HR-2000-1151 - Rt-2001-716

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2001-05-30
Publisert:	HR-2000-1151 - Rt-2001-716
Stikkord:	(Aksjeemisjon-dommen), Familierett, Skilsmisse, Deling av felleseie
Sammendrag:	Saken gjaldt krav om lemping av avtale om deling av felleseie etter Ekteskapsloven (1991) § 65. Etter at B og A, som hadde vært gift siden 1985, flyttet fra hverandre 9. september 1996, inngikk de avtale om fordeling av felleseiet. Selv om ikke alle aktiva- og passivaposter var omtalt i avtalen, var partene enige om at det ved avtalen var gjennomført et fullstendig skifte. A undertegnet avtalen 15. november 1996, mens B undertegnet 1. desember 1996. Høyesterett kom enstemmig til at det ikke var grunnlag for revisjon av avtalen. Det ble under henvisning til Ekteskapsloven (1991) § 65 første ledd første punktum bl.a. fremholdt at ektefeller ved inngåelse av avtaler om skifte ikke er bundet av ekteskapslovens delingsregler. For at en skifteavtale skal kunne settes til side, må den virke "urimelig". Dette må avgjøres ut fra en totalvurdering av avtalens innhold, forholdene ved avtalens inngåelse, partenes stilling, senere inntrådte forhold og omstendighetene ellers. Under henvisning til lovforarbeidene ble det uttalt at "urimelig" er et "ganske strengt kriterium, som det ikke vil være kurant å påberope", og at en avtale for å kunne settes til side, må virke "positivt urimelig". Selv om det i avtale mellom aksjonærene i Geelmuyden.Kiese AS var fastsatt at aksjer bare kunne eies av "partnere som var aktive i selskapet eller i tilkyttede virksomheter", og overdragelse var betinget av styregodkjenning og samtykke fra aksjonærene/partnerne, måtte aksjene etter Høyesteretts syn inngå i delingsgrunnlaget. Det ble videre fremholdt at det ved inngåelse av familierettslige avtaler må stilles strenge krav til lojalitet og oppriktighet, og etter Høyesteretts oppfatning hadde A ikke oppfylt de lojalitetskrav som må stilles. Til tross for dette kom Høyesterett til at vilkårene for å tilsidesette avtalen ikke var tilstede. Når avtalen ikke ble tilsidesatt, ble det lagt avgjørende vekt på at avtalen ikke hadde noe urimelig innhold, og at B før samlivsbruddet hadde fått et visst varsel om at det var noe på gang som kunne føre til at aksjene kunne selges for mellom en og to millioner kroner. Når A ved salget av de aksjer han eide ved samlivsbruddet, oppnådde en pris på kr 1.226.271 etter fradrag for skatt, hadde det bl.a. sammenheng med at partnerne ved kapitalutvidelsen forpliktet seg til fortsatt å arbeide i selskapet i minst to år.
Saksgang:	Oslo byrett saknr 1997-2914 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-3740 A og LB-1999-3741 A - Høyesterett HR-2000-01151, sivil sak, anke
Parter:	A (advokat Thomas Meinich - til prøve) mot B (advokat Anne Helene Osberg - til prøve)
Forfatter:	Skoghøy, Rieber-Mohn, Gussgard, Coward, Gjølstad
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1991) §65, §46, §60, §61, §69, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Avtaleloven (1918) §36, Ektefelleloven (1927) §11, Aksjeloven (1976) §3-4, Aksjeloven (1997) §4-15, §4-16, §4-17

Dommer Skoghøy: Saken gjelder krav om lemping av avtale om deling av felleseie etter ekteskapsloven §65.

B og A, som begge er født i 1963, giftet seg i 1985 etter at de hadde vært samboere i tre år. De har tre barn. Disse er født i 1983, 1986 og 1990. I august 1996 meddelte A at han ønsket skilsmisse. Han flyttet ut 9. september 1996. Partene er senere blitt skilt, og A er gift på nytt.

B har cand.mag.-grad som består av ingeniørutdannelse, et mellomfag og et grunnfag, og har nå arbeid som lærervikar.

A arbeider som konsulent. Han har grunnfagseksamen i psykologi og mellomfagseksamen i filosofi. Fra 1990 til 1999 var han ansatt i X AS. Han ble partner i selskapet i 1992.

