HR-1999-36 - Rt-1999-718

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1999-05-11
Publisert:	HR-1999-00036 - Rt-1999-718 (168-99)
Stikkord:	(Forsikringsmegler-dommen), Familierett, Ektepakt, Omgjøring av felleseie til særeie
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om å sette en ektepakt helt eller delvis ut av kraft fordi den ville virke urimelig overfor en av partene, eller å tilkjenne et beløp fordi en av ektefellene ble urimelig dårlig stilt, jf. Ekteskapsloven (1991) § 46 annet ledd.
Saksgang:	Ytre Follo herredsrett 11.06.1997 - Borgarting lagmannsrett 08.06.1997 - Høyesterett HR-1999-00036, nr. 310/1998
Parter:	A (advokat Peter Simonsen) mot B (advokat Nils P. Jacobsen - til prøve)
Forfatter:	Stang Lund, Lund, Coward, Bruzelius, Schei
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1991) §42, §46, §44, §59, Avtaleloven (1918) §36

Dommer Stang Lund: Saken gjelder spørsmål om å sette en ektepakt helt eller delvis ut av kraft fordi den vil virke urimelig overfor en av partene, eller å tilkjenne et beløp fordi en av ektefellene blir urimelig dårlig stilt, jf. ekteskapsloven §46 annet ledd.

B, født 1955, og A, født 1954, inngikk ekteskap i 1979. De fikk tre døtre i 1982, 1984 og 1989. Ektefellene flyttet fra hverandre 6. desember 1995. De ble separert i juni 1996 og skilt i juli 1997.

A er forsikringsmekler. Han arbeidet sammen med C og D i X AS. Dette selskap var etter det opplyste størst innen salg av sjøforsikring i Skandinavia. X AS var fra 1991 eiet av selskapet Y AS.

C hadde en halvpart og A og D en firedel hver av aksjene i Æ AS. Æ kjøpte på forsommeren 1993 X AS av Y og solgte 30. september 1993 selskapet til britiske Z Group plc for 196 millioner kroner, som ga en beregnet fortjeneste på ca 100 millioner kroner. Z Group deponerte samme dag 6 millioner kroner. Avtalen skulle gjennomføres 6. januar 1994 ved at Z Group da skulle betale ytterligere 111,6 millioner kroner

Side:719

til Æ. Samtidig skulle 58,8 millioner kroner kontant og 19,6 millioner kroner i form av aksjer i Z Group betales til et såkalt sikkerhetsdepot. Det innestående til sikkerhet skulle overføres til Æ etter hvert som dette selskap oppfylte sine forpliktelser - de siste 9,8 millioner kroner innen 31. desember 1998. Aksjene i Z Group kunne først selges etter to år, og et eventuelt tap ved salget var Z Group uvedkommende.

C, A og D skulle etter avtalen fortsette sitt arbeide i X AS i fem år framover. Når de eventuelt sluttet i X AS, hadde de to års karantenetid for så vidt angår arbeide i sjøforsikring.

A kontaktet i løpet av sommeren 1993 advokat Peter Simonsen, som hadde oppdrag i forbindelse med salget av X AS, med henblikk på opprettelse av ektepakt. Den 25. august 1993 sendte A en skriftlig henvendelse, hvor det blant annet framgår:

"I og med de pågående bevegelser innen Æ A/S / X A/S, er det ønskelig så snart som mulig å få opprettet en kontrakt som regulerer forholdet oss imellom på en slik måte at

1. Ved eventuell skilsmisse beholder B huset i - - -veien med innbo, antatt markedsverdi i dag NOK 2,25/2,5 mill., samt en familiebil som vil bli innkjøpt/overført innen årets utløp.

2. Samtidig med overskjøtingen av ...veien blir huset i Ø stående på meg (det står p.t. på meg alene i og med status som fritidsbolig). 1/3 av hytte Å er allerede min særeie gjennom forskudd arv fra foreldre.

3. Ved et eventuelt dødsfall på en av sidene skal alle eiendeler behandles som felleseie.

Ved en eventuell skilsmisse skal - - -veien samt nevnte bil og eventuelle konti på Bs navn tilfalle henne, mens alle øvrige verdier tilfaller meg.

