HR-2000-1336 - Rt-2001-545

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	2001-04-18
Publisert:	HR-2000-01336 - Rt-2001-545 (106-2001)
Stikkord:	(Bilbelte-dommen I), Veitrafikkrett, Bilbeltebruk
Sammendrag:	Saken gjaldt forståelsen av forskrifter gitt med hjemmel i Vegtrafikkloven (1965), som stilte krav om at bilbelte skulle brukes og gav hjemmel for å ilegge gebyr ved «unnlatt bruk». Bakgrunnen var at A ble stoppet i bilbeltekontroll. Hun hadde da bilbeltet fastspent, men skulderbeltet lå under venstre arm fordi det medførte ubehag for henne å la det løpe skrått over venstre skulder ned mot festeanordningen. For denne bruk av bilbelte ble A ilagt et gebyr på kr 750 i medhold av Vegtrafikkloven (1965) § 31 a, jf. Gebyrforskriften (1993) § 1 bokstav h, jf. § 2 og Vegtrafikkloven (1965) § 23 a, jf. Verneutstyrforskriften (1979) § 1 første ledd. A påklaget gebyret til forhørsretten som avsa kjennelse om at klagen skulle tas til følge. Staten v/Samferdselsdepartementet påkjærte forhørsrettens kjennelse til lagmannsretten som frifant staten. A påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesterett. Etter Verneutstyrforskriften (1979) skal "bilbelte brukes der det er montert". Høyesterett kom til at dette kravet etter en naturlig språklig forståelse innebar at beltet skulle anvendes på den måten som det var forutsatt benyttet, for best mulig å fremme trafikksikkerheten. Høyesterett fant støtte for dette syn i reglene i Kjøretøyforskriften (1990), hvor det er påbudt med trepunkts belte i førersetet, og uttalte i den forbindelse at lagmannsretten hadde bygget på en riktig fortolkning av Verneutstyrforskriften når den etter en gjennomgang av regelverket uttalte at det av dette "må utledes at trepunkts bilbelte ikke kan benyttes som et tilnærmet hoftebelte". Høyesterett mente også lagmannsretten hadde bygget på en riktig forståelse av Gebyrforskriften § 1 bokstav h når den var kommet til at den måten bilbeltet var brukt på, ble rammet av forskriften. Gebyrforskriften rammer "unnlatt bruk av påbudt verneutstyr" og henviser direkte til Verneutstyrforskriften. Dette innebar at en bruk av bilbelte som var i strid med Verneutstyrforskriften, måtte anses som unnlatt bruk av påbudt verneutstyr i gebyrforskriftens forstand. Etter Høyesteretts syn var det her ikke egentlig snakk om å foreta utvidende lovfortolkning, men snarere en presiserende eller utfyllende fortolkning av forskriftsbestemmelsen. Retten fant det ikke nødvendig å ta stilling til om, og i tilfelle i hvilken utstrekning, ileggelse av gebyr for unnlatt bilbeltebruk etter den norske ordningen skulle anses som "criminal charge" i forhold til bestemmelsene i EMK art. 6. Kjæremålet ble enstemmig forkastet.
Saksgang:	Sunnfjord forhørsrett saknr 2000-00400 - Gulating lagmannsrett LG-2000-1757 - Høyesterett HR-2000-01336, straffesak, kjæremål
Parter:	A (advokat Louis Anda jr. til prøve) mot Staten v/Samferdselsdepartementet (assisterende regjeringsadvokat Tolle Stabell)
Forfatter:	Tjomsland, Skoghøy, Matningsdal, Gussgard, Aasland
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §96, Veitrafikkloven (1965) §23a, §31a, Straffeloven (1902), Plenumsloven (1926) §4, §6, Endringslov til vegtrafikkloven (1975), Straffeprosessloven (1981) §388, §442

Dommer Tjomsland: Saken er et videre kjæremål og gjelder forståelsen av forskrifter gitt med hjemmel i vegtrafikkloven, som stiller krav om at bilbelte skal brukes og gir hjemmel for å ilegge gebyr ved «unnlatt bruk».

