HR-1998-48-K - Rt-1998-142

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato:	1998-01-27
Publisert:	HR-1998-00048-K - Rt-1998-142 (49-98)
Stikkord:	Sivilprosess, Gjenopptagelse, Saksomkostninger
Sammendrag:
Saksgang:	Frostating Lagmannsrett LF-1996-00825 A, Høyesterett HR-1998-00048 K, jnr 390/1997
Parter:	Kjærende parter: John Anders Fiske Erling T Eggen (advokat Erling T Eggen). Fratrådte parter, fortsatt parter med hensyn til saksomkostningsspørsmålet: Ola Husby, Lars Bjørkhaug, Jo Rune Øyasæter, Odd Sandvik. Hjelpeintervenienter: Ola Husby, Lars Bjørkhaug, Jo Rune Øyasæter, Odd Sandvik, Ola Laksøyen (advokat Erling T Eggen) mot Orkdal Elverk (advokat Ola Fossvoll)
Forfatter:	Skåre, Coward, Matningsdal
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §180, §407, §172, §181, §373, §404, §412, §414

Saken gjelder spørsmål om gjenopptakelse av Frostating lagmannsretts dom av 15 juni 1994 i tvist mellom Orkdal Elverk og en rekke grunneiere om skader påført eiendommene ved oppdemning av Hostonvatnet og Ringavatnet.

På grunn av høy vannstand, tiltakende forsumping og skader på jord rundt vannene, tok ni grunneiere ut stevning mot Orkdal Elverk i 1990 med blant annet påstand om senking av vannene. De hevdet vannene var oppdemmet til et nivå over det som ble forutsatt ved konsesjonstildelingen i 1940.

Hoston/Ringavatnet i Orkdal har vært regulert i flere hundre år. I 1937 fikk Orkdal Elverk konsesjon på regulering av Hoston/Ringavatnet som magasin til bruk for kraftstasjon på Vormstad i Orkdal, og denne ble bygget i 1939. I forbindelse med konsesjonsbehandlingen ble det fastslått og forutsatt at den til da eksisterende demningen skulle ombygges "... med bibehold av den gamle opdemningshøide. Intet dyrket land vil ødelegges, men den gjennomsnittlige vannstand ville bli høyere enn før." Noen oppdemning ble det ikke gitt tillatelse til.

Orkdal herredsrett avsa dom i 1992. Retten fant ikke grunnlag for å senke vannene, men avsa dom for at Orkdal Elverk ikke hadde manøvrert demningen ved vannene etter forskriften når det var flom, ved ikke å åpne lukene.

Skade oppstått som følge av dette ble ansett erstatningsbetingende.

Grunneierne påanket dommen, og nedla påstand om at vannene skulle senkes med 30 cm.

Frostating lagmannsretts avsa 15 juni 1994 dom i saken med slik domsslutning:

"1. HRV i Hostonvatnet og Ringavatnet skal ligge på kote 196.90 etter nytt målesystem.

2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen betaler Orkdal Elverk saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten til Ola Husby, John Anders Fiske, Lars Bjørkhaug, Jo Rune Øyasæter, Ola Groeggen, Odd Sandvik og Erling T. Eggen i fellesskap med kr 210000,- - tohundreogtitusen - kroner."

Dommen innebar at vannene skulle senkes 18 cm.

Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 13 februar 1995 ble Orkdal Elverks anke til Høyesterett nektet fremmet etter tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 4, og grunneiernes motanke falt bort.

Den 11 oktober 1996 begjærte grunneierne, Ola Husby, John Anders Fiske, Lars Bjørkhaug, Jo Rune Øyasæter, Ola Groeggen, Odd Sandvik og Erling T. Eggen saken gjenopptatt for Frostating lagmannsrett på grunnlag av nye bevis. Bakgrunnen var at etter at lagmannsrettens dom var rettskraftig, iverksatte Orkdal Elverk ombygging av dammen. Grunneierne hevdet at man da fant restene av den gamle dammen, og at disse restene bekreftet en lavere oppdemning fra tidligere. Vedlagt begjæringen fulgte rapport utarbeidet av ingeniør Tore Mørch i juli 1996.

