HR-1998-7-A - Rt-1998-40
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-01-27 |
| Publisert: | HR-1998-00007-A - Rt-1998-40 (9-98) |
| Stikkord: | Erstatningsrett, Straffeprosess, Beslag |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1998-00007 B, nr 168/1997 |
| Parter: | A (Advokat Harald Rognhaug - til prøve) mot Staten v/Justisdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Ingvald Falch) |
| Forfatter: | Flock, Gussgard, Dolva, Gjølstad, Bugge |
| Lovhenvisninger: | Norske Lov (1687), Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, Straffeprosessloven (1981) §445, Straffeprosessloven (1887), Straffeloven (1902) §35, §37d, §393, Plenumsloven (1926) §6, Viltloven (1981) §48, §56, §447, Viltloven (1981) |
Saken gjelder krav om erstatning på sivilrettslig grunnlag fra staten etter at gjenstander som var undergitt straffeprosessuelt beslag var blitt ødelagt.
Høsten 1990 tok politiet under ransaking hjemme hos A, som da var siktet for tyveri/underslag, med hjemmel i straffeprosessloven beslag i blant annet ca 170 fugler og noe annet vilt som ble funnet nedfrosset i en fryseboks. Fryseboksen med innhold ble av politiet brakt til Stavanger Museum for undersøkelse og oppbevaring.
I midten av desember 1990 ble det oppdaget at en sikring i museets sikringstavle var skrudd ut, og at strømtilførselen til det zoologiske magasin der fryseboksen sto, var brutt. Innholdet var tint opp og ble senere funnet uegnet for preparering.
Med grunnlag i beslaget ble A i januar 1992 siktet for overtredelse av blant annet viltloven. Ved Stavanger byretts dom av 9 desember 1992 ble han dømt for overtredelse av straffeloven §393 og viltloven §56 til en bot på kr 10 000, subsidiært fengsel i 10 dager. Fryseboksen og to av fuglene ble besluttet inndratt etter henholdsvis straffeloven §35 jf §37d og viltloven §48. A krevde deretter erstatning etter straffeprosessloven §445 for det øvrige innholdet i fryseboksen. Stavanger byrett fant at kravet var fremsatt etter utløpet av 3-månedersfristen i straffeprosessloven §447, og det ble avvist ved kjennelse av 12 oktober 1993.
A gikk deretter til sivilt søksmål mot staten v/Justisdepartementet og Stavanger Museum. Ved siden av ansvar for staten etter erstatningsrettens regler om ulovfestet objektivt ansvar ble påberopt ansvar etter bestemmelsen om forvaring i NL 5-8-17 og arbeidsgiveransvar etter skadeserstatningsloven §2-1. Oslo byrett avsa dom 19 mai 1995 med slik domsslutning:
"1. Staten v/Justisdepartementet frifinnes. Stavanger Museum frifinnes.
2. A dømmes til å betale saksomkostninger til - Staten v/Justisdepartementet med kr 30000,- - trettitusen 00/100 -. - Stavanger Museum med kr 48306,50 - førtiåttetusentrehundreogseks 50/100 innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse."
A anket dommen i forhold til staten til Eidsivating - senere Borgarting - lagmannsrett som den 14 februar 1997 avsa dom med slik domsslutning:
"1. Byrettens dom stadfestes så langt den er påanket.
2. A betaler i saksomkostninger for lagmannsretten til staten v/Justisdepartementet kr 31.510 - kronertrettientusenfemhundreogti- innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom."
A har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Som jeg kommer tilbake til, har saken for Høyesterett vært behandlet i sammenheng med kjæremålssak lnr 6B/1998 ( HR-1998-00006 B). Denne saken gjaldt krav etter straffeprosessloven regler om erstatning etter at en motorsykkel var blitt stjålet mens den var undergitt politiets beslag. Den er blitt behandlet av Høyesterett etter reglene i høyesterettsloven §6 annet ledd.
Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:
Statens erstatningsansvar må ses på bakgrunn av at det offentlige ved beslag påtar seg en omsorgsplikt. Den forsikring som gjaldt for de beslaglagte gjenstandene hos A ble satt ut av kraft da politiet overtok besittelsen, og eieren hadde fra da av liten mulighet for å innvirke på det videre hendelsesforløp. Disse forhold tilsier at ansvaret bør være mer omfattende enn der forvaringen av annenmanns gods er basert på en frivillig avtale.
Dersom erstatningskravet etter straffeprosessloven §445 hadde blitt satt frem i tide, ville det ha ført frem. Staten har et objektivt erstatningsansvar uavhengig av straffeprosessloven erstatningsbestemmelser. Dette ansvaret kan fortsatt påberopes i det sivile søksmålet.
Som grunnlag for objektivt ansvar påberopes dels vår retts ulovfestede regler om slikt ansvar for virksomhet som frembyr en stadig, typisk og ekstraordinær risiko for skade. Selv om politiet ved beslag ikke generelt skaper en slik risiko, må det i forhold til A legges avgjørende vekt på at beslaget omfattet et dypfryst materiale som lett ville bli ødelagt ved strømbrudd.
Videre gjøres gjeldende at staten har et objektivt ansvar når lovhjemlede tvangstiltak får atypiske følger på grunn av uforsvarlige eller uheldige forhold. Både epileptikerdommen i Rt-1970-1192 og forvaltningspraksis støtter et slikt ansvar.
I tillegg har staten også erstatningsansvar etter bestemmelsen i NL 5-817 om ansvar ved bevaring av andres gods. Staten har her bevisbyrden for at det ikke er utvist uaktsomhet, og denne bevisbyrden er ikke oppfylt. Politiet plasserte As fryseboks med det verdifulle innholdet i Stavanger Museum til tross for at man var kjent med at tilsvarende beslaglagt materiale oppbevart ved museet en del år i forveien var blitt ødelagt ved strømbrudd, og til tross for at A tilbød å ha fryseboksen stående hos seg i forseglet stand. Politiet burde ha forvisset seg om at museet hadde betryggende rutiner som sikret at strømbrudd ble oppdaget i tide. Sabotasjehandlinger kunne ikke utelukkes.
Staten har endelig også et ansvar som arbeidsgiver etter skadeserstatningsloven §2-1. Det erkjennes at ansvaret ikke omfatter uaktsomhet fra ansatte hos Stavanger Museum som et selvstendig rettssubjekt.
Ved siden av verdien av det ødelagte viltet i dypfryst stand, har A også tapt den fortjenestemulighet som lå i preparering og salg av utstoppede dyr. Også dette tapet kreves erstattet.
A har nedlagt slik påstand:
"1. A tilkjennes erstatning fra staten v/Justisdepartementet, fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 350000,-, med tillegg av 15 % renter p a fra 26.01.1993 til 31.12.1993, og deretter 12 % p a frem til betaling skjer.
2. A tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett, med tillegg av 12 % renter p a fra oppfyllelsestidspunkt frem til betaling skjer."
Ankemotparten, staten v/Justisdepartementet, har i hovedtrekk anført:
Bestemmelsene i straffeprosessloven kapittel 31 om statens ansvar for økonomisk tap forvoldt ved strafforfølgning representerer en uttømmende regulering av det objektive erstatningsansvar. I et sivilt søksmål vil skadelidte følgelig være henvist til å basere sitt erstatningskrav på erstatningsregler som forutsetter skyld. I den sak som behandles som lnr 6B/1998 ( HR-1998-00006 B), har påtalemyndigheten gjort gjeldende at økonomisk tap påført eieren ved skade på eller tap av gjenstander undergitt straffeprosessuelt beslag, ikke faller inn under ansvaret etter kapittel 31. Uansett gjelder det etter statens syn ikke noe objektivt ansvar for det offentlige i slike tilfeller.
