HR-1999-699-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-12-22 |
| Publisert: | HR-1999-00699-K |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om en arbeidstaker hadde rettslig interesse i å få prøvet gyldigheten av et omplasseringsvedtak. |
| Saksgang: | Oslo byrett saknr 1998-780 A/25 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-1160 K/04 - Høyesterett HR-1999-00699K, jnr. 267/1999 |
| Parter: | Svanhild Andalsvik (advokat Ola Fæhn) mot Oslo kommune (kommuneadvokaten v/advokat Anders Utne) |
| Forfatter: | Flock, Rieber-Mohn, Skoghøy |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, §180, §384, §403, §404 |
Kjæremålet gjelder spørsmål om en arbeidstaker har rettslig interesse i å få prøvet gyldigheten av et omplasseringsvedtak.
Svanhild Andalsvik har vært ansatt i eldreomsorgen i Oslo kommune siden 1968. Ved årsskiftet 1987/88 ble hun tilsatt som hjelpepleier ved Madserud sykehjems dagsenter.
Ved brev av 22. februar 1996 fra Bydelsforvaltningen i Oslo kommune fikk Andalsvik beskjed om at hun ville bli omplassert fra stillingen som hjelpepleier ved dagsenteret til et annet arbeidssted, og at hun ble permittert inntil dette ble funnet. Kort tid etter ble det meddelt at hun ville bli omplassert til Røde Kors sykehjem/dagsenter. Andalsvik ble kort etter sykemeldt og begynte aldri ved Røde Kors.
Andalsvik ønsket ikke å bli omplassert, og ved stevning av 14. september 1998 reiste hun søksmål mot Oslo kommune med slik prinsipal påstand:
«1. Omplasseringen av Svanhild Andalsvik til Røde Kors sykehjem kjennes ugyldig.
2. Oslo kommune dømmes til å betale erstatning/oppreisning til Svanhild Andalsvik etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 1.000.000,- - kroner en million - med tillegg av 12 % rente fra 21. februar 1996 til betaling skjer.
3. Oslo kommune dømmes til å betale sakens omkostninger med tillegg av 12 % rente fra 14 dager etter dommens forkynnelse.»
Oslo kommune la prinsipalt ned påstand om at punkt 1 i Andalsviks påstand måtte avvises på flere grunnlag, blant annet på grunn av manglende rettslig interesse.
Oslo byrett avsa deretter 3. mars 1999 kjennelse med slik slutning:
«Punkt 1 i saksøkers prinsipale påstand avvises.»
Andalsvik påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett som 12. juli 1999 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. Svanhild Andalsvik betaler til Oslo kommune saksomkostninger for byretten med 4 500 - firetusenfemhundre - kroner og lagmannsretten med 2 000 - totusen - kroner innen 14 - fjorten - dager fra kjennelsens forkynnelse. Fra dette tidspunkt løper lovens forsinkelsesrente, for tiden med 12 - tolv - prosent per anno.»
Lagmannsretten fant at en rettsavgjørelse vedrørende omplasseringsvedtakets gyldighet ikke ville ha noen betydning for Andalsviks rettsstilling i dag, og at det ikke forelå noe avgjørende behov for en rettslig avklaring.
Svanhild Andalsvik har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling, bevisbedømmelse og rettsanvendelse.
Det anføres som saksbehandlingsfeil at lagmannsretten har avsagt kjennelsen uten at hun fikk oversendt og anledning til å tilbakevise anførslene i kommunens prosesskrift av 6. mai 1999. Anførslene i prosesskriftet er lagt til grunn som faktiske omstendigheter i lagmannsrettens kjennelse.
Det er videre feil bevisbedømmelse når lagmannsretten legger til grunn at kommunen ikke har opprettholdt omplasseringsvedtaket, og at dette ble gjort klart for Andalsvik ved kommunens brev av 5. mars 1998 før saken ble brakt inn for retten.
Andalsvik ble fratatt sin stilling og omplasseringen gjennomført ved kommunens brev av 22. februar 1996, der det samtidig ble opplyst at hun fikk permisjon uten lønn til kommunen hadde funnet et annet arbeidssted.