B og A hadde felleseie. De er enige om at skjæringstidspunktet for hva som omfattes av skiftet, er 9. september 1996, jf. ekteskapsloven §60 første ledd bokstav a.

Etter at A først hadde laget et utkast til skifteavtale som B ikke aksepterte, fremla han i begynnelsen av november 1996 et nytt utkast. Med noen mindre justeringer ble skifteavtale inngått i samsvar med det nye utkastet. Avtalen ble undertegnet av A 15. november 1996 og oversendt til B. Hun undertegnet avtalen 1. desember 1996.

Den endelige skifteavtale har dette innhold:

«1. B (B) overtar bruks og eiendomsrett til felles bolig i - - -vei 8 C.

2. Innbo og utstyr følger boligen, med unntak av enkelte innbostykker med affeksjonsverdi arvet fra As besteforeldre.

3. B overtar en andel på NOK 650.000,- av felles gjeld på boligen.

4. A overtar resterende boliggjeld på NOK 430.000,-.

5. B gjør ikke krav på aksjeverdier A har i egen arbeidsplass.

6. B mottar direkte overførte barnebidrag ihht. gjeldende satser (pr. dagens situasjon maksimumssatsen på NOK 16.500,- pr. måned som overføres den 5. i hver måned).»

Selv om ikke alle aktiva og passiva i boet er nevnt i skifteavtalen, er partene enige om at det ved denne avtalen ble gjennomført et fullstendig skifte. Blant annet hadde A en bankkonto i Den norske Bank på ca kr 350.000 som ikke er nevnt i avtalen. I tillegg hadde begge ektefellene studielån, og A hadde også en gjeld til X AS på kr 264.640. De formuesposter som ikke er nevnt i skifteavtalen, skulle overtas av den ektefelle som eide vedkommende formuespost, mens de gjeldsposter som

Side:717

ikke er nevnt, skulle overtas av den ektefelle som heftet for vedkommende gjeld.

Da B og A gikk fra hverandre 9. september 1996, pågikk det et arbeid med å gjennomføre aksjekapitalutvidelse i X AS i form av en intern emisjon og en rettet emisjon mot nye, finansielle investorer. Arbeidet ble satt i gang ved styrevedtak 25. juni 1996. Den interne emisjonen ble gjennomført ved vedtak på ekstraordinær generalforsamling 14. november 1996, mens den eksternt rettede emisjonen ble gjennomført ved vedtak på ekstraordinær generalforsamling 6. desember 1996.

Ved samlivsbruddet eide A 12 aksjer i X AS. Disse ble ved en aksjesplit-operasjon i forbindelse med den interne emisjonen 14. november 1996 omgjort til 12000 aksjer. I tillegg tegnet A seg ved den interne emisjonen for 17997 nye aksjer, slik at han etter dette totalt eide 29997 aksjer i selskapet. Deretter solgte han 10. desember 1996 til Moritz Skaugen jr. 13068 aksjer for kr 1.520.723. Partene er enige om at av de 13068 aksjer som ble solgt, utgjorde 12000 de aksjer A eide ved samlivsbruddet, og at salgssummen for disse aksjene etter fradrag for skatt utgjør kr 1.226.272.

Den 16. januar 1997 henvendte B seg gjennom advokat til A med krav om revisjon av skifteavtalen. Som begrunnelse ble det blant annet gjort gjeldende at B hadde undertegnet avtalen «etter betydelig press», og at skifteavtalen «for B er urimelig i forhold til de delingsregler som ekteskapsloven oppstiller». A motsatte seg revisjon av avtalen. Etter dette tok B 3. april 1997 ut stevning for Oslo byrett mot A med påstand om at skifteavtalen skulle settes til side i sin helhet fordi den virket urimelig overfor henne, jf. ekteskapsloven §65. Under hovedforhandlingen nedla hun subsidiært påstand om at hun med hjemmel i §65 første ledd tredje punktum skulle tilkjennes et beløp oppad begrenset til kr 600.000. A påstod seg frifunnet.

Byretten avsa 24. september 1999 dom med slik domsslutning:

«1. A dømmes til å betale kr 250.000 - kronertohundredeogfemtitusen - til B. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.»

