HR-1998-51-A - Rt-1998-1025
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-06-29 |
| Publisert: | HR-1998-00051-A - Rt-1998-1025 (274-98) |
| Stikkord: | Ekspropriasjonsrett, Parkprinsippet |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett LB-1996-02449 O - Høyesterett HR-1998-00051 B, nr 234/1997 |
| Parter: | Alf Chr Rossow (Advokat Karsten H Torkildsen - til prøve) mot Vestby kommune (Advokat Svein Arild Pihlstrøm) |
| Forfatter: | Rieber-Mohn, Pedersen, Gjølstad, Oftedal Broch, Aasland |
| Lovhenvisninger: | Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §4, §5, Grunnloven (1814) §105, Grunnloven (1814), Ekspropriasjonserstatningsloven (1984), Plan- og bygningsloven (1985) §32, §42, §43, §67, Plan- og bygningsloven (1985) |
Saken gjelder den nærmere anvendelse av det såkalte parkprinsippet ved verdsettelse av en ubebygget tomt som grunneier har krevd innløst etter plan- og bygningsloven §42 første ledds 1 punktum, etter at tomten var regulert til friområde i kommunens reguleringsplan.
Den tomt som ankende part - Alf Chr Rossow - eier, er på i alt ca 2,2 dekar. Den har gnr 160, bnr 139 i Vestby kommune og ligger i Son sentrum. Eiendommen ble fradelt i 1942 og kjøpt av Rossow i 1963. Hans hensikt var å bygge bolig på tomten, men dette er det ikke blitt noe av. Allerede da Rossow kjøpte eiendommen, var denne delt i to av kommunal grunn, som er regulert til gang- og sykkelvei. Veien er ikke opparbeidet. Hovedparsellen er 1 888,2 m2 og en mindre parsell 324,4 m2. Eiendommen ligger i et område som er utbygget og etablert som tettstedsområde, og hvor det jevnlig har skjedd en viss fortetning, fortrinnsvis ved ny boligbygging.
Ved reguleringsplan godkjent av Vestby kommune 10 november 1986 ble hovedparsellen i det alt vesentlige regulert til friområde, mens den mindre parsellen ble regulert til boligformål. Tidligere var området uregulert. Kommunens arbeid med reguleringsplanen tok til omkring 1980. I rådmannens forslag av 18 april 1986 til reguleringsplan fremgår at et hovedmål med reguleringen var å "bevare Sons spesielle karakter, bygningsmessig og miljømessig". Det er videre pekt på at reguleringen bl.a ivaretar "tettstedsbefolkningens behov for friområder". Videre het det i rådmannens innstilling: "Dette har i en del tilfelle medført inngrep på private bolig- og hytteeiendommer, dog slik at inngrepene er vurdert som rimelige ut fra en totalavveining av kryssende hensyn". Rådmannen fremhevet også følgende: "Slik reguleringsplanen nå er lagt frem fra bygningsrådets side, er den å betrakte som en tildels detaljert reguleringsplan som grunnlag for videre utbygging og fortetting slik at Son i fremtiden kan fungere forsvarlig som et "moderne tettsted"."
I reguleringsplanens fellesbestemmelser er de områder som er regulert til boligformål, inndelt og klassifisert med ulike utnyttelsesgrader.
Etter forgjeves å ha forsøkt å få sin eiendom omregulert fra friområde til boligområde, krevde Rossow i brev av 18 april 1994 at eiendommen ble innløst av kommunen etter plan- og bygningsloven §42.
Vestby kommune aksepterte innløsningskravet for så vidt gjaldt den del av eiendommen som er regulert til friområde med tillegg av de ca 100 m2 av hovedparsellen som var regulert til boligformål - i alt 1 882,2 m2. Partene ble imidlertid ikke enige om innløsningsverdien. Kommunen tok da ut skjønnsbegjæring ved Ytre Follo herredsrett 8 juni 1995.
Den 29 mai 1996 avsa Ytre Follo herredsrett skjønn med slik slutning: slutning:
"1. Vestby kommune v/ordføreren plikter innen 14 -fjorten - dager fra forkynnelsen av skjønnsrettens avgjørelse å betale som innløsningsvederlag for gnr. 160 bnr. 139 til Alf Chr. Rossow kr 315000,- - kroner trehundreogfemtentusen 00/100 med tillegg av 12% morarente fra forfall og frem til betaling skjer.
