HR-2000-1410-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-01-24 |
| Publisert: | HR-2000-01410-K |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett - Høyesterett HR-2000-01410, sivil sak, kjæremål |
| Parter: | A (advokat Arne Heiestad) mot B (advokat Pål O. Haugland) |
| Forfatter: | Aasland, Skoghøy, Utgård |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180, §181, §366, §367, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3 |
Saken gjelder kjæremål over saksomkostningsavgjørelse av lagmannsretten.
Den 19. mars 1999 gikk B til søksmål mot sin tidligere samboer A med krav om den daglige omsorgen for deres felles datter, C, født *.*.1988.
X byrett avsa 28. september 1999 dom med slik slutning:
1. B skal ha den daglige omsorgen for C, f. *.*.1988.
2. A dømmes til innen 14 -fjorten- dager efter denne dommens forkynnelse å erstatte B sakens omkostninger med 300 - trehundre - kroner, med tillegg av 12 -tolv- prosent rente p.a. til betaling skjer.
3. A dømmes til innen 14 -fjorten- dager efter denne dommens forkynnelse å erstatte Fylkesmannen i Y sakens omkostninger med 26.077 -seksogtyvetusenogsyvogsytti- kroner, med tillegg av 12 -tolv- prosent rente p.a. til betaling skjer.
A påanket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett. I ankeerklæringen fremsatte hun subsidiært krav om samværsrett og om at B skulle pålegges å dekke hennes utgifter til reiser i forbindelse med samværet. B anførte at dette var nye krav som måtte avvises. Lagmannsretten kom til at avvisningsspørsmålet skulle behandles under hovedforhandlingen. Under hovedforhandlingen kom lagmannsretten til at kravene kunne fremmes.
Den 7. september 2000 avsa lagmannsretten dom med slik slutning:
1. C, født *.*.1988, skal bo fast hos B.
2. A skal ha samvær med C en måned i samband med sommerferien og en uke både i forbindelse med skolens høst- og vinterferie. Jule- og nyttårsferien deles hvert år likt mellom partene, med første del inkludert julaften annet hvert år hos henholdsvis A (julen 2000) og B.
3. Samværene skal være under tilsyn.
4. B frifinnes for kravet om at han skal dekke noen del av utgiftene forbundet med samværene.
5. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A 36.015 -trettisekstusenogfemten- kroner til det offentlige innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A 12.305 -tolvtusentrehundreogfem- kroner til B, eller til det offentlige dersom B fritas for egenandel, innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.
6. Punkt 2 og 3 i byrettens dom stadfestes med den endring at morarenten skal beregnes etter den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente etter lov om forsinket betaling §3 første ledd, 2. punktum.
Lagmannsrettens dom ble av A påanket til Høyesterett, men anken ble nektet fremmet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 23. november 2000.
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for by- og lagmannsrett fremgår av de tidligere instansers dommer.
For det tilfelle at anken ikke ble fremmet, har A påkjært lagmannsrettens omkostningsoppgave, og i hovedsak gjort gjeldende:
Tvistemålsloven §180 første ledd gjelder den som forgjeves har anvendt anke eller kjæremål. Lagmannsretten har uriktig lagt bestemmelsen til grunn for hele omkostningsavgjørelsen selv om samværskravet ikke har vært prøvd for byretten. Det var A som krevde samværsretten fastsatt, mens B begjærte kravet avvist. Det er da rimelig at hun slipper å betale hans omkostninger vedrørende avvisningsspørsmålet.
A la ned påstand om at samværsretten skulle fastsettes etter rettens skjønn. Den samværsretten lagmannsretten fastsatte, kan da ikke sies å være i strid med hennes påstand, og kjæremålsmotparten kan således ikke sies å ha vunnet samværsspørsmålet fullt ut.
Subsidiært har A anført at avgjørelsen av samværsspørsmålet må ha fremstått som tvilsomt, og at det under en hver omstendighet må foreligge særlige omstendigheter som gir grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen i §180 første ledd.
A har nedlagt slik påstand:
1. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse oppheves og saken hjemvises til ny behandling i Borgarting lagmannsrett.
2. A, eventuelt det offentlige, tilkjennes sakens omkostninger tilsvarende hennes egenandel til det offentlige.
B har i hovedsak gjort gjeldende:
Lagmannsretten tillot at samværskravet ble fremsatt som en del av ankesaken for lagmannsretten. Samværskravet må da anses som en del av anken, og tvistemålsloven §180 kommer til anvendelse også for så vidt gjelder denne del.
