HR-1998-44 - Rt-1998-1389
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-09-22 |
| Publisert: | HR-1998-00044 - Rt-1998-1389 (362-98) |
| Stikkord: | Odelsrett, Anke over odelsovertakst, Konsesjon |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om hvilken betydning Landbruksdepartementets retningslinjer for prisvurderingen i forbindelse med konsesjon har ved verdsettelse etter Odelsloven (1974) § 49 og et fradrag som i taksten ble gjort for ekstra skattebelastning ved utmåling av vederlag for hogstmoden skog. |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1996-471 B - Høyesterett HR-1998-00044, nr 307/1997 |
| Parter: | 1. Turid Bjerkestrand 2. Øystein Sørby (Advokat Anne Marie Sejersted - til prøve) mot Aud Michelsen (Advokat Trine Buttingsrud Mathiesen) |
| Forfatter: | Flock, Gussgard, Stang Lund, Skoghøy, Aasland |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917) §38, Konsesjonsloven (1974) §6, Odelsloven (1974) §49, §66, Tvistemålsloven (1915) §180, §339, §377, §392, §39, §42, §54, §54b, §1, §2 |
Dommer Flock: Saken gjelder spørsmålet om hvilken betydning Landbruksdepartementets retningslinjer for prisvurderingen i forbindelse med konsesjon har ved verdsettelse etter odelsloven §49 og et fradrag som i taksten ble gjort for ekstra skattebelastning ved utmåling av vederlag for hogstmoden skog.
Aud Michelsen reiste 20 oktober 1994 odelsløsningssak mot Turid Bjerkestrand og Øystein Sørby. Saken gjaldt eiendommen Torderud, gnr 34 bnr 1 i Grue kommune, som de saksøkte kort tid i forveien hadde kjøpt. Denne eiendommen er en landbrukseiendom på ca 200 da innmark og ca 1000 da skog og med stor hovedbygning, driftsbygning samt enkelte andre mindre bygninger. Solør herredsrett avhjemlet 30 mai 1996 odelstakst med slik slutning:
"Verdien av gnr 34 bnr 1 Torderud i Grue settes til 3270000 - tremillionerto hundreogsyttitusen - kroner."
Etter begjæring fra Michelsen avsa Eidsivating lagmannsrett 9 juni 1997 odelsovertakst med slik slutning:
"1. Eiendommen Torderud, gnr 34 bnr 1 i Grue, verdsettes ved odelsløsning til kr 2400000 - tomillionerfirehundretusen kroner.
2. I omkostninger betaler Aud Michelsen til Øystein Sørby og Turid Bjerkestrand kr 57.979 - femtisyvtusennihundreogsyttini kroner - for herredsretten og kr 65.726 - sekstifemtusensyvhundreogtjuesekskroner - for lagmannsretten, til sammen kr 123.705 - etthundreogtjuetretusensyvhundreogfemkroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av taksten."
Bjerkestrand og Sørby har anket odelsovertaksten til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens saksbehandling og rettsanvendelse. Etter avgjørelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg er ankebehandlingen for Høyesterett begrenset til å gjelde de to spørsmål som er nevnt innledningsvis. I tillegg behandles deler av lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse. Et tidligere inngitt kjæremål fra de ankende parter over denne avgjørelsen faller dermed bort som gjenstandsløst.
De ankende parter, Turid Bjerkestrand og Øystein Sørby, har for Høyesterett i hovedtrekk gjort gjeldende:
Lagmannsretten har i skjønnsgrunnene gitt uttrykk for at retten ved verdsettelsen har iakttatt Landbruksdepartementets retningslinjer for prisvurderingen i forbindelse med konsesjon, jf Landbruksdepartementets rundskriv M-147/80 fra september 1980. Dette må forstås slik at retten har følt seg bundet av disse retningslinjene.