Jeg håper vedlagte gir de ønskede opplysninger og av praktiske hensyn bør vel en slik avtale dateres før Æ-bevegelsene tok til primo denne måned. ...........

På forhånd takk for et rakst svar, og jeg ville sette pris på om ditt innspill sendes meg her merket "PRIVAT"."

Brevet ble etterfulgt av en telefonsamtale 7. oktober 1993 mellom Simonsen og A og et brev fra advokatfirmaet Simonsen & Musæus til A 29. oktober 1993. Med brevet fulgte utkast til ektepakt i delvis utfylt stand, som innholdsmessig var i samsvar med de instrukser A hadde gitt i sitt brev 25. august 1993. Ved brever 12. og 25. november 1993 over sendte advokatfirma Simonsen & Musæus nye utkast til ektepakter som i det alt vesentlige var i samsvar med første utkast.

B og A undertegnet 4. januar 1994 ektepakten. Ved dette ble det tidligere felleseiet fullstendig særeie, men ved død skulle det fortsatt være felleseie, jf. ekteskapsloven §42 tredje ledd. Bs særeie besto av ektefellenes felles bolig i - - -veien 26 C i Oslo med alt innbo, en nyinnkjøpt personbil og hennes bankkonto i Sparebanken NOR. As særeie besto av fritidsbolig/bolig i ...vei 3 i XX, tre personbiler, en fritidsbåt, fire bankkonti, fordring 1,7 millioner kroner på X AS og aksjene i Æ AS. Til stede ved undertegningen var ekteparet D, som ved samme anledning opprettet ektepakt. Ekteparene undertegnet som vitner for hverandre. Partene er for Høyesterett enige om at As formue ved årskiftet 1995/1996 var omlag 23,2 millioner kroner og Bs formue ca 3,5

Side:720

millioner kroner. Partene er uenige om A hadde visse forpliktelser som måtte gå til fradrag i formuen.

Umiddelbart før opprettelsen av ektepakten stiftet A YY AS med B og de tre døtrene som aksjonærer. Det bakenforliggende formål med dette selskap var å overføre en del av formuen til døtrene. A har senere tilført 3 millioner kroner til dette selskap.

Bs daværende advokat gjorde i brev 31. juli 1996 til A gjeldende at ektepakten var så urimelig i favør av A at den ble rammet av ekteskapsloven §46, og ba om et møte for å diskutere dette. Simonsen på vegne av A tilbakeviste i brev 7. august 1996 at ektepakten var urimelig. Samtidig ble underholdsbidraget redusert fra det til da betalte 25.000 kroner pr måned til "lovens maksimum" 15.240 kroner pr. måned.

B reiste 29. november 1996 sak mot A for Ytre Follo herredsrett. Hun krevde ektepakten satt ut av kraft og subsidiært vederlag fastsatt etter rettens skjønn. Ytre Follo herredsrett avsa 11. juni 1997 dom med slik domsslutning:

"1. Saksøkte frifinnes. Ektepakt av 04.01.1994 mellom B og A opprettholdes.

2. Hver part dekker sine egne saksomkostninger."

B anket til Borgarting lagmannsrett som 8. juni 1997 avsa dom med slik domsslutning:

"1. Partenes ektepakt av 4 januar 1994 lempes slik at A pålegges å betale B 2000000 - to millioner - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans."

Lagmannsretten la til grunn at As formue da partene gikk fra hverandre var fra fem til sju ganger større enn Bs, og fant at dette var en ganske stor ulikhet hensyntatt til at hennes del av det tidligere felleseiet stort sett består av det som var nødvendig for å ta hånd om barna på en god måte ut fra det de var vant til. Det forelå også særlig kritikkverdige forhold ved opprettelse av ektepakten. B som den underlegne part, ga fra seg flere millioner kroner i forhold til hva som ville fulgt av de vanlige regler om deling av felleseiet.

A har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. B har inngitt aksessorisk motanke og krevd at ektepakten settes ut av kraft eller lempes etter rettens skjønn, og at hun tilkjennes et skjønnsmessig beløp begrenset oppad til halvdelen av ekteparets formue pr 31. desember 1995.

