HR-1999-67-B - Rt-1999-1916

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1999-12-09
Publisert:	HR-1999-00067-B - Rt-1999-1916 (459-99)
Stikkord:	Skjønnsprosess, Miljørett, Gjentopptakelse
Sammendrag:	Saken gjaldt anke over lagmannsrettens kjennelse om å nekte gjenopptakelse av et overskjønn avholdt etter Naturvernloven (1970) § 20.
Saksgang:	Nordmøre herredsrett saknr 1994-00983 B - Frostating lagmannsrett LF-1998-439 B - Høyesterett HR-1999-00067B, jnr. 175/1999
Parter:	Jon Melhus (advokat Odd Larhammer) mot Staten v/Miljøverndepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Anne Margrethe Lund - til prøve)
Forfatter:	Tjomsland, Aarbakke, Gussgard, Bruzelius, Bugge
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §407, §373, §403, §412, Plenumsloven (1926) §6, §4, Naturvernloven (1970) §20, §20a, Jordlova (1995) §9, Skjønnsprosessloven (1917) §2, §40, §8, Jordloven (1955) §54, Forvaltningsloven (1967) §34, §35, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §6, Endringslov til Naturvernloven (1985)

Dommer Tjomsland: Saken gjelder et kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om å nekte gjenopptakelse av et overskjønn avholdt etter naturvernloven §20.

Sakens bakgrunn kan oppsummeres slik:

Jon Melhus er eier av landbrukseiendommen gnr. 64 bnr. 2 i Surnadal kommune, som ble berørt av delområdet Sæterøya av Surna naturreservat, opprettet ved kgl. res. av 27. mai 1988, som del av våtmarksplanen for Møre og Romsdal. Sommeren 1992 henvendte Surnadal Transportsentral AS seg til Melhus med forespørsel om å få kjøpe grus fra hans eiendom, og Melhus fikk også tilsendt et avtaleutkast. Grusforekomsten ligger under kornåkeren mellom Gammelelva og tunet. En del av det området hvor grusen var tenkt tatt ut, er omfattet av fredningsvedtaket.

Melhus søkte 25. august 1992 fylkesmannen i Møre og Romsdal under henvisning til tilbudet fra Surnadal Transportsentral om tillatelse til å ta ut grusmassene «på det areal ... som omfattes av fredningsvedtaket og som ligger øst for Gammelelva ...». Fylkesmannen meddelte 18. september 1992 at det ikke ville bli gitt slik dispensasjon fra fredningsbestemmelsene. Melhus påklaget dette vedtaket til direktoratet for naturforvaltning, og han søkte også om oppreisning for oversittelse av fristen for å kreve erstatning, jf. naturvernloven §20a. Direktoratet for naturforvaltning avslo 30. september 1993 klagen over fylkesmannens vedtak og ga samtidig Melhus oppreisning for oversittelse av fristen.

Melhus fremmet erstatningskrav innen den nye fristen som ble fastsatt, og da forhandlinger om en minnelig ordning ikke førte frem, innga staten skjønnsbegjæring ved Nordmøre herredsrett.

Ved herredsrettens skjønn avhjemlet 2. juni 1995 ble Melhus tilkjent kr 21.000 i erstatning; hvorav kr 17.000 for grus i reservatet, kr 2.000 for et areal som ikke kunne dyrkes opp og kr 2.000 for ulemper knyttet til jordvoll mot elven etter grustak utenfor reservatet.

Melhus hadde for skjønnsretten gjort gjeldende at han på grunn av fredningen også ville bli avskåret fra å ta ut grus på eiendommen utenfor reservatet, fordi det etter hans syn måtte påregnes at landbruksmyndighetene ikke ville gi tillatelse til slik omdisponering av jord, jf.

