HR-1997-216-K - Rt-1997-713
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-04-24 |
| Publisert: | HR-1997-00216-K - Rt-1997-713 (187-97) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Rettslig interesse, Saksomkostninger, Skatterett |
| Sammendrag: | Saken gjaldt anke over lagmannsrettens avvisningskjennelse og herredsrettens saksomkostningsavgjørelse.
Kjæremålsutvalget mente tilknytningen mellom velforeningen og kravet ikke var tilstrekkelig, jf. Tvistemålsloven (1915) § 54, og at det var riktig av tidligere instanser å avvise saken. Videre at det ikke var grunnlag for å ilegge Trøftemoen saksomkostninger. Kjæremålsutvalget stadfestet deretter lagmannsrettens kjennelse. |
| Saksgang: | Odal herredsrett 09.09.1996 - Eidsivating Lagmannsrett LE-1996-117 - Høyesterett HR-1997-00216K, jnr 57/1997 |
| Parter: | Mo Vel (advokat Thorer Ytterbøl) mot Nord-Odal kommune (advokat Vegard Sunde) |
| Forfatter: | Skåre, Dolva, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, §404, §53, Skattebetalingsloven (1952) §48, Eigedomsskattelova (1975) §14, §15, §23, §2, §3, Skattebetalingslov ikrafttredelseslov (1955), Ligningsloven (1980) §11-1 |
Med hjemmel i §3 i eiendomsskatteloven fattet Nord-Odal kommune 11 desember 1993 vedtak om fra og med 1994 å utskrive eiendomsskatt i deler av kommunen, herunder Moområdet.
Mo Vel tok ut stevning til Vinger og Odal herredsrett og nedla slik påstand:
"1. Nord-Odal kommunes vedtak om utskrivning av eiendomsskatt for Moområdet kjennes ugyldig.
2. Nord-Odal kommune tilpliktes å tilbakebetale tidligere innbetalt eiendomsskatt for området.
3. Nord-Odal kommune tilpliktes å erstatte Mo Vel sakens omkostninger."
Kommunen påstod saken avvist, og herredsretten avsa 9 september 1996 kjennelse med slik slutning:
"1. Søksmålet fra Mo vel mot Nord-Odal kommune i sak 96-00117 A blir å avvise.
2. Mo vel betaler Nord-Odal kommune kr 39275,- i saksomkostninger innen 14 - fjorten - dager fra kjennelsens forkynnelse."
Mo Vel påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som 6 desember 1996 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.
2. Mo Vel betaler til Nord-Odal kommune 12 % morarente p.a. av kr 39275,- fra oppfyllelsesfristen fastsatt i herredsrettens kjennelse til betaling skjer.
3. Mo Vel og Torleif Trøftemoen betaler i saksomkostninger for lagmannsretten, en for begge og begge for en, til Nord-Odal kommune kr 6000,- - sekstusen 0/100 kroner - med tillegg av 12 % morarente p.a. fra oppfyllelsesfristen til betaling skjer.
4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Sakens faktum og partenes anførsler fremgår av de tidligere kjennelser.
Mo Vel har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder saksbehandlingen og rettsanvendelsen.
Vedrørende saksbehandlingen anføres at når lagmannsretten fant at det avvisningsgrunnlag herredsretten hadde bygget på, var uriktig, skulle lagmannsretten også ha drøftet omkostningsavgjørelsen for herredsretten i lys av dette. At dette ikke er gjort, er en saksbehandlingsfeil som må føre til at kjennelsen på dette punkt må oppheves og hjemvises til fortsatt behandling.
Når det gjelder rettsanvendelsen, gjøres gjeldende at lagmannsretten har bygget på en uriktig forståelse av tvistemålsloven §54.
Det anføres at det er sikker rett at organisasjoner kan ha den nødvendige søksmålsinteresse, jf Rt-1952-554 og Rt-1980-569. Rettslig interesse har endog vært ansett å foreligge hvor uorganiserte interessegrupper har gått til søksmål, jf Rt-1950-732 og Rt-1985-498.
Mo Vel har tilstrekkelig rettslig interesse. Foreningens formål er i foreningens lover angitt å være: "ved sammenslutning av interesserte og fremme interesser til felles beste på forskjellige områder."
Virksomheten til foreningen har i betydelig grad variert gjennom årene, avhengig av i hvilken grad man til forskjellige tider har vært opptatt av spørsmål som har vært av felles interesse for beboerne i området. Den sak som mer enn noen annen har engasjert velforeningens medlemmer og foreningen som sådan, er spørsmålet om lovligheten av utskrivning av eiendomsskatt for Moområdet. Velforeningen har således også i betydelig grad engasjert seg i diskusjonen om hvorvidt Moområdet hadde de egenskaper som etter eiendomsskatteloven §3 var en nødvendig forutsetning for å kunne utskrive eiendomsskatt. Velforeningen arbeidet opprinnelig for en utenrettslig løsning. Det er hevet over tvil at foreningen er representativ for de interesser man søker å fremme, og det vises i den forbindelse til Rt-1974-1272. Foreningens arbeid hadde en henimot total oppslutning blant medlemmene, som nettopp er eiendomsbesittere i det aktuelle området.
