HR-2000-1071 - Rt-2001-360

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2001-03-14
Publisert:	HR-2000-01071 - Rt-2001-360 (81-2001)
Stikkord:	Skifterett, Felleseieskifte
Sammendrag:	Saken gjaldt hvilket tidspunkt verdsettingen av ektefellenes felles bolig skulle knyttes til under offentlig skifte, og dessuten den ene ektefellens husleiekrav mot den andre. Høyesterett kom til samme resultat som skifteretten. Det ble lagt til grunn at Ekteskapsloven (1991) § 69 annet ledd annet punktum, som kan fravikes ved avtale, i mangel av annen avtale også omfatter tilfeller hvor en eiendom overtas i henhold til avtale. Videre er lovens ordning, når ikke annet er avtalt, at eiendommen, med den modifikasjon som følger av Rt-1974-439, skal verdsettes til den verdi den har på utlodningstidspunktet - eventuelt verdien ved en forhåndsutlodning hvor eiendommen utloddes. Høyesterett fant det klart at verdsettingen ikke kunne knyttes til februar 1997 da A oppgav sin bruksrett. Videre ble det lagt til grunn at dersom eiendommen faktisk hadde blitt overtatt da skjevdelingstvisten var rettskraftig avgjort høsten 1998, ville en naturlig tolking av avtalen ha tilsagt at taksten skulle baseres på verdien på dette tidspunktet. Men da det oppstod nye tvister, og overtakelse ikke fant sted, måtte man falle tilbake på lovens deklaratoriske regel om at det er verdien på det fremtidige takseringstidspunktet som skal legges til grunn. Høyesterett kom videre til at B må betale husleie til A fra 1. mars 1997 inntil eiendommen formelt overtas av boet - eventuelt det tidligere tidspunktet når bruken opphører. En dommer dissenterte vedr. verdsettelsestidspunktet. Etter avtalen skulle eiendommen overtas når skiftetvisten om skjevdeling var rettskraftig avgjort. I dette lå en naturlig forutsetning om at taksten skulle baseres på verdien på dette tidspunktet. Den mest lojale oppfyllingen av intensjonene i avtalen måtte da være at boligen ble taksert etter verdien i november 1998. Dissens: 4-1
Saksgang:	Oslo skifterett - Borgarting lagmannsrett LB-1999-3736 A - Høyesterett HR-2000-01071, sivil sak, anke
Parter:	A (advokat Sverre Olav Skogrand - til prøve) mot B (advokat Ole Jan Halvorsen - til prøve)
Forfatter:	Matningsdal, Bruzelius, Gjølstad, Holmøy, Dissens: Coward
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1991) §66, §68, §69, §60, §65, §67, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §181, Skifteloven (1930), Forsinkelsesrenteloven (1976) §3

Dommer Matningsdal: Saken gjelder hvilket tidspunkt verdsettingen av ektefellenes felles bolig skal knyttes til under offentlig skifte, og dessuten den ene ektefellens husleiekrav mot den andre, jf. ekteskapsloven §68 og §69.

A og B ble samboere i 1979, og giftet seg i 1983. De har to døtre som er født i 1984 og 1986. Samlivet ble brutt i oktober 1994, og partene har senere blitt separert og skilt.

Etter ekteskapsbruddet oppstod det tvist om barnefordelingen. I saksforberedende møte i Oslo byrett 1. februar 1995 inngikk partene rettsforlik om at de inntil videre skulle ha delt omsorg og bo sammen med barna hver sin uke i fellesboligen. Tvisten om forholdet til barna ble avsluttet med rettsforlik i Borgarting lagmannsrett 25. november 1996, hvor det blant annet ble fastsatt at de fortsatt hver sin uke skulle bo sammen med barna i fellesboligen. I forliket het det at «Inntil boets avhendelse av fellesboligen er gjennomført har hver av partene rett til å fortsette dagens ordning med delt bruksrett».

Ektefellene hadde felleseie, og etter begjæring fra A ble det åpnet offentlig skifte i juni 1995. Under bobehandlingen oppstod det tvist om Bs rett til å kreve skjevdeling. Han krevde skjevdeling for boligen begrenset oppad til 95,57% av dens verdi samt for verdien av et båtreparasjonsfirma som han eide. Ved Oslo skifteretts dom av 16. oktober 1996 ble A frifunnet med unntak for et beløp på kr 100.000 som skulle svare til verdien av en lystbåt.

