HR-1999-627 - Rt-1999-1855
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-11-24 |
| Publisert: | HR-1999-00627 - Rt-1999-1855 (446-99) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Uberettiget straffeforfølgning |
| Sammendrag: | Saken gjaldt erstatning og oppreisning for uberettiget straffeforfølging. |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett LB-1999-1190 M/02 - Høyesterett HR-1999-00627, jnr. 555/1999 |
| Parter: | A mot Påtalemyndigheten |
| Forfatter: | Smith, Gjølstad, Lund |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446, §447, Plenumsloven (1926) §6 |
Saken gjelder erstatning og oppreisning for uberettiget straffeforfølgning, jf. straffeprosessloven §444, §445 og §446.
A har sittet to år og fem dager i varetekt mistenkt for medvirkning til innførsel av ca 14,9 kg heroin, subsidiært forsøk på å erverve denne heroinen, eller medvirkning til slikt forsøk. Han ble frifunnet ved Borgarting lagmannsretts dom 20. mars 1998.
Han har krevet erstatning og oppreisning for uberettiget straffeforfølgning, jf. straffeprosessloven §444, §445 og §446.
Borgarting lagmannsrett - de samme dommere som tok del i straffesaken, jf. straffeprosessloven §447 tredje ledd 3. punktum - avsa 13. september 1999 kjennelse med slik slutning:
«1. Krav om erstatning/oppreisning etter straffeprosesslovens kapittel 31 fremsatt av A tas ikke til følge.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Dette er tredje gang Borgarting lagmannsrett har avslått As krav om erstatning og oppreisning. De to første kjennelsene av 12. oktober 1998 og 22. februar 1999 ble opphevet av Høyesteretts kjæremålsutvalg ved kjennelser av henholdsvis 23. november 1998, inntatt i Rt-1998-1898, og 15. april 1999, inntatt i Rt-1999-685.
Det nærmere saksforhold fremgår av lagmannsrettens kjennelse. Det kan også vises til de to kjennelsene av Høyesteretts kjæremålsutvalg. I Rt-1998-1898 er A den person som er omtalt som «B».
Kjæremålsutvalget uttalte i kjennelsen i Rt-1999-685 om forståelsen av straffeprosessloven §444:
«Utvalget bemerker at det som må være sannsynliggjort for at siktede skal ha krav på erstatning etter straffeprosessloven §444, er «at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen». Det følger således av lovens ordlyd og for øvrig også av forarbeidene, jf Straffeprosesslovkomitèens innstilling side 364 at den som objektivt sett har begått den handling siktelsen gjelder, ikke har krav på erstatning etter §444 selv om hans forhold ikke er straffbart fordi de subjektive straffbarhetsvilkår mangler. Slik utvalget ser det, kan imidlertid dette bare gjelde som utgangspunkt og hovedregel. Regelen må antas utformet med henblikk på handlinger som i det ytre bærer i alle fall et visst preg av å være straffbare forhold. Imidlertid kan også en handling som i det ytre fortoner seg som dagligdags og uskyldig, objektivt sett oppfylle gjerningsbeskrivelsen i et straffebud direkte eller som en medvirkningshandling, dersom den på grunn av andre personers forbryterske forhold er kommet til å utgjøre ledd i et straffbart forhold. Dersom «gjerningsmannen» i et slikt tilfelle kan sannsynliggjøre at han ikke har utvist forsett eller avhengig av skyldkravet uaktsomhet i forhold til de omstendigheter som knytter handlingene til et straffbat forhold, ville det være svært lite rimelig om erstatning etter §444 skulle være utelukket.»
