HR-1999-33 - Rt-1999-622

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1999-04-27
Publisert:	HR-1999-00033 - Rt-1999-622 (144-99)
Stikkord:	(Reksten-dommen V), Avtalerett, Rettsforlik, Rettskraft, Direkteanke
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om et rettsforliks rettskraft. Spørsmålet var om et rettsforlik gav grunnlag for å løse ut noen gjenstander fra et konkursbo mot å betale en løsningssum. Dissens: 4-1
Saksgang:	Bergen byrett 05.05.1998 - Høyesterett HR-1999-00033, nr 343/1998
Parter:	Hilmar A Rekstens dødsbo, dets konkursbo (advokat Gunnar Sørlie) mot 1. Audun Reksten, 2. Bjørg Reksten, 3. Grace Reksten Skaugen (advokat Pål W Lorentzen)
Forfatter:	Skoghøy, Bruzelius, Gjølstad, Matningsdal, Dissens: Bugge
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §107, §174, §180, §366, §375, §6, §74, §75, §98, Foreldelsesloven (1979) §10, §1, §2, §3, Lov om løysingsrettar (1994) §6

Dommer Skoghøy: Ved gavebrev av 3 mai 1972 overførte skipsreder Hilmar Reksten vederlagsfritt til Hilmar Rekstens Almennyttige Fond (heretter kalt fondet) sin samling av kunst. Hilmar Reksten døde 1 juli 1980, og ved kjennelse av 17 november 1980 ble hans dødsbo tatt under skifterettens behandling som konkursbo. Ved dom av Høyesterett 8 desember 1988 (Rt-1988-1327) ble den gavedisposisjon som er omhandlet i gavebrevet av 3 mai 1972, omstøtt til fordel for Hilmar Rekstens dødsbo, dets konkursbo (heretter kalt konkursboet eller bare boet). Etter denne dommen oppstod det uenighet om hvorvidt omstøtelsen bare omfattet kunst som var eid av Hilmar Reksten selv, eller om den også omfattet kunst som skrev seg fra Fellesformuen for Hilmar Rekstens barn (heretter kalt Fellesformuen). I sak mellom boet og fondet ble det ved Høyesteretts dom 21 november 1996 (Rt-1996-1480) avgjort at omstøtelsen også omfattet kunst fra Fellesformuen. Den sak Høyesterett nå har til behandling, er reist mot konkursboet av deltakerne i Fellesformuen, og gjelder spørsmålet om hvorvidt deltakerne i Fellesformuen - på grunnlag av et rettsforlik fra 1984 mellom dem og fondet - kan gjøre krav på den kunst som skriver seg fra Fellesformuen.

Bakgrunnen for saken er følgende:

Gjennom sitt liv bygde skipsreder Hilmar Reksten opp en verdifull samling av kunst - malerier, sølvtøy, tepper m v. Etter at hans første hustru døde i 1939, ble han sittende i uskiftet bo med barna fra første ekteskap - Tore, Rolf, Astrid, Audun og Bjørg Reksten. I 1952 giftet Hilmar Reksten seg på nytt, og året etter skiftet han med barna fra første ekteskap. Ved skiftet i 1953 ble blant annet den kunst som Hilmar Reksten hadde anskaffet før dette tidspunkt, utlagt til barna som morsarv.

Side:623

I avtale mellom ham og barna ble det fastsatt at denne kunsten skulle inngå i en fellesformue for hans barn av første ekteskap. Etter avtalen skulle denne forvaltes av Hilmar Reksten som en samlet enhet på vegne av barna.

Denne fellesformuen ble senere slått sammen med andre fellesformuer som Hilmar Reksten forvaltet på vegne av barna. Den sammenslåtte fellesformue fikk betegnelsen "Fellesformuen for Hilmar Rekstens barn". Denne er organisert som et bundet sameie med detaljerte statutter som ble fastsatt ved avtale av 27 september 1958. Statuttene inneholder blant annet bestemmelser om hva Fellesformuen omfatter, og hvordan den skal forvaltes.

Etter at de opprinnelige fellesformuene ble etablert, har det skjedd flere endringer i eierforholdet. Før de opprinnelige fellesformuene ble sammenslått, var Tore Reksten, som døde 6 juli 1957, trådt ut, og Grace Reksten Skaugen - som er datter av Hilmar Reksten i hans andre ekteskap - trådte inn som ny deltaker. Etter sammenslåingen i 1958 ble Fellesformuen eid av Rolf, Astrid, Audun, Bjørg og Grace med en ideell femtedel hver. I 1966 ble Rolf utløst fra Fellesformuen, og i 1973 ble også Astrid utløst. Siden 1973 har Fellesformuen vært eid av Audun, Bjørg og Grace med en ideell tredjedel hver.

Så lenge Hilmar Reksten levde, ble Fellesformuen i samsvar med bestemmelsene i Fellesformuens statutter §4 forvaltet av ham. Etter hans død er forvaltningen blitt forestått av firma Hilmar Reksten v/Grace Reksten Skaugen.

Etter statuttenes §1 første ledd var formålet med opprettelsen av Fellesformuen "å bevare og disponere Fellesformuen som en samlet enhet, med sikte på å bevare og utvikle den rederibedrift med tilhørende virksomheter som er skapt av Hilmar Reksten".

Om forvalterens adgang til å disponere over gjenstander som omfattes av Fellesformuen, er det i §4 tredje ledd fastsatt:

"Forvalteren er alltid berettiget til å foreta salg og omplassering av Fellesformuens eiendeler når dette tilsikter å oppfylle formålet etter §1. Eiendeler som tjener formålet etter §1 kan ikke avhendes og midlene utloddes selv om samtlige parthavere er enige herom."

Ved gavebrev av 16 februar 1971 ble Hilmar Rekstens Almennyttige Fond opprettet. Grunnkapitalen for fondet ble dannet ved at Hilmar Reksten overførte til fondet aksjer i R/A Hadrian for en verdi av ca kr 60 millioner.

Av den kunst Hilmar Reksten samlet, var det bare kunst som han hadde samlet før skifteoppgjøret i 1953, som inngikk i Fellesformuen. Kunst som han samlet etter dette tidspunkt, tilhørte ham personlig. Etter det som er opplyst for Høyesterett, ble det vesentligste av den kunst Reksten samlet, anskaffet etter 1953. Den kunst som inngikk i Fellesformuen, skal utgjøre under 10 prosent av den kunst han totalt har samlet.

