LB-1999-1160
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-07-12 |
| Publisert: | LB-1999-01160 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 98-780 A/25 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-01160 K/04. Påkjært til Høyesterett; lagmannsrettens kjennelse stadfestet, HR-1999-00699K . |
| Parter: | Kjærende part: Svanhild Andalsvik (Prosessfullmektig: Advokat Ola Fæhn). Kjæremotpart: Oslo kommune (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten v/advokat Anders Utne). |
| Forfatter: | Lagmann Jan Martin Flod. Lagdommer Agnar A. Nilsen jr. Lagdommer Magne Spilde |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, §172, §179, §180 |
Saken gjelder spørsmål om en arbeidstaker har rettslig interesse i å få avgjort gyldigheten av et omplasseringsvedtak som ikke er opprettholdt.
Ved brev av 22 februar 1996 fikk Svanhild Andalsvik beskjed fra Oslo kommune, bydelsforvaltningen, om at man så seg nødt til å omplassere henne fra stillingen som hjelpepleier ved Madserud sykehjem/dagsenter til et annet arbeidssted. Inntil dette ble funnet, ble hun permittert. Kort tid etter ble det meddelt at hun ville bli omplassert til Røde Kors sykehjem (dagsenter). Andalsvik ville ikke dit, idet hun anførte at hun på grunn av sine ryggplager ikke kunne arbeide på et sykehjem.
Ved stevning av 14 september 1998 anla Svanhild Andalsvik søksmål mot Oslo kommune ved Oslo byrett med slik prinsipal påstand:
1. Omplasseringen av Svanhild Andalsvik til Røde Kors sykehjem kjennes ugyldig.
2. Oslo kommune dømmes til å betale erstatning/oppreisning til Svanhild Andalsvik etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 1.000.000,- - kroner en million - med tillegg av 12 % rente fra 21 februar 1996 til betaling skjer.
3. Oslo kommune dømmes til å betale sakens omkostninger med tillegg av 12 % rente fra 14 dager etter dommens forkynnelse.
Oslo kommune la prinsipalt ned påstand om at punkt 1 i Andalsviks påstand måtte avvises på flere grunnlag, blant annet på grunn av manglende rettslig interesse.
Oslo byrett avsa kjennelse 3 mars 1999 med slik slutning:
Punkt 1 i saksøkerens prinsipale påstand avvises.
Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens kjennelse og lagmannsrettens merknader i det følgende.
Svandhild Andalsvik har i rett tid påkjært kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. Hun har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Det er ikke riktig slik kommunen hevder, at omplasseringsvedtaket aldri ble gjennomført. Det ble avholdt et møte med personalsjefen og Andalsvik den 21 februar 1996. På dette møtet fikk hun Andalsvik melding om at hun ville bli omplassert og at hun inntil videre ble permittert. Vedtaket ble effektuert umiddelbart. Hun ble med andre ord nektet adgang til sin tidligere arbeidsplass med øyeblikkelig virkning. En slik handling må likestilles med avskjed, eller i det minste en oppsigelse. Tiden etter 21 februar 1996 var Andalsvik blant annet på møte med Røde Kors og personalledelsen. Hun anførte forgjeves at hun ikke var i stand til å arbeide på Røde Kors på grunn av sin helsetilstand. Over en måned etter at hun var nektet adgang til sin arbeidsplass, og har møtt lite forståelse fra ledelsen med hensyn til nytt arbeidssted, blir hun sykemeldt. Retten inviteres til å ta stilling til om Andalsvik har rettslig interesse i å få avklart om forvaltningsvedtaket som ble fattet i februar 1996 var gyldig.
Byrettens tolkning av kravet til rettslig interesse er for streng. Svanhild Andalsvik har rettslig interesse i å få fastslått omplasseringsvedtakets gyldighet. Det kan ikke ha noen betydning for den rettslige interessen at kommunen, etter en forespørsel fra Oslo byrett ca tre år senere velger å gi Andalsvik tilbud om å få stillingen hun urettmessig ble fratatt i 1996, tilbake. En dom for ugyldighet vil få betydning for Andalsviks muligheter for arbeid i fremtiden. Det er ca 10 år til Andalsvik kan gå av med ordinær alderspensjon. Dersom hun søker arbeid i Oslo kommune vil en dom som slår fast at omplasserings-vedtaket bygget på usaklige hensyn, åpenbart få betydning for hennes muligheter til nytt arbeid innen kommunen. Dersom Andalsvik ikke får prøvet gyldigheten, er det en nærliggende mulighet for at kommunen kan tillegge samme hensyn ved en fremtidig ansettelse.
