HR-1998-511-K - Rt-1998-1481
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-09-17 |
| Publisert: | HR-1998-00511-K - Rt-1998-1481 (387-98) |
| Stikkord: | Skatterett, Tvangsfullbyrdelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett LB-1998-00412 K - Høyesterett HR-1998-00511 K, jnr 223/1998 |
| Parter: | Staten v/Oslo kemnerkontor (kommuneadvokaten v/advokat Toril Kristiansen) mot Jan Henry Nilsen (advokat Ove Aurstad) |
| Forfatter: | Aasland, Dolva, Stang Lund |
| Lovhenvisninger: | Skattebetalingsloven (1952) §48, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992), Tvistemålsloven (1915) §180, §404, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §49, §32, §40a, Skattebetalingsloven (1952), LOV-1961-06-09-3, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §5-16, §7-26 |
Saken gjelder spørsmålet om adgangen til å få prøvet likningen etter skattebetalingsloven §48 nr 5 3. punktum er avskåret i de tilfelle der tvangsfullbyrdelsen er avsluttet når klagen fremsettes.
Utlegg i to bankkonti var anvist til innkrevning og pengene utbetalt til kemneren i Oslo da Jan Henry Nilsen den 4 august 1997 fremsatte klage med krav om prøving av likningen for årene 1978-1980 og opphevelse av utlegget. Oslo namsrett avsa 19 desember 1997 kjennelse med slik slutning:
"1. Klagen over utleggsforretning den 2. mai 1997 forkastes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Jan Henry Nilsen påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett som 26 mai 1998 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Oslo namsretts kjennelse oppheves og saken hjemvises til namsretten til prøving av ligningen for 1978, 1979 og 1980.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler staten v/ kemneren i Oslo til Jan Henry Nilsen 7090 - syvtusenognitti - kroner og i saksomkostninger for namsretten 3000 -tretusen- kroner innen 2 - to - uker etter forkynnelse av kjennelsen."
Kjennelsen er avsagt med to mot en stemme. Mindretallet kom til at likningsavgjørelsene ikke kunne prøves etter at tvangsfullbyrdelsen var avsluttet.
Staten v/Oslo kemnerkontor har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at lagmannsretten har tolket fristregelen i skattebetalingsloven §48 nr 5 og det grunnleggende vilkår om rettslig interesse feil. Forutsetningen om at det ikke er adgang til å få prøvet likningen etter at tvangsfullbyrdelsen er avsluttet, følger av tvangsfullbyrdelsesloven §5-16 første ledd 1. punktum og §7-26 1. punktum. Dette kommer også til uttrykk i forarbeidene til skattebetalingsloven. Det er ikke grunnlag for å anta at ordet "alltid" i skattebetalingsloven §48 nr 5 3. punktum tilsier at likningen kan prøves innenfor tremånedersfristen uavhengig av hvor langt man har kommet med inndrivelsen. Uttrykket "alltid" må sees i sammenheng med at hovedregelen i første punktum om 6 måneders frist for å kreve likningen prøvet ikke skal gjelde. Skattebetalingsloven §40a gir også holdepunkter for at det er tvangsfullbyrdelsesloven regler som kommer til anvendelse. Til underbygging av den kjærende parts lovforståelse er blant annet vist til at tvangsfullbyrdelsen ikke lenger er tema i saken, og det synes lite hensiktsmessig at namsretten som ikke har likning som sitt primære arbeidsfelt, skal behandle saken. Det vil ikke være adgang til å gi oppreisning for fristoversittelsen.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Jan Henry Nilsens klage til Oslo namsrett, datert 1. august 1997, avvises.
2. Jan Henry Nilsen pålegges å dekke statens omkostninger i anledning saken med kr 10000."
Jan Henry Nilsen har anført at ordlyden i skattebetalingsloven §48 nr 5 3. punktum er klar. Man kan alltid klage til namsretten inntil 3 måneder etter den forføyning det klages over. Tvangsfullbyrdelse og skatt ligger innenfor legalitetsprinsippets område, hvor hensynet til rettssikkerhet og da særlig hensynet til forutberegnelighet må veie tungt. Forarbeidene til skattebetalingsloven er også et argument for at regelen i skattebetalingsloven §48 nr 5 3. punktum må gå foran. Til støtte for denne lovforståelse er blant annet vist til det kjæremålsutvalget uttaler i Rt-1984-184. Det følger også av skattebetalingsloven §40a at det er skattebetalingsloven som går foran. Subsidiært begjæres det oppreisning for eventuell fristoversittelse.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Oslo namsretts kjennelse oppheves og saken hjemvises til namsretten til prøving av likningen for 1978, 1979, 1980.
2. Staten v/kemneren i Oslo pålegges å dekke Jan Henry Nilsens omkostninger i anledning saken med kr 15090."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve saksbehandlingen ved lagmannsretten og tolkingen av en lovforskrift, jf tvistemålsloven §404 første ledd nr 2 og nr 3.