Til bruk for Høyesterett har partene og tre vitner avgitt skriftlige erklæringer, og partene og et vitne har også forklart seg i bevisopptak. Det er framlagt enkelte nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere. Saken står for Høyesterett i det vesentlige i samme stilling som for de tidligere instanser.

Den ankende part, A, har for Høyesterett i hovedsak anført:

Lagmannsrettens forståelse av ekteskapsloven §46 annet ledd er feil når retten har lagt vesentlig vekt på at As særeie ble flere ganger større

Side:721

enn Bs etter ektepakten. Utgangspunktet er at ektefellene fritt kan avtale at den ene skal få vesentlig mer enn den annen i tilfelle skilsmisse. Særlig er dette rimelig når avtalen også omfatter en aksjeformue langt større enn det ektefellen hadde berettiget forventning om å få del i, og hvor aksjeformuen er et resultat av As helt usedvanlige forretningsmessige evner og avhengig av hans garantier og fortsatte arbeidsinnsats i lang tid framover. Dette underbygges av ekteskapsloven §59 om skjevdeling.

Det er også feil når lagmannsretten har forstått As anførsler slik at ekteskapsloven §46 annet ledd bare får anvendelse når en av ektefellene blir urimelig dårlig stillet økonomisk sett. A bestrider ikke at ekteskapsloven §46 annet ledd inneholder en generell lempingsregel. Det er imidlertid av betydning at B ved ektepakten har fått en ikke ubetydelig formue. Barnas investeringsselskap, hvor A har tilført 3 millioner kroner, vil frita B for framtidige finansieringsforpliktelser for barna.

Lagmannsretten har tatt feil når retten har funnet at det foreligger kritikkverdige forhold ved tilblivelsen. Selv om partene måtte ha hatt ulik forståelse av formålet med ektepakten og dens innhold og konsekvenser, foreligger ikke grunnlag for helt eller delvis å sette ektepakten ut av kraft. Opprettelsen av ektepakten og fordeling av formuen i tilfelle skilsmisse hadde ved flere anledninger vært drøftet mellom partene fra og med sommeren 1993. B visste om gevinsten ved salget av X AS og var orientert om den økonomiske risiko dette medførte. Hun hadde ut fra sin utdannelse og sitt yrkesaktive liv forutsetning for å vurdere ektepakten og virkningen av denne. Begge parter var oppmerksomme på muligheten for samlivsbrudd, hvilket var nærliggende ut fra erfaringer i nærmeste slekt og omgangskrets. B var klar over at ektepakten nettopp ville få betydning i tilfelle skilsmisse, selv om samlivsbrudd ikke var aktuelt ved ektepaktens opprettelse. Det er uten betydning at hun fikk se selve dokumentet umiddelbart før undertegningen, fordi hun på forhånd var kjent med innholdet av dette. De forutsetninger hun senere har gitt uttrykk for, var ikke kjent for A.

Nokså umiddelbart etter undertegningen i januar 1994 ble det offentlig kjent at salget av aksjene i X AS hadde medført en betydelig fortjeneste for blant annet A. Dersom B den gang mente at ektepakten førte til en urimelig deling av felleseiet, kunne hun ha tatt opp dette. Utviklingen i ettertid har heller ikke ført til større fortjeneste for A enn forutsatt. Tvert om har gjennomføringen av avtalen og salget av aksjer i Z Group gitt mindre fortjeneste enn forventet.

Til motanken gjøres gjeldende at B ikke er urimelig dårlig stilt, og at det ikke er grunnlag for å tilkjenne et skjønnsmessig beløp i kompensasjon.

A har nedlagt slik påstand:

"1. Herredsrettens dom pkt. 1 stadfestes.

2. B dømmes til å betale sakens omkostninger for herreds-, lagmanns- og Høyesterett med tillegg av 12 % rente p.a. fra dommenes oppfyllelsestidspunkt til betaling skjer."

Ankemotparten, B, har for Høyesterett i hovedsak anført:

Side:722

Lagmannsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse er i det vesentlige riktig.

