HR-1998-5-A - Rt-1998-29
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-01-22 |
| Publisert: | HR-1998-00005-A - Rt-1998-29 (7-98) |
| Stikkord: | Ekspropriasjonsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1998-00005 B, nr 144/1997 |
| Parter: | Oslo kommune (Kommuneadvokaten v/advokat Pål Dalene - til prøve) mot Staten v/Samferdselsdepartementet v/Statens vegvesen (Advokat Helge Skaaraas) |
| Forfatter: | Gussgard, Flock, Oftedal Broch, Gjølstad, Bugge |
| Lovhenvisninger: | Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §6, §5, Plan- og bygningsloven (1985) §31, §85, Tvistemålsloven (1915) §180, Skjønnsprosessloven (1917) §54b, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50, §4, §25 |
Spørsmålet i saken er om Oslo kommune har krav på erstatning fra Statens vegvesen for bruk av regulert friområde som riggtomt i forbindelse med vegarbeider.
I januar 1995 ble det inngått avtale mellom Oslo kommune som grunneier og Statens vegvesen ved vegsjefen i Oslo om bruk av 520 m2 av gnr 29 bnr 62 og 320 m2 av gnr 29 bnr 306 i Oslo som riggområde. Arealene skulle benyttes i forbindelse med bygging/ utbedring av riksveg 150 (Store Ringvei), kryss ved Radiumhospitalet. Bruksretten ble anslått å skulle vare i 15 måneder. Arealene skulle tilbakeleveres "tilsådd og med en tilrettelagt standard tilsvarende det arealet hadde ved beslagleggelsen". Partene kom ikke til enighet om noe vederlag, og etter avtalen skulle dette da fastsettes ved skjønn etter vanlige ekspropriasjonsrettslige prinsipper.
Den største parsellen var en del av et areal regulert til friområde ved reguleringsplan stadfestet 18 oktober 1974 og var opparbeidet som friområde/turvei. Den inngikk i turveisystemet fra Ringveien opp gjennom Mærradalen. Den minste parsellen var regulert til samme formål ved den reguleringsplan som gjaldt for den aktuelle utbedring av riksveg 150, gjeldende fra 24 juni 1993. Tidligere var parsellen uregulert, men hadde i lang tid vært avsatt til turvei som del av et turveisystem ned til Frognerparken.
Staten påstevnet skjønn til fastsettelse av erstatning for bruksretten til disse arealene og samtidig for et areal som var vedtatt ekspropriert fra en annen grunneier til veganlegget. Behandlingen av denne sistnevnte del av skjønnsbegjæringen har ingen betydning for det spørsmål som skal avgjøres av Høyesterett, og omtales ikke nærmere.
Oslo byrett avhjemlet skjønnet 15 september 1995. Erstatningen for bruksretten til Oslo kommunes arealer - takst nr 2 - ble fastsatt til 0. Kommunen begjærte overskjønn. Borgarting lagmannsrett avhjemlet overskjønnet 17 januar 1997. Heller ikke lagmannsretten fant grunnlag for kommunens erstatningskrav. Lagmannsrettens utgangspunkt var at erstatningsfastsettelsen ville bero på hvilken fremtidig utnyttelse som var påregnelig på det aktuelle tidspunkt - 1 desember 1995. Reguleringen til friområde måtte legges til grunn for denne vurderingen. Kommunen hadde ikke fremlagt noe som viste at friområdene hadde vært etterspurt av andre enn Statens vegvesen, og noen omsetningsverdi - noe marked for utnyttelse av friområdene - ble ikke ansett å foreligge. Opplysninger om at kommunen hadde inngått en rekke avtaler om utleie av riggtomter mot vederlag ble ikke tillagt vekt.
Oslo kommune har påanket denne avgjørelsen til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen og saksbehandlingen - skjønnsgrunnene.