En nærmere gjennomgåelse av de enkelttakseringer som lagmannsrettens totale verdsettelse bygger på, bekrefter dette. Et eksempel er her rettens bruk av en kapitaliseringsrente på 7% ved beregning av vederlaget for skogarealene. Selv om Landbruksdepartementets rundskriv om rentesenkning fra 9% til 7% først forelå noen få dager senere, var 7% kapitaliseringsrente i bruk i konsesjonssammenheng på det tidspunkt odelsovertaksten ble avhjemlet. Det riktige ville vært å anvende en lavere kapitaliseringsrente, fastsatt uavhengig av Landbruksdepartementets anbefaling i konsesjonssaker.
Dette må lede til at odelsovertaksten oppheves som følge av uriktig rettsanvendelse. Etter konsesjonsloven §6 nr 2 er konsesjon ikke nødvendig når erververen er odelsberettiget til eiendommen. Verdsettelsen skal da skje etter de retningslinjer som er bestemt i odelsloven §49. Dette fører til at eiendommen skal takseres etter en bruksbestemt salgsverdi, jf Rt-1980-233. En slik verdsettelse atskiller seg klart fra landbruksmyndighetens verdivurderinger etter de nevnte rundskriv, som ut fra det formål de skal fremme, ofte resulterer i en pris som ligger lavere enn det en kjøper er villig til å gi. I tillegg kommer at en slik veiledning fastsatt av forvaltningen ikke under noen omstendighet kan få noen innvirkning på den verdifastsettelse ved odelsløsning som etter odelsloven §49 er tillagt domstolene.
Selv om premissene i odelsovertaksten ikke skulle forstås slik at lagmannsretten har oppfattet den pris som landbruksmyndighetene vil godkjenne - konsesjonsprisen - som et tak ved verdsettelsen, har lagmannsretten i alle fall sett på forholdet til konsesjonsprisen som et moment ved takseringen. Også dette vil i tilfelle være uriktig rettsanvendelse. Når retten ved en odelstakst ikke er bundet av konsesjonsprisen, vil forholdet til denne prisen - og i det hele til de vurderingsprinsipper som kommer til uttrykk i Landbruksdepartementets rundskriv - være irrelevant. Lagmannsrettens rettsanvendelse er følgelig også uriktig dersom rettens begrunnelse forstås på denne måte.
Subsidiært anføres at lagmannsrettens skjønnsgrunner på dette punkt er uklare, og at dette må lede til at odelsovertaksten må oppheves og hjemvises til ny behandling.
Som en selvstendig opphevelsesgrunn påberopes videre at lagmannsretten ved vurderingen av verdien av den åpningshogst som er lagt til grunn ved verdsettelsen av skogen, har gjort et fradrag i nettoutbyttet med 30% for "ekstra skattebelastning". Fradraget utgjør ca kr 160000. Det gjelder ingen særlige skatteregler for en slik åpningshogst. Og det er uriktig rettsanvendelse og fullstendig i strid med skjønnspraksis å trekke skattespørsmål inn ved verdifastsettelsen. Ingen av partene gjorde da heller for lagmannsretten gjeldende at det skulle gjøres noe slikt skattefradrag. Dersom spørsmålet om skatt likevel skulle være relevant, har retten helt unnlatt å vurdere hvilke muligheter for skattefradrag som eksisterte, for eksempel ved investering i skogkulturtiltak og i bygninger. Dertil kommer at det ikke er gitt noen nærmere begrunnelse for uttalelsen om fradrag for de nevnte 30%. En opphevelse av taksten kan følgelig også begrunnes med mangelfulle skjønnsgrunner.
Selv om lagmannsretten har vurdert verdien av åpningshogsten separat, bygger odelsovertaksten på en samlet vurdering av hele eiendommen. En opphevelse på dette grunnlag vil følgelig ramme hele taksten.