2. Vestby kommune v/ordføreren betaler innen 14 -fjorten- dager fra forkynnelse som erstatning for sakens omkostninger til saksøkte v/adv. Fredrik Husebye kr 37800,- - kroner trettisyvtusenåttehundre 00/100- med tillegg av 12% morarente fra forfall til betaling skjer."
I sine anførsler for skjønnsretten aksepterte saksøkeren - Vestby kommune - at Rossows tomt "kunne betraktes som såkalt internt friområde, dvs et område som skal tjene de omkringliggende områders krav til rom for lek, park etc.", slik at arealanvendelsen i reguleringsplanen ikke ble ansett bindende, og slik at eiendommen skulle verdsettes etter en utjevnet strøkpris, jf prinsippene i Rt-1977-24 - Østensjødommen. Saksøkte - Rossow - anførte at det er eiendommens fulle markedsverdi som skal erstattes, idet han stilte seg uforstående til hvordan "strøkpris" skal kunne beregnes i et utbygget område i Son sentrum. Skjønnsretten sluttet seg til kommunens anførsler om vederlagsberegningen. Med utgangspunkt i tomtens fulle markedsverdi foretok retten et strøkprisfradrag på 20% og reduserte deretter erstatningen med ytterligere kr 45.000, som utgjorde offentlige investeringer, jf ekspropriasjonserstatningsloven §5 tredje og fjerde ledd.
Alf Chr Rossow begjærte overskjønn ved Borgarting lagmannsrett, som den 25 februar 1997 avsa skjønn med slik slutning:
"1. Vestby kommune betaler som innløsningsvederlag for 1882,2 kvm av gnr 160, bnr 139 i Vestby kommune til Alf Chr. Rossow 790.000 - sjuhundreognittitusen - kroner.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Vestby kommune til Alf Chr. Rossow 37641,50 - trettisjutusensekshundreogførtien 50/100 - kroner. I tillegg betaler Vestby kommune de lovbestemte utgifter i forbindelse med overskjønnet og utgiftene til skjønnsmennene.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av overskjønnet."
Lagmannsretten verdsatte således Rossows tomt høyere enn herredsretten. Strøkprisfradraget ble også her 20% fra tomtens beregnede markedsverdi. Fradraget for offentlige investeringer etter ekspropriasjonserstatningsloven §5 tredje og fjerde ledd ble satt til kr 50.000.
Overskjønnet er av Rossow påanket til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens rettsanvendelse - det bestrides at det er grunnlag for et strøkprisfradrag. For herredsrett og lagmannsrett var det også tvist om innløsning av den lille parsell på 324,4 m2. Ingen av instansene ga Rossow medhold i kravet om at innløsningen skulle utvides til å omfatte denne parsell etter plan- og bygningsloven §43 nr 1. Dette krav er frafalt for Høyesterett. I tidligere instanser var det dessuten tvist om fradraget for offentlige investeringer. Kommunen motanket over overskjønnets fradrag etter ekspropriasjonserstatningsloven §5 fjerde ledd, men motanken ble nektet fremmet for Høyesterett. Tilbake står således spørsmålet om det var rettslig grunnlag for det strøkprisfradrag lagmannsretten foretok ved verdsettelse av Rossows eiendom. For Høyesterett er det i den forbindelse fremlagt en rekke nye dokumenter fra den kommunale prosess med reguleringsplanen.
Den ankende part - Alf Chr Rossow - har i korthet gjort gjeldende:
Overskjønnets verdiansettelse før fradrag er riktig. Den uriktige rettsanvendelse finner sted når lagmannsretten gir et såkalt strøkprisfradrag på 20 prosent - i alt kr 210.000. Lagmannsretten baserer dette fradrag på rettspraksis om det såkalte parkprinsippet, jf særlig Østensjødommen i Rt-1977-24, Gommeruddommen i Rt-1983-700 og Malvikdommen i Rt-1993-409. Felles for de saker hvor parkprinsippet gis anvendelse, er at det dreier seg om større og nye utbyggingsområder på grunnlag av en reguleringsplan som disponerer arealet dels til bebyggelse og dels til nødvendige veier, friarealer ol i tilknytning til bebyggelsen. I vår sak er en enkelt tomt innenfor et allerede utbygget område regulert til friområde og derved ødelagt som byggetomt. Det har alltid vært Rossows hensikt å bygge på tomten. Etter reguleringen kan ikke tomten utnyttes på annen regningssvarende måte. Da kommer plan- og bygningsloven §32 nr 1 til anvendelse som en selvstendig hjemmel for full erstatning etter prinsippene i ekspropriasjonserstatningsloven §4, §5 Selv om plan- og bygningsloven §32 nr 1 direkte gjelder erstatning ved en omfattende rådighetsinnskrenkning, og som sådan et lovbestemt unntak fra hovedregelen om at en rådighetsinnskrenkning ikke utløser erstatningsplikt, er den hjemmel også for erstatningsfastsettelsen når innløsningen skjer etter samme lovs §42. De eneste fradrag i tomtens markedsverdi som derved kan skje, er de som er hjemlet i ekspropriasjonserstatningsloven §5 tredje og fjerde ledd.
