HR-1999-107-K - Rt-1999-319
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-02-24 |
| Publisert: | HR-1999-00107-K - Rt-1999-319 (79-99) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Rettslig interesse |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om avvisning av søksmål i sak om krav om fastsettelsesdom for at staten var forpliktet til å betale rentegodtgjørelse til en gruppe medlemmer av Maskinentreprenørenes Forbund. Spørsmålet var om Maskinentreprenørenes Forbund hadde rettslig interesse i å fremme krav om rentegodgjørelse. |
| Saksgang: | Oslo byrett 14.09.1998 - Borgarting lagmannsrett 11.12.1998 - Høyesterett HR-1999-00107K, jnr 469/1998 |
| Parter: | Maskinentreprenørenes Forbund (advokat Per A Flod) mot Staten v/Finansdepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Morten Goller) |
| Forfatter: | Bugge, Oftedal Broch, Bruzelius |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, §180, §404, Merverdiavgiftsloven (1969) §38, Foreldelsesloven (1979) §10 |
Saken gjelder spørsmål om avvisning av søksmål, jf tvistemålsloven §54. Søksmålet er reist av Maskinentreprenørenes Forbund med krav om fastsettelsesdom for at staten er forpliktet til å betale rentegodtgjørelse til en gruppe av forbundets medlemmer.
På styremøte i Maskinentreprenørenes Forbund, skogbruksavdelingen 28 oktober 1993 ble det gjort vedtak om at forbundet skulle bistå medlemmer som hadde kjøpt hogstmaskin med å få fritak for investeringsavgift. Bakgrunnen var at forbundet mente at et slikt fritak var hjemlet i forskrift (nr 81) om delvis fritak for investeringsavgift på driftsmidler i industri og bergverk. Etter forskriftens §5 første ledd skal det ikke betales avgift av "driftsmidler til eierens egen direkte bruk under fabrikkmessig produksjon av varer". Ved skattekontorene fulgte man på dette tidspunktet den praksis at bruk av hogstmaskiner ikke ble ansett som "fabrikkmessig produksjon", blant annet fordi maskinene var mobile.
I brev til Skattedirektoratet 16 september 1994 ga Maskinentreprenørenes Forbund uttrykk for at moderne hogstmaskiner måtte komme inn under uttrykket "fabrikkmessig produksjon". I ulike vedlegg til brevet ble det gjort nærmere rede for maskinenes egenskaper.
I brev av 17 oktober 1994 til Hedemark fylkesskattekontor la Skattedirektoratet etterpå til grunn at det ikke skulle beregnes investeringsavgift for en hogstmaskin tilhørende et bestemt medlem av Maskinentreprenørenes Forbund. Kopi av dette brevet ble oversendt forbundet til orientering.
Skattedirektoratets brev av 17 oktober 1994 førte til at en rekke skogsentreprenører satte frem krav om refusjon av innbetalt investeringsavgift på hogstmaskiner. I brev av 2 juni 1995 fra Skattedirektoratet til samtlige fylkesskattekontorer uttalte direktoratet at slike refusjonskrav skulle vurderes etter foreldelsesloven §10, som gjør unntak fra den alminnelige foreldelsesfristen på tre år. Det fremgikk av direktoratets brev at søknadene om refusjon skulle behandles ved de enkelte fylkesskattekontorene.
Flere av skogsentreprenørene satte frem krav om rentegodtgjørelse i forbindelse med refusjonen. Rentespørsmålet ble vurdert av Finansdepartementet i brev av 13 mai 1997 til Skattedirektoratet. Finansdepartementet la til grunn at det hadde skjedd en gradvis utvikling i rettstilstanden for så vidt gjaldt forståelsen av forskiftens §5, og konkluderte med at det ikke var grunnlag for å yte rentegodtgjørelse til de refusjonsberettigede, jf merverdiavgiftsloven §38 annet ledd.
Ved stevning til Oslo byrett datert 14 oktober 1997 tok Maskinentreprenørenes Forbund deretter ut søksmål mot staten ved Finansdepartementet, med krav om fastsettelsesdom for statens plikt til å betale rentegodtgjørelse. I vedlegg til prosesskriv 10 november 1997 listet saksøker opp samtlige medlemmer av skogbruksavdelingen i forbundet.
Etter rettelse i prosesskriv 21 januar 1998 la forbundet ned slik påstand for byretten:
"1. Staten v/finansdepartementet er forpliktet til å yte rentegodtgjørelse overfor medlemmer av Maskinentreprenørenes Forbund, Skogbruksavdelingen, for uriktig innkrevet investeringsavgift for hogstmaskiner og lassbærere i perioden 17. oktober 1981 til 17. oktober 1994.