A påanket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett. B erklærte selvstendig motanke.

Lagmannsretten avsa 23. juni 2000 dom med slik domsslutning:

«1. A betaler til B 415.000 - firehundreogfemtentusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.»

Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for byretten og lagmannsretten viser jeg til de tidligere instansers dommer.

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken retter seg mot lagmannsrettens rettsanvendelse og bevisbedømmelse.

Det har for Høyesterett vært avholdt bevisopptak med avhør av partene og ett vitne. I tillegg er det fremlagt utenrettslige erklæringer fra partene og et annet vitne og fremlagt enkelte andre nye dokumenter. Ingen av vitnene er nye for Høyesterett.

Side:718

Saken står i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere instanser.

Den ankende part - A - har i korte trekk anført:

Partene kan fritt avtale oppgjør som avviker fra det som følger av loven. For at en skifteavtale skal kunne settes ut av kraft etter ekteskapsloven §65, må den «virke urimelig overfor en av partene». Dette må først og fremt vurderes ut fra avtalens innhold. Det fremgår av forarbeidene at «urimelig» er et strengt kriterium. For lagmannsretten og Høyesterett har B ikke påstått at skifteavtalen skal settes til side, men bare krevd kompensasjon etter §65 første ledd tredje punktum. Vilkåret for tilkjennelse av slik kompensasjon er det samme som for tilsidesettelse.

Etter skifteavtalen overtok B boligen i - - -vei 8 C. Partene er enige om at denne ved samlivsbruddet var verdt kr 1.600.000. A erkjenner at dersom B hadde krevd skjevdeling, kunne hun ha holdt kr 800.000 av boligens verdi utenfor delingen. Hun påberopte imidlertid ikke skjevdeling under avtaleforhandlingene. Selv om man skulle legge til grunn at kr 800.000 av boligens verdi skal holdes utenfor skiftet, vil avtalen ikke virke urimelig overfor B. Det avgjørende er om avtalen totalt sett er fornuftig og rimelig. Deling etter avtalen vil tilnærmet medføre at hver av partene beholder sine rådighetsdeler. Etter den ankende parts oppfatning kan dette ikke være noen urimelig løsning.

Lagmannsretten har lagt til grunn at A ved inngåelsen av skifteavtalen ikke har gitt B de opplysninger om verdien av aksjene i X AS som hun hadde krav på. Dette bestrides av A. Under ferieopphold på Korfu i juli 1996 fikk B vite at aksjene ved et mulig fremtidig salg av selskapet kunne være verdt mellom en og to millioner kroner. X AS er en kunnskapsbedrift, og verdien av selskapet ved et salg er derfor blant annet avhengig av hvor lang tid partnerne vil binde seg til fortsatt å arbeide i selskapet. Ved aksjonæravtale 16. desember 1996 mellom aksjonærene i X Gruppen AS forpliktet samtlige partnere seg til å arbeide i selskapet i minst 24 måneder fra avtaledatoen. Dersom en partner skulle fratre før bindingstiden var utløpt, måtte han tilbakelevere til selskapet den gevinst som han måtte ha oppnådd ved aksjesalg. For det salgsvederlag som ble oppnådd ved aksjesalget til Moritz Skaugen jr. 10. desember 1996, var denne bindingstiden av vesentlig betydning. Da skifteavtalen ble inngått, var kapitalutvidelsesprosessen i gang, men ingen ting var avgjort. På denne bakgrunn mener A at han har gitt B de opplysninger som han kunne gi, og som han mente var relevante.

For at skifteavtalen skal kunne tilsidesettes eller lempes på grunn av mangelfulle opplysninger, må de manglende opplysningene ha virket motiverende. Etter aksjonæravtale av 3. november 1994 mellom aksjonærene i X AS kunne aksjer i selskapet ikke overdras uten godkjennelse av styret og «samtlige aksjonærer/partnere». Da samlivsbruddet skjedde, forelå det ikke noen slik godkjennelse. Etter As oppfatning hadde han da krav på å holde aksjene utenfor skiftet, jf. ekteskapsloven §61 bokstav c. I tillegg fremgår det av skifteavtalen at B ikke gjorde krav på disse aksjene. Dette må etter As oppfatning innebære at hun har akseptert at aksjene blir holdt utenfor delingen. Etter dette kan manglende opplysninger om verdien av aksjene i X AS ikke ha hatt noen betydning for om skifteavtalen ville ha blitt inngått.