Side:1917

jordloven av 18. mars 1955 nr. 2 §54. Denne bestemmelsen er fra 1. juli 1995 avløst av jordloven av 12. mai 1995 nr 23 §9. Melhus viste til en uttalelse av 24. juli 1992 fra jordbrukssjefen i Surnadal om at det ikke kan «reknast med godkjenning etter jordlova dersom det skal stå att ein høg rygg ved Gammelelva». Grunnen til at det etter grusuttaket ville oppstå en slik rygg, var at det i følge fredningsbestemmelsene ikke var adgang til å ta ut grus innenfor reservatet. Herredsretten kom imidlertid i samsvar med det syn staten hadde gjort gjeldende til at tillatelse etter jordloven §54 ville bli gitt, og at det derfor var påregnelig at grusen utenfor reservatet kunne tas ut. Retten la på dette punkt særlig vekt på forklaringen til en rettsoppnevnt jordbrukssakkyndig.

Melhus begjærte overskjønn ved Frostating lagmannsrett. For lagmannsretten ble følgende bestemmelse tilføyet skjønnsforutsetningene:

«Hvis det er hensiktsmessig for uttak og drift på gjenværende eiendom, kan dreneringstrasé gjennom reservatet endres og det kan evt. etableres to dreneringssteder.»

Ved overskjønn avhjemlet 30. oktober 1996 ble Melhus tilkjent kr 119.500 i erstatning. Av dette beløpet utgjorde erstatningen for grus i selve naturreservatet kr 58.000, kostnader til diverse kummer og rør som følge av fredningen kr 50.000, ulemper kr 4.000 og erstatning for et areal som ikke kunne dyrkes opp med kr 7.500. Et mindretall i overskjønnsretten, to av skjønnsmennene, stemte for at erstatningen skulle settes til kr 315.000. Flertallet fant det påregnelig at Melhus ville få tillatelse av landbruksmyndighetene til å utta grusmasser under dyrket mark utenfor naturreservatet, mens mindretallet ikke fant slik tillatelse påregnelig.

Flertallet uttalte i sin begrunnelse blant annet:

«Også ut fra en landbruksfaglig vurdering mener flertallet at grusuttaket i åkeren vil være forsvarlig og ikke kan nektes etter jordloven, det være seg den gamle jordlovs §54 eller den nyes §9. §9 er en videreføring av prinsippet om restriksjoner på omdisponering av dyrket mark. Riktignok vil den nederste delen av åkeren bli hemmet av skråningen. Snø og vindforhold kan gjøre at man enkelte år kommer senere i gang med våronna her. Flertallet finner likevel at dette ikke gjelder et så stort areal som påstått dvs 5 daa. Videre kan man tilpasse seg med eventuell annen produksjon på denne del av åkeren, hvis det anses for tungvint å så korn i to omganger. Det vesentlige er at man etter grusuttak får en bedre avrenning for hele åkeren. I dag har man avrenning mot nord. I tillegg er det dårlig helning, slik at det i felter kan bli stående vann. Tidvis oppstår det isbrann her. Etter grusuttak vil avrenningen skje mot Gammelelva i vest, og helningen i åkeren blir jevn. Flertallet finner det klart at fordelene ved omkalfatringene oppveier de ulemper som oppstår på de 2-4 daa mot reservatet.

De uttalelser Melhus har dokumentert fra landbruksmyndighetene, herunder brev fra fylkeslandbrukskontoret 26. oktober 1992 til fylkesmannen, og forklaringen fra jordbrukssjef Leif Mauset i Surnadal under overskjønnsforhandlingene, endrer ikke dette. Melhus har ikke på vanlig måte fått prøvet en søknad om grusuttak. Med en fullstendig saksbehandling, basert på skissene og beregningene fra den grussakkyndige, og der man også får frem fordelene ved bedre avrenning, er det påregnelig at de nødvendige tillatelser vil bli gitt.

Side:1918

Flertallet legger til grunn at miljøvernmyndighetene gjennom den skjønnsforutsetning som er oppstilt om drenering, har stilt seg positive til grusuttak i åkeren. Som nevnt har også gårdbrukere i nabolaget foretatt slike uttak tidligere.

