. Staten har pekt på at behandlingen av saker etter lov om psykisk helsevern er søkt sikret ved spesielle garantier, så som tilsyn etter lov om statlig tilsyn med helsetjenesten 30 mars 1984 nr 15, ordningen med kontrollkommisjoner etter phvl kap III jf Instruks for kontrollkommisjoner i det psykiske helsevern 1 oktober 1987, og interne rutiner ved institusjonene. På bakgrunn av disse ordninger bør brudd på de saksbehandlingsregler det er tale om her, ikke lede til ugyldighet. Staten har også anført at ugyldighet er en lite hensiktsmessig rettsvirkning i tilfelle som dette, med uheldige konsekvenser for den sinnslidende. Hensynet til rettssikkerhet som ligger i de aktuelle saksbehandlingsregler, kan ikke settes over hensynet til den sinnslidendes helse og interesse ellers. Feil i saksbehandlingen kan ikke repareres nå.

Staten har påpekt at overgang fra frivillig innleggelse til tvangsinnleggelse når pasienten oppholder seg på sykehuset, kan praktisk sett være problematisk å håndtere på den måten pvhl §5 tredje ledd 2 punktum foreskriver. Avgjørende må imidlertid være om saksbehandlingen har vært forsvarlig, og det har den i dette tilfellet. Iallfall er de feil som er begått, ikke av den karakter at de utelukker domstolene fra å realitetsbehandle saken, jf Rt-1971-949.

Avgjørende i denne saken er at de materielle vilkårene for utskrivning etter phvl §6 jf §5 ikke er oppfylt. Grunnvilkåret for tvangsinnleggelse foreligger: A har en sinnslidelse som befinner seg i kjerneområdet av lovens begrep "alvorlig sinnslidelse". Dette har vært gjenstand for medisinsk faglig vurdering og konstatering en rekke ganger, både før og etter den tvangsinnleggelsen saken gjelder.

Dessuten er iallfall to av tilleggsvilkårene, som til dels overlapper hverandre, oppfylt: Innleggelse er nødvendig både for å hindre at A lider overlast (overlastkriteriet), og at utsiktene til vesentlig bedring ikke skal forspilles (behandlingskriteriet). I forhold til det sistnevnte vilkår må man i dette tilfelle bygge på en differansebetraktning: Mens fortsatt behandling i psykiatrisk institusjon med de antipsykotiske medisiner som brukes nå, vil kunne gi A iallfall en viss bedring, vil en utskrivning føre til en betydelig forverring etter kort tid. A har vist mangel på innsikt i sin psykiske lidelse og sine somatiske problemer, og uten innleggelse vil han slutte å bruke de forskrevne antipsykotiske medisiner. Det kan også være et spørsmål om A representerer en fare for andre, slik at også det tredje tilleggsvilkåret (farekriteriet) er oppfylt.

Det er heller ikke grunnlag for å skrive A ut på grunnlag av en skjønnsmessig rimelighetsvurdering. Dommene i Rt-1981-770 og Rt-1988-634 gjelder helt andre saksforhold. Derimot gjelder dommen i Rt-1993-249 et beslektet saksforhold, og gir klar støtte for statens standpunkt. Det samme gjør uttalelsen fra de sakkyndige. A er, så lenge han er under behandling, inne i en positiv utvikling, som ikke bør avbrytes ved utskrivning. Det er muligheter for at han ved adekvat behandling kan komme opp på et permanent bedre nivå. Iallfall vil det ved tilbakefall, som det er stor risiko for etter en eventuell utskrivning, kunne ta atskillig tid å bringe ham tilbake hvor han er nå. A har det relativt fritt ved Z psykiatriske senter. Det må dessuten tas hensyn til at han har lav frustrasjonsterskel, noe som skaper særlige problemer, også for ham, når han er utenfor sykehus. Han mangler også et godt sosialt nettverk.

Staten v/Sosial- og helsedepartementet har nedlagt slik påstand:

"Staten v/Sosial- og helsedepartementet frifinnes."

Ankemotparten, A, henholder seg til byrettens dom, og har i det vesentlige anført:

Ved tvangsinnleggelsen ble det begått saksbehandlingsfeil som satte As rettssikkerhet i fare.