I ankeerklæringen til lagmannsretten la A ned påstand om samværsrett fastsatt etter rettens skjønn. Samtidig inneholdt ankeerklæringen et forslag til samværsordning, og dette forslaget ble fastholdt under forhandlingene for lagmannsretten.
Det har aldri vært bestridt at mor har samværsrett, og kjæremålsmotparten har medvirket til slikt samvær - endog ut over det mor har hatt krav på etter fylkesnemndas vedtak. For lagmannsretten la B ned påstand om at mors samværsrett skulle ha det omfang som var fastsatt i fylkesnemndas vedtak. Den samværsordning som lagmannsretten har fastsatt, er fullt ut i samsvar med Bs påstand, og det må da være klart at A har tapt saken fullstendig.
B har nedlagt slik påstand:
1. Kjæremålet tas ikke til følge.
2. Kjæremålsmotparten tilkjennes saksomkostninger med kr 3.000,-.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Etter tvistemålsloven §181 annet ledd er kjæremålsutvalgets kompetanse begrenset til å prøve om lagmannsretten har avgjort saksomkostningene i strid med loven, herunder om omkostningsavgjørelsen er beheftet med saksbehandlingsfeil.
Kjæremålsutvalget har kommet til at kjæremålet ikke kan føre frem.
Etter tvistemålsloven §180 første ledd skal den som «forgjeves har anvendt anke», pålegges saksomkostninger for ankeinstansen «medmindre retten paa grund av særlige omstændigheter finder at burde frita ham for erstatningspligten».
Kravet om samværsrett er i dette tilfellet fremmet for lagmannsretten etter reglene om objektiv kumulasjon for ankeinstansen, jf. tvistemålsloven §366, jf. §367. I slike tilfeller blir det nye kravet en del av ankesaken for lagmannsretten. Saksomkostningene skal da - ut fra de vurderingstemaer som er angitt i tvistemålsloven §180 - avgjøres samlet for alle kravene som omfattes av anken, jf. Rt-1996-1029.
Den påstand A nedla for samværskravet, var at hun skulle «tilkjennes samvær med C etter rettens skjønn». I anken ble denne påstanden forklart slik:
«Fra denne side vil det ikke nedlegges noen presis påstand om samvær på det nåværende tidspunkt, men en vil at samværet skal fastsettes slik at det er mest tilnærmet lovens normalordning. Dette innebærer et tenkt samvær som følger:
1. En måned om sommerferien.
2. Hver tredje helg.
3. Annen hver jul og nyttårsfeiring samt annenhver påske.
4. En uke hver høstferie og hver vinterferie.»
B nedla på sin side påstand om at «A skal ha samvær med C en måned i samband med sommerferien og en uke både i forbindelse med skolens høst- og vinterferie. Jule- og nyttårsferien deles hvert år likt mellom partene, med første del inkludert julaften annet hvert år hos henholdsvis A (julen 2000) og B». Lagmannsretten avsa dom i samsvar med den påstand B nedla. Når A opprettholdt sin påstand om samvær etter rettens skjønn, kan det vanskelig forstås på annen måte enn at hun ønsket en dom for samvær som gikk noe lenger enn det som fremgikk av Bs påstand. Av det forslag som ble fremsatt i anken, fremgår blant annet at hun ønsket samvær hver tredje helg. På denne bakgrunn må anken når lagmannsretten avsa dom for samvær i samsvar med Bs påstand, etter kjæremålsutvalgets syn anses forgjeves på dette punkt.
Den kjærende part har vist til at B prinsipalt påstod kravet om fastsettelse av samværsrett avvist, men at han ikke fikk medhold i dette. I samsvar med den rettspraksis som foreligger, må det imidlertid legges til grunn at B - til tross for at han ikke fikk medhold i avvisningspåstanden - må anses å ha vunnet saken fullstendig når han fikk fullt medhold i realiteten, jf. Rt-1962-119, Rt-1982-903 og Rt-1995-922.
Subsidiært har den kjærende part gjort gjeldende at avgjørelsen av samværsspørsmålet må ha budt på tvil, og at det foreligger særlige omstendigheter som gir grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen i §180 første ledd. Heller ikke denne anførsel kan føre frem. Lagmannsretten har fulgt hovedregelen, og den skjønnsmessige vurdering av om unntaksbestemmelsen skal anvendes, kan kjæremålsutvalget ikke prøve.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjæremålet har vært forgjeves, og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd må den kjærende part pålegges å betale saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Disse fastsettes i samsvar med kjæremålsmotpartens påstand til 3.000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til B 3.000 -tretusen- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.