Ved gavebrev av 3 mai 1972 bestemte Hilmar Reksten:

"I tilslutning til mitt gavebrev av 16. februar 1971, hvorved jeg opprettet

Side:624

"Hilmar Rekstens Almennyttige Fond", og under henvisning til det ønske jeg der ga uttrykk for, at kulturelle oppgaver i særlig grad bør fremmes av Fondet, skjenker jeg herved som gave til Fondet min samling av kunst, som spesifisert vedlagt. Til denne gaven knytter jeg følgende vilkår:

1. Samlingen skal være offentlig tilgjengelig. Jeg overlater til Fondet å bestemme tidspunktet og formen herfor. Samlingen oppbevares nå i tilbygget til min privatbolig på Fjøsanger, benevnt "Pentagon". Fondet skal ha bruksrett til dette tilbygg så lenge det nytter bygningen til utstilling eller oppbevaring av samlingen. Jeg utferdiger et særskilt hjemmelsdokument for denne bruksrett.

Fondet har anledning til - om det finner dette mere praktisk og hensiktsmessig - å flytte samlingen til andre lokaler i Bergen, herunder til offentlig museum eller galleri.

2. Samlingen skal bevares og disponeres som en enhet. Enkelte kunstgrener kan dog utstilles særskilt. Fondet kan foreta utlån av kunstgjenstander for kortere eller lengere tid når dette kan skje i betryggende form.

Fondet har anledning til å foreta utskiftninger gjennom salg og nyervervelser så lenge karakteren og helhetsverdien av samlingen ikke blir forringet.

3. Måtte bevarelsen av samlingen og dens offentlige tilgjengelighet føre til ufor holdsmessig stor økonomisk belastning for Fondet, skal det ha anledning til å foreta salg av enkeltgjenstander i samlingen i den utstrekning den økonomiske situasjon måtte nødvendiggjøre dette. Slike salg kan bare skje etter enstemmig beslutning i Fondets styre."

Ifølge gavebrevet skulle det medfølge en spesifikasjon over den kunst som var omfattet av gaven. Det er imidlertid på det rene at noen slik spesifikasjon ikke fulgte med.

I årene 1960-1971 foretok Bjørg Reksten registrering av den kunst Hilmar Reksten hadde samlet. Denne registreringen omfattet ikke bare kunst som tilhørte Hilmar Reksten selv, men også kunst som tilhørte Fellesformuen.

På grunnlag av den registrering som Bjørg Reksten hadde foretatt, laget Hilmar Reksten og hans sekretær i 1977 nye lister over den kunst som Reksten hadde samlet. I brev av 17 juni 1977 fra Hilmar Reksten ble disse listene - under henvisning til gavebrevet av 3 mai 1972 - oversendt til fondet.

I 1979 utgav fondet en kunstkatalog. Denne bygde på listene fra 1977 og omfattet - på samme måte som listene fra 1977 - også gjenstander som tilhørte Fellesformuen.

Da Audun Reksten ble kjent med at det i fondets kunstkatalog var tatt med gjenstander som tilhørte Fellesformuen, protesterte han både overfor Hilmar Reksten og overfor fondet. Fra Hilmar Reksten fikk Audun Reksten aldri noe svar. Fondet inntok en avventende holdning, og etter forutgående korrespondanse mellom Audun Reksten og fondet gikk Audun Reksten i 1981 til søksmål for Bergen byrett mot fondet med påstand om at formuesgjenstander som tilhørte Fellesformuen, skulle tilbakeføres fra fondet. Denne tvisten ble løst ved at det 29 mai 1984 i byretten ble inngått følgende rettsforlik:

"Dette forlik inngås av Audun Reksten (AR) i henhold til avtale mellom ham og de øvrige partisipanter i Fellesformuen for Hilmar Rekstens barn (FF), Bjørg (BR) og Grace (GR) Reksten, og er derfor medundertegnet av disse.

Side:625

Forliket gjelder sak A 76/1981 for Bergen Byrett mellom Audun Reksten og Hilmar Rekstens Almennyttige Fond (HRAF), men skaper også rettigheter og forpliktelser for Bjørg og Grace Reksten.

1) AR, BR og GR frafaller enhver påstand om å eie det innbo (malerier, tepper, sølv etc.) som er mottatt av HRAF, men som skriver seg fra FF.

2) HRAF utbetaler et beløp, stort kr 2100000 såsnart som mulig, senest innen 1.6.1986, fordelt med 1/3 til hver av AR, BR og GR.

3) Det er en forutsetning for dette forlik at de angjeldende gjenstander skal oppbevares og utstilles som Hilmar Rekstens samling i de lokaler på Fjøsanger som HRAF i dag disponerer. Hvis så ikke er mulig, skal samtlige gjenstander tilbakeleveres til FF, eller om den skulle være oppløst, til den eller de av dens nåværende partisipanter som måtte være i live på dette tidspunkt, mot refusjon av det beløp som er nevnt i punkt 2. Denne forpliktelse bortfaller ved den lengstlevende av de nåværende partisipanters død.

4) Det er videre en forutsetning at intet salg av HRAFs gjenstander i fremtiden skal skje uten enstemmig tilslutning fra samtlige styremedlemmer for HRAF. Konsekvensene av overtredelse skal være som under punkt 3.

5) Sak A 76/1981 for Bergen Byrett heves som forlikt idet hver av partene bærer sine egne saksomkostninger."

Som nevnt døde Hilmar Reksten 1 juli 1980, og ved kjennelse av 17 november 1980 ble hans dødsbo tatt under skifterettens behandling som konkursbo.

I 1985 gikk konkursboet til søksmål mot fondet med krav om omstøtelse av kunstgaven fra 1972 (kunstsak 1). Dette søksmålet ble rettskraftig avgjort ved Høyesteretts dom 8 desember 1988. Ved dommen ble fondet dømt til "å stille den kunstsamling som er omhandlet i gavebrevet av 3 mai 1972 til disposisjon for Hilmar Rekstens dødsbo, dets konkursbo".

Etter denne dommen oppstod det tvist om hvorvidt omstøtelsen bare omfattet den kunst som fondet hadde fått overført fra Hilmar Reksten selv, eller om den også omfattet kunst som skrev seg fra Fellesformuen.

Ved stevning av 13 oktober 1989 anla fondet søksmål for Bergen byrett mot boet med påstand om at "de gjenstander som er spesifisert i fellesformueprotokollen, og som omfattes av rettsforlik av 29 mai 1984, tilhører Hilmar Rekstens Almennyttige Fond" (kunstsak 2).

Under saksforberedelsen for byretten reiste Audun og Bjørg Reksten hver for seg intervensjonssøksmål mot boet og fondet, jf tvistemålsloven §74. Audun Rekstens intervensjonssøksmål ble reist ved stevning av 6 februar 1990, mens Bjørg Rekstens intervensjonssøksmål ble reist ved stevning av 19 mars 1990. I stevningen fra Audun Reksten var påstanden formulert slik:

"1. Det fastslåes at de gjenstander som er spesifisert i Fellesformueprotokollen, og som omfattes av rettsforliket av 29. mai 1984, tilhører sameiet "Fellesformuen" mot at Fellesformuen erlegger kr 2100000,- til Hilmar Rekstens Almennyttige Fond.