Kommunens brev av 5. mars 1998 ble sendt over to år etter at omplasseringsvedtaket ble effektuert, og på dette tidspunktet var det klart for kommunen at noen gjeninntredelse i stillingen ikke var aktuell. Brevet av 5. mars 1998 avklarer heller ikke om Andalsvik får tilbake sin opprinnelige stilling ved Madserud dagsenter. Det er først i prosesskrift av 26. januar 1999 at kommunen, etter forespørsel fra Oslo byrett, gjør det klart at kommunen fortsatt anser Andalsvik for å være ansatt på Madserud dagsenter. På det tidspunkt var det besluttet at dagsenteret skulle nedlegges, noe Andalsvik først ble orientert om etter nedleggelsen, slik at et tilbud om tilbaketreden til den samme stillingen var fullstendig uten risiko for kommunen. I de to foregående årene hadde imidlertid Andalsvik antatt at det eneste arbeidsstedet hun eventuelt kunne møte opp på, var Røde Kors sykehjem, dit hun var omplassert.
På det tidpunktet kommunen gikk ut med et tilbud om at Andalsvik både hadde rett og plikt til å gå tilbake til sin tidligere stilling, var det også på det rene at en tilbaketreden var fullstendig utelukket. Andalsvik hadde store psykiske problemer på grunn av den behandling kommunen hadde utsatt henne for, og kommunen var kjent med dette.
Endelig er det feil rettsanvendelse når lagmannsretten legger til grunn at Andalsvik ikke lenger har tilstrekkelig rettslig interesse i å få fastslått at omplasseringsvedtaket er ugyldig, fordi hun fortsatt har «tilbud» om å gå tilbake til sin opprinnelige stilling. Nedleggelsen av Madserud dagsenter fører til at Andalsvik uansett må finne seg en ny stilling, og hun vil havne i en situasjon hvor hennes referanser vil få betydning.
Hvorvidt det ligger noe negativt i en avgjørelse om omplassering er avhengig av den begrunnelse arbeidsgiver har for å omplassere. En omplassering på grunn av driftsinnskrenkninger gir ingen negative assosiasjoner hos andre arbeidsgivere. Derimot vil en omplassering, oppsigelse eller avskjed som begrunnes med arbeidstakers dårlige samarbeidsevner og illojalitet, gi en klar negativ assosiasjon. I forbindelse med søknad om nytt arbeid er det en selvfølge at Andalsvik vil bli grundig forhørt om sin tidligere arbeidsplass, omplassering og mangeårige sykemelding. Det er således feil rettsanvendelse å legge vekt på at en omplassering i Andalsviks situasjon ikke gir en negativ assosiasjon på linje med en oppsigelse. Enten hun skal søke arbeid i eller utenfor kommunen, vil hennes negative referanser fra Madserud dagsenter forfølge henne, og uansett er det klart at hennes referanser og fortid vil få betydning for hennes muligheter for å få annet arbeid. En dom på at omplasseringsvedtaket er ugyldig vil således ha direkte betydning for hennes mulighet for arbeid og karriere i fremtiden.
I juridisk teori er det antatt at en arbeidstaker som er blitt ulovlig avskjediget eller oppsagt, har rettslig interesse i å få dom for at avskjeden eller oppsigelsen var ulovlig, selv om han ikke krever erstatning eller å bli gjeninntatt i stillingen. Det vises blant annet til Bratholm/Hov, Sivil rettergang, 5. opplag side 167. Dette er også lagt til grunn i rettspraksis, jf. RG-1989-653.
På samme måte har Andalsvik en klar interesse i å kunne fremvise en dom på at omplasseringsvedtaket var ugyldig. En dom på ugyldighet vil også kunne få betydning for hennes trygderettigheter.