Lagmannsretten drøfter As subjektive forhold i sin nye kjennelse 13. september 1999. Det er gjort rede for hva A foretok seg den aktuelle kvelden og hans forklaring om dette. Retten kom til at A ikke har sannsynliggjort at han ikke har utvist forsett i forhold til de omstendighetene som knyttet handlingen til erververens påtenkte mottagelse av narkotika. Det heter i kjennelsen at det «ikke foreligger sannsynlighetsovervekt for at han ikke var kjent med [erververens] rolle som mottaker av narkotika da han kjørte denne til hotellet på Fornebu.» Dette er nærmere underbygget slik:
«så vel den opplyste grunn for å komme til kaféen ved Ankertorget, tidspunkt for å møte kureren på Fornebu nær midnatt og den omstendighet at han ble bedt om å stoppe ved hovedveien uten å kjøre frem til hotellets inngangsparti for å hente hotellgjesten, tilsier dette resultat.»
Lagmannsretten fant derfor at vilkåret for erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §444 og §446 jf. §444 ikke var oppfylt. Heller ikke vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §445 og §446 jf. §445 ble funnet å være til stede.
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse av 13. september 1999 til Høyesteretts kjæremålsutvalg og anmodet om at Høyesteretts kjæremålsutvalg behandler saken i sin fulle bredde.
Han har anført at lagmannsretten har lagt feil faktum til grunn ved sin beskrivelse av hendelsesforløpet. Retten har pekt på at det ikke ble noe av overleveringshandlingen fordi politiet grep inn, og at A således rent faktisk har foretatt den medvirkningshandling som var grunnlag for siktelsen. A var uvitende om at den bilen politiet hadde plasset utenfor hotellet, inneholdt ca 9 kg heroin. Det fant derfor, utenfra sett, ikke sted noe objektivt forsøk på erverv av stoffet.
Det faktum at man kjører en bekjent ut til et hotell i Oslos omegn, og plukker opp en person man tror skal kjøres tilbake til Oslo, kan neppe objektivt sies å innebære at man medvirker til å innføre narkotika.
Lagmannsretten tar således feil når den konkluderer med at A objektivt sett har foretatt en medvirkningshandling.
Tiltalebeslutningen synes i hovedsak å ha basert seg på at han rent faktisk kjørte en bekjent/slektning med befatning med saken ut til hotellet. Det er sannsynlighetsovervekt for at han ikke har foretatt den handling som er omhandlet i tiltalebeslutningen. Han har kun foretatt handlinger som er relativt dagligdagse.
Det kan ikke legges vekt på, som lagmannsretten gjør, at A var undergitt varetektsfengsling på grunnlag av skjellig grunn til mistanke. Hvis dette skulle ha betydning, ville det i praksis ikke være mulig for noen, medmindre de beviste uskyld, å oppnå erstatning for uberettiget fengsling.
Subsidiært anføres at vilkårene etter straffeprosessloven §445 er til stede. Varetektstiden strakk seg over to år. Det er da rimelig å tilkjenne erstatning, selv om den lange fengslingen kanskje ikke var i strid med kravene etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjon.
A er nå kommet i fast arbeid. Det tok lang tid å få arbeid, noe som trolig har sammenheng med at potensielle arbeidsgivere reagerte negativt på opplysningen om fengselsoppholdet.
A har nedlagt slik påstand:
«1. A tilkjennes erstatning og oppreisning med tilsammen kr 1,2 mill., med tillegg av lovens rente fra 19. mars 1998 til betaling skjer.
2. A tilkjennes saksomkostninger.»
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
I kjæremålet anmodes om at Høyesterett behandler kjæremålet i full bredde. Det er noe uklart om det i dette ligger en anmodning om overføring av kjæremålet til avdelingsbehandling etter høyesterettsloven §6 annet ledd. Kjæremålsutvalget finner at avgjørelsen i saken på vanlig måte bør treffes av utvalget, som i dette tilfellet har full kompetanse.