Ankende part har lagt ned slik påstand:
"1. Overskjønnet i overskjønn 96-09449 B avsagt av Borgarting lagmannsrett oppheves så langt at strøksprisfradrag på 20% bortfaller, men stadfestes forøvrig.
2. Alf Chr. Rossow tilkjennes saksomkostninger."
Ankemotparten - Vestby kommune - har sammenfatningsvis anført:
Lagmannsrettens erstatningsberegning bygger på et riktig grunnlag, nemlig anvendelse av parkprinsippet med utmåling av strøkpris. Den ankende part var under overskjønnet enig i at parkprinsippet skulle legges til grunn, men bestred at det var praktisk mulig å beregne en utjevnet strøkpris i et område som allerede er utbygget. For Høyesterett bestrides at prinsippet overhodet har anvendelse i saken, og det hevdes at hjemmelen for erstatning etter markedsverdi av tomten er plan- og bygningsloven §32 nr 1 sammenholdt med ekspropriasjonserstatningsloven §4, §5 Dette er et rettslig blindspor. Direkte gjelder plan- og bygningsloven §32 nr 1 bare særlig inngripende rådighetsinnskrenkninger og sier intet om hvordan erstatningen skal utmåles. Under ingen omstendigheter kan den medføre en høyere erstatning enn den som ville følge av vanlige ekspropriasjonsrettslige regler slik de er utformet i rettspraksis. I vår sak er det tale om en avståelse av eiendomsrett - innløsning etter plan- og bygningsloven §42 - og vanlige ekspropriasjonsrettslige regler må anvendes. Plan- og bygningsloven §32 nr 1 gir intet materiellrettslig bidrag til grunnlaget for å beregne erstatningens størrelse i vår sak.
Inntil 1980-årene skjedde det en tilfeldig fortetning og utbygging av Son sentrum. Det ble et stort behov for å sikre en del gjenværende ubebyggede arealer og få fortetningen inn i en total arealplanlegging. Rossows tomt inngikk i dette reguleringsarbeidet med friområde som et aktuelt reguleringsalternativ. En ny tid hadde utviklet strengere standarder for fortetning i eldre, bebyggede områder, og Rossows tomt kan sies å ha blitt innhentet av de nye krav til friarealer. I denne situasjon ville det være helt galt å legge til grunn ved erstatningsutmålingen de forutsetninger for utbygging som forelå da Rossow ervervet tomten i 1963. Man kan ikke totalt "ignorere den foreliggende reguleringsplanen", jf Stordrange, Ekspropriasjonserstatningsloven, 2 utg side 62. Det er å strekke parkprinsippet for langt. Reguleringsplanen må legges til grunn som en bindende bestemmelse av hvordan grunnen i planområdet skal utnyttes i fremtiden. Og den som blir for hardt rammet, som f.eks Rossow, må da få erstatning som en utjevnet strøkpris, slik lagmannsretten har lagt til grunn. Derved inngår den enkeltstående tomt, som blir regulert til friområde, i det verdiendringsmønsteret som reguleringsplanen fører til. Det er således ikke grunnlag for en rent individuell verdiansettelse av Rossows tomt. Det følger for øvrig av Oppdaldommen i Rt-1992-55 at parkprinsippet også får anvendelse på områder som utbygges gradvis.