At Andalsvik er innvilget uførepensjon fra 1. september 1999, får ingen avgjørende betydning for hennes rettslige interesse i saken. Det er fortsatt nærmere 10 år til Andalsvik går av med alderspensjon, og utfallet av arbeidsrettssaken vil få betydning for Andalsviks muligheter for å bli friskmeldt. Innvilgelse av uførepensjon er heller ikke ensbetydende med at den trygdede har rett til pensjon frem til pensjonsalder.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Borgarting lagmannsretts kjennelse av 12. juli 1999 oppheves og punkt 1 i stevningens prinsipale påstand henvises til fortsatt behandling.
2. Oslo kommune dømmes til å betale til Svanhild Andalsvik i forbindelse med avvisningsspørsmålet for Oslo byrett med kr 5.000,-, med tillegg av 12 % rente fra 14 dager etter forkynnelsen til betaling skjer.
3. Oslo kommune dømmes til å betale til Svanhild Andalsvik i forbindelse med kjæremålet for Borgarting lagmannsrett med kr 2.000,-, med tillegg av 12 % rente fra 14 dager etter at kjennelsen er forkynt til betaling skjer.
3. Oslo kommune dømmes til å betale til Svanhild Andalsvik i forbindelse med kjæremålet for Norges Høyesterett med kr 3.500,-, med tillegg av 12 % rente fra 14 dager etter at kjennelsen er forkynt til betaling skjer.»
Kjæremålsmotparten, Oslo kommune, anfører at lagmannsrettens dom er riktig og slutter seg i det vesentlige til lagmannsrettens premisser. Det foreligger ingen saksbehandlingsfeil ved lagmannsrettens avgjørelse. Det fremgår av kommunens prosesskrift av 6. mai 1999 at dette er blitt oversendt direkte til Andalsviks prosessfullmektig. Det synes således å være galt at hun ikke ble gitt anledning til å kommentere prosesskriftet.
Det medfører heller ikke riktighet at lagmannsretten har lagt til grunn faktiske forhold i saken som ikke har vært fremme før ved prosesskrift av 6. mai 1999. At omplasseringen ikke noen gang ble gjennomført, slik lagmannsretten har lagt til grunn, er alt lagt til grunn i byrettens kjennelse, og fremgår også klart av kommunens tidligere prosesskrift i saken, herunder kjæremålstilsvaret til lagmannsretten. Dersom det likevel skulle være riktig at det nevnte prosesskrift ikke ble mottatt av den kjærende parts prosessfullmektig, er det under enhver omstendighet ikke sannsynlig at denne eventuelle feilen kan ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold, jf. tvistemålsloven §403 annet ledd jf. §384 første ledd.
Andalsvik ble sykemeldt fra og med 25. mars 1996, og var sykemeldt mens en diskuterte mulige andre stillinger, og før en hadde gjennomført noen omplassering. Oslo kommune ga allerede lenge før stevning ble tatt ut uttrykk for at den planlagte omplasseringen av Andalsvik aldri var blitt gjennomført, og at det ikke hadde funnet sted noen varig endring i Andalsviks arbeidsforhold. Det ble klart meddelt at Andalsvik hadde rett og plikt til å komme tilbake ved en friskmelding.
I den grad det likevel kan sies å ha blitt truffet en endelig beslutning om omplassering av Andalsvik, selv om hun ble sykemeldt og aldri fikk tilvist noen ny stilling, er det ihvertfall klart at vedtaket ikke opprettholdes av kommunen i dag. Det medfører heller ikke riktighet at Andalsvik først under saksforberedelsen for byretten fikk tilbud om å få igjen sin tidligere stilling. På grunn av sykemeldingen var hennes arbeidsforhold ikke noe aktuelt tema, før Andalsvik tok dette opp i november 1997.
Lagmannsretten har således foretatt en riktig rettsanvendelse når den har kommet til at den kjærende part ikke har en tilstrekkelig aktuell rettslig interessse jf. tvistemålsloven §54, i å kreve dom for at en omplassering som aldri er gjennomført, og som under enhver omstendighet ikke er opprettholdt, skal kjennes ugyldig. Det klare utgangspunktet i norsk rett er at det ikke foreligger tilstrekkelig aktuell rettslig interesse i utelukkende å få fastslått at en «hadde rett», når en eventuell dom ikke vil få betydning for ens rettsstilling på domstidspunktet. At en arbeidstaker i en del tilfelle kan reise sak med påstand om at en oppsigelse eller avskjed må settes til side som usaklig/urettmessig, selv om det ikke er et aktuelt alternativ å fortsette/gjeninntre i stillingen, er klare og særskilte begrunnede unntak fra dette utgangspunket.