Ektepakten må helt eller delvis settes ut av kraft fordi fordelingen av felleseiet førte til en vesentlig ubalanse mellom ektefellene. B fikk felles bolig med innbo av hensyn til barna, en bil og en bankkonto som var hennes. Verdien av boligen, som er det vesentligste av hennes særeie, har hun ingen reell mulighet for å realisere på mange år. As særeie var fem til sju ganger høyere i verdi. Denne ubalanse hevdes å være tilstrekkelig til å konstatere urimelighet etter ekteskapsloven §46 annet ledd. Det er i helhetsvurderingen også av betydning at ekteskapet hadde vart i ganske lang tid, at B fikk omsorgen for barna, og at hennes daglige økonomi er stram. De midler som ble overført til barnas investeringsselskap, As garantier, hans avtale om å fortsette i X AS fem år etter salget av aksjene og om karenstid, har ingen betydning for bedømmelse av rimeligheten.

Det forelå til dels sterkt kritikkverdige forhold i forbindelse med inngåelse av ektepakten. A var relativt tidlig klar over at aksjesalget ville gi stor fortjeneste, og han ønsket å beholde gevinsten udelt ved en eventuell skilsmisse. B tenkte ikke på skilsmisse, men ønsket å sikre seg selv og hjemmet mot As kreditorer. Hun var i økonomiske anliggender den svake part og stolte på ektefellen, og tenkte ikke nærmere over at hun ga fra seg mange millioner i tilfelle skilsmisse.

A hadde en lojalitetsplikt overfor ektefellen, og han skulle ha medvirket til at hun fikk nødvendige opplysninger om konsekvensene av å opprette særeie. Avtalen gjaldt store verdier, og A skulle ha sørget for at hun kontaktet egen advokat eller i alle fall fikk nødvendig informasjon av den advokat han benyttet. B fikk først se ektepakten umiddelbart før den skulle undertegnes, og undertegningen skjedde sammen med et annet ektepar under en sammenkomst hjemme hos B og A. I alle tilfelle må den store ubalanse sammen med de sterkt kritikkverdige forhold ved tilblivelsen, føre til at ektepakten helt eller delvis settes ut av kraft.

B gjør også gjeldende at hun blir urimelig dårlig stilt slik at hun har krav på et beløp i kompensasjon fra A, jf. §46 annet ledd annet punktum. Lovens uttrykk "urimelig dårlig stilt" må forstås på samme måte som urimelig i samme bestemmelse første punktum. Det er ikke noe krav om at retten bare kan tilkjenne et skjønnsmessig beløp i de tilfelle ektepakten medfører at en ektefelle kommer i en vanskelig økonomisk situasjon.

I motanken krever B inntil halvdelen av ekteparets formue pr 31. desember 1995 med fradrag av hva hun allerede har mottatt. Det av lagmannsretten fastsatte beløp på to millioner kroner hevdes i alle tilfelle å være vesentlig for lavt.

B har nedlagt slik påstand:

"1. Ektepakt av 4.1.94 settes ut av kraft, eller lempes etter rettens skjønn slik at B tilkjennes et skjønnsmessig fastsatt beløp fra A, oppad begrenset til halvdelen av ekteparets formue pr. 31/12-1995.

2. B tilkjennes saksomkostning for alle retter, med tillegg av 12 % morarente p. a. fra dommenes oppfyllelsestidspunkt til betaling skjer."

Side:723

Jeg finner at byrettens dom må stadfestes.

Sakens tvistetema er om ektepakten B og A inngikk kan settes til side eller lempes etter ekteskapsloven §46 annet ledd. Denne bestemmelse, som er ny i ekteskapsloven av 1991, lyder:

"En avtale mellom ektefeller etter reglene i §42 til §44 kan helt eller delvis settes ut av kraft hvis den vil virke urimelig overfor en av partene. I stedet for å sette avtalen ut av kraft, kan retten bestemme at ektefellen som blir urimelig dårlig stilt, blir tilkjent et beløp fra den andre ektefellen. Dersom begge ektefellene har fullstendig særeie, må krav om lemping settes fram innen tre år etter at ektefellene ble skilt. Dersom en eller begge ektefeller har eiendeler som også er felleseie, må krav settes fram før delingen er avsluttet."