A ble som fører av sin Mazda 323 personbil hvor det på førersetet var montert et trepunkts bilbelte, den 27. april 2000 stoppet i en bilbeltekontroll foretatt av biltilsynet. Ved kontrollen hadde hun bilbeltet fastspent, men skulderbeltet lå under venstre arm. Bakgrunnen for at hun brukte bilbeltet på denne måten, var at det medførte ubehag for henne å la skulderbeltet løpe skrått over venstre skulder ned mot festeanordningen, fordi det gnisset mot halsen.

For denne bruk av bilbeltet ble A ilagt et gebyr på kr 750 i medhold av vegtrafikkloven av 18. juni 1965 nr 4 §31a, jf. forskrift om gebyr for visse overtredelser av vegtrafikklovgivningen (gebyrforskriften) av 17. september 1993 nr 855 §1 bokstav h jf. §2 første ledd og vegtrafikkloven

Side:546

§23a, jf. forskrift om bruk av personlig verneutstyr under kjøring med motorvogn (verneutstyrforskriften) 21. september 1979 nr. 7 §1 første ledd. A påklaget gebyret til Sogn og Fjordane vegkontor, som den 21. juni 2000 besluttet å opprettholde det.

A påklaget deretter gebyret til Sunnfjord forhørsrett, som den 23. august 2000 avsa kjennelse om at klagen skulle tas til følge.

Staten v/Samferdselsdepartementet påkjærte forhørsrettens kjennelse til lagmannsretten. Det ble gjort gjeldende at forhørsrettens kjennelse bygget på uriktig lovanvendelse.

Gulating lagmannsrett avsa den 5. oktober 2000 kjennelse med slik slutning:

«1. Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten tilpliktes A å betale kr 3000,- til staten v/Samferdselsdepartementet innen to -2- uker fra forkynnelse av denne kjennelsen.»

A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens tolkning av verneutstyrforskriften §1 første ledd og gebyrforskriften §1 bokstav h.

Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet den 15. november 2000 å henvise kjæremålet til behandling i Høyesterett, jf. lov 25. juni 1926 nr. 2 §6 annet ledd. Justitiarius har besluttet at partsforhandling skal finne sted etter de regler som gjelder for ankesaker. I medhold av samme lovs §6 tredje ledd jf. §4 fjerde ledd er det oppnevnt prosessfullmektig for den kjærende part.

A har for Høyesterett sammenfatningsvis anført:

Gebyret som A er ilagt, er en pønal reaksjon, og ileggelse av et slikt gebyr må i forhold til reglene i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 6 betraktes som criminal charge. Det vises til Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD)'s avgjørelse i saken Schmautzer mot Østerrike (EMD-1995-15523), Serie A nr. 328 A. Det må derfor etter EMK artikkel 7, som fastslår prinsippet ingen straff uten lov, vises stor varsomhet med å tolke forskriftsbestemmelsene utvidende, jf. blant annet EMD's avgjørelse i saken Kokkinakis mot Hellas (EMD-1993-14307), Serie A nr. 260 A. Siden bilbeltegebyret under enhver omstendighet må anses som en reaksjon av strafferettslig karakter, følger dette langt på veg også av tradisjonelle norske tolkningsprinsipper.