Phvl §5 tredje ledd 2 punktum ble ikke fulgt. A ble ikke reelt utskrevet fra den frivillige innleggelsen før han ble tvangsinnlagt. Han fikk heller ikke tilstrekkelig informasjon om sin rettsstilling, og oppfattet ikke at han oppholdt seg frivillig på sykehuset dagene etter 3 august 1997.

Etter systemet i lov om psykisk helsevern skal en sak om tvangsinnleggelse starte med en tutorerklæring, deretter skal det utarbeides særskilte legeopplysninger, og så skal innleggelsessaken behandles på dette grunnlag. I dette tilfelle har rekkefølgen vært en annen. Innleggelsesvedtaket ble reelt sett gjort først.

Helsesjefen i Stavanger var neppe rette vedkommende som tutor, idet så vel familiemedlemmer som andre myndigheter hadde nærmere tilknytning til A. Tutorerklæringen forelå neppe 8 august 1997.

Det foreligger ikke noe innkomstnotat om A, og selv for byretten forelå det intet om skriftlig innleggelsesvedtak. Overlege Waages notat datert 8 august 1997, er innført i sykehusets journal i januar 1998, etter byrettens dom. Dateringen av dokumenter og protokollater er også ellers til dels feil eller uklar. Retting som er foretatt, er ikke i samsvar med journalforskriften. Staten må ha bevisbyrden for at det overhodet har foreligget et innleggelsesvedtak.

Når det er begått så grove brudd på saksbehandlingsregler som i dette tilfellet, må innleggelsesvedtaket anses ugyldig på en slik måte at domstolene ikke kan behandle saken om utskrivning i realiteten. Selv om ikke enhver saksbehandlingsfeil avskjærer realitetsbehandling, er vi her utenfor grensen for det som kan legges til grunn for en domstolsbehandling. As krav på rettssikkerhet er ikke varetatt, og etterkontroll er umulig. Det må tas i betraktning at saken gjelder et betydelig inngrep mot A, som blant annet kan ende opp med tvangsmedisinering.

Overlege Waage var inhabil til å behandle As sak. Han hadde behandlet hans sak tidligere, som behandlende lege og som tilsynslege ved X psykiatriske senter, og det var han som hadde sørget for at A ble pågrepet og tvangsinnlagt ved - - - post D 2 på Æ 13 juli 1997.

Subsidiært bestrides at vilkårene etter phvl §6 for å holde A tilbake i psykiatrisk institusjon foreligger. Han hevder at han ikke har noen alvorlig sinnslidelse og at tilleggsvilkårene iallfall ikke er oppfylt. Risikoen for overlast, som særlig er knyttet til As diabetes, er ikke akutt og den er usikker på lengre sikt. A tar medisiner for dette. Det er usikkert om mulighetene for helbredelse av sinnslidelsen forspilles ved utskrivning. A har mer tro på andre medisiner enn dem han får nå. I alle fall vil det ikke ta mer tid enn noen måneder å bringe ham dit han er nå ved eventuell senere innleggelse. Tidsmomentet må for øvrig tillegges vesentlig betydning: Det er lange utsikter til bedring selv om han forblir innlagt.

Ved den skjønnsmessige rimelighetsvurdering må det tas utgangspunkt i at A opplever innleggelsen som tvang og overlast. Han har et behov for frihet og livsutfoldelse, blant annet for å kunne utvikle sitt gitarspill og dyrke sin musikkinteresse. Dette behovet må veies mot de usikre mulighetene for å bli bedre ved fortsatt innleggelse. Det bestrides ikke at A har det bra materielt sett, men dette er ikke det sentrale. Han har vært i psykiatriens system i nærmere tre år, og opplever situasjonen som uholdbar. Det gikk bra den tiden han oppholdt seg frivillig på X, og han har mulighet for å etablere seg i ordnede forhold, blant annet med støtte fra familien.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

"A utskrives med øyeblikkelig virkning."

Jeg er kommet til et annet resultat enn byretten.