Kommunens anførsler kan sammenfattes slik:
Staten skulle bruke arealene til rigg. Det skulle plasseres maskiner, materialer og en rekke brakker til bruk for arbeidstakere der. Dette var en lovlig tomtebruk. Arealene ligger innenfor kommunens byggesone der det er stor etterspørsel etter tomter til ulike formål. Etterspørsel etter riggtomter er bare et eksempel på dette. Som de fremlagte oversikter viser, driver kommunen en ganske omfattende utleie til riggformål. Selv om det er lite ønskelig fra kommunens side, tillates det etter omstendighetene også at regulerte friområder tas i bruk til dette formål. For å kunne kreve erstatning for statens bruk av arealene, må det være unødvendig å påvise at nettopp disse rent faktisk har vært etterspurt til riggformål. Slik bruk må generelt anses påregnelig.
Lagmannsretten har uriktig lagt til grunn at reguleringsformålet er avgjørende for erstatningsfastsettelsen. Reguleringen til friområde stengte ikke for midlertidig bruk til rigg, jf plan- og bygningsloven av 14 juni 1985 §31 første ledd og §85 annet ledd. Planen kan da ikke få betydning for erstatningsfastsettelsen. Den kan heller ikke legges til grunn der det eksproprieres til et annet formål enn det planen forutsetter. Vegvesenets bruk av arealet som tomt må være avgjørende for erstatningsspørsmålet etter ekspropriasjonserstatningsloven av 6 april 1984 §5. Når kommunen kan påvise at bruken er lovlig og påregnelig, uavhengig av reguleringsplanen, må denne bruken legges til grunn.
I noen tilfelle der bruk av areal til rigg er nødvendig i forbindelse med utbygging, foretas regulering i tidsrekkefølge i henhold til plan- og bygningsloven §25 siste ledd siste punktum. Dette innebærer at arealet går over fra å være regulert til riggformål til et annet angitt reguleringsformål etter en bestemt tid, eller når nærmere angitte vilkår er oppfylt. Det er ingen grunn til at spørsmålet om erstatning for bruk av areal til rigg skal vurderes forskjellig, avhengig av om det er regulert til friområde eller er midlertidig regulert til riggformål. Konsekvensen av en forskjell i erstatningsvurderingen vil være at kommunen i det enkelte tilfellet går veien om en midlertidig regulering til riggformål.
Kommunen finner støtte for sine generelle synspunkter i uttalelser fremsatt i Innst.O.nr.65 (1996-97) i forbindelse med endringen 19 juni 1997 i ekspropriasjonserstatningsloven §6, og i en uttalelse av 8 oktober 1997 fra Justisdepartementets lovavdeling til samtlige departementer og regjeringsadvokaten om lovendringen. Utviklingen må sies å gå i retning av å legge større vekt på det formål eksproprianten vil realisere.
Rt-1976-1362 (Eikeland) er trukket frem som eksempel på at Høyesterett ikke alltid har krevd økonomisk tap for å tilkjenne erstatning. Tilsvarende synspunkter som var fremme der, bør etter kommunens mening føre til at staten tilpliktes å betale erstatning/ vederlag for bruken av arealene. Reelle hensyn tilsier dette. Kommunen erverver friområder hovedsakelig etter strøkspris. Det er urimelig at staten skal kunne bruke disse arealene vederlagsfritt. I så fall vil det bli et økt press på friområder til riggbruk. De som ikke har direkte ekspropriasjonsrett, slik som vegvesenet har etter vegloven av 21 juni 1963 §50 første ledd, vil måtte betale for bruken. Slik forskjellsbehandling er urimelig. Det formuesgodet som ligger i å kunne utnytte arealene, er overlatt til staten, og det må staten betale et vederlag for.
Lagmannsretten har ikke tatt stilling til om den verdien arealene hevdes å ha hatt, skyldtes ekspropriasjonstiltaket. Høyesterett kan da ikke prøve statens anførsel om dette. Verdien ligger for øvrig i beliggenheten, ikke i ekspropriasjonstiltaket.