Som en konsekvens av fredningen blir det stående igjen en langsgående rygg mot Gammelelva, og det må anlegges to kummer nederst i åkeren, mot reservatet, slik at vann ledes via disse og gjennom dreneringsrør ned i Gammelelva. Kostnadene med dette er en direkte følge av fredningen. Uten fredningen ville man hatt naturlig avrenning til Gammelelva. Kummer og rør blir å erstatte med kr 50.000.-. Flertallet tilføyer, at det med en slik løsning ikke kan påregnes nevneverdig vannansamlinger og isdannelser ved foten av åkeren.»

Melhus påanket 30. desember 1996 overskjønnet til Høyesterett til opphevelse på grunn av «feil i saksbehandlingen (ufullstendige og uklare skjønnsgrunner)». Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet 20. juni 1997 anken fremmet til Høyesterett under henvisning til bestemmelsen i tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 1.

Melhus hadde 17. november 1996 søkt landbruksmyndighetene om tillatelse til å ta ut grusen utenfor reservatet under forutsetning av gjennomføring av de tiltak lagmannsrettens flertall hadde gitt anvisning på. I samsvar med jordbrukssjefens forslag vedtok nærings- og miljøstyret i Surnadal 21. november 1996 å anbefale at Melhus ikke skulle få dispensasjon etter jordloven §9.

Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, som settefylkesmann, anbefalte i sin innstilling at det ble gitt samtykke til omdisponering for masseuttak, men fylkeslandbruksstyret i Møre og Romsdal traff 15. mai 1997 etter befaring vedtak om å nekte omdisponering. Direktoratet for naturforvaltning påklaget 9. juni 1997 vedtaket til Landbruksdepartementet, som 16. mars 1998 avviste klagen med den begrunnelse at direktoratet ikke hadde klagerett.

Melhus fremmet 11. mai 1998 begjæring om gjenopptakelse av overskjønnet til Frostating lagmannsrett, som med hjemmel i tvistemålsloven §412 første ledd 23. mars 1999 avsa kjennelse med slik slutning:

«1. Begjæring om gjenopptakelse av Frostating lagmannsretts overskjønn av 30. oktober 1996 i sak nr 95-00419 B forkastes.

2. Jon Melhus betaler til Staten v/Miljøverndepartementet saksomkostninger for lagmannsretten med 5.000 femtusen kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen.»

Melhus påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, og gjorde gjeldende at kjennelsen bygget på en uriktig tolking av tvistemålsloven §407 første ledd nr. 6.

Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet 25. august 1999 at kjæremålssaken i sin helhet skulle avgjøres av Høyesterett etter reglene i lov 25. juni 1926 nr 2 §6 annet ledd, jf. tvistemålsloven §403 tredje ledd, jf. skjønnsprosessloven §2 første ledd. Justitiarius har besluttet at partsforhandling skal finne sted etter de regler som gjelder for anker. Den kjærende part har for Høyesterett fått oppnevnt prosessfullmektig på det offentliges bekostning, jf. lov 25. juni 1926 §6 tredje ledd, jf. §4 fjerde ledd.

Side:1919

Den kjærende part Jon Melhus har for Høyesterett sammenfatningsvis anført:

Fylkeslandbruksstyrets avslag på søknaden om tillatelse til masseuttak er et nytt bevis eller en ny kjensgjerning i relasjon til tvistemålsloven §407 første ledd nr. 6. Avslaget innebærer en klargjøring av de faktiske forhold slik disse var på tidspunktet for overskjønnet. Det vises til kjæremålsutvalgets kjennelse i Rt-1957-1244, som hevdes å gjelde en problemstilling med sterke likhetstrekk med den situasjon som her foreligger. Saken i Rt-1973-242 står derimot i en annen stilling enn vår sak, blant annet fordi vedtaket i den saken ble truffet to år etter at skjønnet var avholdt.

Det strenge kravet om at retten «aapenbart» måtte ha kommet til et annet resultat når det gjelder erstatning for tapte muligheter til grusuttak utenfor reservatet dersom det nye beviset hadde vært ført ved den tidligere behandling, er utvilsomt oppfylt i dette tilfellet. Når overskjønnet de to fraksjoners votum leses i sammenheng, fremgår det klart at flertallet hadde kommet til et annet resultat dersom fylkeslandbruksstyrets vedtak da hadde foreligget.