2. Hilmar Rekstens Almennyttige Fond og/eller Hilmar Rekstens dødsbo, dets konkursbo v/Bergen skifterett tilpliktes å utlevere til sameiet Fellesformuen v/Audun Reksten, Bjørg Reksten og Grace Reksten de formuegjenstander

Side:626

som er spesifisert i Fellesformueprotokollen mot at Fellesformuen erlegger kr 2100000,- til Hilmar Rekstens Almennyttige Fond.

3. Saksøkeren tilkjennes saksomkostninger."

I stevningen fra Bjørg Reksten var påstanden formulert slik:

"1. Det fastslås at Hilmar Rekstens dødsbo, dets konkursbo, ingen rettigheter har til de gjenstander som er spesifisert i Fellesformueprotokollen og som omfattes av Rettsforlik av 23. mai 1984.

2. Hilmar Rekstens Almennyttige Fond dømmes til å utlevere de samme gjenstan der til sameiet Fellesformuen v/Audun Reksten, Bjørg Reksten og Grace Reksten mot at sameiet Felleformuen erlegger kr 2,1 millioner til Hilmar Rekstens Almennyttige Fond.

3. Det fastslås at Grace Reksten ikke har søksmålskompetanse på vegne av Felles formuen og at hennes Erklæring om hjelpeintervensjon avvises.

4. Saksøkeren tilkjennes saksomkostninger."

Fellesformuen v/Grace Reksten Skaugen erklærte på sin side hjelpeintervensjon til fordel for fondet.

Ved kjennelse av Bergen byrett 4 mai 1992 ble intervensjonssøksmålene etter begjæring fra fondet og med støtte fra konkursboet stanset i påvente av utfallet av saken mellom fondet og boet. Som hjemmel for stansingen ble oppgitt tvistemålsloven §107 første ledd. Etter dette trådte både Audun Reksten, Bjørg Reksten og Grace Reksten Skaugen inn som (svake) hjelpeintervenienter til fordel for fondet, jf tvistemålsloven §75. Dette gjorde de ikke bare for byretten, men også for lagmannsretten og Høyesterett.

Tvisten i kunstsak 2 ble rettskraftig avgjort ved Høyesteretts dom 21 november 1996 (Rt-1996-1480). Høyesterett kom under dissens (3 mot 2) til at omstøtelsen i forhold til fondet også omfattet kunstgjenstander som skrev seg fra Fellesformuen, og på dette grunnlag ble det avsagt dom for at "Hilmar Rekstens dødsbo, dets konkursbo frifinnes". I dommen ble det presisert at dommen ikke avgjorde om andre hadde rettigheter til kunstgjenstandene.

Etter at Høyesteretts dom i kunstsak 2 var avsagt, ble de intervensjonssøksmål som Audun og Bjørg Reksten hadde reist for Bergen byrett i 1990, men som var stanset, etter begjæring fra disse igangsatt. Ved stevning av 7 april 1997 gikk også Grace Reksten Skaugen til søksmål mot boet med krav om at de gjenstander som skrev seg fra Fellesformuen, og var omfattet av rettsforliket av 29 mai 1984, tilhørte Fellesformuen, og skulle utleveres til innehaverne av denne. Disse sakene ble for byretten forent til felles behandling etter tvistemålsloven §98 første ledd.

Etter begjæring fra konkursboet ble de omtvistede kunstgjenstander ved utleveringsforretning av 21 mars 1997 utlevert til boet.

Da rettsforliket mellom fondet og deltakerne i Fellesformuen ble inngått i 1984, var den malerkunst som var omfattet av forliket, taksert til kr 30 millioner, mens sølvtøyets verdi i takst var anslått til GBP 100.000. Etter det som er opplyst for Høyesterett, skal verdien av de omtvistede kunstgjenstander i dag utgjøre ca kr 60 millioner.

Side:627

Ved Bergen byretts dom 5 mai 1998 fikk Audun Reksten, Bjørg Reksten og Grace Reksten Skaugen medhold. Byretten la til grunn at gaven fra Hilmar Reksten til fondet ikke omfattet Fellesformuens kunst, og at fondet først fikk eiendomsrett til denne ved rettsforliket i 1984. Etter byrettens oppfatning gav rettsforlikets punkt 3 Fellesformuen en betinget eiendomsrett til kunsten, og ved Høyesteretts dommer av 1988 og 1996 var betingelsen for Fellesformuens rett til kunsten blitt aktualisert. Byretten kom på dette grunnlag til at kunsten tilhørte Fellesformuen, og at deltakerne i denne hadde rett til å kreve den utlevert fra boet. Dommen har denne domsslutning:

"1. Gjenstander som spesifisert i Fellesformueprotokollen og som omfattes av rettsforliket av 29 mai 1984 tilhører fellesformuen.

2. Hilmar Rekstens dødsbo, dets konkursbo, tilpliktes å utlevere til Fellesformuen v/Audun Reksten, Bjørg Reksten og Grace Reksten Skaugen de formuesgjenstander som er spesifisert i Fellesformueprotokollen og som omfattes av utleveringsforretning avholdt av 21 mars 1997.

3. Hilmar Rekstens dødsbo, dets konkursbo tilpliktes å betale til Audun Reksten, Bjørg Reksten og Grace Reksten Skaugen til sammen kr 582 961 - kronerfemhundreogåttitotusennihundreogsekstien 00/100 - med tillegg av 12 - tolv - % rente fra forfall til betaling skjer.

4. Oppfyllelsesfrist for pkt 2 og 3 er 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen."

Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for byretten viser jeg til byrettens dom.

Konkursboet har påanket byrettens dom, og etter søknad fra boet har Høyesteretts kjæremålsutvalg ved beslutning 12 oktober 1998 gitt tillatelse til anke direkte til Høyesterett, jf tvistemålsloven §6 annet ledd.

Anken retter seg mot innholdet av byrettens dom. Både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen er angrepet.

Til bruk for Høyesterett er det avgitt skriftlige forklaringer fra ankemotpartene og fra fire vitner.

Fra konkursboets side er det for Høyesterett nedlagt en subsidiær påstand om at i den utstrekning ankemotpartene skulle få medhold, skal vederlaget for tilbakeføring av kunstgjenstandene tilfalle boet. Det er også fremlagt enkelte nye dokumenter, og den argumentasjon som ble fremført for byretten, er både fra den ankende parts og ankemotpartenes side blitt utdypet og videreutviklet. Dette medfører at saken for Høyesterett står i en noe annen stilling enn for byretten.