Side:719

Ved vurderingen av om kravet om lemping av skifteavtalen skal tas til følge, må det også legges vekt på at A har ervervet aksjene i X AS gjennom sitt arbeid for selskapet.

Videre må det legges vekt på at den bolig som B overtok på skiftet, senere har steget vesentlig i verdi. Ved en prisvurdering som er foretatt av en statsautorisert eiendomsmegler 7. februar 2001, er verdien av eiendommen vurdert til kr 2.750.000.

For det tilfelle at Høyesterett skulle komme til at det er grunnlag for å tilkjenne B et beløp etter ekteskapsloven §65 første ledd tredje punktum, har A gjort gjeldende at byrettens resultat må være riktig.

Som en del av avlønningssystemet i X AS fikk A utbetalt bonus av selskapets overskudd. Ved fastsettelsen av det beløp B er blitt tilkjent, har lagmannsretten tatt hensyn til opptjent årsbonus pr. 9. september 1996. Dette er beregnet til kr 116.874. Etter As oppfatning kan dette kravet ikke trekkes inn i skifteoppgjøret. Kravet på bonus var betinget av at selskapet gikk med overskudd, og dette var ikke avklart før året var omme. Siden fordringen var suspensivt betinget, og betingelsen ikke inntrådt ved samlivsbruddet, kan det etter As syn ikke tas hensyn til dette kravet.

Ved samlivsbruddet hadde A en gjeld til X AS på kr 264.640. Av dette beløp utgjorde forskudd på bonus for 1996 rundt kr 175.000. Lagmannsretten har ved beregningen av gjelden trukket fra forskuddet på bonus for 1996. Etter As oppfatning må gjelden til X AS medregnes med fullt beløp.

A har nedlagt slik påstand:

«1. A frifinnes.

2. B dømmes til å betale saksomkostninger til A for byretten, lagmannsretten og Høyesterett med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra den i dommen fastsatte oppfyllelsesfrist til betaling skjer.»

Ankemotparten - B - har i korte trekk anført:

Ved vurderingen av om en skifteavtale skal tilsidesettes som urimelig etter ekteskapsloven §65, må man ta utgangspunkt i ekteskapslovens delingsregler. I tilfeller hvor det foreligger grunnlag for skjevdeling, må det også tas hensyn til dette. Et avvik fra ekteskapslovens delingsregler må ha en rimelig begrunnelse.

Dersom det hadde vært gjennomført et skifte etter ekteskapslovens regler, ville aksjene i X AS ha inngått i delingsgrunnlaget. Selv om det er knyttet omsetningsbegrensninger til en aksje, må den anses som overdragelig i forhold til ekteskapsloven §61 bokstav c. Både for kravet om styregodkjenning og for kravet om samtykke fra aksjonærene må det kreves saklig grunn for at samtykke skal kunne nektes. I dette tilfellet var samtykke til salg dessuten i realiteten gitt på skjæringstidspunktet.

Ved inngåelse av familierettslige avtaler stilles strenge lojalitetskrav. B hadde ingen mulighet til selv å finne ut hvilken verdi aksjene hadde. A har bevisst fortiet opplysninger om den forestående aksjeemisjon og den verdi aksjene i denne forbindelse ville få, og på denne måten unndratt store verdier fra likedeling. De opplysninger som ble gitt om verdien av aksjene på Korfu, var hypotetiske og luftige. Det ble ikke sagt at salg var aktuelt, og det var heller ikke nevnt noe konkret beløp. Dette var

Side:720

også før separasjon var aktuelt. Før skifteavtalen ble undertegnet, henvendte B seg til C i X AS med spørsmål om hvilken verdi aksjene hadde, men han ville på grunn av sitt kollegiale forhold til A ikke svare på dette. Samtidig presset A på for å få skifteavtalen undertegnet. På denne bakgrunn vil det være urimelig overfor B å holde verdien av aksjene utenfor delingsformuen. Dersom hun hadde vært klar over hvilken verdi aksjene hadde, ville hun ikke ha skrevet under på skifteavtalen.