Det er intet som tilsier at dette unntaket skal utvides til også å omfatte omplasseringer som pr. definisjon er lite inngripende og skjer i medhold av arbeidsgivers styringsrett, og som i seg selv ikke innebærer noe negativt stempel. Under enhver omstendighet kan det ikke komme på tale å tillate fremmet påstander om at en ikke gjennomført eller ikke opprettholdt beslutning om omplassering, skal kjennes ugyldig. Heller ikke en påstand om at en oppsigelse eller en avskjed er ugyldig/urettmessig vil kunne fremmes, dersom oppsigelsen/avskjeden ikke opprettholdes på søksmåls-/domstidspunktet.
Kjæremålsmotparten kan ikke se at Andalsvik har påvist at en eventuell dom for at omplasseringen var ugyldig, kan få noen som helst betydning for hennes rettsstilling, eller at hun har behov for en slik dom. Det er på det rene at hun ved friskmelding vil ha rett og plikt til å møte ved sitt gamle arbeidssted. Gjennom kravet om erstatning vil Andalsvik uansett få prøvet rettmessigheten av den påståtte gjennomførte beslutning om omplassering. RG-1989-653 som den kjærende part har vist til, har i lys av senere rettspraksis, jf. Rt-1991-1468 og Rt-1996-1304, ikke lenger noen rettskildemessig verdi.
Andalsvik har heller ikke tilstrekkelig aktuell interesse i å kreve dom for at «omplasseringen» var «ugyldig», ettersom Andalsviks egne pretensjoner viser at det er uaktuelt for henne å gjeninntre i den stilling hun mener å ha blitt omplassert fra. Andalsvik er nå innvilget 100 % uførepensjon, og en dom på at omplasseringen kjennes ugyldig, har ikke betydning for den kjærende parts trygderettigheter.
En åpning for å anlegge saker og kreve dom for slike fortidige, ikke gjennomførte eller bortfalte omplasseringer, ved at det gjeldende aktualitetskravet til søksmålssituasjonen i praksis utvides og uthules, vil kunne ha store og uheldige konsekvenser. Reelle hensyn tilsier derfor at den kjærende parts påstand ikke tillates fremmet.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Svanhild Andalsvik betaler Oslo kommunes saksomkostningr for Høyesterett, med tillegg av 12 % rente fra 14 dager etter forkynnelse og til betaling skjer.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålsutvalget i dette videre kjæremålet har full kompetanse etter bestemmelsen i tvistemålsloven §404 nr 1.
Anførselen om at lagmannsretten skal ha begått saksbehandlingsfeil, forutsetter at kommunens prosesskrift av 6. mai 1999, til tross for at det avslutningsvis inneholder en uttrykkelig opplysning om det motsatte, ikke ble sendt direkte til Svanhild Andalsviks prosessfullmektig. Utvalget er enig med kommunen i at prosesskriftet ikke inneholdt faktiske eller rettslige anførsler som ikke var presentert tidligere, og at en eventuell feil fra lagmannsrettens side ikke kan ha virket bestemmende på innholdet i avgjørelsen.
Kjæremålsutvalget finner ikke grunn til å gå nærmere inn på det mer generelle spørsmål om gyldigheten av en arbeidsgivers omplassering av en arbeidstaker fra en stilling til en annen i det hele tatt kan prøves av domstolene. Avgjørende for utvalget er at Svanhild Andalsvik i den foreliggende sak ikke kan sees å ha noen rettslig interesse i å få dom for at omplasseringen av henne skal kjennes ugyldig.