Den ankende part - Hilmar Rekstens dødsbo, dets konkursbo - har i korte trekk anført:

Boet erkjenner at Fellesformuen må anses som et bundet sameie mellom Audun Reksten, Bjørg Reksten og Grace Reksten Skaugen, og at de kunstgjenstander som denne saken gjelder, på det tidspunkt Hilmar Reksten gav kunstsamlingen sin til fondet, tilhørte Fellesformuen. Ved Høyesteretts dom i kunstsak 2 er det imidlertid rettskraftig avgjort at boets omstøtelsesrett overfor fondet også omfatter kunst som skriver seg fra Fellesformuen. Det følger av reglene om avledet rettskraft at dette er noe ankemotpartene må respektere. For at ankemotpartene skal kunne kreve kunstgjenstandene utlevert til seg, må de påvise enten å være eiere

Side:628

av kunstgjenstandene, eller å ha en løsningsrett som hviler som en heftelse på gjenstandene.

Etter boets oppfatning kan det være noe usikkert når fondet ble eier av de kunstgjenstander saken gjelder. Slik boet ser det, er det imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette, da ankemotpartene i dag ikke kan påberope noe annet grunnlag for rettigheter til disse gjenstandene enn rettsforliket fra 1984. Etter boets syn kan rettsforliket ikke forstås slik at ankemotpartene skal ha noen form for eiendomsrett til gjenstandene - heller ikke noen form for betinget eiendomsrett. Tvert imot fremgår det av rettsforlikets punkt 1 at de frafaller enhver påstand om å eie kunstgjenstandene.

Etter rettsforlikets punkt 3 har ankemotpartene på nærmere fastsatte vilkår rett til å kreve kunstgjenstandene tilbake. Boet aksepterer at vilkårene for å kreve gjenstandene tilbake fra fondet er oppfylt, og at retten ikke kan anses ekstingvert. Etter boets syn kan imidlertid den løsningsrett som ankemotpartene har etter denne bestemmelse, etter sitt innhold bare gjøres gjeldende mot fondet, og ikke mot tredjemann.

For det tilfelle at Høyesterett skulle komme til at rettsforliket fra 1984 gir ankemotpartene en løsningsrett som kan gjøres gjeldende mot boet, anfører boet at Bjørg Reksten og Grace Reksten Skaugen må ha tapt sin rett ved passivitet, og i forhold til Grace Reksten Skaugen - som ikke gikk til søksmål mot boet før i 1997 - påberoper boet også foreldelse etter foreldelseslovens regler. Etter boets mening kan bestemmelsen i foreldelsesloven §10 om tilleggsfrist ikke komme til anvendelse.

Dersom ankemotpartene helt eller delvis skulle få medhold i at de kan kreve tilbake gjenstander som omfattes av rettsforliket fra 1984, gjør boet gjeldende at den løsningssum som er fastsatt i rettsforlikets punkt 3, jf punkt 2, ikke skal betales til fondet, men må tilfalle boet.

Fra ankemotpartenes side er det anført at kravet om at løsningssummen skal tilfalle boet, må avvises etter tvistemålsloven §367 første ledd, jf §366 annet ledd. Til dette anfører boet at når kravet ikke var fremsatt for byretten eller i ankeerklæringen, var det fordi ankemotpartenes prosedyre for byretten var lagt opp som et angrep på omfanget av boets omstøtelsesrett. Det er først under behandlingen for Høyesterett at ankemotpartene har anført rettsforlikets punkt 3 som et selvstendig grunnlag for sin rett til kunstgjenstandene.

Hilmar Rekstens dødsbo, dets konkursbo, har nedlagt slik påstand:

"1. Prinsipalt:

Hilmar A. Rekstens særeiedødsbo - dets konkursbo frifinnes.

Subsidiært:

I den utstrekning Audun Reksten, Bjørg Reksten og/eller Grace Reksten Skaugen gis medhold, dømmes de til å betale inntil kr 2100000 til Hilmar A. Rekstens særeiedødsbo - dets konkursbo innen 2 uker fra forkynnelsen av Høyesterett dom.

2. Audun Reksten, Bjørg Reksten og Grace Reksten Skaugen dømmes til, en for alle og alle for en, å erstatte Hilmar A. Rekstens særeiedødsbo - dets konkursbo sakens omkostninger for byretten og Høyesterett med tillegg av 12 % årlig rente fra de rerspektive oppfyllelsesfrister til betaling skjer."

Ankemotpartene - Audun Reksten, Bjørg Reksten og Grace Reksten Skaugen - har i korte trekk anført:

Fra skiftet i 1953 og frem til inngåelsen av rettsforliket i 1984

Side:629

tilhørte de kunstgjenstander som denne saken gjelder, Fellesformuen. Ved rettsforliket i 1984 gikk eiendomsretten til gjenstandene over til fondet, men dette førte ikke til at Fellesformuen mistet enhver rett til gjenstandene.

Prinsipalt gjøres gjeldende at den eiendomsrett til kunstgjenstandene som fondet fikk ved rettsforliket, er resolutivt betinget. Etter rettsforlikets punkt 3 er fondets eiendomsrett betinget av at gjenstandene blir oppbevart og utstilt som Hilmar Rekstens samling i fondets lokaler på Fjøsanger. Ved Høyesteretts dom i kunstsak 1 falt denne betingelse bort. Eiendomsretten til gjenstandene gikk da tilbake til Fellesformuen. Fellesformuens rett til gjenstandene må således anses som en suspensivt betinget eiendomsrett.

Subsidiært gjør ankemotpartene gjeldende at de ved rettsforlikets punkt 3 fikk en løsningsrett til kunstgjenstandene. Denne løsningsretten kan etter sitt innhold ikke bare gjøres gjeldende mot fondet, men også mot tredjemenn.

Det bestrides at løsningsretten kan være falt bort ved foreldelse eller passivitet. Løsningsretten ble aktualisert ved Høyesteretts dom i kunstsak 1. Det intervensjonssøksmål Audun Reksten reiste i 1990, ble reist på vegne av Fellesformuen. Hans søksmål må avbryte foreldelse for de øvrige deltakere. Under enhver omstendighet må bestemmelsen i foreldelsesloven §10 om tilleggsfrist komme til anvendelse. Noen form for passivitet fra ankemotpartenes side som skal medføre rettstap etter den ulovfestede passivitetsregel, foreligger ikke.

Atter subsidiært påberopes at boets rett til å bestride ankemotpartenes rettigheter til de gjenstander som skriver seg fra Fellesformuen, må være gått tapt ved passivitet.

Boets subsidiære krav om at den løsningssum som ankemotpartene skal betale etter rettsforlikets punkt 3, jf punkt 2, skal betales til boet, ble fremsatt etter at ankeerklæringen var forkynt for ankemotpartene. Etter ankemotpartenes syn må dette kravet avvises etter tvistemålsloven §367 første ledd, jf §366 annet ledd.