Endelig gjøres gjeldende at lagmannsretten ved utmålingen av saksomkostningene uriktig har redusert Bjerkestrand og Sørbys omkostninger til sakkyndig bistand for lagmannsretten fra kr 29 398,75 til kr 8000. Odelseiendommen omfattet betydelige arealer både av innmark og skog, hvor det særlig var behov for oppdatering av data for store områder med gammel og hogstmoden skog. Det var her tale om nødvendige utgifter som odelsløseren har plikt til å erstatte etter skjønnsloven §42 og §54. Høyesterett har kompetanse til fullt ut å prøve lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse uavhengig av den begrensning som ellers gjelder etter skjønnsloven §38. Subsidiært anføres at lagmannsrettens begrunnelse på dette punkt er mangelfull, idet det ikke er redegjort nærmere for hvorfor disse utgiftene ikke er blitt ansett som nødvendige. Dette leder til at også saksomkostningsavgjørelsen må oppheves.
Bjerkestrand og Sørby har nedlagt slik påstand:
"1. Odelsovertaksten oppheves og hjemvises til lagmannsretten for ny behandling.
2. Turid Bjerkestrand og Øystein Sørby tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Ankemotparten, Aud Michelsen, har i det vesentlige anført:
Det aksepteres at konsesjonsprisen ikke representerer noen øvre grense for verdivurderingen ved en odelstakst. Dette var det heller ingen uenighet om da odelsovertaksten ble behandlet i lagmannsretten.
Det er ingen grunn til å oppfatte lagmannsretten dithen at retten likevel skal ha vært av motsatt oppfatning. Til støtte for dette fremheves at lagmannsretten ved kapitaliseringen uttrykkelig anvendte 7% rente, som samsvarte med den rentefot som ellers ble benyttet ved odelstakster på dette tidspunkt. Dette skjedde til tross for at Landbruksdepartementets rundskriv på avhjemlingstidspunktet foreskrev en rentefot på 9%. Videre fremgår det av premissene at odelseiendommen er vurdert i samsvar med odelsloven §49 ut fra en "bruksbestemt salgsverdi" slik dette følger av Rt-1980-233.
Når lagmannsretten nevner at man har iakttatt Landbruksdepartementets retningslinjer for prisvurderingen i forbindelse med konsesjon, er dette bare et uttrykk for at nivået for konsesjonspris etter disse retningslinjer er et moment av interesse ved verdsettelsen. Dette er ikke uriktig rettsanvendelse.
Det fremgår klart av odelsovertaksten at lagmannsretten ikke har sett seg bundet av konsesjonsprisen, og skjønnsgrunnene er følgelig ikke mangelfulle.
Lagmannsretten har korrekt tatt hensyn til at en stor andel av skogen er hogstmoden. Det erkjennes at det kan reises spørsmål ved den fremgangsmåte som er fulgt på dette punkt når skattebelastningen er trukket inn. Det bestrides at skjønnsgrunnene her er mangelfulle.
Selv om lagmannsrettens rettsanvendelse på dette punkt skulle være uriktig, eller skjønnsgrunnene er mangelfulle, har feilen hatt liten eller ingen betydning for verdsettelsen. Dermed kan det ikke være grunnlag for å oppheve odelsovertaksten, se Rt-1997-428. Det bør tas i betraktning at en ny behandling i lagmannsretten vil resultere i betydelige meromkostninger. Dersom taksten skal oppheves, bør opphevelsen kunne begrenses til verdsettelsen av den hogstmodne skogen.
Den sakkyndige bistand som Bjerkestrand og Sørby benyttet for lagmannsretten, var ikke begrenset til klarlegging av faktiske forhold av betydning for verdsettelsen, så som tilvekst i skogen, bestanden osv. De sakkyndige erklæringene gikk betydelig lenger idet de gikk nærmere inn på selve verdsettelsen av eiendommen. Denne verdsettelsen tilligger imidlertid lagmannsretten, som ved odelsovertakst settes med skjønnsmenn som har kyndighet i slike spørsmål. Dermed oversteg de saksøktes omkostninger til sakkyndig bistand det som må anses for å være nødvendig. Lagmannsretten kunne gjerne gått lenger i å redusere saksomkostningene på dette punkt, og den reduksjon som er gjort er i alle fall ikke for liten. Den begrunnelse som lagmannsretten har gitt for sin saksomkostningsavgjørelse, er meget utførlig og oppfyller lovens krav.