Dessuten vil en dom på ugyldighet få betydning dersom Andalsvik skal søke stilling hos andre arbeidsgivere. Andalsvik har hovedsakelig sine referanser fra Oslo kommune. En fremtidig arbeidsgiver som innhenter referanser vil kunne få et skjevt inntrykk av Andalsvik. Dersom Andalsvik kan presentere en dom som kritiserer kommunens handlemåte, og slår fast at omplasseringsvedtaket var ugyldig, vil dette kunne få betydning for hennes muligheter for å få ny stilling.
En dom på ugyldighet vil også få betydning for Andalsviks muligheter for trygd i fremtiden. Andalsvik har nylig mottatt avslag på uføretrygd. Dersom hun må gå over til arbeidsledighetstrygd, vil det få betydning om hun anses som frivillig fratrådt eller oppsagt/avskjediget. En dom på ugyldighet vil kunne få betydning for denne vurderingen. Ettersom Andalsviks arbeidsuførhet skyldes Oslo kommunes kritikkverdige saksbehandling, vil dessuten en dom på ugyldighet få betydning for hennes muligheter for å få innvilget uføretrygd.
En dom på ugyldighet vil videre kunne få betydning dersom retten skulle komme til at det ikke er grunnlag for å utmåle erstatning, til tross for at kommunens handlinger anses kritikkverdige. En dom om ugyldighet vil i et slikt tilfelle blant annet kunne få betydning for saksomkostningsavgjørelsen.
Andalsvik har støtte for sin rettslige interesse i rettspraksis og juridisk litteratur. Når det gjelder rettspraksis vises til Rt-1990-460, Rt-1991-1468 og RG-1989-653. Av juridisk teori vises blant annet til Skoghøy: Tvistemål side 278 og Friberg: Arbeidsmiljøloven med kommentarer (6 utgave) side 438.
I denne saken er det et omplasseringsvedtak som angripes. Det er i stevningen anført at omplasseringsvedtaket må likestilles med en avskjed eller oppsigelse. Spørsmålet om Andalsviks rettslige interesse ved ugyldighetssøksmålet kan derfor ikke stille seg annerledes om Oslo kommune hadde valgt å kalle omplasseringen for en avskjed eller en oppsigelse.
Den kjærende part har lagt ned slik påstand:
1. Oslo byretts kjennelse av 3. mars 1999 oppheves og punkt 1 i stevningens prinsipale påstand henvises til fortsatt behandling.
2. Svanhild Andalsvik tilkjennes saksomkostninger i forbindelse med avvisningsspørsmålet for Oslo byrett med kr 5 000 med tillegg av 12 % rente fra 14 dager etter avgjørelsens forkynnelse.
3. Svanhild Andalsvik tilkjennes saksomkostninger i forbindelse med kjæremålet med kr 2.000-, med tillegg av 12 % rente fra 14 dager etter avgjørelsens forkynnelse.
Oslo kommune har tatt til motmæle og har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Byrettens avvisningskjennelse er riktig ettersom Andalsvik ikke har tilstrekkelig rettslig interesse i å kreve dom for at «omplasseringen kjennes ugyldig», jf tvistemålsloven §54.
Det klare utgangspunkt i norsk rett er at det ikke foreligger tilstrekkelig aktuell rettslig interesse i utelukkende å få fastslått at en hadde rett, når en eventuell dom ikke vil få betydning for ens rettsstilling på domstidspunktet. At en arbeidstaker i en del tilfelle kan reise sak med påstand om at en oppsigelse eller en avskjed må settes til side som usaklig/urettmessig selv om det ikke er et aktuelt alternativ for arbeidstakeren å fortsette/gjeninntre i stilling er klare og særskilte unntak fra dette utgangspunktet. Det er imidlertid intet som tilsier at dette unntaket skal utvides til også å omfatte omplasseringer som per definisjon skjer i medhold av arbeidsgivers styringsrett, og som i seg selv ikke innebærer noe negativt stempel.