At enkeltmedlemmer rettslig sett har adgang til å få søksmålet prøvet, avskjærer ikke foreningen fra å ta saken opp, jf Rt-1962-332 og Rt-1966-476. Den aktuelle sak er et særdeles godt eksempel på saksområde der det er naturlig for velforeninger å engasjere seg. Det årlige eiendomsskattebeløp for den enkelte eiendom i området representerer i dag relativt begrensede, men økende beløp. For den enkelte eiendomsbesitter ville den økonomiske risiko forbundet med å reise sak bli uforholdsmessig stor. Ved at foreningen varetar fellesinteressene for foreningens medlemmer, oppnår man både den tyngde som foreningen er ment å representere og likeledes en betydelig spredning av omkostninger. Alternativet ville vært å etablere et aksjonsutvalg av den type man finner i Fanadommen, Rt-1985-1339. På bakgrunn av at man da foreningen besluttet å reise sak, allerede hadde en fungerende velforening som også i stor grad hadde engasjert seg i det aktuelle spørsmål, ville det vært helt unaturlig ikke å benytte velforeningen.
Som det fremgår er det ikke krevet fullbyrdelsesdom, men fastsettelsesdom for tilbakebetalingskravet, idet velforeningen og dens medlemmer har bygget på den forutsetning at kjæremotparten under enhver omstendighet ville respektere en rettskraftig avgjørelse. Årsaken til at det er krevet fastsettelsesdom er nettopp det forhold at det er velforeningen som opptrer.Også sterke rettstekniske hensyn tilsier at velforeningen bør ha rettslig interesse. Et søksmål gjennom foreningen vil således i betydelig grad forenkle saksbehandlingen både for den kjærende parts enkeltmedlemmer, for kjæremotparten og for domstolene.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 06.12.96 pkt 2. vedr. saksomkostninger for herredsretten oppheves og henvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.
2. Saken fremmes.
3. Nord Odal kommune tilpliktes å erstatte sakens omkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett."
Kjæremotparten, Nord-Odal kommune, begjærer lagmannsrettens kjennelse stadfestet.
De anførsler som ble påberopt for herredsretten og lagmannsretten fastholdes.
Kjæremotparten gjør prinsipalt gjeldende at lagmannsretten har bygget på uriktig lovforståelse når det er lagt til grunn at eiendomsskatteloven §23 ikke regulerer hvem som har søksmålskompetanse når det gjelder prøving av kommunestyrets vedtak etter eiendomsskatteloven. Det vises til kjennelse i Rt-1996-596 hvor det fremgår at spesiallovgivningen i skattesaker er uttømmende og ikke suppleres av tvistemålsloven §54 som selvstendig hjemmel. Kjæremotparten henholder seg til herredsrettens avgjørelse og den begrunnelse som der er gitt.
Søksmålet slik det er anlagt, er todelt. Dels påstås kommunens vedtak om utskrivning av eiendomsskatt for Moområdet kjent ugyldig, jf påstandens punkt 1. Videre kreves at kommunen tilpliktes å tilbakebetale de skatter som er innbetalt i henhold hertil, jf påstandens punkt 2. Deler av nærværende søksmål gjelder under enhver omstendighet den konkrete årlige skatteutskrivning. Det anføres at det i så måte ikke er noen forskjell i forhold til Rt-1996-596. Videre anføres at Høyesteretts bemerkninger i Rt-1974-723 flg om fristbestemmelsen i skattebetalingsloven §48 nr 5 for når prøving av prinsippvedtak om innføring av eiendomsskatt kan finne sted, ikke nødvendigvis samtidig ekskluderer betydningen av bestemmelsens ordlyd når det gjelder hvem som kan gå til søksmål. Både ligningsloven og eiendomsskatteloven viser til samme bestemmelse i skattebetalingsloven, og harmonihensyn tilsier at fortolkningen bør være den samme.
Subsidiært gjøres gjeldende at det heller ikke foreligger søksmålskompetanse etter de alminnelige regler om rettslig interesse, jf tvistemålsloven §53 og §54. Kjæremotparten henholder seg til lagmannsrettens avgjørelse, og slutter seg til dens begrunnelse.