Den erstatningsberegning som lagmannsretten har bygget på i denne sak, må ses som en konsekvent videreføring av parkprinsippet. Høyesterettspraksis om dette prinsipp har hittil stort sett dreiet seg om nye utbyggingsområder. Men prinsippet med strøkprisberegning må også få anvendelse ved reguleringsplan som gjelder fortetning m m i eldre boligbebyggelse, og selv om det dreier seg om erstatning for en enkelt tomt som blir ubebyggelig som følge av en slik plan.
Ankemotparten har lagt ned slik påstand:
"1) Borgarting lagmannsretts overskjønn av 25. februar 1997 stadfestes.
2) Vestby kommune tilkjennes saksomkostninger."
Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
I denne sak har grunneieren - ankende part - krevd og fått rett til straksinnløsning av sin ubebyggede tomt i Son, jf plan- og bygningsloven §42, etter at denne var regulert til friområde.
Partene er enige om at båndleggelsen av eiendommen til friareal ikke er bindende for erstatningsutmålingen, og at lagmannsretten for så vidt har tatt et riktig utgangspunkt i tomtens omsetningsverdi som byggetomt. Uenigheten knytter seg til det rettslige grunnlaget for det "strøkprisfradrag" lagmannsretten har foretatt, og konsekvensene for erstatningsutmålingen.
Den ankende part har med styrke fremholdt at plan- og bygningsloven §32 nr 1, sammenholdt med ekspropriasjonserstatningsloven §4, §5 gir hjemmel for full tomteverdierstatning i dette tilfelle, med reservasjon for fradrag for de offentlige investeringer. Etter min mening er dette en forfeilet rettslig innfallsvinkel. Plan- og bygningsloven §32 nr 1 gjelder direkte bare rådighetsinnskrenkninger og representerer et unntak fra den store hovedregel om at slike inngrep ikke medfører erstatningsplikt. Når rådighetsinnskrenkningene blir så omfattende som §32 nr 1 angir, skal det ytes erstatning. Men bestemmelsen angir ikke hvordan erstatningen skal utmåles, jf Rt-1970-1028, se side 1030. Som også vår sak er et eksempel på, har plan- og bygningsloven §32 nr 1 en begrenset praktisk betydning. Når dens vilkår er oppfylt, vil situasjonen gjerne være den at enten krever grunneieren innløsning etter lovens §42, eller kommunen krever ekspropriasjon etter §43. Og i begge tilfeller er man over i en ordinær ekspropriasjonssituasjon.
Jeg ser sakens tvistespørsmål slik at det må løses på grunnlag av vanlige ekspropriasjonsrettslige regler og prinsipper. Utgangspunktet må tas i ekspropriasjonserstatningsloven §4, jf §5 første, jf annet ledd, der det heter at ved fastsettelse av en eiendoms salgsverdi skal det blant annet legges vekt på "den påreknelege utnytting som det røynleg er grunnlag for etter tilhøva på staden". Med dette utgangspunktet skulle gjeldende reguleringsplan for Son tilsi at ankende parts eiendom ble verdsatt som friområde. Det er den klare hovedregel at gjeldende regulering skal legges til grunn for hva som er påregnelig utnyttelse. Men i rettspraksis er det utformet enkelte unntak fra denne hovedregel. Ett av dem er det såkalte parkprinsippet. Prinsippets kjerne er nettopp at det skal ses bort fra reguleringsplanen når det på grunnlag av denne eksproprieres, og arealdisponeringen er slik at noen arealer innenfor utbyggingsfeltet bebygges, andre tjener til nødvendig fellesareal som veier, parkeringsplasser, friområder, m v. De arealer som ikke bebygges, men tjener alle eiendommer i utbyggingsfeltet, skal av likhetshensyn ikke erstattes etter reguleringsformålet, men erstattes som bebyggelige. Parkprinsippet er kommet til uttrykk i en rekke rettsavgjørelser, jf bl.a Rt-1977-24 (Østensjø) og Rt-1983-700 (Gommerud). Uttrykket "parkprinsippet" er for øvrig ikke særlig treffende, da det som nevnt omfatter en rekke andre typer fellesarealer i tillegg til parkanlegg.
Som kommunen legger jeg til grunn at det med hjemmel i parkprinsippet skal ses bort fra reguleringsplanen i Son og båndleggingen av den omtvistede tomt til friareal når ekspropriasjonserstatningen skal beregnes. Tomten må således anses som et internt friområde, som innenfor rammen av en fortetnings- og utbyggingsplan for Sons indre område skal tjene de omkringliggende eiendommers interesser.