Under saken fratrådte Ola Husby, Lars Bjørkhaug, Jo Rune Øyasæter, Ola Groeggen og Odd Sandvik som ankeparter for lagmannsretten, men var fortsatt parter med hensyn til saksomkostningsspørsmålet. Da det sommeren 1997 angivelig ble oppdaget nye bevis i saken, meldte de seg senere sammen med Olav Laksøyen som hjelpeintervenienter til fordel for de to ankende grunneierne.

Den 6 oktober 1997 avsa Frostating lagmannsrett kjennelse med slik slutning:

"1. Kravet om at det i gjenopptakelsessaken skal avsies dom for at erstatning avgjøres ved skjønn, avvises.

2. Gjenopptakelsesbegjæringen forkastes for øvrig.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler John Anders Fiske, Erling T. Eggen, Ola Husby, Lars Bjørkhaug, Jo Rune Øyasæter, Ola Groeggen, Odd Sandvik og Olav Laksøyen, en for alle og alle for en, 37644,- - trettisjutusensekshundreogførtifire - kroner til Orkdal Elverk inne 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse, men likevel slik at Ola Groeggen ikke skal betale mer enn 12548,- - tolvtusenfemhundreogførtiåtte - kroner og Olav Laksøyen ikke skal betale mer enn 25096,- - tjuefemtusenognittiseks - kroner."

Pkt 2 i slutningen bygger på tvistemålsloven §412 første ledd 2. punktum.

John Anders Fiske og Erling T Eggen har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg for så vidt gjelder pkt 2 og 3. I relasjon til saksomkostningsavgjørelsen er også Ola Husby, Lars Bjørkhaug, Jo Rune Øyasæter og Odd Sandvik kjærende parter. Disse er også hjelpeintervenienter for de kjærende parter.

Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling og lovanvendelse.

Grunneierne anfører at gjenopptakelsessaken ikke er blitt forsvarlig opplyst fordi lagmannsretten ikke foretok åstedsbefaring.

I tillegg til Mørchs rapport la grunneierne frem ni bevis for at overreguleringen av vannene var betydelig mer enn det som ble lagt til grunn i lagmannsrettens dom. To av bevisene var nye siden 1994. Mørchs rapport foranlediget at grunneierne undersøkte de øvrige i detalj, da disse kom i et nytt lys, og ingeniør Mørch fremla ytterligere en rapport.

Bevisene var knyttet til dammens konstruksjon, til manglende merking av lovlig vannstand, til uforklarlig økning i strømproduksjonen fra 1954, til betydelig skade på omkringliggende grunn og til øvrige funn som kunne påvises i terrenget. Det ville derfor vært naturlig at retten holdt åstedsbefaring for å få et komplett bilde av fakta ved konkrete påvisninger og forklaringer på stedet.

Det gjøres gjeldende at manglende åstedsbefaring er en saksbehandlingsfeil som har påvirket resultatet.

Det hevdes videre å være en saksbehandlingsfeil at tre sentrale vitner som grunneierne hadde påberopt seg, ikke ble innkalt av lagmannsretten. Dette har også bidratt til det uriktige resultatet.

Lagmannsretten har lagt til grunn at lukkede grøfter som nå er påvist, er anlagt under HRV. Dette bygger på en hypotese, som ikke er understøttet av noen bevisføring, og som ligger utenfor partenes anførsler.

Da lagmannsrettens avgjørelse bygger delvis på uriktig forståelse av dette nye beviset, er dette er en saksbehandlingsfeil som må føre til opphevelse av kjennelsen.

Lagmannsretten har videre misforstått de kjærende parters anførsel vedrørende to drensrør ved vannkanten, som ligger under nåværende HRV.

Retten har kommet til at "Drensrør legges så lavt som praktisk mulig. Det er ikke påfallende om utløpet ligger under HRV".

Retten har her bygget på en fremstilling av faktum som ikke er påberopt av noen part. Også dette er en saksbehandlingsfeil som har bidratt til uriktig resultat.

Det anføres videre at lagmannsrettens drøfting av bevisene er mangelfull. Etter bestemmelsene i tvistemålsloven §407 første ledd nr 6, skal de nye bevis drøftes sammen med det som tidligere er fremført i saken. Men på dette punktet er lagmannsrettens kjennelse så knapp at det ikke er mulig å lese om, og eventuelt i hvilken utstrekning, en slik vurdering er foretatt.