Samme dag som rettsforliket ble inngått i lagmannsretten i barnefordelingssaken, inngikk partene avtale om boligen, der det heter:

«1. B skal overta fellesboligen i X 10 A fra boet til markedspris som blir å fastsette således: Skifteretten oppnevner to uavhengige takstmenn som benyttes av velrenommerte eiendomsmeglerfirmaer til å avgi hver sin takst over eiendommens markedsverdi. Markedsverdien fastsettes til gjennomsnittet av disse takstbeløp ...

...

3. Gjennomføringen av takseringen og overtagelse av eiendommen bør skje så snart skiftetvisten mellom partene vedrørende skjevdelingskravet er rettskraftig avgjort. Partene er enige om å henstille til skifteretten om nødvendig å medvirke til en midlertidig utlodning slik at begge parters behov for avklaring og løsning av sine boligbehov kan skje.»

Side:361

B anket dommen i skiftetvisten om skjevdeling ved ankeerklæring av 19. desember 1996 med påstand om at han «av boligens frie verdi» skulle gis rett til «forlodds en prosentvis andel oppad begrenset til 95% etter rettens skjønn». Denne saken ble rettskraftig avgjort ved Borgarting lagmannsretts dom av 3. september 1998, hvor B, i samsvar med As påstand, ble tilkjent et forlodds uttak på kr 220.000 som ble forutsatt å svare til lystbåtens verdi.

I februar 1997 flyttet A ut av fellesboligen slik at B senere har disponert den alene.

Den 16. mars 1999 møtte partene til skiftesamling i Oslo skifterett. Her oppstod det nye tvister som B fikk frist til å reise skiftetvist om, blant annet hans rett til å overta fellesboligen og tidspunktet for verdsettingen av boligen. Videre nevner jeg at partene var uenige om hans plikt til å betale husleie fra 1. mars 1997.

I kjennelse 11. oktober 1999 kom skifteretten til at verdien på takseringstidspunktet skulle være avgjørende, og at B skulle betale husleie til A inntil han formelt overtok boligen på skiftet. Slutningen lyder slik:

«1. B har rett til å overta X 10 A (til skiftetakst, fastsatt etter verdien på takseringstidspunktet.)

2. A frifinnes for øvrige krav.

3. B pålegges å betale til A kr 8.750,- pr. måned med virkning fra 26. februar 1997 og inntil Bs formelle overtagelse av boligen på skiftet. Dersom betaling ikke skjer ved overtagelsen, blir kravet å forrente med 12% pr. år.

4. B pålegges å erstatte A hennes omkostninger med Kr. 27.450,-. Beløpet forfaller til betaling 2 - to - uker etter forkynnelse av kjennelsen.»

B anket til Borgarting lagmannsrett over blant annet avgjørelsen av hvilket tidspunkt takseringen skulle knyttes til, og kravet på husleie. I sin dom av 3. juli 2000 kom lagmannsretten til at avtalen av 25. november 1996 ikke på «tilstrekkelig klar og bindende måte fastlegger hvilket tidspunkt som skal legges til grunn» for takseringen. Man var dermed henvist til å anvende bestemmelsen i ekteskapsloven §69 annet ledd annet punktum. I forhold til denne bestemmelsen måtte As oppgivelse av bruksretten i februar 1997 regnes som en delutlodning, slik at verdien på dette tidspunktet måtte være den riktige. B ble etter dette frifunnet for kravet om husleie etter februar 1997. Domsslutningen lyder slik:

«1. Skifterettens kjennelse stadfestes for så vidt A er frifunnet for krav om at det personlige firma Y skal holdes utenfor delingen.