Audun Reksten, Bjørg Reksten og Grace Reksten Skaugen har nedlagt slik påstand:

"1. Bergen byretts dom stadfestes.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

Mitt syn på saken

Som jeg har nevnt, startet denne saken ved at Audun og Bjørg Reksten i 1990 hver for seg anla intervensjonssøksmål for Bergen byrett under behandligen av kunstsak 2. Under henvisning til tvistemålsloven §107 første ledd ble disse intervensjonssøksmålene ved kjennelse av Bergen byrett 4 mai 1992 stanset i påvente av utfallet av saken mellom konkursboet og fondet. Etter min mening gir §107 første ledd ikke hjemmel for å stanse et intervensjonssøksmål i påvente av avgjørelse av hovedsøksmålet. Denne kjennelse ble imidlertid ikke påkjært, og ved Høyesteretts dom 21 november 1996 ble hovedsøksmålet i kunstsak 2 rettskraftig avgjort. Etter dette må de intervensjonssøksmål som Audun og Bjørg Reksten anla i 1990, behandles som selvstendige søksmål sammen med det søksmål Grace Reksten Skaugen anla i 1997.

Side:630

Ved Høyesteretts dommer i kunstsaker 1 og 2 er det rettskraftig avgjort at konkursboets omstøtelsesrett i forhold til fondet også omfatter kunst som skriver seg fra Fellesformuen. Dette er noe ankemotpartene må respektere etter reglene om avledet rettskraft, jf Skoghøy: Tvistemål (1998), side 822 ff. De kan ikke få prøvd på nytt hvor langt boets omstøtelsesrett i forhold til fondet rekker, og under ankeforhandlingen for Høyesterett er det fra ankemotpartenes side heller ikke prosedert på dette. Det ankemotpartene har påberopt som grunnlag for de krav de har fremsatt, er prinsipalt en betinget eiendomsrett, subsidiært en løsningsrett og atter subsidiært passivitet fra boets side. Rettskraftvirkningene av de tidligere dommer er ikke til hinder for at disse kravene kan prøves.

Både som grunnlag for det prinsipale krav om betinget eiendomsrett og som grunnlag for det subsidiære krav om løsningsrett har ankemotpartene påberopt det rettsforlik som ble inngått 29 mai 1984 for Bergen byrett mellom deltakerne i Fellesformuen på den ene side og Hilmar Rekstens Almennyttige Fond på den annen. Selv om det på Fellesformuens side bare var Audun Reksten som opptrådte som part i søksmålet, er også de øvrige deltakere i Fellesformuen trukket inn som parter i rettsforliket, og har undertegnet dette.

Boet har erkjent at de kunstgjenstander denne saken gjelder, på det tidspunkt Hilmar Reksten gav kunstgaven, tilhørte Fellesformuen. Hvorvidt gavebrevet av 3 mai 1972 fra Hilmar Rekstens side var ment å omfatte kunst som tilhørte Fellesformuen, finner jeg ikke grunn til å gå inn på. Det er i alle fall på det rene at han etter Fellesformuens statutter var uberettiget til å gi bort eiendeler som tilhørte Fellesformuen. Boet har etter min mening ikke påvist noe annet grunnlag for at fondet skal ha ervervet rett til fellesformuekunsten før ved rettsforliket av 29 mai 1984. Etter mitt syn må det etter dette legges til grunn at fondet ikke ble eier av den kunst som denne saken gjelder, før ved dette rettsforliket.

Ved tolkingen av det foreliggende rettsforlik må det tas utgangspunkt i forlikets ordlyd, men dette må etter mitt syn blant annet sammenholdes med de krav partene fremsatte, de påstander som de nedla, de forhandlinger som ledet frem til forliket, formålsbetraktninger og de opplysninger man for øvrig har om bakgrunnen for forliket.

Etter bevisførselen for Høyesterett må det legges til grunn at både fondet og deltakerne i Fellesformuen vurderte det slik at dersom det ikke kom til forlik, og det søksmål Audun Reksten hadde anlagt om retten til de kunstgjenstander som skrev seg fra Fellesformuen, skulle pådømmes, ville han sannsynligvis ha fått medhold. For begge parter fremstod det - av ulike grunner - som en bedre løsning at den kunst som hadde tilhørt Fellesformuen, ble holdt samlet og utstilt sammen med den kunst som fondet hadde ervervet fra Hilmar Reksten personlig, i fondets lokaler på Fjøsanger.

Fra boets side har det vært fremholdt at det vederlag som fondet skulle betale for kunstgjenstandene (kr 2.100.000), bare utgjør en brøkdel av kunstgjenstandenes verdi på det tidspunkt forliket ble inngått (over kr 30 millioner), og at dette ikke tyder på at fondets utsikter til å vinne saken ble vurdert som små. Etter mitt syn kan man imidlertid ikke på grunnlag av vederlagets størrelse trekke slutninger om hvordan partene

Side:631

i rettsforliket vurderte mulighetene for at søksmålet skulle føre frem. Som ankemotpartene har fremholdt, ble forliket mellom deltakerne i Fellesformuen og fondet inngått samtidig med at det ble oppnådd enighet om at et lån som Audun Reksten hadde opptatt i forbindelse med utløsning av Astrid Reksten i 1973, skulle dekkes av midler fra Fellesformuen. Rettsforliket mellom deltakerne og fondet fremstår på denne bakgrunn som ledd i en større "pakkeløsning".

Selv om partene ved inngåelsen av forliket vurderte det slik at dersom forliket ikke var blitt inngått, ville Audun Reksten sannsynligvis ha fått medhold, kan den rett som deltakerne i Fellesformuen forbeholdt seg til den kunst som var omfattet av forliket, etter min mening vanskelig karakteriseres som en betinget eiendomsrett. I forlikets punkt 1 er det fastsatt at deltakerne i Fellesformuen "frafaller enhver påstand om å eie" den kunst som fondet hadde ervervet, og som skrev seg fra Fellesformuen. Uansett hva som måtte være bakgrunnen for at partene valgte denne formuleringen, må man etter mitt syn ta konsekvensen av den konstruksjon som ble valgt. Den rett som deltakerne i Fellesformuen forbeholdt seg til den kunst som var omfattet av forliket, kan derfor etter min oppfatning ikke anses som en betinget eiendomsrett, men som en løsningsrett.