2. Maskinentreprenørenes Forbund tilkjennes saksomkostninger, med tillegg av 12 - tolv - prosent rente fra 14 dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer."
Oslo byrett avsa den 14 september 1998 kjennelse med slik slutning:
"1. Saken avvises.
2. Maskinentreprenørenes Forbund dømmes til å betale saksomkostninger til Staten v/Finansdepartementet med 8.000 - åttetusen - kroner innen 14 dager etter forkynnelsen av kjennelsen."
Maskinentreprenørenes Forbund påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett, som 11 desember 1998 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Byrettens avvisningskjennelse stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byretten eller for lagmannsretten."
Kjennelsens første punkt er avsagt under dissens, idet en av dommerne mente at saken skulle fremmes. Det var enighet om at saksomkostninger ikke skulle tilkjennes verken for by- eller lagmannsrett.
Om saksforholdet for øvrig vises til de tidligere kjennelser.
Maskinentreprenørenes Forbund har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens rettsanvendelse og bevisbedømmelse.
I kjæremålet anføres i hovedsak:
Lagmannsrettens flertall har uriktig lagt til grunn at forbundet verken pretenderer å opptre som fullmektig for medlemmene, eller å representere disse på annen måte. Det korrekte er at forbundet representerer skogbruksentreprenørene gjennom medlemsskapsordningen. Det foreligger et fullmaktsforhold til forbundet allerede i kraft av medlemsskapet. I denne konkrete saken har medlemmene dessuten uttrykkelig anmodet forbundet om å fremme saken, også i form av et søksmål i forbundets regi. Etter at stevning var tatt ut, ble det innkalt til et eget medlemsmøte. De enkelte medlemmer stilte der midler til rådighet for dekning av omkostningene ved saken.
Forbundet må dessuten være berettiget til å fremme søksmålet i eget navn i kraft av forbundets formål, den omfattende medlemsmassen og organisasjonsstrukturen. Det vises til mindretallets begrunnelse i lagmannsretten.
Det foreligger ingen sannsynlig mulighet for motstridende interesser mellom forbundet og dets medlemmer. Medlemmene står fullt ut bak søksmålet.
Det er naturlig at denne typen felleskrav kan forfølges inn i rettsapparatet. Dette gir en logisk sammenheng med at forbundet på vegne av medlemmene tidligere har forfulgt kravet utenrettslig så langt som mulig.
Prosessøkonomiske hensyn tilsier at søksmålet fremmes. Alternativet vil være at det blir reist 105 fullbyrdelsessøksmål fra enkeltmedlemmer i forskjellige rettskretser. Søksmålene vil reise samme rettslige problemstillinger, men det må nedlegges forskjellige påstander i hver enkelt sak.
Forbundet er representativt for de skogsentreprenørene som er berørt av det aktuelle rentespørsmålet. Det kan ikke være særlig mange berørte parter som ikke er organisert i forbundet.
Kjærende part har for øvrig vist til tidligere prosesskriv av 21 januar 1998 til Oslo byrett.
Kjærende part har lagt ned slik påstand:
"1. Saken fremmes.
2. Maskinentreprenørenes Forbund tilkjennes saksomkostninger i anledning avvisningspåstanden for alle tre instanser."
Kjæremotparten har i hovedsak anført:
Kjærende part har ikke søksmålskompetanse. Forbundet mangler tilstrekkelig tilknytning til søksmålsgjenstanden. Saken må dessuten avvises fordi søksmålet gjelder abstrakt lovtolking uten forankring i noen konkret konflikt.
Det er ikke tvilsomt at det kan reises søksmål om rentespørsmålet av enkeltpersoner, herunder av medlemmer i forbundet. Så lenge de berørte parter på denne måten har adgang til å få prøvet rettsspørsmålet, er det ikke noe reelt behov for å tillate forbundets søksmål ut fra rettsikkerhetssynspunkter.
Det er riktig slik flertallet i lagmannsretten har kommet til, at forbundet ikke opptrer som fullmektig for medlemmene. Selv om søksmålet er tatt ut i forståelse med medlemmene, er det bare forbundet som er part i saken. Slik kjæremotparten oppfatter kjæremålet, anfører forbundet heller ikke at de enkelte medlemmene opptrer som parter. Rt-1998-677 kan da ikke tas til inntekt for at søksmålet skal fremmes.
Hovedregelen etter norsk prosessrett er at en part ikke kan anlegge søksmål om andre rettssubjekters rettigheter eller plikter. I rettspraksis er det riktig nok gjort en del unntak fra dette, blant annet ved at man har godtatt søksmål fra organisasjoner om rettigheter som tilkommer medlemmene. Men dersom kjærende parts søksmål fremmes, vil det innebære en vesentlig utvidelse av søksmålskompetansen sammenlignet med dagens rettstilstand. Søksmål fra sammenslutninger har til nå hovedsaklig blitt godtatt der det foreligger en ubestemt krets av berettigede. Kjærende parts søksmål gjelder derimot de økonomiske interessene til en bestemt krets.