Det erkjennes at bestemmelsene om forvarerens erstatningsansvar i NL 58-17 i prinsippet også kan anvendes på et tilfelle som det foreliggende, og dermed utenfor den kontraktsmessige forvaring som bestemmelsen direkte regulerer. Men det er ingen holdepunkter for at politiet kan bebreides for sin håndtering av beslaget. Innholdet i fryseboksen skulle undersøkes nærmere av fagfolk fra Stavanger Museum. Museet oppbevarte det beslaglagte materialet sammen med eget tilsvarende materiale i museets sikreste rom. Når det kan bevises at ingen av politiets ansatte har utvist uaktsomhet, kan staten heller ikke pålegges noe arbeidsgiveransvar etter skadeserstatningsloven §2-1.
Et forvareransvar etter NL 5-8-17 for skade på eller tap av beslaglagt gods taler imot at man også har et objektivt erstatningsansvar for slik skade. Under enhver omstendighet foreligger ikke i dette tilfelle den type risiko som er en vesentlig del av begrunnelsen for ulovfestet objektivt erstatningsansvar. Det bestrides også at dommen i Rt-1970-1192 har betydning i vårt tilfelle. Det ansvar for uforsvarlig ordning som kan utledes av dommen, kan i vår sak i alle fall ikke anvendes i tillegg til et eventuelt objektivt ansvar etter straffeprosessloven regler og forvareransvaret etter NL 5-8-17. Og under enhver omstendighet bestrides at den ordning med hensyn til oppbevaring av beslaget som politiet etablerte, objektivt sett var uforsvarlig eller uheldig.
Når det gjelder erstatningsutmålingen, bestrides at A har krav på å få erstattet verdien av fuglene i ferdig preparert stand. A har ingen autorisasjon for slikt arbeid, og fuglene kan i alle fall gjenanskaffes. I og med at mesteparten av beslaget sannsynligvis består av dyr som er ulovlig felt, vil dette viltet dessuten tilhøre Viltfondet. Tapet kan dermed ikke overstige kr 10 000.
Staten har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Staten v/Justisdepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett, med tillegg av 12 % rente fra dommens oppfyllelsesfrist til betaling skjer."
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse som lagmannsretten har gitt.
As krav om erstatning etter den objektive erstatningsregelen i straffeprosessloven §445 er ved Stavanger byretts rettskraftige kjennelse avvist som for sent fremsatt. Jeg legger til grunn at erstatningskrav basert på bestemmelsene i straffeprosessloven kapittel 31 ikke kan fremsettes i sivilt erstatningssøksmål, jf Innstilling fra straffeprosesslovkomitéen (1969) side 367 og Andenæs, Norsk straffeprosess II (1994) side 261-262. Noe annet er da heller ikke hevdet av A.
Høyesterett har i kjennelse avsagt i dag i nevnte sak lnr 6B/1998 lagt til grunn at det med hjemmel i erstatningsbestemmelsen i straffeprosessloven §445 kan gis erstatning i et tilfelle som det foreliggende. Staten har for denne situasjon gjort gjeldende at erstatningsbestemmelsen i §445 i så fall uttømmende regulerer det offentliges objektive ansvar på dette området. Dette er jeg enig i. Lagmannsretten uttaler her følgende som jeg kan slutte meg til:
"Lagmannsretten er av den oppfatning at straffeprosessloven gir uttømmende anvisning på det offentliges objektive ansvar for den skade A har lidt under strafforfølgningen. Lagmannsretten er enig med ankemotparten i at den foran refererte innstilling fra straffeprosesslovkomiteen, side 367, er av vesentlig betydning, hvor adgangen til sivilt søksmål ikke forslås, "især fordi kravet har direkte tilknytning til en straffesak og erstatningsvilkårene dessuten finnes i straffeprosessloven". Lagmannsretten viser også til at det i sentrale rettsvitenskapelige fremstillinger på området, fremkommer som en generell oppfatning, at statens objektive ansvar må anses uttømmende regulert gjennom straffeprosessloven regler.