Saken gjelder As krav om å bli utskrevet fra - - - og Z psykiatriske senter. Kravet bygger dels på anførsler om at det ikke har foreligget noe gyldig innleggelsesvedtak ved - - -, dels på anførsler knyttet til utskrivningsreglene i pvhl §6. Overfor sykehuset har det ikke foreligget noen formell begjæring om utskrivning som er behandlet etter §6, utover den klagen over tvangsinnleggelsen som A i august 1997 fremmet overfor kontrollkommisjonen ved - - - på Æ. At det slik ikke foreligger noe nektelsesvedtak fra sykehusets side, får - slik saken ligger an - ikke noen betydning for Høyesteretts behandling av saken.

Saken for domstolene skal behandles etter bestemmelsene i tvistemålsloven kap 33. Dette innebærer blant annet at domstolene har kompetanse til å prøve alle sider av saken, også skjønnsspørsmål, og at retten står fritt i forhold til partenes anførsler og påstander. Videre innebærer de nevnte bestemmelser at saken skal avgjøres ut fra forholdene på domstidspunktet, slik at domstolene står fritt i forhold til det avgjørelsesgrunnlag den innleggende overlege og kontrollkommisjonen har bygget på, jf Rt-1981-770.

Som nevnt foran, ble A tvangsinnlagt ved - - - post D 2 på Æ 13 juli 1997. Han fikk da diagnosen schizofreni av paranoid type. Innleggelsen skjedde i henhold til phvl §3 og var således tidsbegrenset til tre uker. Jeg må legge til grunn at da de tre ukene var ute 3 august 1997, samtykket A i å oppholde seg på avdelingen inntil en uke til, jf phvl §4. I løpet av dagene med frivillig innleggelse tok sykehuset opp sak etter phvl §5, om å tvangsinnlegge A uten tidsbegrensning. Om den saksbehandling som da fant sted, har A anført at den på flere punkter var i strid med bestemmelser som gjelder for behandlingen av slike saker, slik at tvangsinnleggelsen var ugyldig og ikke kan legges til grunn for domstolenes behandling av hans krav om utskrivning.

Siden A i utgangspunktet var frivillig innlagt, gjaldt phvl §5 tredje ledd 2 punktum da saken om tvangsinnleggelse ble tatt opp. Av bestemmelsen følger at A skulle ha vært formelt utskrevet fra den frivillige innleggelsen og deretter vurdert for tvangsinnleggelse og eventuelt besluttet tvangsinnlagt. Denne regelen om "immunitet" etter frivillig innleggelse bygger på et ønske om ikke å avskrekke personer som trenger behandling fra å søke innleggelse frivillig. Jeg må etter det som er opplyst legge til grunn at A ikke ble underrettet om at han hadde rett til utskrivning fra den frivillige innleggelsen. Han ble heller ikke underrettet om at han faktisk var utskrevet. Hans klage til kontrollkommisjonen, som ble skrevet om kvelden 7 august 1997, viser dette. Det kan altså slås fast at utskrivningen fra den frivillige innleggelsen ikke ble behandlet på den måten phvl §5 tredje ledd 2 punktum foreskriver.

Tvangsinnleggelse etter phvl §5 skal skje etter bestemmelser i forskrift om psykisk helsevern uten den sykes samtykke 22 desember 1978 nr 7 (innleggelsesforskriften). Etter phvl §5 første ledd jf innleggelsesforskriften §2-1, skal en sak om tvangsinnleggelse starte med en begjæring om innleggelse, fremsatt av den sykes tutor. Etter bestemmelsene kunne noen av As nærmeste eller en offentlig myndighet være tutor. Den tutorbegjæringen som ligger til grunn for tvangsinnleggelsen av A, er undertegnet av helsesjefen i Stavanger. A har anført at denne begjæringen ikke kunne danne grunnlag for tvangsinnleggelse, både fordi A hadde "nærmeste", dvs familiemedlemmer, jf phvl §21, og fordi helsesjefen i Stavanger iallfall ikke var den rette blant de aktuelle myndigheter.