Grunneierne hevder også at lagmannsretten har anvendt tvistemålsloven §407 første ledd nr 6 uriktig. Det gjøres gjeldende at de nye bevis i tillegg til Mørchs rapport, må taes med i en totalvurdering som omfatter samtlige bevis, og det som for øvrig er fremført i saken på dens tidligere stadier.

Vurderingen av fakta, slik de fremstiller seg nå, vil etter en totalvurdering åpenbart medføre et annet resultat.

Det er ikke riktig å sortere bevisene i tre kategorier, Mørchs rapport, tidligere fremførte bevis, og nye bevis, slik lagmannsretten har gjort.

Lagmannsretten har konkludert med at Mørchs rapport ikke er tilstrekkelig til å begrunne saken gjenopptatt, og at de øvrige bevisene da heller ikke hver for seg er tilstrekkelig. Dette gir uttrykk for en uriktig lovanvendelse.

Grunneierne gjør dernest gjeldende at tvistemålsloven §407 siste ledd om tidligere kunnskap om "vedkommende" omstendighet som hinder for gjenopptakelse, gjelder det som påberopes som grunnlag for begjæringen. Når den nye omstendighet, som her, setter tidligere anførsler og fremførte bevis i et nytt lys, hvoretter disse utdypes i forhold til det som opprinnelig er fremlagt i saken, ville det være galt om slik utdyping skulle være til hinder for at bevisene senere tas i betraktning for å klarlegge sakens faktum. En sentral del av rettens arbeid etter tvistemålsloven §407 blir jo å avklare hva som er sakens faktum.

Grunneierne hevder kjennelsen gir uttrykk for feil lovanvendelse på dette punktet, og at dette må føre til opphevelse.

Når det gjelder saksomkostningene, anfører grunneierne at det kan legges Elverket til last at det er kommet til sak. For grunneierne er det kun domstolene som har kunnet fungere som kontrollinstans, da Elverkets styre ikke på noe tidspunkt kan sees å ha tatt initiativ til å klarlegge faktum omkring bruken av Hoston/Ringavatn som magasin. Unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd skulle derfor vært anvendt.

Grunneierne har nedlagt slik påstand:

"A: Prinsipalt:

1. Frostating Lagmannsretts kjennelse, datert 6. oktober 1997 i sak nr. 96/00825A, oppheves og hjemvises til ny behandling.

2. De kjærende parter tilkjennes sakens omkostninger.

B: Subsidiært: Hver av partene dekker sine omkostninger i forbindelse med begjæringen om gjenopptakelse."

Orkdal Elverk har anført at Frostating lagmannsretts saksbehandling, bevisvurdering og lovanvendelse er korrekt.

Gjenopptakelsesspørsmålet har fått en særdeles grundig behandling gjennom omfattende skriftlig saksforberedelse i lagmannsretten. Det er Elverkets standpunkt at partene har fått god anledning til å presentere sine synspunkter. Den begrensningen i antall vitner som lagmannsretten foretok, var rimelig på bakgrunn av hva som var det sentrale spørsmålet i gjenopptakelseskravet. Det var heller ikke noe nytt som kunne tilføres saken gjennom åstedsbefaring, idet alt som fortsatt kunne observeres var forhold som kunne vært gjort gjeldende tidligere, og som i hovedsak også var gjort gjeldende tidligere.

Når det gjelder bevisvurderingen og lovanvendelsen vises det til lagmannsrettens drøftelse.

Når det gjelder spørsmålet om saksomkostninger, anfører Elverket at det ikke er grunn til å fravike hovedregelen i tvistemålsloven. Spørsmålet må vurderes utelukkende på grunnlag av gjenopptakelsessaken, og det er uriktig å trekke inn sakens forhistorie som begrunnelse for at tvistemålsloven §172 annet ledd skal anvendes.

Orkdal Elverk har nedlagt slik påstand:

"1. Kjæremålet forkastes.

2. Orkdal Elverk tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett."

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det har full kompetanse i saken.

Da kjæremålet er begrenset til lagmannsrettens saksbehandling og lovanvendelse, er det ikke aktuelt å prøve lagmannsrettens bevisvurdering.

Men i forhold til et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse eller tvistemålsloven §404 nr 3 bare omfatter "tolkningen av en lovforskrift", kan utvalget i denne saken også prøve lagmannsrettens konkrete rettsanvendelse.