2. Verdien av X 10 A skal fastsettes til verdien pr februar 1997.

3. B frifinnes for krav om å betale husleie til A.

4. Hver av partene bærer sine egne omkostninger for skifterett og lagmannsrett.»

Vedrørende domsslutningens punkt 1 nevner jeg at etter at B under den første skiftetvisten ikke fikk medhold i kravet om skjevdeling for verdien av båtreparasjonsfirmaet, anførte han under den andre skiftetvisten at partene like etter ekteskapsbruddet høsten 1994 hadde inngått avtale om at firmaet skulle holdes utenfor skiftet. Heller ikke dette grunnlaget for å unnta firmaet fra deling fikk han medhold i.

Side:362

A har anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom, slutningens punkter 2, 3 og 4. Anken gjelder lovanvendelsen og til dels bevisbedømmelsen. Det er lagt frem en del nye dokumenter, blant annet skriftlige erklæringer fra partene og syv vitner. For de spørsmålene saken gjelder, står den i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten.

Den ankende part, A, har i korte trekk anført:

Skifteretten hadde rett når den kom til at verdsettingen skal knyttes til tidspunktet for takseringen.

Dette følger for det første av en tolking av avtalen fra november 1996. Ordlyden trekker klart i denne retningen. Det heter at B «skal overta» boligen - det vil si at han ikke har overtatt den. Videre skal boligen overtas «fra boet» - det vil si at boet disponerer den. Avtalen har bestemmelser om markedspris og taksering, og dersom det hadde vært meningen at verdsettingen skulle knyttes til et annet tidspunkt enn takseringstidspunktet, måtte det ha vært sagt uttrykkelig. Bakgrunnen for avtalen og partenes forståelse av den trekker i samme retning. Det styrker også tolkingen at denne forståelsen er i samsvar med hva som følger av deklaratorisk lov.

Også om man faller tilbake på løsningen i ekteskapsloven §69 annet ledd annet punktum, er takseringstidspunktet avgjørende. Lagmannsretten tar for det første feil når den mener at As oppgivelse av bruksretten innebærer en overtakelse fra Bs side. En rekke momenter taler mot at han har overtatt eiendommen. Av særlig betydning er det at begge ektefellene fortsatt har hjemmel til den, at kjøpesummen ikke er betalt - til tross for at det er klart etter avtalen at B skal betale, og at han ikke har overtatt pantegjelden. At eiendommen utelukkende er oppført i Bs selvangivelse, er ikke noe moment for overtakelse. Slik var det også da de utvilsomt eide eiendommen sammen.

Lagmannsretten har lagt avgjørende vekt på at B alene har hatt bruken siden februar 1997. Men årsaken til at A da oppgav sin bruk av fellesboligen, var illojal opptreden fra B - hun ble presset ut ved at han overvåket boligen og stadig låste seg inn der når hun hadde bruksretten. Fra hennes side lå det ikke noe dispositivt i utflyttingen, utover at B da fikk hele bruksretten. Generelt ville det være uheldig om en ektefelles oppgivelse av sin bruksrett skulle innebære at den andre har overtatt eiendommen. Det er vanlig at den ene ektefellen får bruksretten alene selv om ektefellene eier boligen sammen. En løsning som nevnt ville dermed få store konsekvenser i form av økt usikkerhet.

Lagmannsretten tar videre feil når den likestiller en overtakelse med en utlodning. Lovens ordlyd er i utgangspunktet klar: Utlodningstidspunktet er avgjørende, og ved offentlig skifte er det ikke grunnlag for å likestille en privat overtakelse med en delutlodning. I en sak som vår, der det B eventuelt har overtatt, utgjør boets vesentlige aktivum og dermed overstiger hans lodd, kunne heller ikke en forhåndsutlodning gjennomføres uten en stor innbetaling fra hans side. Det ville også være urimelig og i strid med likhetsprinsippet om B skulle få glede av verdistigningen på As del i tillegg til sin egen.

Heller ikke Bs subsidiære anførsel om at verdien pr. november 1998 er avgjørende, kan føre frem. Avtalen forutsatte samtidighet mellom overtakelse og taksering, og det har ikke skjedd.