Ansvaret vil også kunne innbefatte mer atypiske følger av objektivt sett uheldige forhold, som det rettspolitisk kan argumenteres for at staten bør ha ansvar for, jf Viggo Hagstrøm side 225. Det vises i denne sammenheng også til Ot.prp.nr.35 (1978-79) Om lov om rettergangsmåten i straffesaker, side 239, kommentarer til strpl §445. Det er her uttalt at det uten hensyn til om det er grunn til å holde siktede skadesløs etter de vanlige regler, etter forholdene vil kunne være rimelig at han får erstatning for en ganske spesiell eller særlig vidtgående (uforholdsmessig) skade som han er blitt påført under forfølgningen. Det heter videre: "Om dette er skjedd ved at det er begått en feil fra myndighetenes side, eller om det dreier seg om en upåregnelig skadefølge av et ordinært etterforskningsskritt, bør ikke være avgjørende." Med et så omfattende lovregulert objektivt ansvar for staten, er det ikke grunnlag for et ulovfestet objektivt ansvar på samme område."
Jeg tilføyer at jeg ikke kan se at det i vår sak er plass for noe ansvar for staten ut fra de hensyn som ellers bærer det alminnelige ulovfestede objektive erstatningsansvar. A har til støtte for et objektivt ansvar også påberopt dommen i Rt-1970-1192, der staten ble ilagt erstatningsansvar for de skader som en epileptiker anbrakt i et hjelpefengsel fikk ved forbrenning på en radiator i cellen med høy overflatetemperatur. Når Høyesteretts flertall der fant å kunne pålegge staten ansvar, var det fordi radiatoren representerte et særskilt og utpreget faremoment som kunne fjernes ved relativt enkle tiltak. Anbringelsen av skadelidte i denne cellen var følgelig ikke "tilstrekkelig betryggende og forsvarlig ordnet". Dommen er avsagt på et tidspunkt da man ikke hadde erstatningsregelen i straffeprosessloven §445, og jeg finner det klart at den ikke kan begrunne et objektivt erstatningsansvar i vårt tilfelle.
Det er på den annen side ingen holdepunkter for at man ved å gi erstatningsbestemmelsene i straffeprosessloven har ment å innskrenke det erstatningsansvar for det offentlige som ellers ville følge av erstatningsrettens regler, og som i utgangspunktet er betinget av skyld. Dette synes også antatt av en enstemmig juridisk teori, se Andenæs l c side 262, Bjerke/Keiserud, Straffeprosessloven (1996) side 1045 og hva straffeprosessloven av 1887 angår, Bratholm, Erstatning til uskyldig fengslede (1961) side 60.
Såfremt det kan påvises at noen av politiets ansatte har opptrådt på en uaktsom måte, og skaden står i årsakssammenheng med slik uaktsomhet, vil det offentlige kunne ha et arbeidsgiveransvar etter skadeserstatningsloven §2-1. Et slikt ansvar vil også kunne utledes av den særlige regel i NL 5-8-17 om erstatningsansvar for skade på eller tap av gods under forvaring. I samsvar med statens erkjennelse legger jeg til grunn at dette forvareransvaret også kan gjøres gjeldende utenfor kontraktsforhold, og at det vil kunne gjøres gjeldende mot det offentlige. Det vil således etter omstendighetene kunne få anvendelse ved straffeprosessuelt beslag. Et eksempel på at ansvaret kan gjøres gjeldende overfor det offentlige, er den dom som er referert i Rt-1952-536 (Konsuldommen).
Bestemmelsen i NL 5-8-17 er forstått slik at det er forvareren som må føre bevis for at han har opptrådt aktsomt, og som dermed har bevisbyrden på dette punkt. Praktisk sett vil forvareransvaret derfor lett konsumere det arbeidsgiveransvar som måtte påhvile staten som følge av uaktsom håndtering ved straffeprosessuelle beslag. De bevishensyn som har begrunnet regelen, har enda større vekt i en situasjon som den foreliggende, hvor formuesgodene ved tvang er satt ut av eierens besittelse, og hvor han ikke har hatt noen innflytelse på omstendighetene rundt den videre oppbevaring. Disse forhold tilsier derfor at det offentlige bør pålegges en streng bevisbyrde ved vurderingen av spørsmålet om skaden har skjedd ved utvist uaktsomhet.