Det anføres at det uten videre må være klart at Mo Vel mangler rettslig interesse i relasjon til påstandens punkt 2 i stevningen. Videre anføres at foreningen heller ikke har rettslig interesse i forhold til påstandens punkt 1. Et søksmål om gyldigheten av et kommunalt vedtak om utskrivning av eiendomsskatt gjelder utelukkende rettigheter og plikter for eventuelle enkeltmedlemmer av foreningen. Mo Vel kan da ikke reise sak selv om avgjørelsen måtte ha prinsipiell interesse også ut fra interesser og formål velforeningen måtte hevde å vareta, jf Schei, Tvistemålsloven med kommentarer, bind I side 137.
Den kjærende part har ikke fremlagt bevis for hvor representativ foreningen er når det gjelder de tvistespørsmål saken reiser. Det er ikke dokumentert hvor mange av velforeningens medlemmer som eier eiendom beliggende innenfor eiendomsskatteområdet. Videre er medlemskap ikke betinget av at man er grunneier. Kjæremotparten tiltrer lagmannsrettens vurdering av Mo Vel som en relativt løst etablert forening med et vagt formål.
Det er ikke fremlagt dokumentasjon for at velforeningen har fått bemyndigelse fra noen av de skattepliktige til å reise søksmål på deres vegne. Det er heller ikke fremlagt noen dokumentasjon for beslutning av velforeningens organer om å gå til søksmål mot kommunen.
Ingen av de rettsavgjørelser den kjærende part har påberopt under sakens behandling, støtter påstanden om at foreningen må anses å ha rettslig interesse.
For så vidt gjelder påstandens punkt 2 anføres i tillegg at det foreligger et ytterligere avvisningsgrunnlag. Den preklusive frist for å reise søksmål slik det er anlagt i denne saken, er oversittet. Søksmål med krav om tilbakebetaling av eiendomsskatt for 1994 og 1995 i henhold til det omtalte vedtak måtte i tilfelle vært reist innen 6 måneder etter at eiendomsskattelistene for 1994 og 1995 ble lagt ut til gjennomsyn etter eiendomsskatteloven §15. Dette skjedde 14 juni 1994 og 1 mars 1995, slik at søksmål med krav om tilbakebetaling er anlagt for sent.
Kjæremotparten bestrider at det foreligger noen saksbehandlingsfeil når det gjelder lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Spørsmålet om medansvar for velforeningens formann for saksomkostninger for herredsretten begjæres imidlertid prøvd på nytt av utvalget. Lagmannsretten har tiltrådt herredsrettens avgjørelse hvor herredsretten uten nærmere begrunnelse unnlot å idømme styreformannen personlig ansvar for saksomkostningene. Det anføres at foreningen ved realisasjon av sine midler og løpende inntekter ikke er i stand til å erstatte kommunen dens saksomkostninger. Styrets formann måtte være klar over dette.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Saken avvises.
2. Mo Vel og Torleif Trøftemoen betaler, en for begge og begge for en, til Nord-Odal kommune i saksomkostninger for herredsretten kr 39275,- med tillegg av 12 % morarente p.a. fra oppfyllelsesfristen fastsatt i herredsrettens kjennelse til betaling skjer, for lagmannsretten kr 6000,- med tillegg av 12 % morarente p.a. fra oppfyllelsesfristen fastsatt i lagmannsrettens kjennelse til betaling skjer og for Høyesterett med kr 3000,- innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelse av kjennelsen med tillegg av 12 % morarente p.a. til betaling skjer."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalget har full kompetanse i saken, jf tvistemålsloven §404 første ledd nr. 1.
Kjæremålet over lagmannsrettens saksbehandling gjelder avgjørelsen av omkostningsspørsmålet for herredsretten. Utvalget vil først behandle spørsmålet om saksanlegget skulle ha vært avvist.
Herredsretten avviste saken under henvisning til at eiendomsskatteloven §23 viser til skattebetalingsloven §48 nr 5, og at det følger av denne bestemmelse at bare den skattepliktige kan reise søksmål om en ligningsavgjørelse. Det ble i denne forbindelse vist til Rt-1996-596. Høyesteretts kjæremålsutvalg la der til grunn at det følger av henvisningen i ligningsloven §11-1 til skattebetalingsloven §48 at bare skattyteren selv kan reise søksmål om gyldigheten av ligningen. Kommunen har fastholdt at avvisning skulle ha skjedd på dette grunnlag.
Etter eiendomsskatteloven §23 får skattebetalingsloven §48 nr 5 tilsvarende anvendelse på søksmål om eiendomsskatt. Det følger av dette at det bare vil være den skattepliktige som kan gå til søksmål om eiendomsskatt utskrevet etter eiendomsskatteloven §14. Saken må dermed avvises for så vidt den gjelder krav om tilbakebetaling av betalt eiendomsskatt. At det er krevet fastsettelsesdom, ikke fullbyrdelsesdom, er uten betydning i denne forbindelse.