Ved vurderingen av innholdet av avtalen må det legges til grunn at B har krav på at kr 800.000 av boligens verdi blir holdt utenfor delingen, da hun ervervet tomten som forskudd på arv fra sine foreldre. På skjæringstidspunktet hadde eiendommen en verdi på kr 1.600.000, og verdien av tomten utgjorde rundt halvparten av dette beløp.

Fra Bs side er det anført at det må legges til grunn at hun ved inngåelsen av skifteavtalen i realiteten krevde skjevdeling. Hun var ved avtaleinngåelsen klar over skjevdelingsreglene, og på bakgrunn av de opplysninger som hun da hadde om felleseiets verdi, trodde hun at kravet ble imøtekommet. Under enhver omstendighet er det ikke ført bevis for at hun har frafalt krav på skjevdeling.

Etter Bs oppfatning kan det ved vurderingen av om skifteavtalen skal settes til side, ikke tas hensyn til verdistigning på boligen etter at det ble oppnådd enighet om at hun skulle overta denne, jf. ekteskapsloven §69 annet ledd. At hun skulle overta boligen, har partene vært enige om siden samlivsbruddet. For at etterfølgende forhold skal være relevante, må de ha karakter av bristende forutsetninger for skiftet. I dette tilfellet kunne for øvrig A ha investert salgsvederlaget ved aksjesalget i desember 1996 i fast eiendom og ha oppnådd en tilsvarende verdistigning. Det at han ikke gjorde dette, men har forbrukt pengene, kan ikke komme B til skade.

Det beløp B har krav på etter ekteskapsloven §65 første ledd tredje punktum, må fastsettes med utgangspunkt i hva en deling etter ekteskapslovens regler ville ha gitt.

Etter Bs syn må det ved fastsettelsen av kompensasjonsbeløpet tas hensyn til As krav på bonus fra X AS for 1996. Bonuskravet har et lønnselement i seg og må behandles som en opptjent, men ikke forfalt fordring.

Det aksepteres at det ved beregningen av de verdier A har overtatt, må gjøres fradrag for As gjeld til X AS. Lagmannsretten har ved beregningen av gjeldsfradraget trukket ut den del av gjelden som refererer seg til forskudd på bonus. Dette kan ikke være riktig. Etter Bs oppfatning må imidlertid gjeldsfradraget for A reduseres med bonus som ble opptjent i tiden fra samlivsbruddet til utgangen av 1996. Etter dette utgjør det beløp B har krav på, kr 45.000 mindre enn det lagmannsretten har tilkjent.

B har nedlagt slik påstand:

«1. Borgarting lagmannsretts dom av 23.06.00 punkt 1 stadfestes, likevel slik at beløpet fastsettes til kr 370.000.

2. A idømmes saksomkostninger for alle retter.»

Mitt syn på saken:

Side:721

Jeg er kommet til at anken må tas til følge.

Det følger av ekteskapsloven §65 første ledd første punktum at partene ved delingen av felleseie ikke er bundet av ekteskapslovens delingsregler. Bestemmelsen slår fast at lovens delingsregler er deklaratoriske. I forarbeidene er det presisert at ektefellene «i utgangspunktet står fritt til å avtale oppgjør som mer eller mindre avviker fra det som ellers ville ha blitt resultatet hvis lovens regler ble lagt til grunn», se Ot.prp.nr.28 (1990-1991) om lov om ekteskap, side 124, jf. NOU 1987:30 Innstilling til ny ekteskapslov del II, side 70.

Etter §65 første ledd annet punktum kan en skifteavtale «helt eller delvis settes ut av kraft hvis den vil virke urimelig overfor en av partene». Deretter fastsetter §65 første ledd tredje punktum:

«I stedet for å sette avtalen ut av kraft, kan retten bestemme at ektefellen som blir urimelig dårlig stilt, blir tilkjent et beløp fra den andre ektefellen».

Bestemmelsen i tredje punktum kom inn i odelstingsproposisjonen. Det er her uttalt at bestemmelsen særlig vil ha praktisk betydning «hvor en avtale økonomisk sett er urimelig, uten at det er noe å si på fordelingen av eiendelene», se Ot.prp.nr.28 (1990-1991), side 125. Det er imidlertid en forutsetning for at tredje punktum skal komme til anvendelse, at vilkårene for å sette avtalen til side etter annet punktum er oppfylt.