Kommunens anførsel om manglende rettslig interesse bygger på flere forhold. For det første er det på det rene at den planlagte omplassering av Andalsvik i februar 1996 aldri ble og ikke vil bli gjennomført. Det er riktig at en drøftet en stilling ved Røde Kors sykehjem/dagsenter som en mulighet, men det ble aldri oppnådd enighet eller truffet noen beslutning om en slik eller andre nye stillinger for Andalsvik. Videre er det også på det rene at Andalsvik ble sykemeldt før noen omplassering kunne gjennomføre, at hun fremdeles er sykemeldt, og at hun har søkt uføretrygd. Endelig er det på det rene at beslutningen om omplasseringen i den grad slikt anses truffet nå uansett er bortfalt, slik at Andalsvik ved en eventuell friskmelding vil ha rett og plikt til å møte ved arbeid ved sitt gamle arbeidssted. Det er ikke slik som Andalsvik fremholder at kommunen etter forespørsel fra byrettsdommeren kom med tilbud om å få stillingen tilbake. Kommunen har fra før stevning ble tatt ut gitt klart uttrykk for at den planlagte omplassering ikke ble gjennomført.
Kommunen anfører at Andalsvik ikke har noen aktuell rettslig interesse i å kreve dom for at «omplasseringen» var «ugyldig», når det på grunn av Andalsviks egne pretensjoner om sin sykdom ikke er aktuelt for henne å gjeninntre i den stilling hun mener hun i 1996 ble omplassert fra. Videre anføres at en eventuell dom for at «omplasseringen» var «ugyldig» uansett ikke vil få betydning for Andalsviks rettsstilling, når situasjonen er den at hun ved en eventuell friskmelding uansett vil ha rett og plikt til å møte ved sitt gamle arbeidssted. Det vises i denne forbindelse til Schei: Tvistemålsloven med kommentarer (1998) bind I side 273. I Rt-1991-1468 slår Høyesterett fast at rettsavgjørelsen må ha betydning for saksøkerens rettsstilling for at rettslig interesse skal kunne foreligge. Denne avgjørelsen fratar den rettskildemessig verdi avgjørelsen i RG-1989-653 måtte ha.
For ordens skyld presiseres at det ikke er beslutningen om å gi Andalsvik permisjon frem til omplassering kunne gjennomføres som er gjort til sakens gjenstand. Det er et vedtak om «omplassering» som i følge Andalsviks påstand ønskes prøvet av retten, det er denne påstand som er avvist av byretten, og det er denne påstand som kjæremålet gjelder.
Kjæremotparten har lagt ned slik påstand:
1. Oslo byretts kjennelse stadfestes.
2. Svanhild Andalsvik dømmes til å betale Oslo kommunes saksomkostninger for by- og lagmannsrett, med tillegg av 12% forsinkelsesrente fra 14 dager etter forkynnelse og til betaling skjer.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og skal kort bemerke:
Siktemålet med en fastsettelsesdom for et forhold, er å få fastslått hva som er rett i forholdet mellom partene. Tvistemålsloven §54 angir vilkår for å få fremmet et fastsettelsessøksmål. Det fremgår av bestemmelsen at det blant annet stilles krav om rettslig interesse. Vilkåret har betydning i flere relasjoner. I nærværende sak står tvisten om hvilket krav som må stilles til søksmålssituasjonen; om Andalsvik har tilstrekkelig aktuell interesse i å få dom for at en avgjørelse om omplassering er ugyldig.
Kravet til aktualitet innebærer at det ikke uten videre kan reises sak om en fortidig handling som er avsluttet. Hovedsynspunktet er at man ikke kan få dom for at man hadde rett på et tidligere tidspunkt dersom det ikke har påviselig virkninger på avgjørelsestidspunktet. I rettspraksis er det imidlertid åpnet for en adgang til å anlegge søksmål om lovligheten av foretatte handlinger dersom saksøkeren kan påvise et klart behov for å få spørsmålet avklart.
Den kjærende part har spesielt vist til tre rettsavgjørelser som tas til inntekt for at Andalsvik må anses å ha tilstrekkelig rettslig interesse i nærværende sak. Den første er en kjennelse inntatt i Rt-1990-side 460, der Høyesteretts kjæremålsutvalg generelt uttalte at en forbigått søker har rettslig interesse i søksmål om ansettelsesvedtakets gyldighet. Som kommunen imidlertid påpeker ble denne kjennelsen uttrykkelig fraveket i Kjæremålsutvalgets senere kjennelse inntatt i Rt-1991-1468. I denne kjennelsen uttaler Kjæremålsutvalget at rettslig interesse i sin alminnelighet bare vil foreligge der rettsavgjørelsen vil ha betydning for saksøkerens rettsstilling, et synspunkt den tidligere kjennelsen ikke ivaretok. Utvalget går imidlertid videre og opprettholder at en forbigått søker likevel kan ha rettslig interesse forutsatt at vedkommende, etter en totalvurdering av en rekke momenter, har tilstrekkelig sterkt behov for en dom om ugyldighet. Sentralt her vil være om en dom for ugyldighet vil få betydning for vedkommendes muligheter for arbeid.
