HR-2000-1117-K - Rt-2000-1668
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-10-04 |
| Publisert: | HR-2000-01117-K - Rt-2000-1668 (410-2000) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Avtalerett |
| Sammendrag: | Saken gjaldt avvisning på grunn av rettsforlik. |
| Saksgang: | Oslo byrett nr. 2000-02554 A/66 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-2187 K/04 - Høyesterett HR-2000-01117, sivilt kjæremål |
| Parter: | A (advokat Arne Heiestad) mot Den norske Bank ASA (advokat Trond A. Lie) |
| Forfatter: | Coward, Aarbakke, Bruzelius |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §286, §99, §180, §404, Avtaleloven (1918) §36 |
Saken gjelder avvisning på grunn av rettsforlik.
I 1988 stillet A selvskyldnerkausjon til sikkerhet for sønnens kassakreditt på 200.000 kroner i Bergen Bank AS - nå Den norske Bank ASA. Sønnen misligholdt kassakreditten, og banken begjærte arrest til sikring av kausjonskravet. Uten forutgående muntlige forhandlinger besluttet Moss namsrett 6. april 1990 å ta arrest i As tilgodehavende i Rygge Boligbyggelag. A begjærte muntlige forhandlinger ved Moss namsrett. Under forhandlingene ble det 11. mai 1990 inngått rettsforlik, som blant annet inneholdt følgende:
«1. A erkjenner å skylde Den Norske Bank kr 200.000,- i h.t. selvskyldnerkausjon av 12-9-88. Beløpet forrentes med 15 % p.a. fra 26.1.90.»
Ved stevning 13. mars 2000 reiste A søksmål mot Den norske Bank ASA ved Oslo byrett med krav om at kausjonsansvaret fra 1988 helt eller delvis måtte settes til side med hjemmel i avtaleloven §36.
Oslo byrett avsa 15. juni 2000 kjennelse med slik slutning:
«Sak nr. 00-02554 A/66 for Oslo byrett avvises.
A dømmes til å betale Den norske Bank ASA saksomkostninger med kr 12.000,- innen 14 dager etter kjennelsens forkynnelse.»
Byrettens kjennelse var begrunnet med at eksistensen av kausjonsansvaret var rettskraftig avgjort ved rettsforliket. A påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett, som 10. august 2000 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Oslo byretts kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Den norske Bank ASA 2 500 - totusenfemhundre - kroner. Oppfyllelsesfrist er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse.»
A har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg, og har i hovedtrekk anført:
Rettsforliket av 11. mai 1990 er ikke til hinder for at det reises sak om revisjon av kausjonsforpliktelsen etter avtaleloven §36. Både for dommer og rettsforlik er det anledning til å reise ny sak på grunnlag av omstendigheter som har inntruffet etter dommen eller rettsforliket. Etter rettsforliket har As regresskrav mot sønnen bortfalt. Hun er også blitt pensjonist, med en økonomisk situasjon som tilsier at hun ikke kan innfri sin forpliktelse uten å miste leiligheten sin. I relasjon til avtaleloven §36 må disse etterfølgende omstendighetene ses sammen med at A ikke var klar over konsekvensene da hun i 1988 undertegnet kausjonserklæringen, og at banken ikke gav henne de opplysninger hun som kausjonist burde ha fått, blant annet om sønnens økonomiske situasjon. Det er også vist til at rettsforliket ble inngått i en presset situasjon. Etter As oppfatning er det ikke åpenbart at avtaleloven §36 ikke kan komme til anvendelse, og søksmålet kan derfor ikke avvises. Det er vist til avgjørelsen i Rt-1987-1154.
A har nedlagt slik påstand:
«1. Borgarting lagmannsretts kjennelse i sak 00-02187K/04 oppheves og saken hjemvises til ny behandling.
2. A tilkjennes sakens omkostninger med kr 6.000,- for Høyesterett med tillegg av rettens gebyr på kr 3.600,-.»
Den norske Bank ASA har i hovedtrekk anført:
Lagmannsrettens avgjørelse er riktig. Etter bankens oppfatning ble spørsmålet om kausjonsforpliktelsens eksistens rettskraftig avgjort ved rettsforliket. Den etterfølgende utvikling som A påberoper seg, er ikke uvanlig i kausjonsforhold, og er ikke av en slik art at det kan gi grunnlag for nytt søksmål om gyldigheten av kausjonsavtalen. Sammenhengen med forholdene rundt inngåelsen av kausjonsavtalen og rettsforliket endrer ikke på dette. Etter bankens oppfatning er det under enhver omstendighet ikke grunnlag for å hevde at banken misligholdt sin opplysningsplikt da kausjonsavtalen ble inngått, eller at rettsforliket ble inngått under press, utover det som er normalt ved enhver arrestsak.
Den norske Bank ASA har nedlagt slik påstand:
«1. Kjæremålet forkastes.
2. A betaler saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg til Den norske Bank ASA.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens stadfestelse av byrettens avvisningskjennelse, og at utvalget har full kompetanse i saken, jf. tvistemålsloven §404 første ledd nr. 1.
Som lagmannsretten påpeker gjelder søksmålet revisjon av saksøkers betalingsforpliktelse etter kausjonsløftet av 12. september 1988. Saksøker har ikke anført at rettsforliket av 11. mai 1990 er ugyldig, eller at det lider av slike feil at det må anses som en nullitet. Lagmannsretten uttaler videre at rettsforliket har samme virkning som en rettskraftig dom, jf. tvistemålsloven §286 sammenholdt med §99, og at det ikke kan revideres etter avtaleloven §36 eller de prinsipper som for øvrig gjelder for privatrettslige avtaler.
Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten i at rettsforliket er en rettskraftig avgjørelse av forholdet mellom partene, og at det er et nytt rettslig grunnlag for saksøkers forpliktelse overfor Den norske Bank.
I søksmålet kreves imidlertid, som nevnt, endring av selvskyldnerkausjonen etter avtaleloven §36 på grunn av endrete faktiske forhold. Ut fra det saksøker gjør gjeldende, foreligger det i utgangspunktet et nytt krav, som kan være gjenstand for nytt søksmål. Søksmålet må likevel avvises fordi det faktum som påstås å være inntrådt etter rettsforliket, åpenbart ikke kan begrunne et annet resultat enn det som rettsforliket innebærer, jf. Rt-1987-1154 og Rt-1992-1714. Det påståtte nye faktum må ses i sammenheng med de faktiske omstendigheter som forelå da rettsforliket ble inngått. Slik kjæremålsutvalget ser det, fremstår det som åpenbart at resultatet ville ha blitt det samme om saksøkers innsigelser var blitt gjort gjeldende da rettsforliket ble inngått.
Lagmannsrettens kjennelse må etter dette stadfestes.
Kjæremålsmotparten har påstått seg tilkjent saksomkostninger for kjæremålsutvalget. Kravet tas til følge, jf. tvistemålsloven §180 første ledd, og beløpet settes til 1 500 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til Den norske Bank ASA 1.500 - ettusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.