Side:363

Det følger av ekteskapsloven §68 annet ledd at B plikter å betale husleie fra 1. mars 1997, slik A krevde i brev av 26. februar 1997. Får hun medhold i at B ikke kan anses å ha overtatt boligen i februar 1997, er dette selvsagt. Men heller ikke hvis man skulle mene at B i februar 1997 overtok boligen i relasjon til verdsettingstidspunktet, fritar det ham fra å betale husleie. Kravet etter §68 er basert på disponeringen av eiendeler som tilhører den annen ektefelle. - Når det gjelder størrelsen av husleien, kreves det bare stadfestelse av skifterettens resultat, selv om verdien i dag er langt høyere. Videre opprettholdes ikke krav på renter av husleiebeløpet.

A har nedlagt denne påstand:

«1. Skifterettens kjennelse slutningens pkt. 1 stadfestes.

2. B pålegges å betale husleie til A med kr 8.750,- pr. mnd med virkning fra 1. mars 1997 og inntil Bs formelle overtagelse av boligen på skifte.

3. Skifterettens kjennelse slutningens pkt 4 stadfestes med det tillegg at A tilkjennes lovens rente av kr 27.450 fra det i kjennelsen fastsatte forfallstidspunkt til betaling skjer.

4. B dømmes til å erstatte A hennes saksomkostninger for lagmannsretten og for Høyesterett, med tillegg av lovens rente fra utløpet av den i dommen fastsatte oppfyllelsesfrist til betaling skjer.»

Ankemotparten, B, har i korte trekk anført:

Lagmannsrettens dom er riktig.

Prinsipalt anføres at avtalen fra november 1996 ikke løser spørsmålet om hvilket tidspunkt verdsettingen av boligen skal knyttes til. Det følger da av ekteskapsloven §69 annet ledd annet punktum at den skal takseres etter den verdien den hadde i februar 1997. Han må for det første anses å ha overtatt boligen på dette tidspunktet. Det forelå en bindende avtale om at han skulle overta, og han overtok faktisk bruken alene da A flyttet ut. Han hadde den faktiske rådigheten, og dekket alle utgifter til boligen. At det formelle med hjemmelsoverføring ikke ble gjennomført, er ikke avgjørende. Utbetaling til A var ikke noe tema på dette tidspunktet, antakelig fordi hun allerede hadde fått finansiert sitt kjøp av leilighet ved lån fra sine foreldre. Anførselen om at han ved illojal opptreden presset A ut av boligen, er uten grunnlag. - B anfører ikke at en ektefelles oppgivelse av bruksrett generelt innebærer at den andre overtar; poenget er at det i vår sak er en helt klar avtale som sier at han skal overta.

Videre må hans overtakelse likestilles med en utlodning etter §69 annet ledd annet punktum. Ordet «utlodning» er ikke entydig, og forarbeidene taler for at det avgjørende også ved offentlig skifte er det tidspunktet da det er klarlagt at en ektefelle skal overta en eiendel, slik det er ved privat skifte. Reelle hensyn - herunder innrettelseshensynet - taler for at samme regel skal gjelde ved privat og offentlig skifte.

Subsidiært anføres at det følger av avtalen fra november 1996 at det tidspunktet verdsettingen skal knyttes til, er november 1998, da avgjørelsen i skjevdelingstvisten ble rettskraftig. Denne avtalen omtaler også behovet for en midlertidig utlodning. En slik tolking av avtalen støttes av partenes etterfølgende opptreden. Blant annet anmodet A om takst

Side:364

kort etter det nevnte tidspunktet - ved brev av 5. januar 1999 fra hennes advokat til skifteretten.

Når det gjelder As krav om husleie, følger det av hans prinsipale anførsel om at han overtok eiendommen i februar 1997, at han ikke skal betale husleie. Skulle Høyesterett komme til at han først ble eier i november 1998, aksepterer han å betale husleie i de 21 månedene fra 1. mars 1997 til og med november 1998.

B nedla denne påstand:

«1. Prinsipalt:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes for punktene 2, 3 og 4.

2. B tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett, med tillegg av 12% forsinkelsesrente fra 14 dager etter dommens forkynnelse frem til betaling finner sted.

2. Subsidiært:

1. Verdien av X 10 A skal fastsettes ved skiftetakst til verdien pr november 1998.

2. B betaler husleie med kr 8.750,- pr måned fra 1. mars 1997 til og med november 1998, til sammen for 21 måneder.

3. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger.»

