HR-1999-632
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-11-26 |
| Publisert: | HR-1999-00632 |
| Stikkord: | Straffeprosess, Førerkortbeslag |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over lagmmannsrettens kjennelse om beslag av førerkort. |
| Saksgang: | Romsdal forhørsrett - Frostating lagmannsrett - Høyesterett HR-1999-00632, jnr. 653/1999 |
| Parter: | A mot Påtalemyndigheten |
| Forfatter: | Smith, Aasland, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §33, §31, §5, Straffeprosessloven (1981) §294, §382, §388 |
Saken gjelder beslag av førerkort, jf. vegtrafikkloven §33 nr. 5.
A, født xx.xx.1960, er av politimesteren i Romsdal 29. oktober 1999 tiltalt for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd, jf. §5 første ledd, jf. skiltforskriftene §8, jf. skilt 362.
I tiltalen er grunnlaget angitt slik:
«Onsdag 6. oktober 1999 ca kl. 2240, ved Myrbostad i Fræna kommune, kjørte han Opel Omega varebil med kjennetegnsmerke - - - - - - - langs rv. 663 i en hastighet av minst 108 km/t, til tross for at høyeste lovlige hastighet med skilt er angitt til 60 km/t.»
Tiltaltes førerkort ble beslaglagt på stedet. Tiltalte samtykket ikke i beslaget. Politiet begjærte 22. oktober 1999 rettens kjennelse for fortsatt beslag.
Romsdal forhørsrett avsa 28. oktober 1999 kjennelse med slik slutning:
«Forhørsretten samtykker ikke i at førerkort tilhørende A, født xx.xx.1960, beslaglegges i medhold av vegtrafikkloven §33 nr. 5.»
Forhørsrettens kjennelse ble av politimesteren i Romsdal påkjært til Frostating lagmannsrett, som 2. november 1999 avsa kjennelse med slik slutning:
«Førerkort tilhørende A, født xx.xx.1960, kan holdes beslaglagt inntil saken er endelig avgjort, dog ikke utover 1. februar 2000.»
Tiltalte har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er inngitt et støtteskriv fra førsteamanuensis i rettsvitenskap Normann Rudi.
I støtteskrivet er det i hovedsak anført:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf. straffeprosessloven §388 nr. 2 og 3. Det anføres at lagmannsrettens kjennelsesgrunner er utilstrekkelige.
Det hevdes at saken ikke var tilstrekkelig opplyst for lagmannsretten, jf. straffeprosessloven §294, idet lagmannsretten, i motsetning til forhørsretten, ikke har hørt siktedes forklaring, og lagmannsretten har heller ikke den nødvendige kjennskap til den aktuelle målestrekningen.
Lagmannsretten har uten videre lagt politiets versjon til grunn, uten å ta hensyn til de uklarheter som er i politiets rapporter, og de feilkildene som foreligger ved speedometermålt hastighet, jf. Rt-1978-343 og Rt-1989-1161.
Det hevdes at egenrapporten fra politikonstabel Jørgensen er skrevet tre timer etter at kjennelsen fra Romsdals forhørsrett ble forkynt for tiltalte, og at lagmannsretten da ikke kunne legge denne til grunn uten en nærmere begrunnelse.
Det anføres at det foreligger et så massivt innslag av feilkildefaktorer på det uriktige faktum lagmannsretten har lagt til grunn, at det bør føre til at man står overfor en saksbehandlingsfeil.
Lagmannsretten har heller ikke begrunnet tilstrekkelig at det foreligger skjellig grunn til mistanke for et straffbart forhold som kan medføre inndragning av førerkort, jf. vegtrafikkloven §33 nr. 5.
Dessuten anføres det at lagmannsretten har foretatt en for streng lovtolking for så vidt gjelder kravet om at beslaget ikke skal være et uforholdsmessig inngrep, det vises til Rt-1986-774, Rt-1996-1075, Rt-1999-551 og Rt-1999-670. Det hevdes at siktede har et presserende behov for førerkort i sitt yrke. Det vises i den forbindelse til uttalelse fra arbeidsgiver og politiavhør av siktede.
Det bes om at kjæremålet gis oppsettende virkning, jf. straffeprosessloven §382.
Det nedlegges slik påstand:
«Frostating lagmannsretts kjennelse av 2. november 1999 oppheves.»
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet og viser til lagmannsrettens begrunnelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke at det dreier seg om et videre kjæremål der utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, jf. straffeprosessloven §388.
Det er anført at lagmannsretten ikke har sørget for at saken ble tilstrekkelig opplyst, jf. straffeprosessloven §294. Lagmannsretten har vist til politiets anmeldelse og rapport, og tillagt disse større bevismessig vekt enn siktedes forklaring. Lagmannsretten har videre tatt utgangspunkt i tiltalen der bilens hastighet er justert etter kontroll av politiets speedometer, og med en sikkerhetsmargin på 5 km/t. Utvalget anser det ikke som en saksbehandlingsfeil at retten ikke foretok ytterligere undersøkelser i denne anledning.
Utvalget kan heller ikke se at lagmannsrettens begrunnelse for så vidt gjelder kravet om skjellig grunn til mistanke, jf. vegtrafikkloven §33 nr. 5, er utilstrekkelig. Bevisbedømmelsen kan utvalget ikke prøve.
Det er anført at lagmannsretten har foretatt en for streng tolking av kravet om uforholdsmessig inngrep. Utvalget kan ikke se at det er noe i lagmannsrettens kjennelsesgrunner som tyder på en uriktig lovtolking. Etter omstendighetene finner utvalget at lagmannsrettens begrunnelse med hensyn til forholdsmessighetsvurderingen er tilstrekkelig.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Kjæremålet forkastes.