Overskjønnet må i alle tilfelle oppheves på grunn av mangelfulle og dels uklare skjønnsgrunner. Det fremgår ikke at lagmannsretten har tatt standpunkt til alle kommunens anførsler, særlig gjelder dette anførslene knyttet til påregnelig bruk og betydningen av annen dokumentert riggleie. Overskjønnets bemerkninger om forhandlingsmaksimen er uklare.
Oslo kommune har nedlagt slik påstand:
"1. Borgarting lagmannsretts overskjønn oppheves så langt det er påanket, og saken hjemvises til ny behandling i lagmannsretten for tnr. 2.
2. Oslo kommune tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten og for Høyesterett."
Statens anførsler kan sammenfattes slik:
Det er ingen feil ved lagmannsrettens rettsanvendelse. Det er lagt til grunn at kommunen ikke har lidt noe økonomisk tap ved den bruksrett Statens vegvesen fikk. Det ble ikke dokumentert for lagmannsretten at arealene var etterspurt av andre enn vegvesenet. De hadde ingen alternativ økonomisk verdi. Det var da ikke grunnlag for noen erstatning. Bevisvurderingen kan Høyesterett ikke prøve. Skjønnsgrunnene må anses tilstrekkelige til at rettsanvendelsen kan prøves.
Staten har vist til de faktiske forhold i saken, til ekspropriasjonserstatningsloven §4, §5 og §6, til lovens forarbeider og til sentral rettspraksis. Etter §5 tredje ledd skal det ikke tas hensyn til verdiendringer som følger av ekspropriasjonstiltaket. Omdisponeringen til bruk som riggareal var en konsekvens av veiutbyggingen, og riggbruken skal det da ses bort fra. Erstatningsspørsmålet kan ikke komme i noen annen stilling om kommunen hadde gjort bruk av adgangen til regulering i tidsrekkefølge.
At det er en generell etterspørsel etter tomter i det området der arealene ligger, kan ikke få betydning når det ikke er aktuelt med en omregulering av friområdene til utbyggingsformål. Bruken som riggtomt fremstår ikke som noe alternativ til annen økonomisk utnyttelse av arealene. At det er etterspørsel etter riggtomter andre steder i kommunen, kan ikke ha betydning, jf Rt-1993-166 (Sukkevann).
Verken rettspraksis eller reelle hensyn kan begrunne at kommunen skal tilkjennes erstatning fordi staten oppnår en tilfeldig fordel ved å kunne bruke arealene uten å betale noe for dette. Høyesterett har i flere dommer avvist å tilkjenne erstatning ut fra et vederlagssynspunkt eller rimelighetsbetraktninger. Det er vist til Rt-1963-1288 (Tokke-Vinje), Rt-1991-1157 (Hovemoen), Rt-1993-166 (Sukkevann) og til Rt-1993-496 (Bamble). Eikelandsdommen gjelder et særtilfelle og kan ikke gi grunnlag for kommunens krav.
Staten v/Samferdselsdepartementet har nedlagt slik påstand:
"1. Borgarting lagmannsretts overskjønn av 17.01.97 stadfestes så langt det er påanket.
2. Oslo kommune tilpliktes å erstatte Staten v/Samferdselsdepartementet v/Statens vegvesen v/ vegsjefen i Oslo sakens omkostninger for Høyesterett."
Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.
Jeg forstår kommunen slik at det anføres to grunnlag for at dens krav om erstatning for statens bruk av friområdene burde vært tatt til følge. Det ene baseres på alminnelige ekspropriasjonsrettslige prinsipper, slik disse følger av ekspropriasjonserstatningsloven og den rettspraksis vi har på dette området. Det andre begrunnes i rene vederlagssynspunkter med støtte i reelle hensyn og avgjørelsen i Rt-1976-1362 - Eikelandsdommen. Det første er kommunens hovedgrunnlag, og jeg starter med det.