For at tutelet skal ligge hos familiemedlemmer, er det etter phvl §21 første ledd et vilkår at "vedkommende har varig kontakt med den sjuke". I de senere år har A, etter det som er opplyst, hatt en viss kontakt med sin mor. Men ved tvangsinnleggelsen 13 juli 1997 var politiet tutor. Jeg antar at en offentlig myndighet kunne være tutor også i august 1997. Jeg antar videre at helsesjefen i Stavanger var rette vedkommende for så vidt. Innholdet i den tutorerklæring som foreligger, er det ikke reist innvendinger mot, og jeg må legge til grunn at den også forelå i tide.

Av innleggelsesforskriften §3-1 jf §4-1 §4-2 følger at en begjæring om tvangsinnleggelse skal vedlegges legeopplysninger, som skal være gitt skriftlig og av en annen innleggende lege enn den som skal behandle saken om tvangsinnleggelse. I As tilfelle ble legeopplysninger gitt av overlege Vibe-Hansen ved - - - på Æ.

Av innleggelsesforskriften §5-4 følger at et vedtak om tvangsinnleggelse skal være skriftlig. Dette kravet ble ikke etterlevet i As sak. Overlege Øyvind Waage, som behandlet saken om tvangsinnleggelse, gjorde 8 august 1997 et notat om tvangsinnleggelsen i en privat almanakk, men dette er klart ikke tilstrekkelig til å oppfylle kravet til skriftlighet. Innføringen av et notat i sykeshusjournalen i januar 1998 er også uten betydning for så vidt.

Vedtaket om tvangsinnleggelse av A ble således heller ikke journalført i samsvar med forskrifter om leges og helseinstitusjons journal for pasient 17 mars 1989 nr 277 (journalforskriften) §6 §7. Notatet som overlege Waage førte inn i sykehusjournalen i januar 1998, basert på det notatet om tvangsinnleggelse som var gjort i hans private almanakk 8 august 1997, var ikke tilstrekkelig til å oppfylle kravet i journalforskriften. Notatet i januar 1998 ble heller ikke ført inn i sykehusjournalen etter de regler som gjelder for rettelser.

Jeg må konstatere at behandlingen av saken om tvangsinnleggelse av A 8 august 1997, var i strid med flere saksbehandlingsbestemmelser. Jeg må også legge til grunn at kontrollkommisjonen ved sykehuset i strid med innleggelsesforskriften §5-4 ikke kan ha fått kopi av et signert vedtak om tvangsinnleggelse eller kopier av innleggelsespapirer. Etter klage fra A behandlet kontrollkommisjonen saken 18 august 1997 på grunnlag av en særskilt skriftlig redegjørelse fra overlege Waage og muntlige opplysninger fra overlegen og A. Kommisjonen synes ikke å ha etterlyst de foreskrevne dokumentkopier.

A har gjort gjeldende at overlege Waages behandling av saken om tvangsinnleggelse representerer en overtredelse av forvaltningsloven §6 annet ledd. Det er vist til at han på forhånd hadde behandlet A, både som tilsynslege ved X psykiatriske senter og som behandlende lege ved - - -. Jeg går ikke inn på enkelthetene i dette, idet jeg finner det åpenbart at overlege Waages tidligere tilknytning til saken ikke kan ha påvirket hans standpunkt i den på noen usaklig måte. Jeg kan heller ikke se at det har foreligget noen offentlig eller privat interesse som kunne tilsi at han ikke skulle behandle saken.

Siden Høyesterett har full kompetanse i saken, er spørsmålet så om de saksbehandlingsfeil som i og for seg kan konstateres, hver for seg eller samlet, har en slik karakter at de bør utelukke at Høyesterett anser A for å være tvangsinnlagt og realitetsbehandler kravet om utskrivning.

Jeg er kommet til at spørsmålet må besvares benektende, og tilføyer at saksbehandlingen er bedre opplyst for Høyesterett enn den var for byretten. Om betydningen av de påberopte saksbehandlingsfeil i denne sammenhengen bemerker jeg:

Som nevnt foran, finner jeg at tutorerklæringen vedrørende A var i samsvar med bestemmelsene. Videre må jeg etter bevisførselen legge til grunn at de foreskrevne legeopplysninger forelå og var kjent for overlege Waage da han behandlet saken om tvangsinnleggelse. Jeg peker her på at de medisinske opplysninger som var fremkommet under tvangsinnleggelsen av A etter phvl §3 annet ledd, ble benyttet i tillegg til legeopplysningene fra innleggende lege, overlege Vibe-Hansen. Å benytte opplysningene på denne måten var i samsvar med innleggelsesforskriften §3-1 tredje ledd. Endelig må jeg etter bevisførselen legge til grunn at vedtak om tvangsinnleggelse etter phvl §5 reelt sett ble gjort 8 august 1997. Jeg bygger for så vidt på overlege Waages notat, som riktignok ble journalført nesten et halvt år senere, men særlig på overlege Waages opplysninger til kontrollkommisjonen, som ble gitt skriftlig 15 august 1997. Jeg finner etter dette at det kan legges til grunn for domstolenes behandling av utskrivningskravet, at A er tvangsinnlagt i henhold til phvl §5.

Jeg går så over til å behandle de materielle vilkår for tvungen tilbakeholdelse i sykehuset, etter phvl §6 jf §5.

De sakkyndige for Høyesterett har i sin skriftlige uttalelse 11 mai 1998 konkludert med at A har "en alvorlig sinnslidelse". De har ikke gitt noen nærmere diagnose, men overlege Robak har for Høyesterett bekreftet at det dreier seg om schizofreni. De sakkyndige har uttalt at de bygger "dels på de omfattende journaldata, der alvorlige symptomer av klart psykotisk karakter er dokumentert, dels på de sakkyndiges observasjoner ved deres egen undersøkelse av A den 7. mai 1998". I de journaler det er vist til, går diagnosen schizofreni igjen, noen ganger med tilføyelsen "av paranoid type" eller lignende, noen ganger med tilføyelsen "simplex". Jeg legger dette til grunn og konstaterer således at grunnvilkåret for tvangsinnleggelse etter phvl §5 foreligger.

Når det gjelder tilleggsvilkårene, finner jeg at farekriteriet ikke kan anses oppfylt. Riktignok var utgangspunktet for tvangsinnleggelsen 13 juli 1997 en truselsepisode ved X psykiatriske senter. Og riktignok har A også ellers vært utagerende. Men stort sett har det dreid seg om verbale handlinger. I samsvar med overlege Robaks uttalelse for Høyesterett legger jeg til grunn at farekriteriet ikke er oppfylt.

Om det rettslige innholdet av behandlingskriteriet viser jeg til Rt-1993-249 (på sidene 255-256). Behandlingskriteriet er først og fremst oppfylt når det er utsikt til en bedring av pasientens nåværende tilstand. Etter omstendighetene kan behandlingskriteriet være oppfylt også når det ved behandling er mulig å unngå en vesentlig forverring av pasientens tilstand, særlig når en forverring ellers ville kunne inntre i løpet av rimelig nær fremtid. Jeg legger til grunn at behandlingskriteriet iallfall er oppfylt hvis det både er utsikt til en viss bedring og en mulighet for å unngå en vesentlig forverring av pasientens nåværende tilstand.

Om anvendelsen av behandlingskriteriet i dette tilfellet har de sakkyndige i sin uttalelse konkludert med at det er en mulighet for en viss bedring av As sinnslidelse ved behandling i psykiatrisk institusjon, og at denne muligheten vil bli forspilt om han utskrives. De sakkyndige har tatt utgangspunkt i at A i den psykiatriske institusjon får "en meget effektiv antipsykotisk medikasjon, med ett at de nyere antipsykotiske midler ... og dette vil kunne muliggjøre en langvarig behandling basert på et bedre samarbeid." De sakkyndige fortsetter: "... Men ennå er ikke dette etablert på noen solid og pålitelig måte. Det bør regnes med at A vil opphøre med sitt inntak av antipsykotisk medikasjon den dagen han blir utskrevet, og dette vil medføre en relativ forverrelse av hans tilstand i løpet av forholdsvis kort tid.