Det bestrides at Melhus kan bebreides for at han ikke før overskjønnet hadde brakt saken inn for fylkeslandbruksstyret, jf. tvistemålsloven §407 annet ledd. Han hadde allerede i 1992 innhentet en uttalelse fra jordbrukssjefen i kommunen og han hadde også søkt naturvernmyndighetene om dispensasjon i forhold til fredningsbestemmelsene. Når han ikke tidligere søkte fylkeslandbruksstyret om tillatelse til omdisponering av jorden for grusuttak, skyldtes det at han anså det som sikkert at en slik søknad ikke ville bli innvilget.

Saken er som det fremgår av dissensen i overskjønnet av stor økonomisk betydning for Melhus, og det vil derfor være urimelig om gjenopptakelse her skulle bli nektet. Det vises i den forbindelse til at det ved lov av 15. februar 1985 nr. 2 ble fastsatt at grunneierne ved reservatfredning skal få erstatning som ved ekspropriasjon. Det må i en rimelighetsvurdering også legges vekt på at standpunktet til overskjønnsrettens flertall var en følge av en meget energisk prosedyre fra statens side. Det vil fremstå som lite rimelig at staten i et slikt tilfelle skal kunne motsette seg gjenopptakelse når et annet statlig organ treffer et vedtak i motsatt retning av det overskjønnet har lagt til grunn.

Jon Melhus har nedlagt slik påstand:

«Frostating lagmannsretts overskjønn av 30. oktober 1996 i sak 95-419 B tillates gjenopptatt.

Jon Melhus tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Staten v/Miljøverndepartementet har for Høyesterett sammenfatningsvis anført:

Lagmannsrettens kjennelse er riktig både i resultatet og begrunnelsen.

Staten mener at fylkeslandbruksstyrets avslag på den kjærende parts søknad om omdisponering av jorden for å ta ut grus, ikke er en ny kjensgjerning som omhandlet i tvistemålsloven §407 første ledd nr 6. Det er heller ikke et nytt bevis om et faktisk forhold som forelå på avgjørelsestidspunktet. Staten er enig med lagmannsretten i at Høyesteretts kjennelse

Side:1920

i Rt-1973-242 gir sterk støtte for det syn staten her gjør gjeldende. Kjæremålsutvalgets kjennelse i Rt-1957-1244 kan etter statens mening ikke opprettholdes, og problemstillingen var også annerledes i den saken.

De strenge vilkårene for gjenopptakelse av sivile dommer er et resultat av en avveining mellom hensynet til den enkelte og partenes behov for å kunne stole på rettskraftige dommer. Den omstendighet at staten både er part i skjønnssaken og dessuten forvaltningsmyndighet når det gjelder landbruksinteressene, kan heller ikke medføre at spørsmålet må løses på en annen måte. Det pekes også på at det er forskjellige statsorganer som representerer henholdsvis naturverninteressene og landbruksinteressene. Dersom tilfeller som det foreliggende skulle gi grunnlag for gjenopptakelse, ville man kunne åpne for muligheten for at ekspropriater spekulerer i uvisshet.

Staten gjør subsidiært gjeldende at selv om det er atskillig som taler for at resultatet av overskjønnet ville ha blitt et annet dersom avslaget da hadde foreligget, er likevel ikke det svært strenge årsakskravet «aapenbart» i §407 første ledd nr. 6 oppfylt.

Staten gjør videre gjeldende at kravet i tvistemålsloven §407 annet ledd 2. punktum her er til hinder for gjenopptakelse. Det hevdes at Melhus hadde anledning til tidligere å få avklart om han ville få dispensasjon i forhold til reglene i jordloven.

Staten v/Miljøverndepartementet har nedlagt slik påstand:

«1. Frostating lagmannsretts kjennelse av 23. mars 1999 stadfestes.