Lagmannsrettens avgjørelse bygger på en uriktig fortolkning av verneutstyrforskriften §1 første ledd. Etter denne bestemmelsen skal bilbelte brukes der det er montert. Det er ikke spesifisert i forskriften hvorledes beltet skal anvendes. For at kravet skal være oppfylt, må det være foretatt en slik bruk av bilbeltet at dette gir effekt. Forskriften kan derimot ikke forstås slik at bilbeltet nødvendigvis må brukes nøyaktig på den måten som har vært forutsatt. Hensynet til trafikksikkerheten som er formålet bak kravet om bruk av bilbelte kan ikke gi grunnlag for en utvidende fortolkning av forskriftbestemmelsen. Det er i den forbindelse av betydning at det bare er brukerens egen sikkerhet som blir svekket dersom bilbeltet ikke blir brukt på den mest effektive måte. Den kjærende part kan heller ikke se at skillet mellom hoftebelte og trepunktsbelte som kjøretøyforskriften av 25. januar 1990 opererer med,

Side:547

gir grunnlag for å innfortolke et slikt krav. Tvert imot burde dette skillet ha gitt foranledning til at verneutstyrforskriften ble gjort mer utførlig på dette punktet, dersom meningen var å oppstille et ubetinget krav om at beltet skal benyttes på en bestemt måte.

Subsidiært gjøres det gjeldende at lagmannsretten har tolket gebyrforskriften §1 bokstav h uriktig. Denne bestemmelsen rammer «unnlatt bruk» av bilbelte, og dette kan ikke sies å foreligge når beltet ble brukt på en riktignok uriktig, men likevel adekvat måte. Det er ikke grunnlag for å fortolke gebyrforskriften utvidende, og det får eventuelt være opp til regelgiver å utvide hjemmelen.

A har nedlagt slik påstand:

«1. Gulating lagmannsretts kjennelse av 5. oktober 2000 i straffesak - kjæremål nr. 2000-1757 oppheves.

2. A tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten, stort kr 3.000,-.»

Staten v/Samferdselsdepartementet har for Høyesterett sammenfatningsvis anført:

Bilbeltegebyret er ikke en straffesanksjon i forhold til Grunnloven og neppe heller i forhold til EMK. Den norske gebyrordningen atskiller seg på flere punkter fra den som ble bedømt av EMD i Schmautzer-saken (EMD-1995-15523). Det er imidlertid ikke nødvendig å ta stilling til dette spørsmålet; idet EMK ikke stiller strengere krav til lovhjemmelen enn det som følger av interne norske tolkningsprinsipper. Det bestrides at man i norsk rettspraksis er så restriktiv til utvidende fortolkning av straffebestemmelser som den kjærende part har gjort gjeldende. Denne problemstilling har imidlertid mindre betydning siden det i dette tilfellet ikke er spørsmål om å foreta en utvidende eller analogisk fortolkning, men en presiserende fortolkning av bestemmelsene i forskriftene.

Lagmannsretten har i sin avgjørelse bygget på en riktig fortolkning av verneutstyrforskriften §1. Uttrykket brukes i denne bestemmelsen må forstås dithen at bilbeltet skal brukes slik det er ment å brukes. For trepunktsbelte innebærer dette at skulderbeltet skal ligge over skulderen og at beltet skal løpe på skrått nedover bryst og mage mot festeanordningen. En slik bruk fremtrer på bakgrunn av beltets konstruksjon som innlysende. At det er slik denne type bilbelte er forutsatt anvendt, fremgår for øvrig også blant annet av det materiale som brukes ved føreropplæring og normalt også av de instruksjonsbøker som bilprodusentene har utgitt, blant annet for Mazda 323. Hensynet til et håndterbart forskriftsverk tilsier at reglene ikke kan beskrives ned til minste detalj.

Den kjærende parts syn innebærer at det er adgang til å benytte et trepunktsbelte på tilnærmet samme måten som et hoftebelte. Når kjøretøyforskriften av trafikksikkerhetshensyn stiller krav om trepunktsbelte i førersetet, ligger det imidlertid deri en forutsetning om at dette beltet skal brukes som forutsatt, slik at den særlige sikkerheten som denne type bilbelte innebærer blir oppnådd. Sammenhengen med de særregler som gjelder for små barns bruk av bilbelte og som fremgår av verneutstyrforskriften §1 første og tredje ledd, viser etter statens syn at det ikke ellers er adgang til å foreta tilpasninger i bilbeltebruken i forhold til det som er forutsatt å være den korrekte.