På samme måte som bestemmelsen i §46 annet ledd om lemping av ektepakter er bestemmelsen i §65 om lemping av skifteavtaler utformet etter mønster fra avtaleloven §36. Spørsmålet om avtalen skal settes til side, beror på en totalvurdering av avtalens innhold, forholdene ved avtalens inngåelse, partenes stilling, senere inntrådte forhold og omstendighetene for øvrig, jf. Rt-1999-718, som gjelder lemping av ektepakt.

Ved vurderingen av om avtalen har fått et urimelig innhold, må det blant annet legges vekt på hva den ektefelle som krever lemping, ville ha fått ved et skifte etter ekteskapslovens delingsregler. I tilfeller hvor det er grunnlag for skjevdeling, må det tas hensyn til dette. Som jeg tidligere har fremholdt, følger det imidlertid av §65 første ledd første punktum at partene ikke er bundet av ekteskapslovens delingsregler. Den omstendighet at det økonomiske oppgjøret er gjennomført på en annen måte enn det som følger av lovens regler, kan da åpenbart ikke være tilstrekkelig grunn for å sette avtalen til side. I forarbeidene er det fremholdt at «urimelig» er et «ganske strengt kriterium, som det ikke vil være kurant å påberope», og at en avtale for å kunne settes til side, må virke «positivt urimelig», se NOU 1987:30, side 135-136 med henvisninger til forarbeidene til avtaleloven §36.

Det som står sentralt i Bs begrunnelse for å kreve revisjon av skifteavtalen, er at A i forbindelse med inngåelsen av skifteavtalen etter hennes oppfatning bevisst fortiet opplysninger om den forestående aksjeemisjon i X AS og den verdi aksjene i denne forbindelse ville få.

Før jeg går inn på spørsmålet om A har oppfylt sin opplysningsplikt, finner jeg å måtte ta stilling til om aksjene inngår i delingsgrunnlaget ved skiftet.

Som grunnlag for at aksjene ikke inngår i delingen, har A påberopt skifteavtalen og ekteskapsloven §61 bokstav c.

Side:722

Det som er fastsatt i skifteavtalen, er at B «ikke [gjør] krav på» aksjeverdier A har i egen arbeidsplass. Avtalen er utformet av A. Etter min oppfatning sier dette punktet i avtalen ikke noe mer enn at A skulle overta aksjene i X AS.

Etter ekteskapsloven §61 bokstav c kan en ektefelle - i tillegg til de eiendeler og rettigheter som er nevnt i bokstav a og b - holde utenfor delingen «andre eiendeler og rettigheter som ikke kan overdras eller som er av personlig karakter». Bestemmelsen er utformet etter mønster fra den tidligere ektefellelov av 1927 §11 annet ledd. Denne bestemmelsen fastsatte at «[p]å rettigheter som ikke kan overdras eller som i øvrig er av personlig art, får reglene om felleseie alene anvendelse i den utstrekning, hvori det er forenlig med de rettsregler, som særlig gjelder for disse rettigheter». Ved forberedelsen av ekteskapsloven av 1991 la Ekteskapslovutvalget til grunn at dersom en rettighet ikke kan overdras eller for øvrig er av personlig karakter, er det «ikke forenlig med rettighetens art at den er gjenstand for deling». På denne bakgrunn ble bestemmelsen om at rettigheten skulle inngå i felleseiet dersom det er forenlig med de rettsregler som særlig gjelder for disse rettigheter, foreslått sløyfet, se NOU 1987:30, side 132-133. Dette sluttet Justisdepartementet seg til i Ot.prp.nr.28 (1990-1991), side 122. Bestemmelsen ble vedtatt i samsvar med Ekteskapslovutvalgets og departementets forslag.

Etter aksjonæravtalen av 3. november 1994 kunne aksjene i X AS ikke overdras uten samtykke fra styret og «samtlige aksjonærer/partnere». Det var også fastsatt at aksjer bare kunne eies av «partnere som er aktive i selskapet eller i tilknyttede virksomheter».