Gyldigheten av "prinsippvedtaket" om at det skal utskrives eiendomsskatt i kommunen, jf eiendomsskatteloven §2 og §3, må derimot kunne angripes av en saksøker som tilfredsstiller kravet om rettslig interesse i tvistemålsloven §54. Det vises til Rt-1974-723 og Rt-1985-1339.
Spørsmålet er da om Mo Vel har rettslig interesse i å reise søksmål om gyldigheten av vedtaket om eiendomsskatt for Moområdet. Kjæremålsutvalget går ikke inn på spørsmålet om foreningens partsevne.
Det er ikke omstridt at vedtaket ikke har betydning for foreningens egen rettsstilling. Dette er ikke et absolutt hinder for rettslig interesse, jf Rt-1980-569 der det blant annet heter (side 575):
"Det er etter hvert blitt anerkjent at en saksøker kan ha rettslig interesse av å reise søksmål selv om utfallet av saken ikke har direkte betydning for hans egen rettsstilling. Også en interesseorganisasjon kan etter omstendighetene ha den nødvendige rettslige interesse selv om utfallet av saken ikke har direkte betydning for organisasjonens eller medlemmenes rettigheter. Behovet for rettslig kontroll med den offentlige forvaltning kan her være avgjørende. Men den som reiser sak om gyldigheten av et forvaltningsvedtak, må i tilfelle ha rimelig grunn til å kreve at dette spørsmål blir prøvet av domstolene. Det må være et rettskrav som gjøres gjeldende. Og saksøkeren må ha slik tilknytning til rettskravet at nettopp han har naturlig foranledning til å reise søksmål."
I vår sak har grunneierne i Moområdet rettslig interesse i søksmål om gyldigheten av eiendomsskattevedtaket. Når det gjelder selve utskrivningen etter eiendomsskatteloven §14, er det bare de skattepliktige som har søksmålskompetanse. Disse forhold må ha en viss vekt ved vurderingen av om velforeningen oppfyller kravet til rettslig interesse.
Lagmannsretten har karakterisert velforeningen som "en relativt løst etablert forening med noe vagt formål sett i forhold til saken her". Formålsbestemmelsen i foreningens lover lyder slik:
"Vellets formål er ved sammenslutning av interesserte og fremme interesser til felles beste på forskjellige områder. Til oppnåelse av dette avholdes møter til drøftelse av disse formål."
Bestemmelsen er vidtfavnende, men må ut fra en vanlig oppfatning av hva en velforening i et boligstrøk skal arbeide med, likevel antas å ha en naturlig begrensning til saker av betydning for det geografiske området velforeningen dekker, særlig saker om utnyttelse av området og serviceytelser fra det offentliges side. Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten i at spørsmål om eiendomsskatt ikke naturlig hører under velforeningens saksområde, sett i relasjon til spørsmålet om rettslig interesse i søksmål. En velforening vil ordinært ikke forbindes med arbeid for medlemmenes skattespørsmål. Tilknytningen mellom foreningen og det krav som fremmes, anses ikke tilstrekkelig til å tilfredsstille kravet i tvistemålsloven §54. Også denne del av saken må derfor avvises.
Velforeningens kjæremål over at lagmannsretten har stadfestet saksomkostningsavgjørelsen i herredsretten, kan heller ikke føre fram. Når saken avvises, kan det her ikke være avgjørende om avvisning skjer på det prinsipale eller subsidiære grunnlag som kommunen har påberopt.
Også kommunen har krevd endring i lagmannsrettens avgjørelse av omkostningene for herredsretten. Det gjøres gjeldende at Torleiv Trøftemoen skulle vært gjort solidarisk ansvarlig for saksomkostningene. Kommunen har også krevd at Trøftemoen skal ilegges saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Det er bare i unntakstilfelle at det kan pålegges en annen enn parten selv å betale saksomkostninger. Man må ved vurderingen av spørsmålet ikke bare se hen til om parten har tilstrekkelige midler til å betale saksomkostninger, men også til karakteren av søksmålet, jf Rt-1983-180 og Schei, Tvistemålsloven med kommentarer, bind I side 343. Kjæremålsutvalget kan ikke se at det er grunnlag for å ilegge Trøftemoen saksomkostninger for herredsretten eller for utvalget. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse er ikke påkjært for så vidt som Trøftemoen er ilagt omkostningsansvar for lagmannsretten.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Kommunen har krevd at velforeningen ilegges saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kravet tas til følge med kr 3 000 med tillegg av renter.
Kjennelsen er enstemmig.
1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Mo Vel til Nord-Odal kommune 3 000 - tretusen - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.