Side:548

Gebyrforskriftens bestemmelse om unnlatt bruk av bilbelte henviser direkte til verneutstyrforskriften. Lagmannsretten har derfor med rette lagt til grunn at bestemmelsen må forstås slik at den rammer bruk i strid med verneutstyrforskriften.

Staten v/Samferdselsdepartementet har nedlagt slik påstand:

«Kjæremålet forkastes.»

Jeg er kommet til at kjæremålet må forkastes.

Saken gjelder et videre kjæremål, og Høyesteretts kjæremålsutvalgs og dermed også Høyesteretts kompetanse er derfor begrenset etter reglene i straffeprosessloven §388. Det anføres at lagmannsretten har bygget på en uriktig fortolkning av verneutstyrforskriften §1 første ledd og gebyrforskriften §1 bokstav h. Dette kan Høyesterett prøve, jf. straffeprosessloven §388 nr. 3.

Jeg vil først kort redegjøre for de regelsett som her får anvendelse:

Monteringsplikt for bilbelter foran i motorvogn ble innført i 1971, og er senere også blitt innført for baksetet. Siden As bil første gang ble registrert den 18. september 1991, følger monteringsplikten av kjøretøyforskriften av 1990. Etter §13-2 i forskriften er det påbudt med trepunktsbelte, dog slik at hoftebelte er tillatt for midtplass og hvor trepunktsbelte av praktiske grunner ikke kan monteres. Det har ikke vært omstridt under saken at det var påbudt med trepunktsbelte i førersetet i As bil.

I 1975 ble det innført bruksplikt for bilbelte foran i motorvogn. Lovgrunnlaget for påbudet var den nye bestemmelsen i vegtrafikkloven §23a som ble tilføyd ved lov 13. juni 1975 nr. 48, jf. Ot.prp.nr.46 (1974-1975). Begrunnelsen for forbudet var hensynet til trafikksikkerheten. Det ble i lovforarbeidene tatt avstand fra synspunktet om at det var et personlig anliggende om man utsetter seg for økt risiko for å bli skadet eller drept i trafikken. Bruksplikten fremgår nå av verneutstyrforskriften av 21. september 1979, der det i §1 første ledd heter:

«Bilbelte skal brukes der det er montert.»

Jeg nevner at etter forskriften §1 fjerde ledd bokstav e gjelder påbudet ikke «når vedkommende har med legeerklæring som fritar ham fra å bruke bilbelte».

Ved lovendringen i 1975 ble det åpnet adgang til å gebyrbelegge unnlatt bruk av bilbelte, men det var først i 1979 etter at spørsmålet var behandlet av Stortinget i forbindelse med St.meld.nr.98 (1977 78) at det ble innført gebyr ved unnlatt bruk av bilbelte. Bakgrunnen for dette var at det usanksjonerte bilbeltepåbudet ikke ble ansett for å ha hatt tilstrekkelig virkning. Det er den nåværende gebyrforskrift av 17. september 1993 nr. 855, gitt med hjemmel i vegtrafikkloven §31a, som kommer til anvendelse i denne saken. I forskriften §1 bokstav h) heter det:

«Den som har fylt 15 år kan av politiet eller biltilsynet ilegges gebyr for følgende overtredelser (...)

Side:549

h) unnlatt bruk av påbudt verneutstyr (hjelm, bilbelte), jfr forskrift 21. september 1979 nr. 7 om bruk av personlig verneutstyr under kjøring med motorvogn.»

Etter forskriften §2 er gebyret kr 750 for overtredelse som omhandlet i §1 bokstav h.