Søksmål om andres rettigheter eller plikter kan bare fremmes dersom det anses "naturlig og rimelig" at saksøker kan gjøre sine interesser gjeldende på denne måten, jf Jens Edvin A Skoghøy: Tvistemål (1998) side 334. Betingelsen er ikke oppfylt i denne saken.
Søksmålet faller utenfor kjærende parts formål og virkefelt. Det vises til Rt-1980-569, Rt-1986-1250, Rt-1989-218 og Rt-1992-1618. Det vises også til upublisert kjennelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg 10 september 1982 der det ble lagt til grunn at en forening av helikopterflygere ikke hadde kompetanse til å gå til søksmål mot staten med krav om at flygerne skulle få erstattet innebetalt skatt.
Kjærende part er heller ikke representativ for de skogsentreprenørene som er berørt av rentespørsmålet. Under halvparten av dem er tilsluttet forbundet. Skogsentreprenørene utgjør videre i underkant av 10% av den totale medlemsmassen i Maskinentreprenørenes Forbund. Det er et vilkår for å fremme søksmålet at forbundet fremstår som en naturlig representant for de interesser som søkes ivaretatt gjennom søksmålet, jf Rt-1992-1618.
Søksmålet må under enhver omstendighet avvises fordi det gjelder et abstrakt rettsspørsmål. Påstanden er ikke utformet slik at saken tilfredstiller kravet om "retsforhold", jf tvistemålsloven §54. I realitet ønskes dom for hvordan en angitt rettsregel er å forstå. Saksøker angriper den rettsforståelse som Finansdepartementet har gitt uttrykk for i rådgivende uttalelse til Skattedirektoratet den 13 mai 1997 der det heter at rentegodgjørelse ikke skal gis.
Kjæremotparten har lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Staten tilkjennes saksomkostninger for byrettens, lagmannsrettens og Høyesteretts kjæremålsutvalgs behandling av avvisningsspørsmålet med totalt kr 15000,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg har i det videre kjæremål full kompetanse, jf tvistemålsloven §404 første ledd nr 1, og bemerker:
Slik utvalget oppfatter kjæremålet, pretenderes det ikke at de enkelte skogsentreprenører som Maskinentreprenørenes Forbund har reist søksmålet på vegne av, direkte er parter i saken eller at forbundet har stilling som fullmektig for disse i relasjon til det rentekrav hver av dem mener å ha mot staten. Dette er også lagt til grunn av lagmannsrettens flertall og mindretall. Den omstendighet at forbundet i kraft av medlemsskap og vedtekter skal vareta medlemmenes felles interesser, gjør ikke de aktuelle skogsentreprenører til parter i saken; heller ikke at forbundet av medlemmene er blitt anmodet om å fremme søksmålet som en foreningssak og at medlemmene har vedtatt å stille midler til rådighet for dette. Partsforholdet ligger ikke slik an som i det tilfelle som er behandlet i Rt-1998-677.
På samme måte som lagmannsrettens flertall, ser kjæremålsutvalget det slik at det er de aktuelle skogsentreprenørers egne, individuelle krav på rentegodtgjørelse fra staten som er gjenstand for søksmålet. Kravet - eller rettere kravene - tilhører ikke en ubestemt krets innenfor forbundets medlemsmasse, men en avgrenset, klart identifiserbar gruppe skogsentreprenører, nemlig de som har krav på refusjon av investeringsavgift på grunnlag av tidligere maskinkjøp. Noen selvstendig interesse for Maskinentreprenørenes Forbund i å kunne fremme søksmålet, ut over den økonomiske interesse de aktuelle medlemmer selv har i å få sine pengekrav oppfylt, kan kjæremålsutvalget ikke se. Etter utvalgets oppfatning følger det da av tvistemålsloven §54 slik kravet til rettslig interesse er fastlagt i rettspraksis, at søksmålet ikke kan reises av Maskinentreprenørenes Forbund på de aktuelle kravshaveres vegne; det må reises av disse selv. Saksforholdet har for så vidt likhetstrekk med det som forelå i Rt-1997-713 og Rt-1989-218.
Lagmannsrettens kjennelse blir å stadfeste. Kjæremålsutvalget finner at den kjærende part må pålegges å erstatte staten omkostningene ved det videre kjæremål, jf tvistemålsloven §180 første ledd. Disse settes til kr 3 000. Lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse er det ikke grunn til å endre.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Maskinentreprenørenes Forbund til staten v/Finansdepartementet 3 000 - tretusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denn kjennelse.