HR-1999-45-B - Rt-1999-1312
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-09-09 |
| Publisert: | HR-1999-00045-B - Rt-1999-1312 (325-99) |
| Stikkord: | Erstatningsrett, Bilansvar |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om ansvar etter Bilansvarslova (1961), jf. lovens § 2 første ledd bokstav a og § 4, i et tilfelle hvor en bygning og en minibanksafe ble skadet ved at en hjullaster ble kjørt fra gaten og inn i veggen der minibanken var plassert. Dissens: 4-1 |
| Saksgang: | Solør herredsrett saknr 1997-00061 A og 1997-00127 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1998-28 A og LE-1998-32 A - Høyesterett HR-1999-00045B, nr. 384/1998 og nr. 385/1998 |
| Parter: | 1. Lokal Forsikring AS, 2. Grue Sparebank og Assicurazioni Generali S.p.A. v/Waco Forsikringsmegling AS (advokat Terje Bryn) mot Staten v/Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Bergljot Webster - til prøve) |
| Forfatter: | Flock, Lund, Tjomsland, Aasland, Dissens: Kst dommer Krüger |
| Lovhenvisninger: | Bilansvarslova (1961) §16, §2, §12, §1, §3, §4, Grannelova (1961) |
Dommer Flock: Saken gjelder spørsmål om ansvar etter bilansvarsloven, jf. lovens §2 første ledd bokstav a og §4, i et tilfelle hvor en bygning og en minibanksafe ble skadet ved at en hjullaster ble kjørt fra gaten og inn i veggen der minibanken var plassert.
Tidlig om morgenen den 5. november 1994 ble minibanksafen til Grue Sparebank i Kirkenær sentrum stjålet. Fra et industriområde i nærheten hadde tyvene på forhånd borttatt en hjullaster som tilhørte Statens vegvesen. Tyveriet fra banken skjedde ved at hjullasteren med skuffen i fronten ble kjørt fra gaten og inn i veggen på bankbygningen. Dette skjedde på en slik måte at minibanksafen løsnet. Den ble så fraktet bort fra åstedet, først ved hjelp av hjullasteren, og deretter med et annet transportmiddel. Safen ble senere funnet uåpnet, men i skadet stand.
Bygningsskaden er dekket av bankens forsikringsselskap, Lokal Forsikring AS, med kr 98 946 etter fradrag av bankens egenandel på kr 6.000. Skadene på minibanksafen er dekket av bankens forsikringsselskap Assicurazioni Generali S.p.A. v/Waco Forsikringsmegling AS med kr 182.321,41 etter fradrag av bankens egenandel på kr 5.000. De to forsikringsselskapene og banken krevet sine utlegg dekket av staten v/Samferdselsdepartementet i egenskap av selvassurandør for hjullasteren, jf. bilansvarsloven §16 fjerde ledd. Da ansvar ikke ble erkjent, gikk Lokal Forsikring Gjensidig Skadeforsikringsselskap - nå Lokal Forsikring AS - og Grue Sparebank til søksmål mot staten v/Samferdselsdepartementet ved stevning til Solør herredsrett. Senere ble tilsvarende søksmål anlagt av Assicurazioni Generali S.p.A. v/Waco Forsikringsmegling
Side:1313
AS. Etter at de to søksmål av herredsretten var blitt forent til felles behandling og pådømmelse, avsa herredsretten 3. november 1997 dom med slik domsslutning:
«1. I sak Lokal Forsikring Gjensidige mot Staten:
1. Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til å betale Lokal Forsikring Gjensidig Skadeforsikringsselskap innen 2 - to - uker fra dommen er rettskraftig 98.946 - nittiåttetusennihundreogførtiseks - kroner og Grue Sparebank 11.000 - ellevetusen - kroner med tillegg av 12 prosent rente fra 1 april til betaling skjer.
2. Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til å betale Lokal Forsikring Gjensidig Skadeforsikringsselskap og Grue Sparebank sakens omkostninger innen 2 - to - uker fra dommen er rettskraftig med 38.744 - trettiåttetusensyvhundreogførtifire - kroner, samt rettens gebyr med 3.030 - tretusenogtretti - kroner.
2. I sak Assicurazioni Generali S.p.A. v/Walter Loyd mot Staten:
1. Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til å betale Assicurazioni Generali S.p.A. v/Walter Loyd/Waco Forsikringsmekling AS 182.321 innen 2 - to - uker fra dommen er rettskraftig - etthundreogåttitotusentrehundreogtjueen - kroner med tillegg av 12 prosent rente fra 1 april 1995 til betaling skjer.
2. Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til å betale Assicurazioni Generali S.p.A. v/Walter Loyd/Waco Forsikringsmekling AS sakens omkostninger innen 2 - to - uker fra dommen er rettskraftig med 19.371 - nittentusentrehundreogsyttien - kroner, samt rettens gebyr med 3.030 - tretusenogtretti - kroner.»
Domsslutningen er gjengitt slik den lyder i rettet stand.
Staten v/Samferdselsdepartementet anket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som 4. september 1998 avsa dom i begge saker med slik domsslutning:
«1. I sak 98-00028A: Lokal Forsikring AS/Grue Sparebank mot Staten:
1.1 Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes.
1.2 Saksomkostninger tilkjennes ikke verken for lagmannsrett eller herredsrett.
2. I sak 98-00032A: Assicurazioni Generali S.p.A. v/Waco Forsikringsmegling AS mot Staten:
2.1 Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes.
2.2 Saksomkostninger tilkjennes ikke verken for lagmannsrett eller herredsrett.»
Dommen ble avsagt under dissens, idet lagmannsrettens mindretall stemte for å stadfeste herredsrettens dom.
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av dommene.
De to forsikringsselskapene og sparebanken har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens rettsanvendelse. Også for Høyesterett er sakene forent til felles behandling og pådømmelse.
De ankende parter, Lokal Forsikring AS, Grue Sparebank og Assicurazioni
Side:1314
Generali S.p.A. v/Waco Forsikringsmegling AS, har i hovedtrekk gjort gjeldende:
Slik bilansvarsloven §4 er formulert, er rammene for ansvar etter loven meget vide. Dersom motorvognens fart, tyngde og bevegelighet har vært aktivt virkende elementer i skadeforløpet, vil skaden være gjort av motorvogn og dermed falle inn under lovens §4. Det er situasjonen i vår sak.
Det bestrides at den aktuelle skade faller inn under unntaket i bilansvarsloven §2 første ledd bokstav a. Denne bestemmelsen forutsetter at motorvognen ved anledningen ble brukt til noe annet enn «køyredoning». En hjullaster vil vanligvis være i bevegelse som et kjøretøy også når den er i arbeid ved lasting, og dermed vil ansvar for skader falle inn under bilansvarsloven. Det er således ikke riktig at ansvaret faller bort i tilfeller hvor hjullasteren er i bruk som en arbeidsmaskin. Det er heller ingen betingelse for ansvar etter bilansvarsloven at skaden har sitt utspring i en trafikksituasjon.
Den omstendighet at føreren i dette tilfelle har hatt skadehensikt, bringer ikke skaden utenfor bilansvaret. Andre bestemmelser i loven viser at ansvaret også kan omfatte skader som er voldt med slik hensikt.
At eieren av de skadede gjenstander i dette tilfelle var en bank - hvor risikoen for å bli påført skader av denne art er særlig nærliggende - leder heller ikke til noen begrensning i bilansvarslovens anvendelsesområde. Den omstendighet at det i dette tilfelle var nærliggende at skadelidte selv sørget for tingsforsikring, kan heller ikke få noen betydning.
Lagmannsrettens flertall har lagt vekt på momenter som vektlegges ved spørsmål om det foreligger et ulovfestet objektivt ansvar. Dette er forfeilet i den foreliggende sak, hvor både ansvarets anvendelsesområde og unntakene er lovfestede.
Endelig vises til at det i forsikringsselskapenes praksis er lagt til grunn at skader som er voldt ved at kjøretøy er brukt som innbruddsredskap, dekkes under trafikkforsikringen.
De ankende parter har nedlagt slik påstand:
«1) Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til å betale Lokal Forsikring AS kr 98.946 -nittiåttetusennihundreogførtiseks-, Grue Sparebank kr 11.000 -ellevetusen- og Assicurazioni Generali S.p.A. v/Waco Forsikringsmegling AS kr 182.321 - etthundreogåttitotusentrehundreogtjueen- med tillegg av 12 % rente fra 01.04.95 til betaling skjer.
2) Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til å betale saksomkostninger for alle retter til Lokal Forsikring AS, Grue Sparebank og Assicurazioni Generali S.p.A. v/Waco Forsikringsmegling AS.»