Aud Michelsen har nedlagt slik påstand:
"1. Overskjønnet stadfestes.
2. Turid Bjerkestrand og Øystein Sørby tilpliktes å betale saksomkostninger til Aud Michelsen."
Etter henvendelse fra Høyesterett, som jeg senere skal komme tilbake til, har Aud Michelsen nedlagt slik subsidiær påstand:
"1. Det gjøres et tillegg til den av overskjønnet avgitte takst på kr 160000,- - etthundreogsekstitusenkroner.
2. For øvrig stadfestes overskjønnet.
3. Den ankende part tilpliktes å betale saksomkostninger til ankemotparten."
Jeg er kommet til at anken delvis må tas til følge.
Innledningsvis bemerkes at Høyesterett i de to spørsmål som er henvist til ankeforhandling, bare kan prøve lagmannsrettens saksbehandling og rettsanvendelse, jf skjønnsloven §38 jf odelsloven §66.
(1) Forholdet mellom en odelstakst og konsesjonspris har vært et sentralt tema under prosedyren for Høyesterett. Før jeg går inn på odelsovertaksten i vår sak, finner jeg grunn til å gå noe nærmere inn på dette spørsmålet.
Det følger av konsesjonsloven §2 at en konsesjonspliktig fast eiendom som utgangspunkt ikke kan erverves uten tillatelse fra offentlig myndighet. Denne kontroll med omsetningen av fast eiendom har etter lovens §1 til formål å verne om landbrukets produksjonsarealer og de "eier- og bruksforhold som er mest gagnlige for samfunnet". Dette formålet skal blant annet "tilgodese en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling vedrørende fast eiendom". I Landbruksdepartementets rundskriv M-147/80, utarbeidet i september 1980, uttales at begrepet samfunnsmessig forsvarlig pris blant annet må forstås som "en pris som bidrar til å realisere målene i landbrukspolitikken". Det fremheves i rundskrivet at det for å nå disse mål blant annet er nødvendig at "prisnivået for landbrukseiendommer ikke ligger høyere enn at en person med vanlig faglige kunnskaper og dyktighet kan skaffe seg en eiendom uten urimelig stor egenkapital...". På denne bakgrunn gis det deretter uttrykk for en del prinsipper som de offentlige myndigheter bør følge ved fastsettelse av konsesjonsprisen. Av disse kan nevnes verdsettelse etter avkastningsverdi for jord og skog og etter "nedskrevet gjenanskaffelsesverdi" for bygninger samt kapitalisering etter 7% rente. I et rundskriv fra 1989 ble renten endret til 9%, mens den i et rundskriv utsendt i midten av juni 1997 på ny ble satt til 7%.
Konsesjonsloven §6 slår fast at konsesjon ikke er nødvendig når erververen er odels berettiget til eiendommen. Verdsettelsen ved odelstakst skal etter odelsloven §49 skje etter den naturlige og påregnelige bruk "som kan sameinast med at eigedomen hovudsakleg blir nytta til landbruksføremål". I Rt-1980-233 blir denne bestemmelsen forstått slik at retten skal finne frem til hva en vanlig kjøper vil gi under de forutsetninger med hensyn til bruken av eiendommen som fremgår av paragrafen. En verdsettelse etter dette prinsipp er senere i teori og praksis gitt betegnelsen "bruksbestemt salgsverdi". Ved en slik verdsettelse må det foretas en mer allsidig vurdering enn den som følger av Landbruksdepartementets rundskriv.