Boet har anført at den løsningsrett som ankemotpartene har etter forliket, etter sitt innhold bare kan gjøres gjeldende mot fondet, og ikke mot tredjemenn. Denne anførsel kan etter min oppfatning ikke føre frem. I tilfeller hvor det blir avtalt en rettighet til et formuesgode, vil avtalen sjelden inneholde noen uttrykkelig bestemmelse om hvorvidt den bare skal kunne påberopes overfor den annen part i avtaleforholdet, eller om den skal kunne gjøres gjeldende overfor tredjemann. Dette spørsmålet må normalt løses på grunnlag av formålsbetraktninger, bakgrunnen for avtalen og den situasjon som forelå ved avtaleinngåelsen. I dette tilfellet ble ankemotpartenes løsningsrett avtalt i forbindelse med at eiendomsretten til den kunst som hadde tilhørt Fellesformuen, ble overført til fondet. Formålet med bestemmelsen om løsningsrett, er - slik jeg ser det - at deltakerne i Fellesformuen skulle kunne kreve tilbake den kunst som skrev seg fra Fellesformuen, dersom forutsetningen om samlet utstilling på Fjøsanger ikke ble oppfylt. For at ankemotpartenes løsningsrett skal nå sitt formål, må den etter min oppfatning anses som en heftelse som skal hvile på de kunstgjenstander som omfattes av forliket, og ikke bare som et direktiv til fondet. I den situasjon rettsforliket ble inngått, kan jeg ikke se at ankemotpartene hadde noen oppfordringer til å presisere at løsningsretten også skal kunne gjøres gjeldende overfor tredjemenn.

Etter forlikets punkt 3 tredje setning skal deltakernes rett til å kreve gjenstandene tilbake falle bort "ved den lengstlevende av de nåværende partisipanters død". Etter min oppfatning kan det at tilbakekjøpsretten er tidsbegrenset, ikke brukes som argument for at den bare retter seg mot fondet. Etter lov 9 desember 1994 nr 64 om løysingsrettar §6 er det også hovedregelen for løsningsretter til fast eiendom at de er tidsbegrensede. Det er likevel ingen tvil om at en løsningsrett til fast eiendom må anses som en heftelse som kan gjøres gjeldende mot tredjemann.

Side:632

I rettsforlikets punkt 4 er det fastsatt at det er en "forutsetning at intet salg av HRAFs [fondets] gjenstander i fremtiden skal skje uten enstemmig tilslutning fra samtlige styremedlemmer for HRAF", og at konsekvensene av overtredelse av denne bestemmelse skal være "som under punkt 3". Som innehaver av firmaet Hilmar Reksten hadde Grace Reksten Skaugen etter fondets vedtekter krav på styrerepresentasjon i fondet, og gjennom bestemmelsen i punkt 4 fikk hun vetorett mot salg av kunst som var omfattet av Rekstensamlingen. Bakgrunnen for denne bestemmelse er en annen enn bakgrunnen for bestemmelsen i punkt 3, og jeg finner derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på hvordan bestemmelsen i punkt 4 skal forstås. Uansett hvordan bestemmelsen i punkt 4 måtte være å forstå, må den løsningsrett som ankemotpartene har etter punkt 3, etter mitt syn oppfattes som en heftelse som skal hvile på den kunst som skrev seg fra Fellesformuen.

Etter dette må det legges til grunn at den løsningsrett som ankemotpartene har etter rettsforlikets punkt 3, også kan gjøres gjeldende mot boet. Det foreligger her ikke noe grunnlag for at boet skal ha ekstingvert ankemotpartenes rett, og dette er heller ikke anført fra boets side.

Etter rettsforlikets punkt 3 blir ankemotpartenes løsningsrett aktualisert dersom de gjenstander som omfattes av forliket, ikke kan "oppbevares og utstilles som Hilmar Rekstens samling i de lokaler på Fjøsanger som HRAF [fondet] i dag disponerer". Ved Høyesteretts dom i kunstsak 1 ble fondet dømt til "å stille den kunstsamling som er omhandlet i gavebrevet av 3. mai 1972 til disposisjon" for boet, og ved dommen i kunstsak 2 ble det avgjort at dommen i kunstsak 1 også omfattet den kunst som skrev seg fra Fellesformuen. Etter dette må det legges til grunn at ankemotpartenes løsningsrett til den kunst som omfattes av rettsforliket, ble aktualisert da Høyesteretts dom i kunstsak 2 ble avsagt.

Konkursboet har subsidiært påberopt at ankemotpartenes løsningsrett er gått tapt ved passivitet, og i forhold til Grace Reksten Skaugen har boet også påberopt foreldelse etter foreldelsesloven. Etter min oppfatning kan ingen av disse anførsler føre frem.

Under behandlingen av kunstsak 1 ble det fra boets side ikke klargjort hvilket standpunkt den inntok til kunst som skrev seg fra Fellesformuen. Da fondet etter Høyesteretts dom i kunstsak 1 gikk til søksmål mot boet om fellesformuekunsten, gikk Audun og Bjørg Reksten til intervensjonssøksmål, mens Grace Reksten Skaugen erklærte hjelpeintervensjon til fordel for fondet. Etter at byretten hadde stanset intervensjonssøksmålene, trådte også Audun og Bjørg Reksten inn som hjelpeintervenienter for fondet. I en slik situasjon kan det ikke være noe grunnlag for rettstap etter den ulovfestede passivitetsstandard. Etter foreldelsesloven §1 nr 1 kan ikke bare fordring på penger, men også fordring på "andre ytelser" foreldes. Dette alternativ omfatter blant annet løsningsretter. Loven inneholder ikke noen egen foreldelsesfrist for løsningsretter, og foreldelsesfristen er da tre år, se lovens §2.

Det følger av §3 nr 1 at foreldelsesfristen regnes fra "den dag da fordringshaveren tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse". I dette tilfellet må foreldelsesfristen løpe fra den dag Høyesteretts dom i kunstsak 1 ble avsagt, dvs fra 8 desember 1988.

I forhold til Audun og Bjørg Reksten er det klart at foreldelse ble

Side:633

avbrutt ved de intervensjonssøksmål de reiste i 1990. Grace Reksten Skaugen gikk først til søksmål i 1997, og dette var etter at foreldelsesfristen var løpt ut. Etter min oppfatning må det imidlertid legges til grunn at intervensjonssøksmålet fra Audun Reksten også avskar foreldelse for Grace Reksten Skaugen. Det søksmål han anla, ble ikke bare anlagt på vegne av ham selv, men til fordel for Fellesformuen. Fellesformuen er et bundet sameie, og som deltaker i dette sameiet måtte han være berettiget til å opptre til fordel for Fellesformuen som sådan, jf Skoghøy, op cit side 326.

Etter dette må det løsningskrav som ankemotpartene har fremsatt, tas til følge.