Men etter min mening kan parkprinsippet ikke forstås slik at når man anvender dette og ser bort fra reguleringsplanen ved erstatningsfastsettelsen, vil det nødvendigvis også bety at det ikke kan gis erstatning for eiendommens fulle verdi som byggetomt. Den sparsomme rettspraksis man har om den nærmere erstatningsutmåling etter at parkprinsippet er gitt anvendelse, knytter seg til større utbyggingsområder. De retningsgivende avgjørelser refererer seg til sanering og utbygging av rådhusstrøket i Oslo, jf Rt-1925-47 og Rt-1926-559. Også i de avgjørelser hvor parkprinsippet og erstatningsfastsettelsen omtales som et obiter dictum, synes man å ha større utbyggingsfelt for øye, jf f.eks Rt-1977-24 (Østensjø) og Rt-1993-409 (Malvik). I disse tilfeller er det slått fast at det skal gis erstatning "etter ens pris for bebyggelig og ubebyggelig grunn, såkalt strøkpris", Østensjødommen side 29. Det er her tale om strøkpris i betydningen utjevnet pris, som tar sikte på å oppheve den tilfeldige ulikhet som ellers ville oppstå mellom grunneiere som får sin eiendom avstått til bebyggelse, og grunneiere til utlagte friarealer, parkeringsplasser m v. Jeg bemerker for ordens skyld at ordet strøkpris ofte også brukes i en annen betydning - som betegnelse på den fulle markedspris som fremkommer ut fra en sammenligning med salgsprisen for andre eiendommer i strøket.
Vår sak er svært forskjellig fra de saker som i praksis har foranlediget uttalelser om eller fastsettelse av strøkpriserstatning i form av en utjevnet erstatning. Det dreier seg her om erstatningsfastsettelse for en enkeltstående, ubebygget tomt, som nærmest er blitt liggende igjen som en "øy" i et stort sett utbygget område i sentrum av Son. Jeg har vanskelig for å se at det likhetsprinsipp som ligger til grunn for utvikling av en utjevnet strøkpriserstatning i større og nye utbyggingsområder, gjør seg gjeldende i dette tilfellet. Riktignok har reguleringsplanen medført restriksjoner på utbyggingsmulighetene for en rekke eksisterende eiendommer i Son. Men for ankende part er det spørsmål om hva som var påregnelig utnyttelsesgrad for hans ubebyggede tomt. Her har lagmannsretten slått fast at det er påregnelig at tomten kunne ha vært utnyttet til to boliger. Og de eiendommer som det er naturlig for ankende part å sammenlikne seg med, er utlagt til boligområder og stort sett allerede bebygget.
Jeg er på denne bakgrunn kommet til at overskjønnet må oppheves i den utstrekning det er gjort et såkalt strøkprisfradrag i erstatningen til ankende part. Kommunen har ikke gjort innsigelse mot utformingen av den ankende parts påstand.
Anken har ført frem. Jeg finner at ankemotparten - i samsvar med lovens hovedregel - må dekke ankende parts omkostninger for Høyesterett. Omkostningsbeløpet utgjør kr 71.194, herav utlegg kr 21.194.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Borgarting lagmannsretts overskjønn oppheves for så vidt det er foretatt strøkprisfradrag på 20 prosent i ekspropriasjonserstatningen til Alf Chr Rossow.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Vestby kommune 71 194 - syttientusenetthundreognittifire - kroner til Alf Chr Rossow.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
Kst dommer Pedersen: Jeg er enig med førstvoterende i resultatet, men har en særlig begrunnelse.
Rossow har krevet sin eiendom innløst i medhold av plan- og bygningsloven §42. Det innebærer at kommunen må gjennomføre ekspropriasjonen og betale erstatning etter ekspropriasjonsrettslige prinsipper. Rossow har således krav på full erstatning etter Grunnloven §105. Skal fradraget på 20% kunne opprettholdes, må det ha grunnlag i ekspropriasjonsrettslige utmålingsprinsipp innenfor de rammer som følger av Grunnloven krav om full erstatning.