Det følger etter min mening av dette at konsesjonsprisen - som blir resultatet av en verdsettelse etter Landbruksdepartementets rundskriv - ikke representerer noen øvre grense for den pris som odelsløseren ved takst etter odelsloven §49 må betale for eiendommen.
(2) Jeg går etter dette over til å se nærmere på lagmannsrettens rettsanvendelse. Lagmannsretten foretar først en separat taksering av de ulike deler av eiendommen, hvor summen av de enkelte beløp utgjør kr 2.607.000. Dette beløp blir så etter en helhetsvurdering redusert til kr 2.400.000. Deretter heter det i odelsovertaksten:
"Eiendommen er vurdert i samsvar med odelsloven §49 ut fra antatt markedspris basert på at eiendommen skal benyttes til jord- og skogbruk, altså en "bruksbestemt salgsverdi", jf Rt-1980-233 flg.
Landbruksdepartementets retningslinjer for prisvurderingen i forbindelse med konsesjon er iakttatt. Det legges til grunn at den takst som lagmannsretten er kommet frem til ligger i et område som konsesjonsmyndighetene vil legge til grunn for en avgjørelse om konsesjon ved kjøp av Torderud."
Jeg er enig i at det siste avsnittet har fått en uheldig utforming. Men både partenes uttalte enighet om at retten ikke var bundet av konsesjonsprisnivået, rettens bruk av kapitaliseringsrente på 7% - i motsetning til de 9% som på avhjemlingstidspunktet fortsatt gjaldt ved beregning av konsesjonspris - og øvrige forhold ved odelstaksten viser at lagmannsretten ved verdsettelsen ikke har gått frem som angitt i Landbruksdepartementets rundskriv. At den takst man har kommet frem til ligger i et område som retten antar at myndighetene ville godta ved en konsesjonsbehandling, kan på denne bakgrunn vanskelig leses som et utrykk for at retten har følt seg bundet til ikke å gå høyere.
(3) Selv om det kunne vært klarere formulert, oppfatter jeg lagmannsrettens begrunnelse på dette punkt som et uttrykk for at den konsesjonspris som følger av disse retningslinjene, likevel er et moment i den samlede vurdering etter odelsloven §49. Bjerkestrand og Sørby har for Høyesterett gjort gjeldende at når konsesjonsprisen ikke er bindende ved odelstakster, må følgen av dette være at denne prisen heller ikke kan være noe moment ved en taksering etter odelsloven §49. Jeg er ikke enig i dette.
Selv om konsesjonsmyndighetene ikke fastsetter noen konsesjonspris der overdragelsen av en landbrukseiendom skjer til en odelsberettiget, vil en verdivurdering etter prinsippene i Landbruksdepartementets rundskriv likevel kunne være av interesse for kjøperen. Konsesjonspliktige kjøp utgjør etter det opplyste bare rundt 10% av alle overdragelser av landbrukseiendommer. Konsesjonsprisen vil likevel kunne ha interesse for en odelsløser med tanke på hvilken kjøpesum som vil kunne oppnås ved et fremtidig konsesjonspliktig salg av eiendommen. I hvilken grad dette forhold for den enkelte eiendom kan innvirke på den pris som en kjøper vil være villig til å betale ut fra den utnyttelse av eiendommen som er nevnt i odelsloven §49, er et skjønnsspørsmål som ligger utenfor den rettsanvendelse Høyesterett kan prøve.
De ankende parters angrep på lagmannsrettens rettsanvendelse kan følgelig heller ikke føre frem på dette punkt.
(4) Det følger av det jeg har sagt foran under (2) og (3) at skjønnsgrunnene ikke lider av mangler som kan lede til opphevelse.