Kommunen hevder at når arealene rent faktisk skulle benyttes til rigg - som i realiteten er et tomteformål - må dette legges til grunn ved erstatningsfastsettelsen når slik bruk var lovlig og generelt påregnelig. For å anse bruken påregnelig må det etter kommunens mening være tilstrekkelig at det er et generelt behov for riggarealer, og at kommunen til stadighet leier ut areal til rigg andre steder i kommunen. Jeg kan ikke være enig i dette syn.
Hva enten en tar utgangspunkt i ekspropriasjonserstatningsloven §5 eller §6, skal erstatningen fastsettes ut fra den utnyttelse som det er reelt grunnlag for etter forholdene på stedet. Spørsmålet er da hvilken bruk av arealene som var påregnelig på kommunens hånd.
Arealene er regulert til friområder. Reguleringsplanens betydning for den bruk kommunen kunne gjøre av arealene, følger av plan- og bygningsloven §31 første ledd. Etter bestemmelsen er en reguleringsplan straks bindende for byggetiltak som omtalt i nærmere angitte paragrafer i loven, og grunnen kan for øvrig ikke tas i bruk til formål som vil vanskeliggjøre gjennomføring av planen. En friområderegulering stenger imidlertid ikke for all endret bruk. §31 første ledd viser ikke spesielt til bestemmelsen i §85 om plassering av midlertidige konstruksjoner og anlegg. Partene er enige om at bruken til rigg i henhold til dette var lovlig. Avtale med kommunen som grunneier forelå, nødvendig samtykke etter lovens §85 annet ledd skal anses gitt, og bruken vanskeliggjorde ikke gjennomføring av planen.
Kommunen anførte ikke for lagmannsretten at arealene ga noen økonomisk avkastning da vegvesenet kom inn i bildet. Heller ikke at det var grunnlag for en fremtidig påregnelig avkastning i form av utleie til andre som ønsket arealet til rigg eller til andre formål, eller at det kunne være tale om omregulering eller annen bruk på grunnlag av dispensasjoner. Det eneste kommunen i denne forbindelse bygde på, var at utleie til rigg var aktuelt for en del andre kommunale eiendommer. Jeg kan ikke se at det er noen feil ved lagmannsrettens rettsanvendelse når den er kommet til at dette ikke kan begrunne at utleie til rigg var påregnelig for de arealene saken gjelder. Påregnelighetsvurderingen må knyttes til de aktuelle arealene. Behov for riggarealer oppstår i tilknytning til det enkelte byggetiltak, og riggen plasseres i alminnelighet så nær byggeplassen som mulig. Et generelt behov for riggarealer for ulike byggetiltak i Oslo tilfredsstiller ikke kravet til påregnelighet når det gjelder bruken av de arealer saken gjelder.
Når det ikke var grunnlag for noen økonomisk utnyttelse av arealene på kommunens hånd, måtte resultatet etter ekspropriasjonserstatningsloven bli at det ikke skulle tilkjennes noen erstatning. Det var ikke oppstått noe tap å erstatte. Lovens §5 tredje ledd, som gjelder tilsvarende for erstatning etter §6, stenger for å tilkjenne en erstatning ut fra den økonomiske verdi arealene fikk gjennom vegvesenets egen bruk til rigg.
Jeg bemerker at jeg ikke kan se at erstatningsspørsmålet ville ha kommet i noen annen stilling dersom arealet var blitt regulert til riggformål som en midlertidig ordning i forbindelse med utbygging i området, for deretter å være regulert til friområde, jf plan- og bygningsloven §25 siste ledd siste punktum. Dette ville ikke endret påregnelighetsvurderingen.
Jeg går da over til det andre grunnlaget for kommunens krav - vederlagssynspunktet.