Det er på det rene at vedtaket aldri ble gjennomført idet Andalsvik ble sykmeldt da hun ble kjent med det. Dette var fortsatt situasjonen da hun 2 1/2 år senere gikk til søksmål mot sin arbeidsgiver. Senest under saksforberedelsen for byretten ble det etter spørsmål fra retten klarlagt for henne at vedtaket ikke lenger sto ved lag. Dersom vedtaket skulle opprettholdes, forutsatte det en ny vurdering av forholdene, slik de ville være ved en eventuell friskmelding av Andalsvik.
Søksmålet gjelder gyldigheten av arbeidsgiverens vedtak om omplassering av Andalsvik fra et arbeidssted til et annet. Utgangspunktet må være at et slikt søksmål bare kan gjennomføres dersom en dom i arbeidstakerens favør vil få betydning for vedkommendes rettsstilling. Domstolene har likevel ved tvist om rettsforhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker i enkelte tilfeller fraveket dette utgangspunktet. Ved avskjedigelse eller oppsigelse er det således tillatt fremmet søksmål om lovligheten, selv om arbeidstakeren ikke har ønsket å fortsette i stillingen. Begrunnelsen for dette er at en dom om lovligheten vil kunne ha stor betydning for arbeidstakerens muligheter til å få seg annet arbeid. I Rt-1991-1464 uttalte Høyesterett at saksøkeren for å få et søksmål fremmet måtte ha en aktuell interesse i søksmålet, og at det måtte foreligge et klart behov for en rettslig avklaring. I den saken ville saksøkeren ha kjent ugyldig et vedtak hvor en annen person var blitt ansatt i en vikarstilling. Stillingen var senere falt bort, og Høyesterett uttalte at saksøkerens behov først og fremst måtte avgjøres ut fra hvilke virkninger en dom i hans favør ville ha for ham.
Andalsvik har fremholdt at det vil kunne ha betydelige virkninger for henne å få en dom om ugyldighetsspørsmålet i sin favør. Utvalget er ikke enig i det. At en eventuell ugyldighet ville kunne gi grunnlag for det erstatningskrav som hun har fremsatt mot kommunen, er i denne sammenheng uten betydning. Erstatningssøksmålet blir ikke berørt av en avvisning av ugyldighetssøksmålet. Utvalget tilføyer at det på dette punkt må være avgjørende hvilken aktuell rettslig interesse retten finner sannsynliggjort, og ikke hvilken interesse saksøkeren pretenderer å ha.
Svanhild Andalsvik er i dag uføretrygdet. Men selv om man skulle tenke seg muligheten for at hun kom tilbake i arbeid, har utvalget vanskelig for å se at det vedtak om omplassering som i sin tid ble fattet av Oslo kommune, kan få en slik betydning for henne at hun kan sies å ha et slikt behov for rettslig avklaring som kreves for å få fremmet søksmålet.
Utvalget peker i denne forbindelse på at både en omplassering og en oppsigelse kan være begrunnet i forhold som overhodet ikke er egnet til å sette vedkommende arbeidstaker i et dårlig lys. Men selv om dette skulle være tilfelle, vil en omplassering ikke nødvendigvis innebære noen fremtidig belastning for vedkommende arbeidstaker. I dette tilfelle ser det ut til at vedtaket om omplassering av Andalsvik i det vesentlige hadde sin bakgrunn i et behov for å skape ro omkring arbeidsforholdene ved Madserud sykehjems dagsenter, hvor det var oppstått et sterkt motsetningsforhold mellom Andalsvik og hennes nærmeste overordnede.
Lagmannsrettens kjennelse må etter dette stadfestes.
Kjæremålet har vært forgjeves, og Svanhild Andalsvik må erstatte kommunens saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg, jf. tvistemålsloven §180 første ledd. Saksomkostningsbeløpet settes i overensstemmelse med omkostningsoppgave fra kommuneadvokaten til kr 2500. Det er ingen grunn til å gjøre noen endring i lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse.
Kjennelse er enstemmig.
S L U T N I N G :
1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Svanhild Andalsvik til Oslo kommune 2.500 - totusenfemhundre - kroner med oppfyllelsesfrist 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.