(5) Angrepet på lagmannsrettens rettsanvendelse knytter seg videre til uttalelser som bare gjelder verdsettelsen av skogarealene. Om dette spørsmål heter det blant annet i odelsovertaksten:
"Skogen takseres ut fra et årlig hogstkvantum på 400 m3. Med fradrag for vindfall, råte, billeangrep etc settes nyttbart balansekvantum til 380 m3. På grunn av den betydelige andelen av gammel skog på høy bonitet bør det straks tas ut et større kvantum virke. En tar da også ut noe av tilveksten. Som følge av åpningshogsten settes balansekvantumet til 320 m3.
Fratrukket driftsutgifter settes netto gjennomsnittsutbytte pr m3 til kr 170, hensyntatt vrakandelen. Basert på 320 m3 balansekvantum og en vurdert kapitaliseringsrentefot på 7% takseres skogen etter åpningshogsten til kr 750000. Åpningshogsten, som estimeres til 3000 m3, vil gi et netto utbytte på ca kr 510000, regnet etter nettopris på tømmeret med kr 170 pr m3. Utbyttet vil medføre en ekstra skattebelastning som settes til 30%, og nettoutbyttet vil bli tilsvarende redusert for eieren. Verdien av åpningshogsten, etter skatt, settes til kr 350000.
Basert på summen av utbyttet fra normalavvirkningen og åpningsavvirkningen i skogen takseres skogen til kr 1100000."
Lagmannsretten baserer sin verdsettelse på at en ikke uvesentlig del av skogen vil måtte tas ut "straks". Lagmannsretten har valgt å foreta en særskilt verdsettelse av denne nært forestående avvirkningen. De ankende parters angrep på lagmannsrettens rettsanvendelse gjelder den reduksjon med ca kr 160000 som gjøres i nettoprisen som følge av "en ekstra skattebelastning som settes til 30 %".
Lagmannsretten gjør ikke nærmere rede for hvordan den er kommet frem til at skattereglene skulle tilsi en slik ekstra skattebelastning. Etter min mening er det ved denne verdsettelsen ikke plass til skattemessige betraktninger, og dette ble heller ikke hevdet for lagmannsretten.
Jeg er etter dette kommet til at overtaksten bygger på en uriktig rettsanvendelse.
(6) Spørsmålet blir etter dette hvilken virkning denne feilen må få. Isolert sett har feilen resultert i et fradrag på ca kr 160.000 ved beregning av verdien på skoggrunnen. Etter at enkelttakseringene var summert til kr 2.607.000, ble den samlede verdi av eiendommen som tidligere nevnt etter en helhetsvurdering redusert til kr 2.400.000. Det er således grunn til å gå ut fra at feilen har hatt en ikke uvesentlig betydning for utfallet av overtaksten. Normalt vil en slik feil måtte lede til at taksten oppheves.
Michelsens prosessfullmektig ga under prosedyren for Høyesterett uttrykk for at hennes klient, under forutsetning av at Høyesterett fant at lagmannsrettens rettsanvendelse på dette punkt var uriktig, ville foretrekke at odelstaksten ble stående mot et tillegg på kr 160 000 fremfor at den ble opphevet. Da dette syn ikke kom til uttrykk i den påstand som ble nedlagt for Høyesterett, gjorde retten etter avslutning av ankeforhandlingen - under henvisning til tvistemålsloven §339 første ledd jf §377 - en skriftlig henvendelse til prosessfullmektigen med spørsmål om det ble begjært en slik avgjørelse. Samtidig ble begge advokater gitt anledning til å uttale seg om Høyesteretts adgang til å avgjøre anken med et slikt resultat. Begge prosessfullmektiger har deretter inngitt skriftlige uttalelser hvor det gis uttrykk for at det ikke er nødvendig med nytt rettsmøte for ytterligere forhandlinger om spørsmålet.