Bestemmelsen gir anvisning på en rimelighetsvurdering. Forarbeidene kaster i noen grad lys over det nærmere innhold av normen.

Ekteskapslovutvalget av 1971 foreslo en bestemmelse som ville gitt adgang til å lempe i tilfelle en ektefelle ved separasjon eller skilsmisse ville bli urimelig dårlig stilt, jf. NOU 1987:30 side 97. Om forslaget uttalte utvalget (innstillingen sidene 146-147):

"En slik lempningsregel bør imidlertid brukes med forsiktighet. På dette området bør partene ha klarhet i sin økonomiske situasjon, og en lempningsregel bør ikke oppmuntre til unødige tvister. Regelen skal ikke oppfattes som en regel som etter en helt fri rimelighetsvurdering kan medføre at den ene tilkjennes et beløp hos den annen. Skal den brukes, må grunnvilkåret være at den ene ektefelle ved ekteskapets opphør blir urimelig dårlig stillet økonomisk sett. Ved denne rimelighetsvurdering vil det særlig være ektefellens egen formue og inntektsevne som må vurderes. Det vil videre være av betydning hvor lenge ekteskapet har bestått, og hvordan ektefellene har innrettet seg under samlivet. En forutsetning for lempning vil videre være at det er en vesentlig forskjell på de beløp hver av ektefellene kan holde utenfor delingen. Har ektefellene hatt delvis særeie, må det tas hensyn til hvor stor boslodd vedkommende mottar. I dansk rett er det særlig fremhevet at det beløp som tilkjennes, hovedsakelig skal være hjelp til selvhjelp, dvs. til etablering av et nytt hjem. Regelen vil derfor særlig bli brukt hvor ektefellene har vært gift i lengre tid, og familiens levestandard har vært basert på den annens inntekt og formue.

Det kan vanskelig sies noe generelt om hvor stort beløp som bør tilkjennes. Også dette vil avhenge av de forhold som er nevnt ovenfor. Utgangspunktet må imidlertid være partenes avtale, og det kan derfor vanskelig innrømmes et beløp som nærmer seg halvparten av de midler som ikke skal deles. Til sammenligning kan nevnes at et gjennomgående trekk i dansk rett synes å være at de beløp som tilkjennes, stort sett ligger på mellom 7 og 15 prosent av den annens formue, hvor denne ikke overstiger 3-500.000 kroner. Vurderingen er selvsagt skjønnsmessig, men utvalget er av den mening at man ikke bør legge seg på et høyere nivå enn i Danmark."

Utvalgets forslag åpnet ikke for en generell lemping av formuesavtaler mellom ektefeller, jf. Ot.prp.nr.28 (1990-91) side 79 spalte 2. Departementet fant imidlertid at behovet for å beskytte den svake part

Side:724

var vel så stort i familieforhold som i alminnelige formuerettslige forhold, og konkluderte (proposisjonen side 80 spalte 1):

"Departementet finner på denne bakgrunn at det også for avtaler om formues ordningen bør innføres en generell lempingsregel. Vurderingstemaet bør være det samme som i avtaleloven §36 og i utkastets §65; spørsmålet bør være om resultatet ellers vil bli "urimelig". Departementet finner det naturlig å plassere bestemmelsen i kapittel 9 og ikke i kapittel 14, slik utvalget foreslår.

Lemping vil normalt innebære at avtalen helt eller delvis vil bli satt til side. Resultatet etter den mer begrensede lempingsregelen utvalget forseslår skal derimot være at den ene ektefellen blir tilkjent et beløp av den andre. Etter departementets syn kan det i enkelte saker gi den mest fleksible og rimelige løsningen å sette hele eller deler av avtalen til side, mens økonomisk kompensasjon vil gi den beste løsningen i andre. Departementet kan ikke se at det skulle være alvorlige motforestillinger mot å åpne for begge typer av lemping. Begge alternativer er derfor innarbeidet i departementets utkast, se §46 annet ledd med spesielle motiver."