2. Staten v/Miljøverndepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg bemerker at saken gjelder et kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om å nekte gjenopptakelse av et overskjønn, og Høyesteretts kjæremålsutvalg og dermed også Høyesterett har full kompetanse.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og jeg kan også slutte meg til den begrunnelsen lagmannsretten har gitt.

Et rettskraftig skjønn kan kreves gjenopptatt etter reglene i tvistemålsloven kapittel 27, jf. skjønnsprosessloven §40 første ledd. Etter tvistemålsloven §407 første ledd nr. 6 kan gjenopptakelse kreves når det «oplyses en ny kjendsgjerning eller skaffes frem et nyt bevis, som alene eller i forbindelse med det, som tidligere er fremført, aapenbart maatte ha medført en anden avgjørelse». Etter tvistemålsloven §407 annet ledd er det et vilkår for gjenopptakelse at den som påberoper en ny kjensgjerning eller et nytt bevis, viser at han ikke har kjent til den nye omstendighet eller hatt adgang til å gjøre den gjeldende under den tidligere behandlingen av saken, og at han ikke kan bebreides for at den ikke er fremført tidligere.

Når det for gjenopptakelse etter §407 første ledd nr. 6 kreves at det fremlegges nye kjensgjerninger og bevis, innebærer dette at disse må ha vært ukjente for retten og partene da saken ble pådømt. De nye kjensgjerninger og bevis må som utgangspunkt ha foreligget så tidlig at de kunne vært tatt i betraktning under rettens behandling, jf. blant annet Rt-1983-1242, Rt-1998-1549 og Schei: Tvistemålsloven med kommentarer 2. utgave 1998 side 1095 - 1099. Dette skyldes at det er riktigheten av den angrepne dom som skal prøves. Bevis som er kommet

Side:1921

til etter at saken ble tatt opp til doms, kan derfor bare tas i betraktning dersom de innebærer en klargjøring av de faktiske forhold som allerede forelå på dette tidspunkt. Omstendigheter som oppstår etter avgjørelsen, kan ikke i seg selv begrunne gjenopptakelse.

Overskjønnsrettens oppgave var å fastsette erstatning for det tapet som grunneieren var påført ved fredningsvedtaket. En slik erstatningsfastsettelse beror etter sin art nødvendigvis på et skjønn over den fremtidige utvikling, jf. vurderingstemaet i ekspropriasjonserstatningsloven §6. Et hovedspørsmål for overskjønnsretten var å ta stilling til anførselen fra Melhus om at fredningen ville innebære at han ikke ville få tillatelse av landbruksmyndighetene til å ta ut grus på sin eiendom utenfor reservatet. Staten hadde for overskjønnsretten med stor styrke gjort gjeldende at landbruksmyndighetene ville gi tillatelse til et opplegg som ville innebære at grusen utenfor fredningsområdet kunne tas ut. Med sikte på en slik løsning hadde staten også foretatt den endring i skjønnsforutsetningene, som jeg har nevnt, om hvilke tiltak som kunne foretas innenfor fredningsområdet. Dette innebar imidlertid ikke at det ble etablert noen skjønnsforutsetning med hensyn til landbruksmyndighetenes behandling av en fremtidig søknad om uttak av grus utenfor reservatet. Dette var tvert imot den sentrale problemstilling under overskjønnet, og retten delte seg som jeg tidligere har redegjort for i to fraksjoner når det gjaldt påregnelighetsvurderingen.