Når fryseboksen med det dypfryste beslaget ble overlatt til Stavanger Museum, hadde det to årsaker. For det første ønsket man en fagmessig gjennomgang og registrering av beslaget, og dette skulle skje ved en av museets ansatte. Det ble vurdert som helt utilfredsstillende om dette arbeidet skulle ha skjedd på det oppbevaringssted som politiet benyttet til øvrige beslag. For det annet fant man det særlig betryggende at beslaget ble anbrakt på museet hvor man hadde erfaring med slik oppbevaring av dypfryste dyr. Etter det opplyste ble As fryseboks plassert i zoologisk avdelings skinnmagasin sammen med annet dypfryst materiale som dels tilhørte museet og dels var annet beslag som politiet hadde gjort i forbindelse med etterforskning av saker om faunakriminalitet. Det var bare fire personer som hadde nøkkel til dette magasinet.
Det er på det rene at et beslag av denne karakter omkring seks år i forveien var blitt utsatt for opptiningsskader mens det var plassert i det samme rommet. Årsaken til dette skal ha vært at kontakten til fryseboksen var blitt trukket ut. På dette tidspunkt hadde imidlertid alle museets ansatte ved bruk av universalnøkkel adgang til skinnmagasinet.
Slik jeg vurderer det, var politiets beslutning om oppbevaring av beslaget på museets skinnmagasin både forsvarlig og naturlig. Med den fagkyndighet og erfaring som museets ansatte hadde, skulle det ikke være behov for nærmere instrukser om hvorledes beslaget skulle oppbevares. Når det beslaglagte materialet ble skadet ved opptining, skyldtes dette at sikringene til kursen til zoologisk magasin var skrudd ut. Dette førte til at også museets egen fryseboks ble opptint. Sikringstavlen er etter det opplyste plassert bak låst dør i kontorfløyen.
A har påpekt at Økokrim i sin skriftserie nr 8 om etterforskning og påtalebehandling ved faunakriminalitet og annen naturkriminalitet gir uttrykk for at "frosset beslag må plasseres under politiets direkte oppsyn med tanke på å forebygge/forhindre uhell eller sabotasje mot fryseboks/strømnett". Denne artikkelen er imidlertid publisert i 1994, og bygger blant annet på erfaringene fra Stavanger. Den endrer ikke den bedømmelse av politiets aktsomhet som jeg allerede har gitt uttrykk for.
Jeg er etter dette kommet til at det offentlige i dette tilfelle ikke har noe erstatningsansvar overfor A etter bestemmelsen i NL 5-8-17.
Det følger av det jeg allerede har sagt at staten heller ikke har noe erstatningsansvar som arbeidsgiver etter skadeserstatningsloven §2-1.
Etter dette må lagmannsrettens dom bli å stadfeste.
Jeg vil til slutt reise spørsmål om det er hensiktsmessig at erstatningskrav som følge av straffeprosessuell forfølgning kan tas opp både etter reglene i straffeprosessloven og på sivilrettslig grunnlag. Eksistensen av alternative regelsett både om materielle vilkår og prosessuell fremgangsmåte, synes å skape en viss usikkerhet rundt anvendelsen av reglene. I den forbindelse vises også til forholdene i sak lnr 6B/1998. Under den revisjon av straffeprosessloven kapittel 31 som for tiden pågår, kan det være grunn til å se nærmere på disse spørsmål.
Saken har i likhet med sak lnr 6B/1998 reist prinsipielle spørsmål knyttet til det offentliges ansvar ved straffeprosessuelle beslag, og jeg finner derfor at staten ikke bør tilkjennes saksomkostninger for noen av instansene.
Jeg finner det hensiktsmessig å utforme ny domskonklusjon og stemmer for denne dom:
Staten v/Justisdepartementet frifinnes. Staten v/Justisdepartementet tilkjennes ikke saksomkostninger for noen instans.