Innledningsvis understrekes det at tvistemålsloven §407 annet ledd 2. punktum oppstiller begrensninger i hvilke bevis som kan påberopes som grunnlag for gjenopptakelse. Det må gjøres "sandsynlig, at han ikke har kjendt til vedkommende omstændighet og hat adgang til at gjøre den gjældende under behandlingen av saken i samme instans eller gjennem anke eller kjæremaal, og at han uten egen skyld er forblit ubekjendt med den eller blit hindret fra at gjøre den gjældende". Som grunnlag for gjenopptakelse kan det dermed ikke påberopes bevis som vedkommende burde ha fremskaffet tidligere. Dette gjelder, som lagmannsretten for øvrig påpeker, for de fleste bevis som er påberopt i anledning begjæringen om gjenopptakelse. Denne begrensningen har sentral betydning ved vurderingen av hvilke krav som kan stilles til lagmannsrettens saksbehandling.

Kjæremålsutvalget kan ikke se at det var feil av lagmannsretten ikke å foreta åstedsbefaring. I realiteten var det bare nivelleringen av den påståtte demningen fra 1940 som utgjorde noe nytt bevis som ikke måtte avskjæres etter §407 annet ledd 2. punktum. På grunn av støpearbeidene ettersommeren 1996 hvor funnene ble skjult, ville ikke en befaring kunne gi noe inntrykk i tillegg til det som fremgikk av Mørchs rapport. Også for de andre fremlagte bevisene måtte åstedsbefaring fremstå som lite sentralt. Dette gjelder f eks for drensrøret på veien Kusætra - Gimsan, hvor laveste punkt ligger noe under HRV i henhold til lagmannsrettens dom. For vurderingen av dette beviset var nivelleringsresultatet det sentrale.

Utvalget kan heller ikke se at det var noen saksbehandlingsfeil å unnlate å innkalle advokat Herrem og sivilingeniør Stabbursvik til bevisopptaket.

Herrem kunne neppe forklare seg om annet enn hva som foregikk før den nye demningen ble støpt. Stabbursvik, som ikke hadde hatt noen direkte befatning med saken bortsett fra at grunneierne hadde ønsket at han skulle undersøke den påståtte demningen fra 1940, kunne for sin del vanskelig tilføre retten, som var satt med fagkyndige meddommere, nevneverdig nytt.

Det kan heller ikke regnes som noen relevant saksbehandlingsfeil om lagmannsretten eventuelt har misforstått anførselen vedrørende en grøft som var åpnet, og hvor nivået skal ligge 27 cm under HRV. Dette er et forhold som partene hadde foranledning til å undersøke før saken ble pådømt av lagmannsretten, og som dermed etter tvistemålsloven §407 annet ledd 2. punktum er avskåret som grunnlag for gjenopptakelse.

Tilsvarende gjelder for den påståtte misforståelsen med hensyn til drensrør på veien Kusætra - Gimsan, hvor lagmannsretten skal ha oversett at drensrøret i 1977 ble lagt 30 cm høyere enn tidligere. At dette røret ble nivellert i 1997, medfører ikke at det blir et nytt bevis som kan påberopes.Utvalget kan heller ikke se at det foreligger noen mangelfull drøftelse av Mørchs første rapport vedrørende damkonstruksjonen.

Lagmannsretten drøfter historikken for demningen over nærmere to sider og siterer i den forbindelse utdrag av tidligere rapporter om utbedring av demningen samt tidligere elverksjef Haugsets vitneforklaring. På denne bakgrunn konkluderer lagmannsretten med at den betongflaten som Mørch nivellerte, ikke er demningen fra 1940. Det var da ikke grunn til å gå nærmere inn på rapporten.

De kjærende parter kan heller ikke gis medhold i at lagmannsretten ikke har foretatt en tilstrekkelig vurdering av nye bevis i forhold til hva som tidligere var fremlagt. Hovedbeviset, Mørchs første rapport med nivellering av hva han mente var demningen fra 1940, hadde lagmannsretten som nevnt kommet til var basert på et uriktig faktum. På denne bakgrunn måtte det være tilstrekkelig at lagmannsretten uttaler at "de påberopte nye omstendigheter og bevis, sammenholdt med det som tidligere har vært fremført i saken, åpenbart er utilstrekkelige til at de åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse".

