Rt-1982-903
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1982-02-05 |
| Publisert: | Rt-1982-903 (210-82) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 54K/1982 |
| Parter: | Lillian Holter (advokat R. Binder Kalvik) mot Ellinor Paulsen (advokat Christen M. Gjesdahl). |
| Forfatter: | Mellbye, Michelsen, Elstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §62, §181, §404 |
Dommerne Mellbye, Michelsen og Elstad.
I en skiftetvist fikk Lillian Holter medhold i alle de materielle spørsmål skifteretten avgjorde. Hun ble imidlertid ikke tilkjent saksomkostninger, idet retten fant at tvistemålsloven §174 første ledd måtte legges til grunn. Agder lagmannsrett stadfestet i kjennelse av 21. desember 1981 skifterettens kjennelse.
I det videre kjæremål bemerket Høyesteretts kjæremålsutvalg:
«Kjæremålsfristen gjelder spørsmålet om omkostningsavgjørelsen vedrørende Horten skifteretts dom av 21. januar 1981 skal ta sitt utgangspunkt i tvistemålsloven §172 første ledd eller i §174 første ledd. Dette valg avhenger av om resultatet av Horten skifteretts dom innebærer at den kjærende part Lillian Holter vant saken fullstendig eller om hun delvis tapte den.
Det er uomtvistet at Lillian Holter fikk medhold i alle de materielle spørsmål som partene var uenige om og som skifteretten avgjorde. Domskonklusjonens punkt 1 var partene enige om.
Når såvel skifteretten i sin kjennelse av 7. september 1981 som lagmannsretten i sine kjennelser av 9. juni og 21. desember 1981 er kommet til at Lillian Holter delvis tapte skiftetvisten, er begrunnelsen at hun under hovedforhandlingen nedla en avvisningspåstand som hun ikke fikk medhold i.
Høyesteretts kjæremålsutvalg finner at med denne begrunnelse er det i strid med loven ikke å ta utgangspunkt i tvistemålsloven §172 første ledd.
Under hovedforhandlingen i skifteretten nedla saksøkeren Ellinor Paulsen en ny og mer spesifisert påstand enn tidligere. Lillian Holter protesterte mot denne spesifikasjon som hun mente innebar at nye krav ble reist og at det var for sent å gjøre dette under hovedforhandlingen. Hun viste til tvistemålsloven §62. Hun krevet prinsipalt disse krav holdt utenfor saken, men nedla subsidiært påstand om at de ikke ble tatt til følge.
Skifteretten fant at det ikke dreiet seg om nye krav, men alene om en nærmere presisering av de krav som den hele tid hadde vært omtvistet. Kravene ble derfor tatt under pådømmelse, men ved denne realitetsprøving gav skifteretten Lillian Holter medhold og tok således hennes subsidiære påstand, realitetspåstanden, til følge.
Høyesteretts kjæremålsutvalg antar at det er i strid med tvistemålsloven §172 første ledd og §174 første ledd på denne bakgrunn å gå ut fra at Lillian Holter delvis har tapt saken. Hennes anførsel om at de nye påstandsformuleringer ikke var akseptable ville, om den var tatt til følge, bare vært virksom i skifteretten. Den ville ikke vært til hinder for at disse krav kunne tas opp i ankeinstansen eller i en ny sak for skifteretten. Det dreier seg ikke om en avvisning av materielle grunner, f.eks. fordi et ekspropriasjonsgrunnlag ikke er lovlig, men om en ren prosessledende avgjørelse på linje med nektelse av å tillate bevisførsel, bortvisning av en part eller lignende. Under disse omstendigheter må det være avgjørende at Lillian Holter får medhold i realiteten angående prosessens tvistegjenstand. Utvalget viser til Rt-1962-119 som angår et nærliggende forhold, mens Rt-1976-1539 avviker fra det foreliggende nettopp med hensyn til avvisningsspørsmålets karakter. Avvisningen i den saken innebar en realitetsprøving av skjønnsgrunnlaget og hadde materiell karakter.
Høyesteretts kjæremålsutvalg finner således at utgangspunktet for omkostningsavgjørelsen må være tvistemålsloven §172 første ledd. Om det er grunnlag for å anvende §172 annet ledd kan verken lagmannsretten eller utvalget vurdere innenfor rammen av tvistemålsloven §181 annet ledd og - for utvalgets vedkommende - §404.
Høyesteretts kjæremålsutvalg finner etter dette at såvel lagmannsrettens kjennelse av 21. desember 1981 som skifterettens kjennelse av 7. september 1981 må oppheves og saken hjemvises til skifteretten til fornyet behandling.»