Sannsynlig utvikling uten utskrivning

Det foreligger et klart og reelt håp om ytterligere bedring og stabilisering dersom det lykkes å få gjennomført en godt kontrollert antipsykotisk medikamentbehandling over tilstrekkelig lang tid (1-2 år). Forutsetningen er at inntaket av antipsykotisk medikasjon kan gjennomføres relativt konsekvent og uten for mange avbrudd. Samtidig må det også satses på diverse pedagogiske og sosialmedisinske tiltak, slik at han kan lære å stelle for seg selv og ivareta egen økonomi. Han må få hjelp til egen bolig, og det planlegges et tett ettervernsprogram. Alt dette vil kreve tid.

Sannsynlig utvikling ved utskrivning nå

Som før nevnt må det ansees sikkert at A vil slutte med antipsykotiske midler så snart han er utskrevet, og dette vil før eller senere medføre betydelig forverrelse, med mer åpne psykotiske symptomer. Hvor lang tid det vil ta før en slik forverrelse inntrer er umulig å si. Det forekommer nemlig betydelige individuelle variasjoner. I noen tilfelle kan tilbakefall komme etter ganske få dager, men oftest etter 2-6 uker. Det hender også at det kan gå bra i vesentlig lenger tid enn dette, men det er mer sjelden. Det bør antas som før nevnt at en utskrivning nå, uten langvarig planlegging og forberedelse, vil føre til relativt snarlig forverrelse av hans sinnslidelse og av hans diabetes, og resultatet vil bli en relativt rask gjeninnleggelse."

Jeg har intet grunnlag for å fravike den medisinskfaglige vurdering og finner at behandlingskriteriet er oppfylt.

Om det rettslige innhold av overlastkriteriet viser jeg særlig til Rt-1981-770 (på sidene 778-779) og Rt-1993-249 (på side 253-254). Avgjørende for så vidt er om pasienten i vesentlig grad vil forkomme fysisk eller psykisk om han utskrives.

De sakkyndige har vurdert A også i forhold til overlastkriteriet, og funnet at det ved utskrivning "... er grunn til å regne med at hans diabetes og hyperlipemi vil bli grovt vanskjøttet, dels ved sviktende medisininntak, dels ved mangelfull ivaretagelse av diethensyn. En vanskjøtsel av hans diabetes vil kunne få meget uheldige konsekvenser."

Overlege Robak har for Høyesterett utdypet dette slik at A nok sannsynligvis vil ta insulin, slik at det knytter seg størst problemer til hans behov for et ordnet liv, i første rekke et ordnet kosthold. Han har også pekt på at A på eget initiativ tar tabletter som iallfall ikke bør brukes sammen med alkohol, slik A har vist tilbøyelighet til å gjøre.

Heller ikke her har jeg grunnlag for å fravike den medisinskfaglige vurdering, og finner at også overlastkriteriet er oppfylt.

Jeg finner etter dette at både behandlingskriteriet og overlastkriteriet er oppfylt. Som påpekt i tidligere rettsavgjørelser, er det til dels en flytende overgang mellom disse kriteriene.

Selv om vilkårene for tilbakeholdelse foreligger, beror det på et skjønn om A skal holdes tilbake. Når saken står for domstolene, har domstolen kompetanse til å utøve dette skjønnet, jf Rt-1981-770 og Rt-1988-634.

I denne sammenhengen har A særlig pekt på sitt behov for frihet og muligheter for livsutfoldelse. Det er lett å se dette behovet og verdien i det. Men behovet for frihet og livsutfoldelse må veies mot risikoen for at behovet ikke vil kunne bli realisert. Ved en utskrivning vil den bedring av den psykiske lidelse som er oppnådd, sannsynligvis bli borte etter kort tid, slik at ny innleggelse blir aktuell. Ifølge overlege Robak vil det kunne ta innpå et halvt år etter ny innleggelse før A er tilbake der han er nå. I tillegg kommer de risiki for organsvikt som knytter seg til diabetes om A ikke innretter seg rasjonelt i forhold til denne. Det hører med i vurdringen at A kan oppholde seg ved en institusjon som Z psykiatriske senter, hvor han har det relativt fritt. Det hører også med at A mangler et tett og sterkt sosialt nettverk, til tross for den verdifulle kontakt han har med sin mor. Jeg er således kommet til at A ikke bør utskrives nå.

Jeg stemmer for denne

D O M :

Staten v/Sosial- og helsedepartementet frifinnes.