Den ankende part har hevdet at dersom det er nødvendig med samtykke fra tredjemann for at en rettighet skal kunne overdras, er det en forutsetning for at rettigheten skal inngå i delingsgrunnlaget, at det på skjæringstidspunktet etter §60 foreligger slikt samtykke. Dette er jeg ikke enig i. Avgjørende for om en rettighet som ikke kan overdras uten samtykke, skal inngå i delingsgrunnlaget, må være om den i praksis er realiserbar.

Det følger av aksjeloven av 1997 §4-16 annet ledd, jf. §4-15 første ledd at dersom overdragelse av aksjer etter bestemmelse i selskapets vedtekter eller aksjonæravtale er betinget av samtykke, kan samtykke bare nektes dersom det foreligger saklig grunn. Aksjeloven av 1976 §3-4 tredje ledd inneholdt en tilsvarende bestemmelse om vedtektsfestede samtykkekrav. Den kom ikke direkte til anvendelse på aksjonæravtaler. Dersom det ikke fantes særlige holdepunkter for annet, måtte det imidlertid som oftest innfortolkes et tilsvarende saklighetsvilkår for avtalefestede samtykkekrav, jf. Lowzow/Reed: Aksjonæravtaler (1993), side 226. Uten at det har betydning for den foreliggende sak, tilføyer jeg at etter aksjeloven av 1997 §4-17 tredje ledd kan erververen i tilfeller hvor erverv av aksje er betinget av samtykke fra selskapet, og slikt samtykke blir nektet, som hovedregel kreve at selskapet innløser aksjene.

Selv om aksjene i X AS etter aksjonæravtalen av 3. november 1994 ikke kunne overdras uten samtykke fra styret og «samtlige aksjonærer/partnere», og bare kunne overdras innenfor en begrenset krets, finner jeg det klart at aksjene i praksis var realiserbare. På denne bakgrunn må disse aksjene etter min oppfatning inngå i delingsgrunnlaget.

Etter dette går jeg over til å behandle spørsmålet om A ved inngåelsen

Side:723

av skifteavtalen gav de opplysninger om den forestående aksjeemisjon og den verdi aksjene i denne forbindelse ville få, som B hadde krav på.

Det er lagt til grunn i flere avgjørelser av Høyesterett at det ved inngåelse av familierettslige avtaler stilles strengere krav til lojalitet og oppriktighet enn ved inngåelsen av vanlige formuerettslige avtaler, se for eksempel Rt-1969-901, Rt-1970-561 og Rt-1999-718. Etter min oppfatning har A ved inngåelsen av skifteavtalen ikke oppfylt de lojalitetskrav som må stilles. A undertegnet skifteavtalen 15. november 1996, mens B undertegnet 1. desember 1996. På dette tidspunkt var emisjonsprosessen i sluttfasen. Arbeidet ble startet ved styrevedtak 25. juni 1996. Den interne emisjon ble gjennomført ved vedtak på ekstraordinær generalforsamling 14. november 1996, mens den eksterne emisjon ble gjennomført ved vedtak på ekstraordinær generalforsamling 6. desember 1996. For at A skulle ha oppfylt de lojalitetskrav som stilles, måtte han ha opplyst om den pågående emisjon og dens betydning for aksjeverdiene.

Men til tross for at A ikke har oppfylt sin opplysningsplikt, finner jeg at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å tilsidesette skifteavtalen.

Hovedelementene i avtalen er at B skal overta boligen, mens A skal overta aksjene i X AS.

Boligen er bygd på en tomt som B har fått som forskudd på arv fra sine foreldre. Partene er enige om at verdien av boligen på verdsettelsestidspunktet etter ekteskapsloven §69 annet ledd utgjorde kr 1.600.000, og at halvparten av denne verdien knyttet seg til tomten. Den del av verdien av boligen som ikke knytter seg til tomten, er innbrakt av partene i fellesskap.

De aksjer A hadde i X AS, hadde han ervervet som ledd i sitt arbeidsforhold i selskapet. Jeg legger til grunn at disse må anses innbrakt i felleseiet av ham.