Mitt syn på saken:

Jeg er kommet til at anken fører frem.

Først ser jeg på hvilket tidspunkt verdsettingen skal knyttes til.

Lovbestemmelsen om verdsetting på ektefelleskifte er ekteskapsloven §69, der det heter:

«Blir ikke ektefellene enige om verdien av eiendeler som den enkelte skal beholde etter §66 eller overta etter §67, fastsettes verdien ved skiftetakst. Taksten skal svare til eiendelenes omsetningsverdi når ikke annet er særskilt bestemt.

Når en ektefelle beholder eiendeler som han eller hun eier fullt ut, skal verdsettelsen knyttes til verdien på det tidspunktet som er nevnt i §60. I andre tilfeller skal verdsettelsen ved offentlig skifte knyttes til verdien på utlodningstidspunktet, og ved privat skifte til verdien da det ble bestemt hvem som skal overta eiendelen.»

Siden partene eide eiendommen i sameie, blir spørsmålet om annet ledd annet punktum kommer til anvendelse. Selv om ektefellene kan avtale et annet verdsettingstidspunkt enn det som følger av loven, jf. §65, finner jeg det naturlig først å ta stilling til om bestemmelsen under offentlig skifte er begrenset til naturalutlegg etter §67, eller om den også omfatter naturalutlegg som bygger på avtale.

Lovens ordlyd - «I andre tilfeller» - trekker klart i retning av at bestemmelsen omfatter alle tilfeller hvor en ektefelle overtar eiendeler som vedkommende ikke eier fullt ut.

Forarbeidene kan derimot synes noe uklare. I Innstilling til ny ekteskapslov del II omtaler Ekteskapslovutvalget for det første tilfeller hvor partene avtaler at den ene skal overta en eiendel. Da partene i slike tilfeller kan avtale overtakelsessummen og tidspunktet for verdsettingen, var det etter utvalgets syn «liten grunn» til å ha en lovregel om disse tilfellene,

Side:365

jf. NOU 1987:30 side 142 annen spalte. Deretter omtaler utvalget tilfeller hvor en ektefelle «gis rett til å overta den annens eiendeler» - eventuelt hvor eiendommen er i sameie. I disse tilfellene ville det være naturlig å ta utgangspunkt i verdien på det tidspunkt det ble «klarlagt» at den annen skal overta den. Men heller ikke for disse tilfellene foreslo utvalget noen lovbestemmelse.

Bestemmelsen i §69 annet ledd annet punktum kom inn i loven etter forslag fra Den Norske Advokatforening. Departementet var enig i å lovfeste en bestemmelse også for tilfeller hvor en ektefelle «gis rett til» å overta eiendeler, jf. Ot.prp.nr.28 (1990-1991) side 83-84. I motivene til §69 taler departementet derimot om tilfeller hvor en ektefelle «får overta eiendeler» - en formulering som også kan omfatte avtalesituasjonen.

Etter min vurdering kan ikke de noe uklare forarbeidene medføre at loven ikke tolkes i samsvar med ordlyden. Jeg kan heller ikke se at reelle hensyn taler for en slik løsning: Selv om behovet for bestemmelsen er størst ved tvist om retten til naturalutlegg, er det også behov for den når avtalen ikke regulerer spørsmålet. Og dersom partene ikke ønsker det verdsettingstidspunktet som følger av loven, står de som nevnt fritt til å avtale en annen løsning.

Spørsmålet blir dernest om «utlodningstidspunktet» er synonymt med «utlodning» etter skifteloven kapittel 6. Da ektefelleskifte dels reguleres av ekteskapsloven og dels av skifteloven, taler dette etter min mening klart for at loven tar sikte på den formelle utlodningen. Dette standpunktet har klar støtte i Ot.prp.nr.28 (1990-1991) side 84 første spalte og 129 annen spalte hvor det blant annet uttales:

«Departementet forutsetter at den rettspraksis som har vært om verdsettelsestidspunktet, fremdeles skal ha relevans. Det innebærer blant annet at det av rent praktiske grunner er verdien på den tiden takst blir holdt, som er avgjørende, selv om taksten holdes noe før selve utlodningen, se Rt-1981-1268. Og ved forhåndsutlodning er det tidspunktet for denne utlodningen verdien skal knyttes til, se Rt-1974-439.»

