HR-1998-46-K - Rt-1998-139
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-01-27 |
| Publisert: | HR-1998-00046-K - Rt-1998-139 (48-98) |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse, Midlertidig forføyning, Utkastelse, Husleierett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett LB-1997-02926 K, Høyesterett HR-1998-00046 K, jnr 11/1998 |
| Parter: | Runar Arild Johansen (advokat Knut Gillesen) mot Heidi Grundvig (advokat Erling Høyte) |
| Forfatter: | Matningsdal, Rieber-Mohn, kst dommer Lødrup |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-2, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §262, Tvistemålsloven (1915) §180, §404, Barneloven (1981) §44, §13-2, §15-1, §15-6, §15-7, §2-12, §3-3 |
Saken gjelder begjæring om midlertidig forføyning om fravikelse av boligeiendom, jf tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 15.
Heidi Grundvig, født xx.xx.1963, og Runar Arild Johansen, født xx.xx.1948, inngikk ekteskap i oktober 1988. Ektefellene opprettet 3 oktober 1988 ektepakt der det blant annet gikk frem at boligeiendommen gnr 41 bnr 44 i Røyken skulle være særeie for Heidi Grundvig. Eiendommen er en del av hennes tidligere barndomshjem.
Ektefellene ble separert 17 februar 1995 ved bevilling fra Fylkesmannen i Buskerud. Den 10 april 1997 flyttet Heidi Grundvig fra eiendommen, mens Runar Arild Johansen ble boende.
Den 23 juni 1997 inngav Heidi Grundvig begjæring om midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 15 til Drammen namsrett. I begjæringen ble det lagt ned påstand om at Runar Arild Johansen skulle tilpliktes å fravike boligeiendommen. Dessuten ble det lagt ned påstand om at han skulle forbys å forføye over eiendommen.
Uten muntlig behandling, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-7 annet ledd, avsa Drammen namsrett 26 juni 1997 kjennelse med slik slutning:
"1. Runar Arild Johansen må tåle forbud mot overdragelse, pantsettelse og annen form for rettslig forføyning over gnr. 41 bnr. 44 i Røyken kommune."
Drammen namsrett tok ved den skriftlige behandlingen ikke stilling til begjæringen om midlertidig forføyning for fravikelse.
Etter muntlig forhandling avsa Drammen namsrett 19 august 1997 kjennelse med slik slutning:
"1. Slutning punkt 1. i kjennelse av 26. juni 1997 i sak 1111/97 D stadfestes.
2. Runar Arild Johansen tilpliktes å fravike eiendommen gnr. 41 bnr. 44 i Røyken kommune.
3. Runar Arild Johansen tilpliktes å erstatte saksøker saksomkostninger med kr 24.510 innen 14 dager etter forkynnelse av denne kjennelsen."
Runar Arild Johansen påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett, som 1 desember 1997 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Drammen namsretts kjennelse av 19.8.1997 stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Runar Arild Johansen til Heidi Grundvig 5 000,- femtusen - kroner innen 2 - to - uker fra denne kjennelsens forkynnelse."
Runar Arild Johansen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg for så vidt gjelder kravet om fravikelse av eiendommen, jf Drammen namsretts kjennelse av 19 august 1997 punkt 2. Avgjørelsen om forbud mot rettslig forføyning over eiendommen er ikke påkjært.
Det anføres at kjæremålet gjelder lagmannsrettens rettsanvendelse. Lagmannsretten har feiltolket tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 litra a og b, samt tvangsfullbyrdelsesloven §13-2 annet ledd litra e.
Det vil medføre stor ulempe for Runar Arild Johansen dersom han må fravike eiendommen og finne ny bolig i dagens pressede marked. Dessuten vil det bli vanskeligere for ham å utøve samværsretten med partenes felles datter dersom boligen skal fravikes. Partene bor i dag like ved hverandre. Heidi Grundvig har intet faktisk behov for boligen. Det foreligger således ingen forføyningsgrunn etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-2.
Spørsmålet om eiendomsrett og vederlagskrav i forhold til boligen skal nå avgjøres av Drammen byrett. I påvente av denne avgjørelsen er Heidi Grundvig sikret ved at Runar Arild Johansen ikke kan forføye rettslig over boligeiendommen. Hovedformålet bak tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 litra a og b er derfor ikke oppfylt når det gjelder krav om fravikelse.
Runar Arild Johansen har lagt ned slik påstand:
"1. Borgarting lagmannsretts kjennelse av 1.12.97 oppheves for så vidt gjelder pkt. 2 i Drammen Namsretts kjennelse av 19.8.97.
2. Runar Arild Johansen tilkjennes sakens omkostninger for Høyesteretts Kjæremålsutvalg."
Heidi Grundvig gjør gjeldende at kjæremålet i realiteten er rettet mot lagmannsrettens skjønnsutøvelse, ikke mot rettsanvendelsen. Kjæremålet gjelder bevisvurderingen vedrørende hvilken ulempe fravikelsen representerer for Runar Arild Johansen, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 if. Lovens skjønnsmessige formuleringer innebærer at den vesentlige delen av rettsanvendelsen vil ligge på det helt konkrete planet. Denne delen av rettsanvendelsen er ikke gjenstand for videre kjæremål. Det vises i denne forbindelse til Tore Schei: Tvistemålsloven med kommentarer, bind II, side 363.