Advokat Buttingsrud Mathiesen har på vegne av Michelsen meddelt at hun under denne forutsetning godtar at det gis et tillegg på kr 160.000 til taksten, og at Høyesterett med hjemmel i tvistemålsloven §392 kan avsi dom i saken uten å oppheve odelsovertaksten. Samtidig er nedlagt den subsidiære påstand som tidligere er gjengitt. Advokat Sejersted har på vegne av de ankende parter anført at overskjønn etter skjønnsloven §38 bare kan påankes til opphevelse på grunn av feil i saksbehandlingen eller i rettsanvendelsen, og at Høyesterett ikke kan avsi dom over realitetene i saken. Skjønnsloven §38 må gå foran tvistemålsloven §392, som gjelder for sivile saker der Høyesteretts kompetanse ikke er begrenset. Det samme følger av odelsloven §49 som forutsetter at verdien av eiendommen skal fastsettes på bakgrunn av en helhetsvurdering. Den feil som er begått i overtaksten, må følgelig etter de ankende parters oppfatning føre til at det må avholdes et nytt overskjønn til ny vurdering av eiendommens verdi, i samsvar med de retningslinjer som måtte fremgå av Høyesteretts avgjørelse i ankesaken.
Jeg er kommet til at Høyesterett i den foreliggende situasjon ikke er bundet til å oppheve odelsovertaksten, slik som de ankende parter gjør gjeldende. Jeg er enig i at resultatet ved anke over et skjønn der Høyesterett finner at skjønnsrettens rettsanvendelse er uriktig, normalt vil bli at skjønnet oppheves og at saken hjemvises til fortsatt behandling. Dette er en følge av at Høyesteretts kompetanse er begrenset, jf skjønnsloven §38. Den bevisvurdering og det skjønn som skjønnsretten har foretatt, kan Høyesterett således ikke prøve. I den foreliggende sak knytter imidlertid rettsanvendelsesfeilen seg til et konkret punkt i lagmannsrettens verdsettelse, hvor Høyesterett uten å foreta noen bevisbedømmelse eller utøve noe skjønn kan slå fast at det uriktig er gjort et fradrag på maksimalt kr 160.000. Riktignok kan lagmannsrettens foran nevnte skjønnsmessige reduksjon av summen av enkeltpostene fra kr 2.607.000 til kr 2.400.000 bety at utslaget av den uriktige rettsanvendelsen er mindre, men det kan i alle fall ikke være større. Michelsen har som nevnt akseptert at feilen har ledet til en takst som er kr 160.000 for lav. Dermed vil det, slik jeg ser det, både representere unødvendige omkostninger og innebære en overflødig bruk av domstolene om odelsovertaksten skulle oppheves og deretter behandles på ny i lagmannsretten, som da i tilfelle som hovedregel skal sammensettes med ny skjønnsstyrer og andre skjønnsmenn, jf skjønnsloven §39. En stadfestelse av overtaksten med tillegg på kr 160.000 vil i dette tilfellet verken innebære noen bevisvurdering eller skjønnsutøvelse fra Høyesteretts side. Et slikt resultat ligger følgelig innenfor den kompetanse som retten har etter skjønnsloven §38 jf odelsloven §66. Jeg er etter dette kommet til at det må avsis dom i overensstemmelse med punkt 1 og 2 i Michelsens subsidiære påstand.
(7) Bjerkestrand og Sørby benyttet skogbruksakkyndig bistand for herredsretten. Lagmannsretten fant at honoraret til den sakkyndige for denne instans, på noe over kr 20.000, måtte godkjennes som en nødvendig utgift. Lagmannsretten uttalte i den forbindelse:
"Det må legges til grunn at bistanden fra forstkandidat Svenkerud før og under hovedforhandlingen ga de saksøkte og deres prosessfullmektig god hjelp til å foreta egne vurderinger, til å forme hensiktsmessige anførsler og til å foreta sin presentasjon til støtte for egen sak i herredsretten. Skogen på Torderud har et samlet areal på noe under 1000 da og den er fordelt på to teiger. Skogen har vekslende topografi, biotoper og driftsforhold, og det er uvanlig mye gammel og hogstmoden skog som må tas ut raskt. Disse spesielle forhold leder til at det også etter en objektiv vurdering av hvilken bistand de saksøkte hadde krav på, er rimelig å godkjenne utgiftene til forstlig bistand for herredsretten."