Ankemotparten, staten v/Samferdselsdepartementet, har i hovedtrekk anført:
Når bilansvarsloven i §1 og §4 er begrenset til skade som motorvogn «gjer», innebærer dette noe mer enn at det stilles krav til årsakssammenheng. Skaden må i tillegg ha skjedd på en måte som ikke er for fjern i forhold til de farene som bruken av motorvogn vanligvis medfører. Den aktuelle skaden har ikke skjedd ved at motorvognen har vært i bruk til transport i et trafikkmiljø. Dermed faller den utenfor kjerneområdet for bilansvaret. Utenfor dette området vil det være avgjørende om
Side:1315
de hensyn som begrunner bilansvaret, tilsier et ansvar. I den foreliggende sak viser førerens hensikt at den risiko som realiserte seg, var knyttet til bankdriften og ikke til bruken av motorvognen. Dermed er det naturlig at skaden bør dekkes under bankens - og ikke under motorvognens - forsikring. Hadde skadelidte vært en annen, kunne denne vurderingen ha falt annerledes ut.
Under enhver omstendighet ble hjullasteren ved anledningen brukt som «anna enn køyredoning». Det fremheves at hjullasteren ved skadeforvoldelsen aktivt ble benyttet til noe annet enn til transport av folk eller gods. At den deretter transporterte minibanksafen den første strekningen bort fra banken, er uten betydning. Dermed omfattes skaden av unntaksregelen i bilansvarsloven §2 første ledd bokstav a. Det er forutsatt at denne unntaksregelen kan omfatte en arbeidsmaskin som f.eks. en hjullaster i bevegelse. Dette gjelder selv om hjullasteren har de egenskaper som begrunner ansvar etter bilansvarsloven, så som fart, tyngde, lettbevegelighet osv.
Det bestrides at forsikringsselskapenes praksis kan ha betydning for Høyesteretts avgjørelse av det rettsspørsmål som saken reiser.
Staten v/Samferdselsdepartementet har nedlagt slik påstand:
«I Høyesteretts sak nr. 384/1998
1. Eidsivating lagmannsretts dom pkt. 1 stadfestes.
2. Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett, med tillegg av 12% rente p.a. fra forfall til betaling skjer.
I Høyesteretts sak nr. 385/1998
1. Eidsivating lagmannsretts dom pkt. 1 stadfestes.
2. Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett, med tillegg av 12% rente p.a. fra forfall til betaling skjer.»
Jeg er kommet til at staten er erstatningsansvarlig, og kan langt på vei slutte meg til den begrunnelse som lagmannsrettens mindretall har gitt.
Innledningsvis bemerkes at partene er enige om tre forhold som alle er av betydning for ansvarsspørsmålet: Hjullasteren var en motorvogn i bilansvarslovens forstand, jf. lovens §3 første ledd. Skadestedet var på «gate, veg eller annan stad der ålmenta kan ferdast» jf. bilansvarsloven §2 annet ledd, og det er således uten betydning for ansvarsspørsmålet at hjullasteren var uregistrert. Og staten har, som eier av den uforsikrede hjullasteren, det samme ansvar som et forsikringsselskap ville ha hatt etter lovlig forsikring, se bilansvarsloven §16 første og fjerde ledd.
Etter hovedregelen i bilansvarsloven §4 faller skade som motorvogn «gjer» inn under bilansvaret. Slik bestemmelsen lyder, er det satt vide rammer for dette ansvaret. Det følger dessuten både av lovforarbeidene og av sikker rettspraksis at ansvaret ikke er begrenset til de skader som voldes i trafikken.
Bilansvarsloven angir positivt de skadetilfeller som faller utenfor lovens dekningsområde, se lovens §2 og §3 fjerde ledd. Staten har gjort gjeldende at det i tillegg til disse uttrykkelig nevnte unntak, må settes grenser for bilansvaret i tilfeller hvor skadeforløpet ikke er
Side:1316
«bilansvarsrelevant». Jeg finner det mest naturlig først å se på de unntak som loven selv oppstiller. Det aktuelle unntak i vår sak er bestemmelsen i §2 første ledd bokstav a.
Denne bestemmelsen fastsetter at bilansvarsloven ikke gjelder i tilfeller hvor skaden «kjem av at motorvogna vert nytta til anna enn køyredoning». Staten har gjort gjeldende at bruk av kjøretøyet til kjøredoning innebærer at det brukes til transport av folk eller gods, mens aktiv bruk til annet enn dette faller inn under unntaket i §2 første ledd bokstav a. Jeg er ikke enig i dette. Som bemerket i Ot.prp.nr.24 (1959-60) side 40 brukes motorvognen som kjøretøy først og fremst når den transporterer folk eller gods. Men det er verken i lovens ordlyd eller i lovforarbeidene holdepunkter for at unntaksregelen i §2 første ledd bokstav a skal omfatte all annen bruk av kjøretøyet.