Fylkeslandbruksstyrets avslag på søknaden fra Melhus er en omstendighet som er inntruffet etter overskjønnet. Situasjonen er at det etter overskjønnet er truffet et forvaltningsvedtak i et spørsmål som tidligere var uavklart. At avslaget må anses som en kjensgjerning som er oppstått etter overskjønnet, finner jeg støtte for i Høyesteretts kjennelse i Rt-1973-242, i kjæremålsutvalgets kjennelse i Rt-1997-683 og hos Schei l.c. side 1096. I saken fra 1973 hadde bygningsrådet to år etter overskjønnet truffet vedtak om at et areal av reguleringsmessige grunner ikke kunne tilrås lagt ut til utbyggingsformål, noe som var i strid med det som overskjønnet hadde lagt til grunn. Førstvoterende uttalte at den omstendighet at utviklingen viser seg å ta en annen vending enn forutsatt, ikke er noe bevis for at skjønnet var uriktig. Og det måtte uttalte han gjelde «uansett om utviklingen er et resultat av relative frie krefters påvirkning eller skyldes myndighetsbeslutninger». I vår sak var det bare gått kort tid fra overskjønnet til fylkeslandbruksstyrets vedtak forelå. Jeg kan imidlertid vanskelig se at det her er rettslig grunnlag for å oppstille et skille ut fra selve tidsforløpet. Et senere administrativt vedtak som avklarer en usikkerhet som forelå på tidspunktet for den angrepne rettsavgjørelse, må slik jeg ser det generelt anses som en kjensgjerning som er oppstått etter avgjørelsen.

De strenge vilkårene for gjenopptakelse skyldes hensynet til at partene skal kunne innrette seg etter en rettskraftig avgjørelse. Utviklingen etter ekspropriasjonsskjønn og naturfredningsskjønn vil ofte kunne få et annet forløp enn det som var forutsatt i skjønnet. Selv om dette konkret kan fremstå som urimelig for den enkelte, er det i slike tilfeller ikke grunnlag for gjenopptakelse av skjønnet, med mindre vilkårene i tvistemålsloven §407 første ledd nr. 6 er oppfylt. At staten er part i skjønnssaken og det samtidig er et statlig organ som skal treffe avgjørelse i den senere forvaltningssaken, vil ofte kunne være situasjonen. Jeg kan imidlertid

Side:1922

ikke se at dette vil kunne gi grunnlag for å fravike en generell fortolkning av begrepet nye kjensgjerninger og bevis i tvistemålsloven §407 første ledd nr. 6.

Jeg er på denne bakgrunn enig med lagmannsretten i at det er åpenbart at det forholdet som er påberopt som grunnlag for gjenopptakelse er utilstrekkelig, og at begjæringen derfor må bli å forkaste i medhold av tvistemålsloven §412 første ledd. Det er ikke nødvendig for meg å ta stilling til om også reglen i tvistemålsloven §407 annet ledd her er et hinder for gjenopptakelse.

Lagmannsrettens kjennelse om å forkaste begjæringen om gjenopptakelse blir etter mitt syn å stadfeste. Saken har imidlertid budt på atskillig tvil, og jeg finner at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger for noen instans.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

1. Lagmannsrettens kjennelse punkt 1 stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

Dommer Aarbakke: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende, idet jeg er enig med ham i at vilkårene for å gjenoppta overskjønnet ikke foreligger. Men jeg finner grunn til å uttale følgende:

Som nevnt av førstvoterende, gjorde Melhus i skjønnssaken gjeldende at erstatningen skulle fastsettes ut fra den forutsetning at det ikke ville bli gitt dispensasjon fra forbudet i jordloven 1955 §54, jordloven 1995 §9, med andre ord at han ville bli nektet å ta ut grus på sin eiendom også utenfor det areal som var utlagt som naturreservat. Overskjønnsretten har gjengitt hans anførsel om dette slik:

«Fredningen har avskåret Melhus fra uttak, både i og utenfor reservatet. Dette er sannsynliggjort ved skriftlig uttalelse fra landbruksmyndighetene og forklaringene for lagmannsretten fra den jordbrukssakkyndige Anders Hovde og jordbrukssjef Leif Mauset.»

Statens tilsvar til anførselen er av overskjønnsretten gjengitt slik:

«Det er ikke sannsynlig at Melhus vil bli hindret i uttak av grus under åkeren.»