Etter rettsforlikets punkt 3, jf punkt 2 må ankemotpartene ved bruk av løsningsretten refundere til fondet det vederlag som fondet i henhold til rettsforliket har betalt for fellesformuekunsten - kr 2 100 000. For det tilfelle at ankemotpartene skulle få medhold, har boet lagt ned påstand om at denne løsningssummen ikke skal betales til fondet, men må tilfalle boet. Fra ankemotpartenes side er dette kravet påstått avvist etter tvistemålsloven §367 første ledd, jf §366 annet ledd.

Etter §366 annet ledd nr 2 kan et krav som ikke er påkjent i den påankede dom, bringes inn for ankeinstansen dersom det står i sammenheng med et innbrakt krav, og det gjøres sannsynlig at endringen er begrunnet i omstendigheter som er inntrådt eller blitt parten bekjent etter hovedforhandlingen. Spørsmålet om hvem som har krav på løsningssummen, inngår som et element i løsningsretten, og som boet har fremholdt, er det først under behandlingen i Høyesterett at ankemotpartene har anført rettsforlikets punkt 3 som et selvstendig grunnlag for sin rett til kunstgjenstandene. For byretten var det først og fremst prosedert på at boets omstøtelsesrett ikke kunne omfatte gjenstander som ikke tilhørte Hilmar Reksten på det tidspunkt gaven ble gitt. Etter min mening må kravet om at løsningssummen skal betales til boet, etter dette kunne bringes inn for ankeinstansen.

I vår sak ble kravet om at løsningssummen skal betales til boet, fremsatt umiddelbart før utløpet av fristen for avsluttende bemerkninger etter §375. Etter §367 første ledd er det for krav som blir fremsatt etter at ankeerklæringen ble forkynt for motparten, et tilleggsvilkår for at det skal kunne tas til behandling, at motparten samtykker eller at retten finner at han ikke har rimelig grunn til å motsette seg dette.

Spørsmålet om hvem som har krav på løsningssummen, må etter min oppfating anses avgjort ved Høyesteretts dom i kunstsak 2. Ved denne dommen ble det i forholdet mellom boet og fondet rettskraftig avgjort at boets omstøtelsesrett også omfatter kunst som skriver seg fra Fellesformuen, og som jeg har fremholdt innledningsvis i mine bemerkninger, er dette noe som deltakerne i Fellesformuen plikter å respektere. Siden boets omstøtelsesrett i forhold til fondet også omfatter gjenstander som skriver seg fra Fellesformuen, må løsningssummen tilfalle boet, og ikke fondet. Når løsningen av spørsmålet om hvem som har krav på løsningssummen, følger av en rettskraftig dom, og kravet inngår som en integrert del av løsningsretten, kan ankemotpartene etter min oppfatning ikke anses å ha rimelig grunn til å motsette seg at kravet blir tatt til behandling. Kravet må derfor tillates fremmet, og som det fremgår av det jeg har sagt, må det også tas til følge.

Side:634

Ankemotpartene ble tilkjent saksomkostninger for byretten, og de har også krevd seg tilkjent saksomkostninger for Høyesterett.

I motsetning til byretten er jeg kommet til at ankemotpartenes rett til de kunstgjenstander saken gjelder, ikke kan karakteriseres som en betinget eiendomsrett, men som en løsningsrett. Konkursboet har også fått medhold i at løsningssummen for kunstgjenstandene ikke skal betales til fondet, men til boet. Etter dette kan anken ikke anses som forgjeves. For ankemotpartene er det imidlertid av mindre betydning om deres rett til kunstgjenstandene skal karakteriseres som en betinget eiendomsrett eller en løsningsrett, og hvem som har krav på løsningssummen. Jeg finner derfor at konkursboet må pålegges å betale ankemotpartenes saksomkostninger både for byretten og for Høyesterett, se tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174 annet ledd.

Etter dette må byrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.

Saksomkostningene for Høyesterett fastsettes i samsvar med ankemotpartenes omkostningsoppgave til kr 513.500. Av dette utgjør kr 23.500 utgifter.

Ankemotpartene har påstått byrettens dom stadfestet, men som følge av mitt syn på karakteren av deres rett og hvem som har krav på løsningssummen, må det utformes ny domskonklusjon.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Fellesformuen for Hilmar Rekstens barn v/Audun Reksten, Bjørg Reksten og Grace Reksten Skaugen har mot å betale til Hilmar Rekstens dødsbo, dets konkursbo, en løsningssum på 2.100.000 - tomillioneretthundretusen - kroner rett til å løse fra konkursboet de gjenstander som omfattes av rettsforlik av 29 mai 1984 for Bergen byrett mellom deltakerne i Fellesformuen og Hilmar Rekstens Almennyttige Fond.

2. Hilmar Rekstens dødsbo, dets konkursbo, dømmes til mot betaling av den løsnings sum som er nevnt i punkt 1, å utlevere til Fellesformuen for Hilmar Rekstens barn v/Audun Reksten, Bjørg Reksten og Grace Reksten Skaugen de gjenstander som er angitt i punkt 1.

3. Punkt 3 i domsslutningen i byrettens dom stadfestes.

4. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Hilmar Rekstens dødsbo, dets konkurs bo, til Fellesformuen for Hilmar Rekstens barn v/Audun Reksten, Bjørg Reksten og Grace Reksten Skaugen 513.500 - femhundreogtrettentusenfemhundre - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra forfall til betaling skjer.

5. Oppfyllelsesfristen for punkt 2 og 4 er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom. For punkt 3 er oppfyllelsesfristen 2 - to - uker fra forkynnelsen av byrettens dom.

Dommer Bruzelius: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Gjølstad: Likeså.

Dommer Matningsdal: Likeså.

Dommer Bugge: Jeg er kommet til et annet resultat enn Høyesteretts øvrige dommere og vil stemme for at Hilmar Rekstens dødsbo, dets

Side:635

konkursbo, frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byretten og Høyesterett.

Som påpekt av førstvoterende har ankemotpartene for Høyesterett gjort det klart at rettsgrunnlaget for det krav de retter mot boet om å få utlevert deler av den omtvistede kunstsamling, er rettsforliket som ble inngått 29 mai 1984 mellom Audun Reksten og Hilmar Rekstens Almennyttige Fond, tiltrådt av Bjørg Reksten og Grace Reksten Skaugen. Det er således dette rettsforlikets innhold - og det alene - som er avgjørende for ankemotpartenes rettsstilling i forhold til boet etter Høyesteretts tidligere avgjørelser om kunstsamlingen. Dette er partene enige om for Høyesterett.

Etter mitt syn er det derfor uten betydning for avgjørelsen av den sak Høyesterett nå har til behandling, hva man måtte mene om rettighetsforholdet til de omtvistede kunstgjenstander forut for rettsforliket av 1984.