Om forståelsen av bestemmelsene om lemping uttalte departementet (proposisjonen sidene 111-112):

"Vurderingstemaet er det samme som i utkastets §65 annet ledd om lemping av avtaler i forbindelse med konkrete skifteoppgjør og i den generelle formuerettslige lempingsregelen i avtaleloven §36. Lempingsregelen bør brukes med forsiktighet. Ektefellens egen formue og inntektsevne vil være av betydning i tillegg til lengden av ekteskapet. Det bør også legges vekt på hvordan ektefellene har innrettet seg under samlivet.

Ved vurderingen av om en avtale er urimelig, kan det både tas hensyn til forhold som forelå da avtalen ble inngått, og til forhold som har inntrådt etter dette tidspunktet.

En urimelig avtale kan helt eller delvis settes til side (første punktum). Ekteskapslov utvalget har ikke med et slikt alternativ i sitt utkast til lempingsregel. I tillegg foreslås det at retten i stedet for å sette avtalen til side, kan bestemme at ektefellen som blir urimelig dårlig stilt, skal bli tilkjent et beløp fra den andre ektefellen. Dette alternativet er også med i utvalgets utkast, se nærmere delinnstilling II s 147. Som der nevnt, kan det vanskelig sies noe om hvor stort beløp som bør tilkjennes. Det vil blant annet avhenge av de forhold som er nevnt overfor."

Justiskomiteen sluttet seg til departementets forslag, jf. Innst.O.nr.71 (1990-91) sidene 15-16.

Lovforarbeidene fastslår at lempingsbestemmelsene i §46 annet ledd bør anvendes med forsiktighet. Vurderingstemaet er det samme som etter avtaleloven §36. Dette medfører at forholdene ved inngåelse av ektepakten, partenes stilling, ektepaktens innhold, senere inntrådte forhold og omstendighetene for øvrig vil kunne medføre at ektepakten settes ut av kraft. I denne sak har ankemotparten særlig pekt på at ektepaktens innhold og sterkt kritikkverdige forhold i forbindelse med inngåelse av ektepakten, hver for seg og samlet, medfører at den virker urimelig overfor henne.

Side:725

Ved bedømmelse av ektepaktens innhold er det etter min mening naturlig å ta utgangspunkt i hva hver av partene hadde tilført felleseiet før ektepakten ble opprettet. Selv om As etter hvert høye inntekter må ha medført at han økonomisk sett brakte inn den vesentlige del av midlene til kjøp av en felles bolig av høy standard, fritidseiendom, personbiler, fritidsbåt og innbo, har også Bs innsats vært av stor betydning for de felles goder. Hun var yrkesaktiv og sto for den daglige omsorg for barna og heimen. Den økonomiske gevinst ved overtakelse av aksjene i Æ AS og dette selskaps erverv og salg av aksjene i X AS, kan imidlertid i sin helhet tilbakeføres til A. Dette gjelder også tilgodehavende i X AS og det vesentlige av oppsparte midler som felleseiet den gang omfattet.

Ektepakten avspeiler dette forhold ved at noe som tilnærmet er hver av partenes antatte rådighetsdel, omgjøres til særeie. B fikk fellesboligen som sitt særeie, mens A fikk eiendommen i XX. B fikk også en ny relativt kostbar bil og beholdt sin bankkonto. Den øvrige formue ble As særeie. Denne deling er etter sitt innhold i utgangspunktet ikke urimelig sett i forhold til ektefellenes innsats og den økonomiske verdiskaping hver av dem sto for. Jeg mener det skal helt spesielle forhold til for at en ektepakt som medfører at rådighetsdelene blir hver av ektefellens særeie, helt eller delvis kan settes ut av kraft fordi den virker urimelig overfor den ene ektefelle. Dette må gjelde selv om verdiforskjellene blir betydelige. Lagmannsretten har lagt vesentlig vekt på at B ved opprettelse av ektepakten ga fra seg flere millioner kroner i forhold til det som ville fulgt av en deling av felleseiet ved samlivsbrudd. Dette er etter min mening ikke et relevant moment hvor ektepakten inngås under samlivet i en situasjon hvor man ikke må regne med at brudd er nært forestående. I slike tilfelle er det naturlige sammenlikningsgrunnlag det ektefellene råder over i felleseiet.