Forholdene i nærværende sak er svært spesielle sammenlignet med andre saker som kan ses å ha vært oppe for domstolene. Det som er særlig spesielt er, at om omplasseringsvedtaket ble gjennomført noe partene tvistes om - er det i hvert fall klart at vedtaket ikke opprettholdes av kommunen i dag. Dette standpunkt ble slik kjæremotparten anfører også tilkjennegitt før stevning i saken ble tatt ut. Det heter således i bydelsforvaltningens brev av 5 mars 1998 til Andalsviks prosessfullmektig:
Andalsvik er fremdeles ansatt i Oslo kommune, bydel Bygdøy/Froger, men har vært sykemeldt siden mars 1996 og mottar p.t. vartpenger fra kommunens pensjonskasse. Andalsviks arbeidsforhold er således ikke blitt brakt til opphør ved oppsigelse, og den planlagte omplassering er aldri blitt iverksatt. Det er således ikke gjennomført varige endringer i Andalsviks arbeidsforhold som kan gi grunnlag for erstatning.
Lagmannsretten finner det således ikke dekkende når det fremholdes at Andalsvik først fikk tilbud om å få sin tidligere stilling under saksforberedelsen for byretten.
Det er således fra Andalsviks side ikke direkte bestridt at hun dersom hun blir friskmeldt både har rett og plikt til å møte opp ved sin arbeidsplass ved Madserud sykehjem/dagsenter. Det at hun pretenderer at omplasseringen i sin tid innebar en såkalt endringsoppsigelse, kan ikke endre på den realitet at hun fortsatt er ansatt i Oslo kommune og at kommunen ikke har opprettholdt at hun skal omplasseres. Den argumentasjonen som er fremholdt om betydningen av en dom for ugyldighet dersom hun på nytt søker arbeid i Oslo kommune eller hos en annen arbeidsgiver, og vedrørende muligheten til å få trygd, kan vanskelig ses å gi mening med mindre det legges til grunn at Andalsvik selv ikke vil gå tilbake til stillingen dersom hun blir frist. Lagmannsretten kan ikke se at behovet for en rettslig avklaring i denne situasjon kan tillegges nevneverdig vekt.
Heller ikke det som er fremholdt fra Andalsviks side om den betydning en dom om ugyldighet ville få for saksomkostningsspørsmålet dersom retten skulle komme til at det ikke var grunnlag for erstatning, kan anses som et behov av noe særlig vekt. Det er av mer betydning at Andalsvik gjennom kravet om erstatning blant annet også vil få prøvet rettmessigheten av omplasseringen.
Avslutningsvis pekes også på det moment at det i seg selv ikke ligger noe negativt i en avgjørelse om omplassering. Noe annet kan det være nærliggende å legge i en avgjørelse om oppsigelse, og helt klart i en avskjed. I forhold til avgjørelsen i RG-1989-side 653 nevnes også det forhold at det i nærværende sak ikke gjelder et tilfelle der det er på det rene at rettslig interesse forelå ved saksanlegget, men der det senere oppstår forhold som gjør denne interessen mer tvilsom.
Lagmannsretten finner på denne bakgrunn at en rettsavgjørelse om omplasserings-vedtakets gyldighet ikke vil ha noen betydning for Andalsviks rettsstilling i dag, og at det ikke foreligger noen avgjørende behov for en rettslig avklaring. Byrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Lagmannsretten finner at det bør tas stilling til saksomkostningsspørsmålet for både byrett og lagmannsrett, idet vilkårene etter tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum for utsettelse ikke er tilstede. Kjæremålet har vært forgjeves og lagmannsretten finner at Andalsvik bør betale motpartens omkostninger i anledning avvisningsspørsmålet både for byrett og lagmannsrett etter hovedreglene i tvistemålsloven §172 første ledd og §180 første ledd. Det finnes ikke grunnlag for å benytte unntaksbestemmelsene i §172 annet ledd eller §180 første ledd. I kjæremålstilsvaret er det krevet kr 4 500 vedrørende saksomkostninger for byretten og kr 2 000 for lagmannsretten, alt i form av salær. Disse beløp legges til grunn ved fastsettelsen av saksomkostninger.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. Svanhild Andalsvik betaler til Oslo kommune saksomkostninger for byretten med 4.500 - firetusenfemhundre - kroner og lagmannsretten med 2.000 totusen kroner innen 14 - fjorten - dager fra kjennelsens forkynnelse. Fra dette tidspunkt løper lovens forsinkelsesrente, for tiden med 12 - tolv - prosent per anno.