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens flertalls tolking av skattebetalingsloven §48 nr 5. Det gjøres gjeldende at bestemmelsens 3. punktum må forstås slik at adgangen til å få prøvd en likningsavgjørelse for namsretten faller bort når fullbyrdelsen er avsluttet selv om tremånedersfristen ikke er utløpt, jf skattebetalingsloven §40a jf tvangsfullbyrdelsesloven §5-16 jf §7-26.
Utvalget bemerker at §48 nr 5 ble tilføyd ved lov 9 juni 1961 nr 3. Bestemmelsen oppstiller en søksmålsfrist for skattyter på seks måneder for å prøve en likningsavgjørelse for domstolene. Denne frist gjelder også prøving ved namsretten, jf 2. punktum. Bestemmelsen inneholder et praktisk viktig unntak ved at 3. punktum åpner adgang til at en likningsavgjørelse alltid kan kreves prøvd for namsretten inntil tre måneder etter den forføyning som det klages over.
Innføringen av en særskilt tremånedersfrist for å angripe likningen ved namsretten må ses i sammenheng med de dagjeldende regler om klage over namsmannens avgjørelser. Tvangsfullbyrdelsesloven av 1915 hadde i §49 bestemmelser om klage til namsretten så lenge fullbyrdelsen ikke var avsluttet, og at slik klage ikke kunne fremsettes senere enn tre måneder etter den beslutning eller handling som klagen gjaldt.
Et utvalg som 24 september 1954 framla innstilling til ny tvangsfullbyrdelseslov, hadde foreslått at tremånedersfristen i §49 skulle oppheves, hvilket blant annet ville ført til at en utpanting for skatt kunne klages til namsretten inntil tvangsfullbyrdelsen var avsluttet. Finansdepartementet gikk i en høringsuttalelse 15 august 1956 mot å oppheve tremåneders- fristen for klage til namsretten over utskriving av forskottskatt og likningavgjørelser, og foreslo at fristen også skulle gjelde for klage over gyldigheten av slike vedtak. Uttalelsen er gjengitt på side 22 i vedlegg til Ot.prp.nr.32 (1960-61)
Departementets sakkyndige som utredet forskjellige prosessuelle spørsmål ved gjennomføringen av den da nye skattebetalingsordning, gikk ikke inn på om tremånedersfristen i tvangsfullbyrdelsesloven burde videreføres, men fant å kunne ta stilling til om det burde gjelde en særskilt frist for å klage til namsretten på det grunnlag at likningen er ugyldig. De sakkyndige uttalte om dette (vedlegg til proposisjonen side 23):
"Etter vår oppfatning bør den alminnelige søksmålsfrist for angrep på ligningsavgjørelser gjelde ved klage over tvangsforføyninger.
Adgangen til å reise spørsmålet om ligningens lovlighet overfor namsretten vil således (såfremt fullbyrdelsen ikke er avsluttet) etter utkastet stå åpen i inntil 6 måneder etter den trufne ligningsavgjørelse, eventuelt 3 måneder etter den administrative klageavgjørelse. I enkelte tilfelle kan en utpanting etter et trekkpålegg for utlignet skatt komme så sent at den alminnelige søksmålsfrist allerede er helt eller på det nærmeste utløpet. Det kan diskuteres om det her er behov for noen forlenget frist til å angripe ligningen, og om ikke oppreisningsbesemmelsene bør være tilstrekkelig for dem som ikke har foretatt seg noe innenfor den alminnelige frist. Vi er likevel blitt stående ved at skattyteren alltid bør ha en viss frist til å få prøvet ligningen etter at tvangsforføyningen er foretatt, og finner det naturlig at denne frist settes til 3 måneder, dvs. det samme som fristen etter tvangsfullbyrdelsesloven §49, annet ledd. En slik ordning vil være et kompromiss til Forvaltningskomiteens syn. Det synes også rimlig at en skattyter som kanskje av økonomiske grunner ikke har villet gå til søksmål om et ligningsspørsmål som er tvilsomt, men gjelder et lite skattebeløp, har i behold adgangen til den enklere rettsprøving som namsrettsbehandlingen vil være. I samsvar med dette er i utkastet til §48 nytt nr. 4 tilføyd en bestemmelse som vil innebære at fristen for å angripe ligningen på denne måte ikke i noe tilfelle vil løpe ut før 3 måneder etter den tvangsforføyning m.v. som namsrettsklagen er rettet mot."
Departementet sluttet seg til de sakkyndiges forslag, og uttalte (proposisjonen side 10 spalte 1):
"Angående spørsmålet om det bør være en særskilt frist på 3 måneder regnet fra det tidspunkt utpanting eller annen tvangsforføyning er foretatt, bemerkes at virkningen av en slik frist i stor utstekning vil bero på effektiviteten i innfordringsarbeidet. Når forfallstiden for et skattebeløp er oversittet, bør det vanligvis ikke gå særlig lang tid før skatteoppkreveren foretar utpanting eller utsteder trekkpålegg. I såfall vil den nevnte 3-månedersfrist ikke medføre at spørsmålet om ligningens lovlighet kan bli tatt opp etter uforholdsmessig lang tid. Departementet slutter seg derfor til de sakkyndiges forslag."