Den sentrale begrunnelse for de særlige ansvarsregler som ble etablert ved bilansvarsloven, er den spesielle skaderisiko som bruken av motorvogner fører med seg. I innstillingen fra Motorvognkomiteen av 1951, avgitt i april 1957, side 58 nevnes i denne forbindelse
«... særlig den risiko som er knytt til motorvognens fart, tyngde, lettbevegelighet, motor, signaler og teknisk utstyr for øvrig.»
I det foreliggende tilfelle er det nettopp hjullasterens muligheter til å kjøre inn i eller gjennom ytterveggen som har vært avgjørende ved skadeforvoldelsen. Sentralt står da hjullasterens bevegelighet og den kraft som skapes i kombinasjonen av hastighet og tyngde. Slik jeg ser det, er det nettopp bruken av hjullasteren som kjøretøy, ved at den kjøres inn i veggen, som i dette tilfelle volder skaden. Jeg tilføyer at en hjullaster også vil være i bruk som kjøretøy i mer normale arbeidssituasjoner. Det vil bare være i situasjoner der hjullasteren står stille på bakken at den vil kunne tenkes å være omfattet av unntaket i bilansvarsloven §2 første ledd bokstav a. Som allerede nevnt vil det likevel bare bli ansvar etter bilansvarsloven når skadestedet er på gate, vei eller annet sted der allmennheten kan ferdes, jf. §2 annet ledd. Jeg finner støtte for mitt syn i dommen i Rt-1980-1061, hvor acrylballer som var stablet oppå hverandre, kom i bevegelse og forårsaket personskade. Bevegelsen var i det vesentlige forårsaket ved at gaffelen på en gaffeltruck ble presset inn mellom ballene ved at trucken kjørte frem mot stabelen. Høyesterett uttalte at avgjørende egenskaper ved trucken var dens fremdriftsmaskineri, bevegelighet og tyngde, og at skaden måtte anses voldt av trucken som motorvogn.
Jeg kan ikke se at det kan oppstilles begrensninger i lovens anvendelsesområde etter §4 ut fra de generelle kriterier som staten har påpekt, og som er nevnt under gjengivelsen av statens anførsler. Det er klart og uomtvistet at også de forsettlige skadetilføyelser blir dekket av loven. Dette kommer direkte til uttrykk i lovens §12 første ledd bokstav a, som gir adgang til å kreve regress mot den eier eller bruker som gjorde skaden med vilje. - At skadelidte er sikret ved egen forsikring, vil formentlig forekomme relativt hyppig, f.eks. ved egen kaskoforsikring der skaden har rammet en annen motorvogn. I vår sak har staten påpekt at skadene har nær sammenheng med den risiko for tyveri og innbrudd som regelmessig er knyttet til bankens oppbevaring av penger, og at
Side:1317
denne risikoen bør ses på som en mer regulær omkostning ved bankvirksomhet som i dette tilfellet er dekket ved bankens egne forsikringer. Til dette bemerker jeg at det verken i loven eller i lovforarbeidene er holdepunkter for en begrensning av bilansvaret ut fra slike betraktninger. Jeg tilføyer at skade forvoldt av motorvogn vil kunne ramme et bredt spekter av ulike skadelidte og økonomiske interesser. En begrensning av ansvaret etter de linjer som staten anfører, ville dessuten i praksis kunne lede til at det ble vanskelig å trekke grenser for bilansvaret.
Staten har verken hatt innvendinger mot de beløp som kreves erstattet eller mot kravet på renter.
Anken har ført frem. Det spørsmål saken reiser har betydning utover den aktuelle sak og er hittil ikke løst i rettspraksis. På denne bakgrunn bør hver part bære sine saksomkostninger for alle instanser.
Jeg stemmer for denne
dom:
I begge saker:
1. Herredsrettens dom - domsslutningens pkt. 1 - stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.
Kst. dommer Krüger: Jeg er kommet til et annet resultat.
Hjullasteren som ble anvendt til innbruddet er uomstridt en motorvogn i lovens forstand, og det er derfor ikke tvilsomt at det dreier seg om skade som dekkes av bilansvarsloven §4. Etter min mening omfattes imidlertid hendelsesforløpet av unntaket i loven §2 første ledd bokstav a fordi hjullasteren i dette tilfelle ble brukt til «anna enn køyredoning».
Det er både i lovforarbeidene og i domspraksis lagt til grunn at grensene for når en motorvogn anvendes på en slik måte at trafikkforsikringen ikke dekker, skal trekkes restriktivt mot forsikringsselskapet. Jeg viser til Innstillingen fra Motorvognansvarskomitéen av 1951 (1957) på side 59 og det som er anført fra den ankende parts side.