Lagmannsretten uttaler i sin kjennelse at A rent faktisk har foretatt den medvirkningshandling som var grunnlag for den subsidiære post i siktelsen. Denne posten gjaldt forsøk, ikke fullbyrdet handling, og utvalget kan ikke se at anførselen om at lagmannsretten har lagt feil faktum til grunn kan føre frem. Lagmannsretten har ut fra sitt kjennskap til saken fra den omfattende ankeforhandlingen foretatt en nærmere konkret vurdering av hans objektive og subjektive forhold i lys av de anvisninger utvalget ga i kjennelsen inntatt i Rt-1999-685. Selv om det har gått noen tid siden straffesaken ble avgjort, må det antas at lagdommerne erindrer hovedtrekkene i bevisførselen og det er ikke fremkommet noe i kjæremålet som gir grunn til å fravike lagmannsrettens vurderinger av As objektive og subjektive forhold i relasjon til bestemmelsene i straffeprosessloven §444 og §446 jf. §444. Lagmannsrettens bemerkning vedrørende den løpende prøving av fengslingsvilkårene som har vært foretatt i varetektsperioden, synes å knytte seg til utvalgets begrunnelse i kjennelsen i Rt-1999-685, og ikke til den konkrete prøving av omstendighetene i As sak. Kjæremålet kan således ikke føre frem når det gjelder kravet på erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §444 og §446 jf. §444.
Etter straffeprosessloven §445 kan retten - selv om vilkårene etter §444 ikke foreligger - tilkjenne siktede erstatning for særlig eller uforholdsmessig skade dersom dette etter forholdene fremstiller seg som rimelig. Foreligger vilkårene i §445, kan retten, når særlige grunner taler for det, også tilkjenne oppreisning, jf. §446. Etter praksis skal det meget til for at krav på erstatning eller oppreisning etter disse bestemmelser tas til følge, og varetektsfengsling vil ikke uten videre lede til erstatning eller oppreisning, jf. Rt-1994-721.
I dette tilfellet dreier det seg om et meget langt varetektsopphold. A var arbeidsledig da han ble pågrepet, og det foreligger lite opplysninger om hans tidligere arbeids- og inntektsforhold. I kjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg er det gitt følgende nye opplysninger:
«Jeg gjør for ordens skyld oppmerksom på at A nå er kommet i fast arbeid. Dette har tatt tid. Det er noe uklart hvorvidt dette har sammenheng med problemer som kan tilskrives varetektsoppholdet. Med dagens situasjon på arbeidsmarkedet, spesielt i Oslo-området, er det likevel nærliggende å anta at den tidkrevende inntreden i arbeidslivet har sammenheng med opplevelser i forbindelse med saken og varetektsoppholdet. A opplyser at han i forbindelse med søknad på flere jobber ble spurt om hva han har gjort de siste årene. Når han som sant fortalte at han hadde sittet i varetekt fikk han beskjed om at man vil kontakte ham tilbake. Han gikk ca 1 år uten arbeid etter løslatelse.»
Ut fra det som foreligger, herunder det som her er opplyst om den tid det tok før A kom i arbeid etter løslatelsen, legger utvalget til grunn at det meget lange varetektsoppholdet litt over 2 år må ha påført A økonomisk tap. Det må videre legges til grunn at varetektsoppholdet har påført ham påkjenninger, også i tiden etter at han ble løslatt etter frifinnelsen i lagmannsretten. Hensett til varigheten av varetektsoppholdet og problemene etterpå, er man her, slik utvalget ser det, utenfor det en tiltalt selv i en alvorlig narkotikasak hvor vilkårene etter straffeprosessloven §444 ikke er til stede, må akseptere uten erstatning. Etter utvalgets syn vil det være uforholdsmessig om det ikke tilkjennes et visst beløp til delvis erstatning av det tap og oppreisning for de påkjenninger A har hatt. Erstatning og oppreisning utmåles som regel hver for seg. Slik denne sak ligger an, finner utvalget at det må fastsettes et samlet, skjønnsmessig beløp. Utvalget finner at det bør settes til 50.000 kroner.
Etter resultatet finner utvalget at A også bør tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg. Beløpet settes til 6.000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig
S L U T N I N G :
1. Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale erstatning og oppreisning til A med 50.000 femtitusen kroner.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler staten v/Justisderpartementet til A 6.000 sekstusen kroner.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 to uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.