Det er et hevdvunnet prinsipp i vår ekspropriasjonserstatningsrett at en ekspropriat bare skal ha erstatning for det økonomiske tap vedkommende lider som følge av inngrepet. Dette er ikke uttrykkelig sagt i ekspropriasjonserstatningsloven, men fremgår av bestemmelsene om utmåling av erstatningen og er klart uttalt i lovens forarbeider. Jeg viser til Ot.prp.nr.50 (1982-83) side 53 der det i forbindelse med omtale av lovens §5 blant annet heter:
"Det er imidlertid viktig at skjønnsretten i den forbindelse ikke taper av syne at ekspropriaten bare har krav på erstatning for sitt økonomiske t a p som følge av ekspropriasjonen. Ekspropriaten har bare krav på erstatning for den salgsverdi som ut fra de kriterier som er gjennomgått ovenfor, faktisk kunne ha vært oppnådd dersom ekspropriasjonen ikke hadde skjedd. Dette er et generelt vilkår som gjaldt så vel før, jfr. utredningen 83, som etter at vi fikk den nye ekspropriasjonserstatningsloven og som også vil gjelde etter lovutkastet i proposisjonen".
Vi har en langvarig og omfattende rettspraksis som understreker kravet om at det må foreligge et økonomisk tap for at erstatning kan tilkjennes. De dommene jeg har nevnt under gjengivelsen av statens anførsler, er eksempler på dette, med unntak for Eikelandsdommen. I denne dommen heter det blant annet:
"Som jeg ser det, er det en etablert rettsregel at det ved tvangsavståelse av rett til å bruke anlegg og innretninger skapt ved kapital- og arbeidsinnsats også skal betales erstatning for selve bruken. Jeg finner imidlertid grunn til å presisere at det må dreie seg om foretatte investeringer som har verdi, og verdi utenom den som er skapt ved ekspropriasjonsformålet. Det må dreie seg om bruksrett til et kapitalgode som representerer en aktuell økonomisk verdi uavhengig av hva eksproprianten ut fra sitt aktuelle behov kunne være villig til å betale."
I dommen er det vist til en rekke lovbestemmelser som fastsatte et vederlag ved tvangsinngrep. I en senere høyesterettsavgjørelse - Rt-1993-496 (Bamble) - uttalte førstvoterende at han forsto dommen slik at det var disse lovbestemmelsene som utgjorde grunnlaget for at det ble ansett som en etablert rettsregel at det ved tvangsavståelse skulle betales for selve bruken. Bambledommen gjaldt blant annet avståelse av et veianlegg til kommunen. Rettighetshaverne skulle fortsatt kunne bruke veien, og det var ikke anført at avståelsen medførte noe økonomisk tap, men det ble krevet et vederlag. Høyesterett fant at forholdene her lå annerledes an enn i Eikelandsdommen, og noe vederlag ble ikke tilkjent.
Også vår sak ligger annerledes an enn i Eikelandsdommen. Et erstatningskrav kan ikke bygges direkte på denne dommen, i og med at det bare er selve grunnverdien som er basis for kommunens krav. Jeg kan ikke se at de reelle hensyn som er påberopt fra kommunens side, kan begrunne et fravik fra den helt grunnleggende rettssetning om at ekspropriaten bare har krav på dekning av sitt økonomiske tap. Den nye bestemmelsen som i 1997 er tilføyd i ekspropriasjonserstatningsloven §6 første ledd, gjelder avståelse av ressurser som det ikke er tale om i vår sak.
Det følger av min vurdering av saken at jeg anser lagmannsrettens premisser tilstrekkelige til at rettsanvendelsen kan prøves, og at anken ikke kan føre frem.
Etter skjønnsloven §54b første ledd siste punktum reguleres spørsmålet om saksomkostninger av tvistemålsloven §180 første ledd. Jeg finner at staten må tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett etter hovedregelen i denne bestemmelsen. Omkostningene fastsettes til kr 82 110, herav kr 4 110 for utgifter.
Jeg stemmer for denne dom:
Overskjønnet stadfestes så langt det er påanket.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Oslo kommune til Staten v/Samferdselsdepartementet v/Statens vegvesen 82 110 - åttitotusenetthundreogti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.