Bjerkestrand og Sørby benyttet den samme skogbruksakkyndige bistand for lagmanns retten. Inkludert et beløp på vel kr 6000 utgjorde omkostningene til sakkyndig bistand ved odelsovertaksten kr 29.398,75. Lagmannsretten fant at en så omfattende bistand ikke kunne anses som nødvendig. Retten tok ved sin vurdering utgangspunkt i hvilke utgifter som med rimelighet fortonte seg som nødvendige for denne saksøkte. Bjerkestrand og Sørby har erkjent at dette er et korrekt utgangspunkt, og det er jeg enig i.
Lagmannsretten fant under tvil at det, sett fra de saksøktes side, var en nødvendig utgift å ha forstkandidat Svenkerud til stede den første rettsdag under befaringen. Retten la vekt på at de saksøkte hadde ny prosessfullmektig for lagmannsretten. Utgiftene ble på denne bakgrunn fastsatt til kr 8000, et beløp som også inkluderte nødvendig forarbeide og reise- og oppholdsutgifter. Det arbeid som dermed ikke ble honorert, var blant annet en fremlagt skriftlig verdivurdering etter odelsloven §49, "herunder korrigeringer av verdivurderingen av skogdelen for forutsetninger som måtte ha endret seg siden den ble avgitt 29.9.95". Som en del av denne vurdering fulgte en særskilt verdivurdering foretatt av sivilagronom Syver Aalstad, som blant annet inneholdt en verdsettelse av dyrket jord og driftsbygning. Den vurdering av nødvendigheten av disse utgifter som lagmannsretten her har foretatt, har Høyesterett ikke grunnlag for å tilsidesette. Anken over lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse tas således ikke til følge.
(8) Med det resultat jeg er kommet til, kan det vanskelig sies at Bjerkestrand og Sørby i det vesentlige har fått medhold, jf skjønnsloven §54b. Anken har likevel delvis ført frem hva angår rettsanvendelsen ved takseringen av hogstmoden skog. Bjerkestrand og Sørby må ha krav på delvis dekning av sine saksomkostninger for Høyesterett hva dette punkt angår. Jeg viser til Dragsten og Vislie: Skjønnsloven side 346. Saksomkostningsbeløpet fastsettes skjønnsmessig til kr 35000. Dette beløp omfatter ankegebyr og andel av utlegg, til sammen avrundet til kr 20000. Utgifter til sakkyndig bistand i anledning skattespørs målet anses unødvendig og omfattes ikke.
Saksomkostningene for den resterende del av saken skal etter skjønnsloven §54b første ledd 3. punktum avgjøres etter reglene i tvistemålsloven §180 første ledd. Under henvisning til uttalelser i Ot.prp.nr.62 (1981-82) side 68 bør unntaksbestemmelsen i §180 første ledd in fine komme til anvendelse. Det tilkjennes således ikke saksomkostninger for denne del av saken.
Jeg stemmer for denne
dom:
1. Odelsovertaksten stadfestes, dog slik at det i taksten gjøres et tillegg på 160000 - etthundreogsekstitusen - kroner.
2. Til delvis dekning av saksomkostninger for Høyesterett betaler Aud Michelsen til Turid Bjerkestrand og Øystein Sørby 35000 - trettifemtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
Dommer Gussgard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Stang Lund: Likeså.
Dommer Skoghøy: Likeså.
Dommer Aasland: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
1. Odelsovertaksten stadfestes, dog slik at det i taksten gjøres et tillegg på 160000 - etthundreogsekstitusen - kroner.
2. Til delvis dekning av saksomkostninger for Høyesterett betaler Aud Michelsen til Turid Bjerkestrand og Øystein Sørby 35000 - trettifemtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.