I det skriftlige tilsvaret til overskjønnsretten var statens anførsel mer utførlig og presisert slik:

«Herredsrettens bevisvurdering er etter saksøkers syn utvilsomt riktig når det gjelder vurderingen av at Melhus ikke blir avskåret fra å ta ut grus utenfor vernesonen, ut fra jordbruksfaglige vurderinger. Det må legges til grunn at nødvendig tillatelse vil bli gitt. [ ...] Det er etter saksøkers oppfatning ikke tvilsomt at man på en enkel måte kan tilrettelegge for et slikt uttak, og at det ikke er saklige begrunnelser for å nekte en midlertidig omdisponering til slikt uttak.»

Da Melhus påanket overskjønnet til Høyesterett, fremholdt staten i anketilsvaret:

Side:1923

«Fra Statens side har det under hele sakens behandling vært et bærende synspunkt at jordlovens bestemmelser ikke er til hinder for grusuttak utenfor reservatet og at avrenningsspørsmålene kan løses. Det er m.a.o. påregnelig at det gis dispensasjon for uttak etter jordloven §9.»

Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet anken fremmet til Høyesterett i medhold av tvistemålsloven §373 tredje ledd nr. 1. I begrunnelsen for kjennelsen er det uttalt:

«Det vises til at fylkeslandbruksstyrets vedtak ikke er endelig, og til at skjønnet har som forutsetning at det gis adgang til grusuttak på egen eiendom.»

Det er naturlig å forstå uttalelsen slik at kjæremålsutvalget for sin del la til grunn at ved brudd på den forutsetningen som er nevnt, ville saksøkte kunne kreve erstatning fastsatt ved fortsatt skjønn.

Selv om forutsetningen om dispensasjon ikke var gjort til skjønnsforutsetning i skjønnsloven §8 tredje ledds forstand, lå den altså fra statens side fast gjennom hele saken. Staten fikk på dette punkt medhold av overskjønnsrettens flertall.

Staten har for Høyesterett gjort gjeldende at Melhus har unnlatt å påklage fylkeslandbruksstyrets avslag på søknaden om dispensasjon fra jordloven §9 til Landbruksdepartementet.

Til dette bemerker jeg at Landbruksdepartementet hadde dispensasjonssaken på sitt bord i 1997-98, etter at overskjønnet hadde foreligget i ett år. Fylkeslandbruksstyrets nektelsesvedtak 15. mai 1997 ble nemlig påklaget til Landbruksdepartmentet av Direktoratet for naturforvaltning. Direktoratets klage ble 16. mars 1998 avvist i medhold av forvaltningsloven §34, med den begrunnelse at direktoratet ikke hadde klagerett. I forbindelse med denne klagesaken forelå altså Melhus' dispensasjonssak for klageinstansen. Det fremgår av klagen at rettsboken fra overskjønnet var vedlagt, og det var dessuten i selve klagen gjort nærmere rede for hvorledes erstatningssaken sto. Statens prosedyre for overskjønnsretten og overskjønnsrettens vurdering av dispensasjonsmuligheten var således kjent for Landbruksdepartementet. Spørsmålet om det i medhold av forvaltningsloven §35 første ledd var grunn for Landbruksdepartementet til av eget tiltak å omgjøre fylkeslandbruksstyrets vedtak, var da etter min mening nærliggende. Jeg peker på at fylkeslandbruksstyrets kompetanse til å behandle søknader om dispensasjon fra forbudet i jordloven §9 bygger på delegasjon fra Landbruksdepartementet.

Slik erstatningssaken nå står, etter at statens egen forutsetning om at det vil bli gitt dispensasjon fra forbudet i jordloven §9 har sviktet, har Melhus etter min mening et krav på ved et nytt skjønn å få fastsatt erstatning ut fra den forutsetning at uttak av grus ikke lovlig kan skje på den delen av hans eiendom som ligger utenfor vernesonen, med mindre vedtaket om å nekte dispensasjon blir omgjort.

I saksomkostningsspørsmålet er jeg enig med førstvoterende.

Dommer Gussgard: Som annenvoterende, dommer Aarbakke.

Dommer Bruzelius: Likeså.

Dommer Bugge: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

K J E N N E L S E :

1. Lagmannsrettens kjennelse punkt 1 stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.