I forhold til den norske straffeloven og bestemmelsen i Grunnloven §96 anses ikke gebyrordningen ved unnlatt bruk av bilbelte som straff. Siden det er tale om en reaksjon av pønal karakter, får likevel de hensyn som gjør seg gjeldende ved tolkning av straffebestemmelser i atskillig utstrekning tilsvarende vekt. Det er lagt til grunn at det skal utvises varsomhet med å foreta analogisk eller utvidende tolkning av straffebestemmelser til tiltaltes ugunst, jf. Andenæs: Alminnelig Strafferett, 4. utgave side 105-116. Som det imidlertid fremgår av fremstillingen der, må dette synspunktet nyanseres blant annet etter hvilket område man befinner seg på og hvor tyngende reaksjonen er. Det er slik jeg vurderer denne saken ikke grunn til på generelt grunnlag å gå nærmere inn på denne problemstillingen. Det er heller ikke nødvendig for meg å ta stilling til om og i tilfelle i hvilken utstrekning ileggelse av gebyr for unnlatt bilbeltebruk etter den norske ordningen skal anses som criminal charge i forhold til bestemmelsene i EMK. Det er nemlig slik jeg ser det ikke her egentlig tale om å foreta noen utvidende lovfortolkning, men snarere en presiserende eller utfyllende fortolkning av bestemmelsene. Jeg viser i den forbindelse til flertallsvotumet i avgjørelsen i Rt-1979-1304 om unnlatelse av å medbringe nøkkel til påbudt fartsskriver, som er en sak som etter mitt syn har atskillige likhetstrekk med denne saken.

En naturlig språklig forståelse av kravet om at «bilbelte skal brukes» i verneutstyrforskriften §1, er etter mitt syn at beltet skal anvendes på den måten som det er forutsatt benyttet, for best mulig å fremme trafikksikkerheten. At ikke enhver fysisk anvendelse av et bilbelte kan anses som bruk i forskriftens forstand, kan ikke være tvilsomt. Den kjærende part har anført at en bruk av bilbeltet som innebærer en viss sikkerhet for brukeren, må anses som bruk i forskriftens forstand selv om beltet ikke blir brukt slik som forutsatt. Jeg kan imidlertid ikke se at forskriften fornuftigvis kan forstås på denne måten. Lagmannsretten har etter mitt syn bygget på en riktig fortolkning når den etter en gjennomgang av regelverket uttaler at det av dette «må utledes at et trepunkts bilbelte ikke kan benyttes som et tilnærmet hoftebelte». Sammenhengen i reglene tilsier at når det etter kjøretøyforskriften er påbudt med trepunktsbelte i førersetet, vil det ikke oppfylle verneutstyrforskriften om dette beltet brukes på denne måten. Jeg viser til at bakgrunnen for at trepunktsbelte er påbudt, nettopp er at dette gir bedre sikkerhet for brukeren enn et hoftebelte. Som påpekt i statens prosedyre fremgår det også motsetningsvis av unntaksregelen for små barn i verneutstyrforskriften §1 tredje ledd at andre trafikkanter skal bruke bilbeltet slik det er forutsatt.

Etter mitt syn har lagmannsretten også bygget på en riktig forståelse av gebyrforskriften §1 bokstav h når den er kommet til at den måten bilbeltet er brukt på, rammes av forskriften. Gebyrforskriften rammer

Side:550

unnlatt bruk av påbudt verneutstyr og henviser direkte til verneutstyrforskriften. Dette innebærer etter mitt syn at en bruk av bilbeltet som er i strid med verneutstyrforskriften, må anses som unnlatt bruk av påbudt verneutstyr i gebyrforskriftens forstand.

Kjæremålet blir etter dette å forkaste. Siden kjæremålet ikke har ført frem, må lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse bli stående, jf. straffeprosessloven §442. Staten har ikke nedlagt påstand om saksomkostninger i anledning kjæremålet.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Kjæremålet forkastes.

Dommer Skoghøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Matningsdal: Likeså.

Dommer Gussgard: Likeså.

Dommer Aasland: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

K J E N N E L S E :

Kjæremålet forkastes.