Selv om Rt-1974-439 ikke gjaldt forhåndsutlodning, som sitatet kunne tyde på, ble det med andre ord forutsatt at bestemmelsen bare representerte en lovfesting av gjeldende rett ved at taksten skulle baseres på et tidspunkt som lå nær utlodningstidspunktet - eventuelt nær tidspunktet for en forhåndsutlodning som forutsatt i Rt-1982-906.

Jeg kan ikke se at dette standpunktet svekkes fordi det flere steder i forarbeidene uttales at verdsettingen bør knyttes til det tidspunkt det er «klarlagt» hvem som skal overta eiendelen, jf. NOU 1987:30 side 142 annen spalte og Ot.prp.nr.28 (1990-1991) side 83 annen spalte og 129 annen spalte. I tillegg til det jeg allerede har fremhevet, viser jeg til at det i proposisjonen uttrykkelig uttales at «Dette vil ved offentlig skifte være utlodningstidspunktet».

Det har vært reist kritikk mot utformingen av bestemmelsen og anført at reglene for oppgjør prinsipielt sett bør være de samme om det skiftes offentlig eller privat, jf. Lødrup, Familieretten, 3. utgave side 209. I praksis er det imidlertid en viktig forskjell mellom privat og offentlig skifte ved at et privat skifte normalt gjennomføres i løpet av kort tid, mens det ved offentlig skifte ofte foreligger tvister som medfører

Side:366

at bobehandlingen trekker ut. Lovens ordlyd er klar, og etter min mening er det ikke grunnlag for å fravike den. Jeg minner dessuten om at partene kan avtale en annen løsning.

Jeg tolker etter dette §69 annet ledd annet punktum slik at bestemmelsen ved offentlig skifte omfatter alle tilfeller hvor en eiendel ikke overtas med hjemmel i §66. Videre tolker jeg den slik at lovens deklaratoriske regel er at verdsettingstidspunktet, med den modifikasjonen som følger av Rt-1974-439, skal knyttes til utlodningstidspunktet - eventuelt tidspunktet for en delutlodning hvor eiendelen blir utlagt.

Spørsmålet blir dermed om avtalen av 25. november 1996 medfører at det skal anvendes et tidligere verdsettingstidspunkt.

Jeg finner det klart at verdsettingen ikke kan knyttes til verdien i februar 1997. For dette spørsmålet er det irrelevant om B kan bebreides for at A oppgav sin bruksrett og flyttet ut.

Avgjørende for meg er at avtalen klart tar sikte på en fremtidig overtakelse - noe som klarest illustreres ved avtalens punkt 3 om forholdet til skjevdelingskravet. Og da B i desember 1996 anket skifterettens avgjørelse med påstand om at han skulle gis rett til forlodds å utta en prosentvis andel av eiendommens verdi begrenset oppad til 95%, må det ha vært klart for ham at avtalen ikke kunne gjennomføres før denne saken var rettskraftig avgjort med mindre partene i mellomtiden inngikk ny avtale.

As utflytting i februar 1997 kan verken likestilles med en forhåndsutlodning eller regnes som en avtale om at det nå hadde skjedd en overtakelse i novemberavtalens forstand. At hun ikke regnet dette som en overtakelse, illustreres av advokat Skogrands brev av 26. februar 1997 hvor det ble krevd husleie fra 1. mars. Og at B må ha vært av samme oppfatning, illustreres av at han på den tiden verken protesterte mot husleiekravet eller tok noe skritt for å få taksert eiendommen.

Da avtalens punkt 3 fastsatte at taksering og overtakelse burde skje så snart tvisten om skjevdeling var rettskraftig avgjort, og partene i tillegg hadde avtalt å medvirke til en forhåndsutlodning, kan det - dersom taksten hadde blitt gjennomført - ikke være tvilsomt at taksten måtte baseres på verdien på takseringstidspunktet. Men heller ikke på dette tidspunktet tok B initiativ til å få taksert eiendommen. Tvert om var det advokat Skogrand som på vegne av A ved brev av 5. januar 1999 ba skifteretten gjennomføre takst.