Det følger av rettspraksis at skade voldt av kjøretøyets fastmonterte tilbehør omfattes selv om slike innretninger ikke er typiske for motorvogner i sin almindelighet. Ansvaret forutsetter ikke en trafikksituasjon, heller ikke at vognen er i bevegelse. Jeg viser til «wire"-dommen Rt-1965-451. Det er videre klart at skade voldt under laste- og losseoperasjoner i tilknytning til transport heller ikke unntas etter §2 annet ledd bokstav a. Dette følger av «acrylball"-dommen Rt-1980-1061. Så langt er jeg enig i førstvoterendes syn på saken.
Hjullasteren ble i dette tilfellet valgt til innbruddet på grunn av dens egenskaper som anleggsmaskin, der særlig dens tyngde, bevegelighet og store motorkraft gjør den egnet til å forsere hindringer. Det blir da naturlig å stille spørsmålet om ikke operasjonen funksjonsmessig sett svarer noenlunde til den mer normale - og lovlige - bruk av en slik maskin til masseforflytning og utgravning på en byggeplass.
Anvendes motorvognen nemlig som en anleggsmaskin, er det støtte i lovmotivene for å anse dette som et tilfelle der bilansvarslovens ansvarsordning ikke er ment å skulle gjelde. Tanken er åpenbart at denne
Side:1318
slags skader på person eller ting skal dekkes på andre måter, f eks som skade etter granneloven, som yrkesskade eller ved ordinær ansvarsforsikring i tilknytning til bygg- og anleggsvirksomhet. Komitéinnstillingen fra 1951 berører dette på side 59 med følgende bemerkning:
«Likeså faller skade som f.eks. grabben på en gravemaskin volder ved graving, utafor motorvognansvaret [...] derimot ikke skade som maskinen volder under bruk som kjøretøy eller ved å skiple vegtrafikken uten å være i annen bruk.»
Jeg leser dette slik at man trekker en grense mot bruk av maskinen til f.eks. anleggsarbeid. Motivene og eksemplene er av gammel dato og synes dårlig tilpasset bruk av anleggsmaskiner på en byggeplass etter dagens forhold. For meg er det naturlig å se det slik at innbruddsoperasjonen sett under ett fra tyvenes side tilsvarer den type knusing, bearbeidelse og masseforflytning som en anleggsmaskin ville utført på en byggeplass. Å trekke grensen for bilansvarslovens anvendelsesområde etter som maskinen under slike operasjoner er i bevegelse eller om den faktisk transporterer masser inne i arbeidsområdet, vil virke kunstig siden maskinelle operasjoner på en byggeplass må ses under ett; det vil under slike operasjoner alltid dreie seg om masseforflytning ved kombinert kraftbruk, løfting og transport. Jeg vil anse det som unaturlig å skille mellom den del av operasjonen som består i bevegelse i arbeidsområdet og den del som består i løfting eller knusing, dvs. når maskinen står i ro. Med dette har jeg ikke sagt at ikke skader oppstått under transport til og fra et arbeidsområde faller utenfor unntaket i §2 første ledd bokstav a.
Jeg tilføyer at jeg for min del ikke ser at «acrylball"-dommen Rt-1980-1061 avgjør eller gir støtte for å løse spørsmålet i motsatt retning. En gaffeltruck er ingen anleggsmaskin, men et spesialtransportkjøretøy som ikke uten videre kan sammenlignes med maskiner av den type som denne sak gjelder. Skaden oppsto den gang ved løft i tilknytning til en transportoperasjon som ligger nærmere bruk som «køyredoning» enn i vårt tilfelle.
Jeg mener derfor at trafikkforsikringen ikke gjelder for skaden i dette tilfellet. Jeg tillegger det liten vekt at forsikringspraksis kan gå ut på at denne slags innbrudd, som later til å øke i frekvens, skal dekkes under motorvognforsikringen. En slik praksis utvider, slik jeg ser det, dekningsområdet for trafikkforsikringen i forhold til det jeg mener er det naturlige, og jeg kan ikke se bort fra at konsekvensene av en slik praksis kan bli at mer typiske forsikringstakere under trafikkforsikringen ved beregning av premienivået er med på å dekke deler av ansvarsrisikoen ved ordinær bygg- og anleggsvirksomhet, en løsning som etter min mening ikke bør avgjøres eller overstyres av forsikringsselskapenes praksis.
Dommer Lund: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Flock.
Dommer Tjomsland: Likeså.
Dommer Aasland: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
I begge saker:
1. Herredsrettens dom - domsslutningens pkt. 1 - stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.