HR-1999-643 - Rt-1999-2002
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-12-03 |
| Publisert: | HR-1999-00643 - Rt-1999-2002 (472-99) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens kjennelse i sak om fortsatt varetektsfengsling. Dissens: 2-1 |
| Saksgang: | Frostating lagmannsrett - Høyesterett HR-1999-00643, jnr. 676/1999 |
| Parter: | A mot Påtalemyndigheten |
| Forfatter: | Flock, Rieber-Mohn, Dissens: Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1981) §172, §171, §184, §185, §388, EMKN A5 |
Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens kjennelse i sak om fortsatt varetektsfengsling.
A, født xx.xx.1969, er siktet blant annet for overtredelse av straffeloven §162 annet jf. første ledd jf. femte ledd for å ha kjøpt og oppbevart 13 kg hasjisj.
Ved Bergen forhørsretts kjennelse 24. september 1999 ble han varetektsfengslet med brev- og besøksforbud. Fengslingen ble forlenget ved forhørsrettens kjennelse 22. oktober 1999. Fengslingsgrunnlaget var fare for bevisforspillelse, jf. straffeprosessloven §171 første ledd nr. 2.
Den 19. november begjærte påtalemyndigheten fengslingen forlenget med grunnlag i straffeprosessloven §172, jf. §184 og §185. Forhørsretten avsa samme dag kjennelse der A ble løslatt. Påtalemyndighetens kjæremål ble gitt oppsettende virkning, og lagmannsretten avsa 23. november 1999 kjennelse med slik slutning:
«A, født xx.xx.1969, kan holdes i varetektsfengsel inntil annet av retten eller påtalemyndigheten bestemmes, men ikke ut over fredag 17. desember 1999 kl. 15.»
Siktede har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han anfører at vilkårene for bruk av straffeprosessloven §172 ikke er oppfylt. Bestemmelsen skal brukes med varsomhet, og det er ikke nok at siktelsen gjelder et stort kvantum narkotika. Det må foreligge særlige momenter som begrunner fengsling etter §172. Profittmotiv er det vanlige ved narkotikaforbrytelser som gjelder stort kvantum, og er ikke et slikt særlig moment. Medieomtale i etterkant av en løslatelse kan heller ikke være relevant i nærværende fengslingssak, og allmennhetens generelle fordømmelse av narkotikaforbrytelser kan ikke alene begrunne fengsling etter §172. Subsidiært anføres at lagmannsretten ved forholdsmessighetsvurderingen i for liten grad har vektlagt nødvendigheten av siktedes tilstedeværelse og forberedelse til barnevernssaken vedrørende hans sønn, som skal behandles i Fylkesnemnda for sosiale saker den 13. desember 1999. Siktede begjæres løslatt.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet og slutter seg til lagmannsrettens kjennelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet er et fortsatt kjæremål, og at utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens generelle lovtolking og saksbehandling, jf. straffeprosessloven §388 nr. 2 og nr. 3.
Kjæremålsutvalgets flertall, dommerne Flock og Rieber Mohn, er kommet til at kjæremålet må forkastes.
Etter først å ha konstatert at grunnvilkåret for fengsling etter straffeprosessloven §172 er oppfylt, uttaler lagmannsretten:
«Lagmannsretten mener videre at sterke samfunnsmessige hensyn tilsier at siktede holdes fengslet inntil det foreligger dom i saken. Saken gjelder narkotikaforbrytelse med strafferamme mer enn 10 års fengsel. Det aktuelle kvantum er høyt, selv om det dreier seg om hasjisj og ikke om et hardere narkotisk stoff. Det kan ikke være tvilsomt at ervervet har skjedd i profittøyemed. At saken ennå ikke har vært undergitt mediaomtale eller kan antas kjent blant almenheten, finner lagmannsretten ikke kan tillegges avgjørende betydning. For det første er det ikke usannsynlig at en løslatelse ville bli omtalt, og under enhver omstendighet vil saken på et tidspunkt bli offentlig kjent. Lagmannsretten mener det da vil vekke reaksjon hos almenheten og at det derfor strider mot rettsfølelsen å løslate siktede før saken har vært behandlet i retten.
Lagmannsretten finner ikke at hensynet til at siktede skal kunne ivareta sin sak for Fylkesnemnda kan føre til løslatelse. Siktede må kunne ha kontakt med sin prosessfullmektig fra fengselet, og han vil kunne fremstilles for nemnda. Det kan ikke legges avgjørende vekt på den eventuelt infamerende virkning det vil ha at siktede blir fremstilt med ledsagelse av fengselsbetjenter. Lagmannsretten finner heller ikke at andre forhold gjør fortsatt fengsling uforholdsmessig.»
Flertallet vil for det første peke på at siktelsen gjelder blant annet kjøp og oppbevaring av 13 kg hasjisj. Lagmannsretten har gitt en begrunnelse som er tilstrekkelig til at lovtolkingen kan prøves, jf. til sammenligning Rt-1999-544. Flertallet kan heller ikke se at lagmannsretten har bygget sin avgjørelse på en uriktig lovtolking. Lagmannsretten har i tilstrekkelig grad knyttet de generelle, samfunnsmessige hensyn til sakens særegne omstendigheter, jf. også Rt-1999-688. Lagmannsrettens konkrete avveining av de ulike hensyn i spørsmålet om fortsatt varetektsfengsling bør skje, kan ikke prøves ved fortsatt kjæremål.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjæremålsutvalgets mindretall, dommer Holmøy, finner at lagmannsrettens kjennelse må oppheves, idet begrunnelsen ikke kan anses tilstrekkelig til at lovtolkingen kan prøves.
Lagmannsrettens kjennelse innebærer etter mindretallets mening at kjøp av 13 kg hasjisj med sikte på videresalg i alminnelighet gir grunnlag for varetektsfengsel etter straffeprosessloven §184, jf. §172, forutsatt at kravet til kvalifisert mistanke er oppfylt. De tilleggsargumenter som er anført av lagmannsretten er av generell karakter, idet de i alminnelighet vil gjøre seg gjeldende ved saker av denne karakter.
Det følger etter mindretallets menig av rettspraksis at §172 må anvendes med stor varsomhet. Det må kreves en mer sammensatt vurdering enn den lagmannsretten har lagt til grunn i denne sak. Dette tilsies også av Den europeiske menneskerettighetsdomstols praksis i forhold til EMK artikkel 5 nr. 3, se utvalgets kjennelse i Rt-1996-1032. For øvrig kan blant annet vises til kjennelser i Rt-1998-470, Rt-1998-1238 og Rt-1999-688.
Under henvisning til at flertallet viser til begrunnelsen i Rt-1999-544, bemerkes at den saken gjaldt befatning med heroin.
Etter dette avsies kjennelse med slik
S L U T N I N G :
Kjæremålet forkastes.