Takst ble imidlertid ikke gjennomført, og under skiftesamlingen 16. mars 1999 oppstod det som nevnt nye tvister om eiendommen og andre skiftespørsmål. Senere har det vist seg at begge parter inntok standpunkter som de ikke fikk medhold i. Og som følge av disse tvistene har ikke overtakelse og taksering blitt gjennomført. I denne situasjonen er det naturlig å anvende lovens deklaratoriske regel slik at eiendommen takseres til den verdien den har på tidspunktet for den fremtidige taksten.

A vil etter dette få medhold i at eiendommen skal takseres til den verdi den har på takseringstidspunktet.

Konsekvensen av dette standpunktet er at A med hjemmel i ekteskapsloven §68 annet ledd også gis medhold i sitt krav om husleie fra 1. mars 1997 og frem til det tidspunktet B overtar eiendommen - eventuelt oppgir sin bruksrett. Partene er enige om at månedsleien skal settes i samsvar med skifterettens kjennelse til kr 8.750. Jeg går derfor ikke inn

Side:367

på hvilke utlegg B skal godskrives ved utlodningen fordi han, etter det som er opplyst for Høyesterett, skal ha dekket alle utgifter ved boligen og dessuten har betjent pantelånet.

Anken har ført frem, og jeg finner at A etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §172 første ledd må tilkjennes saksomkostninger for alle instanser. For så vidt gjelder omkostningene ved skifterettens behandling kommer dette til uttrykk ved at skifterettens kjennelse, slutningens punkt 4, stadfestes. I henhold til den nedlagte påstand vil det bli fastsatt forsinkelsesrente fra oppfyllelsesfristen etter kjennelsen til betaling skjer. For lagmannsretten utgjorde advokat Skogrands omkostningskrav kr 42.950, hvorav utgifter kr 2.950. Jeg bemerker at saken har vært mindre omfattende for Høyesterett ved at Høyesterett ikke har behandlet tvisten om firmaet som ble avgjort i Bs disfavør ved punkt 1 i lagmannsrettens domsslutning. Når saken for øvrig er brakt inn for Høyesterett, har Høyesterett etter tvistemålsloven §181 første ledd kompetanse til å prøve lagmannsrettens omkostningsavgjørelse i sin helhet, jf. Schei, Tvistemålsloven med kommentarer side 610. Lagmannsrettens premisser viser at lagmannsretten ikke var i tvil om dette kravet. Jeg finner dermed at omkostningene for lagmannsretten må dekkes fullt ut. For Høyesterett utgjør kravet kr 112.552, som fordeler seg med kr 87.000 på salær og kr 25.552 på utgifter. Jeg har ikke noe å bemerke til dette kravet, som tilkjennes. Samlet omkostningsbeløp for lagmannsrett og Høyesterett utgjør etter dette kr 155.502.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Skifterettens kjennelse, slutningens punkt 1 og 4, stadfestes med den tilføyelse at det av de tilkjente saksomkostninger løper den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

2. For bruken av X 10 A betaler B en månedlig husleie til A med 8.750 - åttetusensyvhundreogfemti - kroner fra og med 1. mars 1997 til eiendommen formelt overtas på skifte - eventuelt det tidligere tidspunktet når bruken opphører.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler B til A 155.502 - etthundreogfemtifemtusenfemhundreogto - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

Dommer Coward: Jeg har et annet syn enn førstvoterende når det gjelder tidspunktet som verdsettingen av boligen skal knyttes til. For meg har det ikke vært nødvendig å ta stilling til tolkingen av ekteskapsloven §69 annet ledd annet punktum. Bestemmelsen gjelder bare når partene ikke har avtalt noe annet, og jeg er kommet til at avtalen som A og B inngikk 25. november 1996, blir avgjørende.

Det tidspunktet som avtalen sier noe uttrykkelig om, er når taksering og overtakelse bør gjennomføres, nemlig så snart skiftetvisten mellom

Side:368

partene om skjevdelingskravet var rettskraftig avgjort. Lagmannsretten avsa dom i skjevdelingstvisten i september 1998, dommen ble ikke anket og ble rettskraftig i november 1998. Ifølge avtalen burde det dermed snart etter dette skje en taksering, og B skulle overta boligen. Avtalen sier derimot ikke uttrykkelig hvilket tidspunkt verdsettingen da skulle knyttes til. Antakelig har spørsmålet ikke vært langt fremme i partenes bevissthet.