Ved innføring av tvangsfullbyrdelsesloven av 1992 fikk skattebetalingsloven i §40a en ny bestemmelse om at tvangsfullbyrdelsesloven regler om gjennomføring av utleggsforretning, og herunder reglene om klage, bortfall og opphevelse av utlegg, gjelder for skatteoppkreverens tvangsfullbyrdelse etter skattebetalingsloven kapittel VI hvis ikke annet er bestemt i denne lov. Departementet la til grunn at forslaget stemte med gjeldende rett, men fant at det burde presiseres i særlovgivningen i hvilken utstrekning tvangsfullbyrdelsesloven regler om framgangsmåten ved fullbyrdelsen skulle få anvendelse. Deretter uttales (Ot.prp.nr.65 (1990-91) side 317 spalte 1):
"Første punktum bestemmer bl a at ved skatteoppkreverens tvangsfullbyrding etter bestemmelsene i dette kapitlet "gjelder tvangsfullbyrdingsloven regler om gjennomføringen av utleggsforretningen". Det følger av den valgte formulering at bl a tvangsutk §5-6, §5-7, §5-8, §5-9 §5-10, §5-11, §5-12, §5-13 §5-14, §5-15, §5-16, §5-17 §5-18, §5-19 og §7-9, §7-10 §7-11, §7-12, §7-13, §7-14 §7-15, §7-16, §7-17, §7-18 §7-19, §7-20, §7-21, §7-22 §7-23, §7-24, §7-25, §7-26 §7-27, §7-28 får anvendelse. Det fremgår ellers av første punktum at også tvangsfullbyrdingsloven regler om klage til namsretten gjelder. Det innebærer bl a at klagen i utgangspunktet skal fremsettes for skatteoppkreveren, og videre at skatteoppkreveren vil ha adgang til selv å omgjøre en beslutning om fullbyrding så lenge fullbyrdingen ikke er avsluttet, jf §5-16 første og annet ledd.
Reservasjonen "hvis ikke annet er bestemt i denne lov" er strengt tatt unødvendig, men er likevel tatt med for å gjøre det helt klart at ved trekk, går de særskilte reglene som finnes om dette i skattebetalingsloven foran."
Spørsmålet om det er adgang til å få prøvd en likningsavgjørelse for namsretten innenfor tremånedersfristen selv om tvangsfullbyrdelsen er avsluttet, var fremme i Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse i Rt-1970-1099, men kjæremålsutvalget fant det ikke nødvendig å ta standpunkt til det. I kjæremålsutvalgets avgjørelse i Rt-1984-184 ble det lagt til grunn at tremånedersfristen løper fra den innledende tvangsforføyning, slik at skattyteren ikke kan unnlate å angripe et utlegg og i stedet klage når det begjæres tvangsauksjon. Avgjørelsen er således uten betydning for det foreliggende spørsmål, som ikke er løst i rettspraksis.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at tremånedersfristen i skattebetalingsloven §48 nr 5 3. punktum hjemler prøving av likningsavgjørelse for namsretten selv om den alminnelige søksmålsfrist på seks måneder er utløpt. Forarbeidene til lovendringen i 1961 gir visse holdepunkter for å anta at klage til namsretten over utpanting, trekkpålegg eller vedtak om motregning etter skattebetalingsloven §32 nr 2 til nr 5, måtte fremsettes før fullbyrdelsen var avsluttet. Dette underbygges av forarbeidene til ny §40a i skattebetalingsloven.
Utvalget finner imidlertid å måtte legge avgjørende vekt på ordlyden i skattebetalingsloven §48 nr 5 3. punktum, som fastslår at prøving ved namsretten alltid kan kreves inntil tre måneder etter den forføyning det klages over. Det fremgår ikke at klageretten avskjæres når fullbyrdelsen avsluttes før tremånedersfristens utløp. Uttalelser i forarbeidene om at klage til namsretten bare kan fremmes under fullbyrdelsen, kan ikke være avgjørende i et tilfelle hvor selve lovteksten skaper inntrykk av at det ikke gjelder noen slik begrensning. Sterke reelle grunner tilsier at en lovbestemmelse som fastsetter frist for å angripe en likningsavgjørelse, må være klar og entydig. Det er uheldig at en særskilt klagefrist i skattebetalingsloven kan falle bort etter tvangsfullbyrdelsesloven før den lovbestemte frist utløper. Utvalget tilføyer at fullbyrdelsen i visse tilfelle kan bli avsluttet uten at skattyter får særskilt underretning om dette.
Utvalget finner etter dette at lagmannsrettens flertall har bygd på en riktig forståelse av skattebetalingsloven §48 nr 5 når flertallet har lagt til grunn at retten til å få prøvd likningens gyldighet ved namsretten "gjelder således uavhengig av de rent innfordringsmessige regler i tvangsfullbyrdelsesloven utover vilkåret om at det må være gjennomført en tvangsforføyning og at det klages til namsretten innen 3 måneder med krav om prøving av ligningen".
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Utvalget finner at saksomkostninger bør tilkjennes for Høyesteretts kjæremålsutvalg med 5000 kroner, jf tvistemålsloven §180 første ledd.Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Staten v/Oslo kemnerkontor til Jan Henry Nilsen 5000 - femtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.