Heller ikke kjæremålet over lagmannsrettens lovanvendelse kan føre frem. Gjenopptakelse etter tvistemålsloven §407 første ledd nr 6 er betinget av at "der oplyses en ny kjendsgjerning eller skaffes frem et nyt bevis, som alene eller i forbindelse med det, som tidligere er fremført, aapenbart maatte ha medført en anden avgjørelse". Når lagmannsretten hadde konkludert med at det eneste reelle nye beviset som ikke måtte settes til side med hjemmel i annet ledd annet punktum, var basert på et uriktig faktum, var det i realiteten ikke påberopt noe nytt bevis som kunne subsumeres under §407 første ledd nr 6. På denne bakgrunn kunne lagmannsretten ha begrenset seg til å vise til annet ledd annet punktum for de øvrige bevis.

Også kjæremålet over omkostningsavgjørelsen må forkastes. Om saksomkostningene uttaler lagmannsretten:

"Gjenopptakelsesbegjæringen har vært forgjeves. Etter prinsippet i tvistemålsloven §180 første ledd ilegges grunneierne omkostningene ved behandlingen av saken. Lagmannsretten finner ikke at det foreligger særlige omstendigheter som bør føre til fritakelse for erstatningsplikten."

Etter tvistemålsloven §181 annet ledd kan utvalget prøve om denne avgjørelsen er "i strid med loven". I kjæremålet forutsettes det at omkostningsspørsmålet reguleres av §172 og at unntaksregelen i annet ledd skulle vært anvendt.

Kjæremålsutvalget kan ikke se at det var "i strid med loven" å avgjøre saksomkostningene etter §180. Tvistemålsloven inneholder ikke noen bestemmelse som direkte regulerer spørsmålet, men i Rt-1963-56 viser kjæremålsutvalget til §180 annet ledd jf §172 annet ledd i et tilfelle hvor det ble fritatt for omkostningsansvar i en sak hvor en beslutning om å nekte henvisning av en anke ble tillatt gjenopptatt.

Videre nevnes at i teorien har det vært antatt at §180 må anvendes analogisk. Det vises til Alten, Tvistemålsloven med kommentar side 199, Schei, Tvistemålsloven med kommentarer, bind I side 385 og Hov, Rettergang i sivile saker side 637. Alle forfatterne viser til en avgjørelse som er gjengitt i kort referat i Rt-1932-719 hvor kjæremålsutvalget i et tilsvarende tilfelle tilkjente saksomkostninger. I referatet heter det at "Med hensyn til omkostningsspørsmaalet henvistes til tvistemaalsloven §414 2net ledd og §180 samt til Altens kommentar anm. 4 til §180". Dette utsagnet er ikke i samsvar med avgjørelsen, hvor det utelukkende heter at "Saksomkostninger finnes selskapet å burde tilsvare Krigsforsikringen".

Men det tilføyes at Alten allerede i førsteutgaven av sin kommentarutgave fra 1924 inntok det standpunktet som er gjengitt i sitatet foran. Selv om standpunktene i teorien kan være påvirket av omtalen i Retstidende, har de likevel vekt.

I tillegg til ovennevnte vil kjæremålsutvalget tilføye at §180 gir den mest nærliggende parallellen. Tvistemålsloven §180 første ledd regulerer direkte de ordinære rettsmidlene anke og kjæremål, og det er da ikke unaturlig å anvende §180 analogisk på det ekstraordinære rettsmidlet gjenopptakelse. Det var derfor riktig av lagmannsretten å anvende §180. Når lagmannsretten tilkjenner omkostninger etter denne bestemmelsen, kreves det ikke noen særskilt begrunnelse for hvorfor unntaksbestemmelsen ikke anvendes, jf Rt-1966-1394. Men i dette tilfellet viser kjennelsen at lagmannsretten uttrykkelig har vurdert om det burde gjøres unntak.

Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.

Kjæremålsmotparten har krevd seg tilkjent saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Utvalget finner at omkostninger må tilkjennes med kr 2 000.Kjennelsen er enstemmig.

Slutning :

1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.

2. John Anders Fiske, Erling T Eggen, Ola Husby, Lars Bjørkhaug, Jo Rune Øyasæter, Odd Sandvik og Ola Laksøyen pålegges en for alle og alle for en å erstatte Orkdal Elverk saksomkostninger for behandlingen i Høyesteretts kjæremålsutvalg med 2 000 - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.