Etter det som er opplyst for Høyesterett, utgjorde ligningsverdien av As aksjer kr 170.000. Da ektefellene var på Korfu i juli 1996, fikk A en telefon fra X AS med opplysninger om emisjonsprosessen. Lagmannsretten har etter umiddelbar bevisførsel lagt til grunn at B etter denne telefonhenvendelsen fikk et visst varsel om at noe var på gang som kunne føre til at aksjene kunne selges for mellom en og to millioner kroner. Denne bevisvurderingen har jeg ikke noe grunnlag for å fravike. Partene er enige om at verdien av det salgsvederlag som A ved aksjesalget til Moritz Skaugen jr. oppnådde på de aksjer som han eide ved samlivsbruddet, utgjør kr 1 226.271 etter fradrag for skatt. Når det ble oppnådd en slik pris, har det imidlertid blant annet sammenheng med den forpliktelse som partnerne ved aksjekapitalutvidelsen påtok seg til å fortsatt å arbeide i selskapet i minst to år.

På denne bakgrunn finner jeg ikke noe urimelig ved avtalens innhold.

Fra Bs side har det vært fremholdt at da hun underskrev avtalen, var det etter press fra A. Jeg betviler ikke at hun ved undertegningen av avtalen har følt seg i en presset situasjon. Dette er imidlertid ikke uvanlig i slike situasjoner. Avtaleutkastet ble oversendt til henne 15. november 1996, men ikke undertegnet før 1. desember 1996. Hun hadde da god tid til å overveie hvorvidt hun skulle undertegne avtalen, og før hun undertegnet, rådførte hun seg med familiemedlemmer. Etter dette kan

Side:724

jeg ikke se at det at A presset på for å få skiftet gjennomført, kan tillegges noen vekt. Noe utilbørlig press kan jeg ikke se er utøvet.

Partene har gitt uttrykk for forskjellig syn på hvorvidt det ved vurderingen av om skifteavtalen skal tilsidesettes, kan tas hensyn til at boligen etter at skifteavtalen ble inngått, har steget vesentlig i verdi.

Ekteskapsloven §69 annet ledd fastsetter hvilke tidspunkter verdsettelsen av eiendeler som overtas på felleseieskifte, skal knyttes til. Dersom det er inngått en skifteavtale hvor eiendelene er blitt verdsatt i samsvar med det som er fastsatt i denne bestemmelsen, kan den omstendighet at verdiene senere endrer seg, ikke danne grunnlag for krav om revisjon av avtalen. Et annet spørsmål er om det ved vurderingen av om et krav om lemping som er fremsatt på annet grunnlag, skal tas til følge, kan tas hensyn til senere verdiendringer.

Etter min oppfatning kan det innenfor rammen av den totalbedømmelse som skal foretas etter ekteskapsloven §65, ikke være prinsipielt utelukket å ta hensyn til verdiutvikling etter de verdsettelsestidspunkter som er angitt i §69. Dersom det skal legges vekt på verdistigning som én av ektefellene har oppnådd, må det imidlertid også legges vekt på om den andre ektefellen har oppnådd eller har hatt muligheter til en tilsvarende verdistigning. I den foreliggende sak kunne A dersom han hadde investert salgsvederlaget ved aksjesalget i desember 1996 i fast eiendom, ha nytt godt av en tilsvarende verdistigning som B. Etter min mening kan det som følge av dette ikke legges noen vekt på den verdistigning som B etter skifteavtalen har oppnådd på boligen.

På bakgrunn av at skifteavtalen ikke kan ses å ha noe urimelig innhold, og B i juli 1996 fikk et visst varsel om at noe var på gang som kunne føre til at aksjene kunne selges for mellom en og to millioner kroner, finner jeg at den omstendighet at A ikke har oppfylt sin opplysningsplikt, ikke kan medføre at avtalen kan tilsidesettes på grunnlag av ekteskapsloven §65.

A må etter dette frifinnes.

Det er da ikke nødvendig å gå inn på hvordan et kompensasjonsbeløp etter ekteskapsloven §65 første ledd tredje punktum i tilfelle skulle ha vært beregnet.

Etter det resultat jeg har kommet til, har anken ført frem. A kan imidlertid kritiseres for ikke å ha oppfylt sin opplysningsplikt overfor B. Saken har også reist flere spørsmål av prinsipiell karakter. Etter dette finner jeg at hver av partene må bære sine omkostninger for alle instanser, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §172 annet ledd.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. A frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

Dommer Rieber-Mohn: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Gussgard: Likeså.

Dommer Coward: Likeså.

Dommer Gjølstad: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. A frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.