I motsetning til førstvoterende finner jeg heller ikke at man har grunnlag for å trekke noen sikre slutninger om hvilket syn henholdsvis deltagerne i Fellesformuen og Fondet hadde på sine rettigheter til de omtvistede gjenstander før forliket ble inngått, og om hvorfor rettsforliket ble utformet på den måten det ble. Slik jeg bedømmer de opplysninger som foreligger om dette, er de ikke entydige. Rettsforlikets egen ordlyd må derfor bli avgjørende for innholdet av den rett ankemotpartene kan gjøre gjeldende i forhold til konkursboet.

I rettsforlikets punkt 1 erklærer Audun Reksten og de øvrige deltagere i Fellesformuen at de "frafaller enhver påstand om å eie" noen av de innbogjenstander som skriver seg fra Fellesformuen. Denne formulering er meget vidtgående, og den gir ingen støtte for ankemotpartenes prinsipale anførsel for Høyesterett om at Fondet bare ervervet en betinget eiendomsrett til gjenstandene. Rettsforliket ble inngått under nær bistand fra partenes juridiske rådgivere. Det er vanskelig å forstå hvorfor denne sentrale bestemmelse i forliket ble utformet som den ble, dersom meningen var - som det nå hevdes - at partisipantene som eiere ønsket å stille gjenstandene til disposisjon for Fondet for utstillingsformål.

Grunnlaget for den løsningsrett ankemotpartene subsidiært hevder å ha til de omtvistede kunstgjenstander, er altså punkt 3 i rettsforliket. Her gir partene uttrykk for en felles forutsetning om at "de angjeldende gjenstander skal oppbevares og utstilles som Hilmar Rekstens samling" i lokalene på Fjøsanger. "Hvis så ikke er mulig", heter det,

"skal samtlige gjenstander tilbakeleveres til FF, eller om den skulle være oppløst, til den eller de av dens nåværende partisipanter som måtte være i live på dette tidspunkt, ... . Denne forpliktelse bortfaller ved den lengstlevende av de nåværende partisipanters død."

Slik jeg leser denne bestemmelsen, fremstår den nærmest som en praktisk oppfølgning av den forutsetning partene hadde tilkjennegitt om at gjenstandene skulle holdes oppbevart og utstilt i de eksisterende lokaler på Fjøsanger. "Hvis så ikke er mulig" skal gjenstan dene tilbakeleveres: Jeg mener det er naturlig å oppfatte dette som et direktiv rettet til Fondet om at dette hadde en plikt til å påse at gjenstandene ble tatt vare

Side:636

på og holdt utstillet i samsvar med den felles forutsetning. Dette hadde også hele tiden vært Hilmar Rekstens egen forutsetning og klare ønske. Derimot finner jeg ikke tilstrekkelig holdepunkt for at partisipantene i Fellesformuen mente å forbeholde seg en løsningsrett av tinglig art til gjenstandene, som skulle kunne forfølges også i forhold til en tredjemann som ved lovlig adkomst hadde ervervet rettigheter til gjenstandene, samlet eller enkeltvis. En slik forståelse av punkt 3 lar seg heller ikke lett forene med punkt 1. Var det likevel partenes mening å legge et slikt innhold i forlikets punkt 3, måtte det ha vært en enkel sak å gi uttrykk for det på en klar måte.

Heller ikke klausulen i rettsforlikets punkt 4 om at salg av gjenstandene ikke skal kunne skje "uten enstemmig tilslutning fra samtlige styremedlemmer for HRAF", gir etter min oppfatning støtte for den forståelse at de tidligere partisipanter mente å forbeholde seg en løsningsrett til gjenstandene om salg skulle ha skjedd uten slik enstemmig tilslutning. Bestemmelsen retter seg mot salg av "HRAFs gjenstander", altså mot hele Fondets kunstsamling, ikke bare de gjenstander som skrev seg fra Fellesformuen. Også den fremstår etter mitt syn nærmest som et direktiv rettet til Fondet om fremgangsmåten som skal følges ved eventuelle salg fra samlingen, ikke som basis for en løsningsrett med gjennomslagskraft i forhold til tredjemann.

Jeg tilføyer - selv om dette ikke har vært særskilt vektlagt under prosedyren - at også bestemmelsen om at partisipantenes rett til å kreve tilbakelevering skal bortfalle ved den lengstlevendes død, synes mindre godt forenlig med at det skulle være en løsningsrett av nærmest tinglig karakter som ble forbeholdt i rettsforlikets punkt 3 og 4.

Som førstvoterende har påpekt, innebærer Høyesteretts avgjørelser i kunstsak 1 og 2 at det er rettskraftig avgjort, også vis-a-vis ankemotpartene i den foreliggende sak, at konkursboets omstøtelsesrett i forhold til Fondet omfatter de kunstgjenstander som skriver seg fra Fellesformuen. Konkursboets adkomst til de omtvistede gjenstander er altså så langt uomtvistelig. Etter mitt syn måtte ankemotpartene i denne situasjon ha et klart rettsgrunnlag å vise til, om de skulle kunne kreve de samme gjenstander utlevert fra boet med basis i en eiendoms- eller løsningsrett. Jeg mener det foreliggende rettsforlik fra 1984 ikke er slik utformet at det kan bære en slik rett for ankemotpartene.

Etter min oppfatning har konkursboet heller ikke forspilt noen rett til gjenstandene ved passivitet i forhold til ankemotpartene. Etter omstendighetene finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på dette.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. Fellesformuen for Hilmar Rekstens barn v/Audun Reksten, Bjørg Reksten og Grace Reksten Skaugen har mot å betale til Hilmar Rekstens dødsbo, dets konkursbo, en løsningssum på 2.100.000 - tomillioneretthundretusen - kroner rett til å løse fra konkursboet de gjenstander som omfattes av rettsforlik av 29 mai 1984 for Bergen byrett mellom deltakerne i Fellesformuen og Hilmar Rekstens Almennyttige Fond.

2. Hilmar Rekstens dødsbo, dets konkursbo, dømmes til mot betaling av den løsnings sum som er nevnt i punkt 1, å utlevere til Fellesformuen for Hilmar Rekstens barn v/Audun Reksten, Bjørg Reksten og Grace Reksten Skaugen de gjenstander som er angitt i punkt 1.

3. Punkt 3 i domsslutningen i byrettens dom stadfestes.

4. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Hilmar Rekstens dødsbo, dets konkurs bo, til Fellesformuen for Hilmar Rekstens barn v/Audun Reksten, Bjørg Reksten og Grace Reksten Skaugen 513.500 - femhundreogtrettentusenfemhundre - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra forfall til betaling skjer.

5. Oppfyllelsesfristen for punkt 2 og 4 er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom. For punkt 3 er oppfyllelsesfristen 2 - to - uker fra forkynnelsen av byrettens dom.