Ved verdsettelse etter omsetningsverdi følger det av ekspropriasjonserstatningsloven §5 annet ledd at påregnelig bruk skal legges til grunn. For Rossows eiendom er det bruk av eiendommen som friareal. Imidlertid er partene enige om at det ved fastsettelsen av den påregnelige bruk, skal sees bort fra reguleringen til friareal. I den situasjon følger det av Rt-1996-521 (Toten) at verdsettelsen skal baseres på den bruk som ville ha vært påregnelig hvis tilegnelsesreguleringen ikke hadde kommet:
"Om planens arealanvendelse ikke legges til grunn ved veiekspropriasjon, betyr dette at skjønnsretten må skjønne over hvilken utnyttelse som uten veiplanen og veien ville ha vært påregnelig -etter tilhøva på staden-, jf vederlagsloven §5 annet ledd. Er det påregnelige at grunnen i så fall ville ha kunnet utnyttes av eieren til bebyggelse, inngår dette i fastsettelsen av salgsverdien."
For Rossows eiendom ville den alternative påregnelige bruk være utbygging til boliger med en utnyttelsesgrad tilsvarende den de tilstøtende eiendommer har fått i reguleringsplanen. For hans eiendom skal derfor dette legges til grunn ved verdsettelsen og for øvrig skal det tas hensyn til andre individuelle forhold ved eiendommen som påvirker salgssummen; så som størrelse, beliggenhet og utgifter som ifølge plan- og bygningsloven §67 måtte påløpe for å få byggetillatelse.
Lagmannsretten har ut fra slike betraktninger og ved å sammenlikne med oppnådde priser for tilsvarende eiendommer, kommet til at arealet ville hatt en omsetningsverdi på kr 790.000 når det er gjort et fradrag på 20% og dessuten på kr 50.000 etter ekspropriasjonserstatningsloven §5 fjerde ledd.
Spørsmålet er så om fradraget på 20% har hjemmel i ekspropriasjonsrettslige prinsipper. Lagmannsretten har begrunnet fradraget slik:
"I områder som er bebygd, må det også avsettes arealer til fellesformål som veier, lekeplasser, friområder m.v. Anførselen om at eiendommen skal erstattes etter tomteverdi, er ikke forenlig med den sentrale begrunnelse for parkprinsippet som unntak for det alminnelige utgangspunkt om at reguleringsplanen skal legges til grunn ved erstatningsfastsettelsen. Anførselen har heller ikke forankring i rettspraksis."
Etter mitt syn bygger lagmannsretten her på en uriktig rettsanvendelse. Jeg er enig i at det innenfor et større utbyggingsområde, når det avsettes områder til friareal og veier som skal tjene de areal som blir tillatt bebygd, bør gjennomføres en utjevning slik at omkostningene til fellesarealene fordeles på samtlige eiendommer. Men jeg ser det slik, og det er særlig her mitt syn skiller seg fra flertallets, at utjevningen ikke følger av parkprinsippet eller av at det skal utmåles en strøkspris. Parkprinsippet regulerer kun spørsmålet om det skal sees bort fra reguleringen, og hvilken alternativ faktisk utnyttelse som verdsettelsen i tilfelle skal baseres på. Skal det gjennomføres en utjevning, må det skje i henhold til de utmålingsprinsipper som følger av ekspropriasjonerstatningsloven §5 eller prinsippet om fratrekk for særfordeler, eventuelt etter plan- og bygningsloven refusjonsbestemmelser. Det følger, etter mitt syn, ikke av parkprinsippet at det skal foretas en utjevning.
I dette tilfelle, hvor det eksproprieres en enkelt eiendom, kan jeg ut fra dette ikke se at det i gjeldende ekspropriasjonsrett finnes hjemmel for å gjøre noe fratrekk i den erstatning som er utmålt etter ekspropriasjonerstatningsloven §5. Heller ikke prinsippet om fratrekk for særfordeler eller plan- og bygningsloven refusjonsregler hjemler fratrekk eller utjevning i et slikt tilfelle. Og jeg kan heller ikke se at dette er forutsatt i de rettsavgjørelser førstvoterende har henvist til.
Dommer Gjølstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Rieber-Mohn.
Dommer Oftedal Broch: Likeså.
Dommer Aasland: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:
1. Borgarting lagmannsretts overskjønn oppheves for så vidt det er foretatt strøkprisfradrag på 20 prosent i ekspropriasjonserstatningen til Alf Chr Rossow.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Vestby kommune 71 194 - syttientusenetthundreognittifire - kroner til Alf Chr Rossow.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.