Det avgjørende blir etter dette om forholdene i forbindelse med inngåelse av ektepakten kan føre til at den må settes ut av kraft. B har særlig framhevd at hun ikke fikk nødvendig og fyldestgjørende orientering før ektepakten ble opprettet, og at A burde sørget for at hun enten fikk egen advokat eller i alle fall fikk del i de overlegninger A gjorde med sin advokat. Partenes forskjellige formål hevdes også å være av betydning. A ønsket ektepakt fordi han ville sikre seg i tilfelle et samlivsbrudd, mens B hadde forholdet til As kreditorer for øye. Det var da ektepakten ble opprettet helt utenkelig for henne at samlivet kunne ta slutt.

Utgangspunktet for bedømmelsen er at ektefellene har en gjensidig lojalitetsplikt, og at kravene til oppriktighet og lojalitet er strengere enn i vanlige formuerettslige forhold, jf. Rt-1969-901 og Rt-1970-561. B må imidlertid selv ha risikoen for en manglende forståelse av hva opprettelsen av en ektepakt innebærer med mindre A har opptrådt på en illojal måte, jf. Rt-1990-1094. Illojalitet kunne eventuelt foreligge dersom A ikke orienterte om risikoen ved salg av aksjene i X AS på en måte som førte til at B fikk et reelt valg mellom en ektepakt med overføring av daværende felles bolig med alt innbo og ny bil til henne, eller å fortsette felleseiet med en mulig framtidig andel i

As netto formue i tilfelle samlivsbrudd. Jeg bemerker at bevisføringen for Høyesterett har vist at B før opprettelsen av ektepakten var klar over at gevinsten ved

Side:726

salg av X AS kunne bli inntil 25 millioner kroner. Hun hadde også fått en forståelse av at salget kunne medføre et betydelig ansvar for A. Det foreligger for øvrig ikke noe nærmere om hvilke opplysninger A ga til B om den økonomiske risikoen ved transaksjonen. Ut fra bevisføringen for Høyesterett er det ikke grunnlag for å konstatere at A før undertegningen hadde tilbakeholdt vesentlige opplysninger eller på annen måte opptrådt illojalt. Jeg tilføyer at Bs netto formue ved samlivets opphør var ikke ubetydelig.

B har anført at omstendighetene omkring undertegningen var spesielle ved at hun ble kjent med selve dokumentet og dets innhold rett før undertegningen, og at denne fant sted i nærvær av ekteparet D som også skulle opprette ektepakt ved samme anledning. Etter min mening kan dette ikke få betydning fordi B var kjent med innholdet i ektepakten før undertegning fant sted. Det er ikke anført at den undertegnede ektepakt inneholdt noe annet enn det partene hadde snakket om på forhånd.

B har også gjort gjeldende at hun undertegnet ektepakten uten å tenke på konsekvensene ved et eventuelt samlivsbrudd. Hun har for Høyesterett forklart at hun leste gjennom ektepakten før hun undertegnet, og forsto det slik at når de skulle ha fullt særeie betydde det at alt skulle tilfalle A, bortsett fra huset og bilen som sto på henne. B har erkjent at hun var klar over at ved samlivsbrudd ville hver ektefelle beholde sitt særeie. Hun kan da ikke høres med at virkningen av ektepakten kom overraskende da samlivsbruddet fant sted.

Ut fra min forståelse av ekteskapsloven §46 annet ledd og mitt syn på ektepaktens tilblivelse og innhold, er det ikke grunn til å komme nærmere inn på motanken.

Anken har ført fram. Saken gjelder rekkevidden av ekteskapsloven §46 annet ledd som ikke har vært prøvd for Høyesterett. Avgjørelsen har betydning utenfor den foreliggende sak, og ankemotparten har etter omstendighetene hatt behov for å få en avklaring av rekkevidden av lempingsbestemmelsene. Jeg finner etter dette at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

Dommer Lund: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Coward: Likeså.

Dommer Bruzelius: Likeså.

Dommer Schei: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.