Etter min mening er imidlertid det naturlige utgangspunktet at når det avtales et tidspunkt for taksering uten at det sies at verdien skal knyttes til et annet tidspunkt, da tenker man seg at tidspunktet for takseringen også er det tidspunktet som verdien skal knyttes til. Og jeg ser ikke noe i partenes opptreden i vår sak som taler mot en slik forståelse av deres avtale. At A begjærte takst i begynnelsen av januar 1999, altså kort tid etter at skjevdelingstvisten var rettskraftig avgjort, styrker etter min mening en slik forståelse; taksering på dette tidspunktet ville ha liten mening hvis det var verdien på et usikkert tidspunkt i fremtiden som skulle fastsettes.

Nå ble det ikke forholdt i samsvar med ordlyden i avtalen. For det første skjedde ikke taksering og overtakelse av boligen samtidig. Men dette hadde bakgrunn i at A hadde flyttet ut av boligen i februar 1997, slik at B i hvert fall i faktisk forstand overtok den allerede da. Og på dette tidspunktet var ikke skjevdelingstvisten rettskraftig avgjort, slik at det ikke var aktuelt å følge avtalens ordlyd. Jeg nevner at jeg ikke ser noe grunnlag for å bygge på at A ble presset ut ved illojal opptreden fra B. - Ut fra bakgrunnen mener jeg at dette første avviket mellom avtalens ordlyd og det som faktisk skjedde, ikke kan få avgjørende betydning.

Det andre avviket fra ordlyden er at taksering ikke ble foretatt i november 1998, og ennå ikke er foretatt. Men A anmodet om takst allerede i januar 1999, og senere anmodet B i mars 2000 A om samtykke til skiftetakst. Hvorfor taksering likevel ikke ble foretatt, er uklart. Uansett ser jeg heller ikke dette som avgjørende. Den mest lojale oppfyllingen av intensjonene i avtalen mener jeg må være at boligen takseres etter verdien i november 1998, da skjevdelingstvisten var rettskraftig avgjort, og B faktisk hadde overtatt boligen. Jeg nevner at avtalens uttrykk var «så snart» tvisten var rettskraftig avgjort, og at tidspunktet vel strengt tatt skulle være noe senere enn rettskrafttidspunktet. Men etter opplysninger som er lagt frem, var boligprisene i Osloområdet stabile på denne tiden, og jeg går ikke nærmere inn på dette spørsmålet, som ikke er problematisert av partene.

Når det gjelder As krav på husleie, bestrider ikke B kravet for perioden til og med november 1998 forutsatt - slik jeg er kommet til - at det er dette tidspunktet verdsettingen av boligen skal knyttes til. Det er derimot omstridt om A har krav på husleie også etter november 1998. Avgjørende etter ekteskapsloven §68 annet ledd er om A fortsatt «eier» en sameiedel av boligen. Det har fremgått under forhandlingene for Høyesterett at et alternativ til at B betaler husleie til A, er at han betaler renter av kjøpesummen han skal betale henne. Men rentespørsmålet er ikke et tema for Høyesterett. Slik forholdene konkret ligger an, kan jeg slutte meg til førstvoterendes konklusjon om at husleie skal betales også utover november 1998.

Side:369

Dommer Bruzelius: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Matningsdal.

Dommer Gjølstad: Likeså.

Dommer Holmøy: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. Skifterettens kjennelse, slutningens punkt 1 og 4, stadfestes med den tilføyelse at det av de tilkjente saksomkostninger løper den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

2. For bruken av X 10 A betaler B en månedlig husleie til A med 8.750 - åttetusensyvhundreogfemti - kroner fra og med 1. mars 1997 til eiendommen formelt overtas på skifte - eventuelt det tidligere tidspunktet når bruken opphører.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler B til A 155.502 - etthundreogfemtifemtusenfemhundreogto - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.