Runar Arild Johansen har dessuten vist til at fravikelse vil gjøre praktiseringen av samværsretten med datteren vanskeligere. Dette er et nytt bevisfakta som ikke kan påberopes ved videre kjæremål.
Subsidiært anføres at samværsretten ikke kan tillegges vekt ved avgjørelsen av kravet om fravikelse. Det vises til at utøvelsen av samværsretten bare har vært helt sporadisk. Faren har ikke praktisert regelmessig samvær med datteren slik han har plikt til etter barneloven §44.
Heidi Grundvig trenger eiendommen fordi hun må fraflytte nåværende bolig i nær fremtid. Runar Arild Johansen forvalter dessuten ikke eiendommen tilfredsstillende. Han har sagt opp forsikringen, slik at Heidi Grundvig har vært tvunget til å tegne ny forsikring uten å kunne nyte godt av eiendommen.
Heidi Grundvig har lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Heidi Grundvig tilkjennes sakens omkostninger med kr 3 500,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at saken gjelder et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, jf tvangsfullbyrdelsesloven §2-12 jf tvistemålsloven §404 første ledd nr 2 og 3.
Lagmannsrettens avgjørelse er basert på at Heidi Grundvig i kraft av ektepakten av 3 oktober 1988 eier eiendommen, og at Runar Arild Johansens krav på eiendommen ikke førte frem. Deretter uttaler lagmannsretten:
"Lagmannsretten konstaterer etter dette at kjæremotparten har sannsynliggjort sitt forføyningskrav, jfr. tvangsl. §15-1, jfr. §15-6. En er videre enig med kjæremotparten i at Johansens adferd i forbindelse med de forhold han nå er politianmeldt for, gir grunn til å frykte at det kan bli vesentlig vanskeligere for Heidi Grundvig å forfølge/gjennomføre kravet om å få tilbake boligen. Johansen har også tinglyst den nye ektepakten. Det er derfor nødvendig å få en midlertidig ordning, som både kan gi kjæremotparten og datteren boretten tilbake og samtidig forhindre at Johansen disponerer rettslig over eiendommen med risiko for ekstinksjon fra godtroende erverver. Vilkårene for å påby fravikelse er således oppfylt både etter tvangsl. §15-2 litra a og §13-2 annet ledds litra e, likesom det også foreligger sikringsgrunn for et disposisjonsforbud etter samme lovs §15-2 litra a og b."
For kravet om fravikelse påberopte Heidi Grundvig for namsretten som sikringsgrunn både tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 litra a og b. Namsretten begrunnet påbudet om fravikelse i litra b, mens lagmannsretten som nevnt direkte har vist til litra a samt §13-2 tredje ledd litra e. Den siste bestemmelsen var ikke påberopt verken for namsretten eller lagmannsretten.
Tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 litra a angir som sikringsgrunn at "saksøktes adferd gjør det nødvendig med en midlertidig sikring av kravet fordi forfølgningen eller gjennomføringen av kravet ellers vil bli vesentlig vanskeliggjort". I Ot.prp.nr.65 (1990-91) side 292 uttales det at denne bestemmelsen tilsvarer den tidligere tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr 1, mens litra b "hovedsakelig" tilsvarer §262 nr 2. I rettspraksis var det lagt til grunn at nr 1 ikke gav adgang til å foreta forføyninger som i sitt innhold falt sammen med hovedkravet, jf Rt-1973-767, Rt-1981-910 og Rt-1987-242. I denne saken er både hovedkrav og forføyningskrav at saksøkte - kjæremotparten - fraviker eiendommen. Selv om lagmannsretten ikke direkte gir uttrykk for sin tolking av §15-2 litra a, kan dens resultat således isolert sett indikere at avgjørelsen er basert på en uriktig tolking av lovforskrift.
Lagmannsretten har imidlertid innledningsvis i tillegg vist til at den har "kommet til samme resultat som namsretten og slutter seg til dens begrunnelse". Namsretten baserte som nevnt sin avgjørelse på §15-2 første ledd litra b. I sin avgjørelse har namsretten benyttet en begrunnelse som utvalget ikke finner nødvendig å sitere, men som det ikke kan se er basert på en uriktig tolking av lovforskrift. Når lagmannsrettens kjennelse leses i sammenheng og sammenholdes med namsrettens kjennelse, finner utvalget etter dette ikke at den er basert på uriktig tolking av lovforskrift.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Under henvisning til de forhold som er påpekt om oppbyggingen av lagmannsrettens avgjørelse tilkjennes det ikke saksomkostninger for kjæremålsutvalget, jf tvangsfullbyrdelsesloven §3-3 jf tvistemålsloven §180 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.