HR-2000-141 - Rt-2000-2033

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2000-12-20
Publisert:	HR-2000-00141 - Rt-2000-2033 (492-2000)
Stikkord:	Selskapsrett, Utbytte, Rådgivning
Sammendrag:	Saken gjaldt krav på honorar for finansiell rådgivning til et aksjeselskap som endte med at selskapets aksjer ble solgt til en ny eier. Spørsmålet var om utbyttereglene i Aksjeloven (1976) §§ 12-4 flg. kom til anvendelse på kravet. Både byretten og lagmannsretten hadde svart benektende på dette spørsmålet. Høyesterett var enig med tidligere instanser. Høyesterett antok at det bare kan være aktuelt å se et slikt rådgivningshonorar som utbytte dersom rådgivningen var å anse som en klar særfordel for de selgende aksjeeierne. I den konkrete saken tydet både bakgrunnen for rådgivningsavtalen, innholdet av avtalen, og det rådgivningsarbeidet som førte frem til oppkjøpet, på at det sentrale formålet var det mer langsiktige å videreføre selskapsinteressene.
Saksgang:	Oslo byrett nr. 1997-10244 A/78 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-3135 A/03 - Høyesterett HR-2000-00141, sivil anke
Parter:	CHS Electronics AS (advokat Gudmund Knudsen - til prøve) mot Sundal Collier & Co AS (advokat Cato Schiøtz)
Forfatter:	Coward, Skoghøy, Rieber-Mohn, Gjølstad, Smith
Lovhenvisninger:	Aksjeloven (1976) §12-4, §12-6, §12-8, §8-7, Aksjeloven (1997) §3-6, Verdipapirhandelloven (1997) §4-16

Dommer Coward: Saken gjelder et krav på honorar for finansiell rådgivning til et aksjeselskap som endte med at selskapets aksjer ble solgt til en ny eier. For Høyesterett er spørsmålet utelukkende om utbyttereglene i aksjeloven av 1976 §12-4 flg. kommer til anvendelse på kravet.

Santech Micro Group ASA - i det følgende omtalt som Santech - ble dannet ved fusjon av to dataselskaper i 1996. Fra februar 1997 viste det seg at selskapet hadde en ugunstig økonomisk utvikling. Selskapet, ved administrerende direktør etter samtykke fra styrelederen, engasjerte ved en avtale av 7. mai 1997 Sundal Collier & Co AS til «... å bistå Santech som selskapets finansielle rådgiver i forbindelse med gjennomføring av de strategiske vurderinger og veivalg selskapets ledelse, styre og aksjonærer står overfor». I avtalen fikk Sundal Collier et vidt mandat, listet opp i åtte punkter, som viste til en rekke mulige veivalg. Det var avtalt et fast honorar til Sundal Collier på 500.000 kroner og et såkalt suksesshonorar på 1,25 prosent av Santechs markedsverdi for det tilfelle at «... et selskap eller gruppering ønsker å gjennomføre et oppkjøp eller fusjon av hele eller deler av Santech».

I henhold til avtalen foretok Sundal Collier forskjellige sonderinger, og det var kontakt med flere andre selskaper i bransjen med sikte på fusjon eller oppkjøp, men uten at det førte til noe. På forsommeren 1997 tok det amerikanske dataselskapet CHS Electronics Inc. kontakt med Santech gjennom sin rådgiver, Orkla Finans Fondsmegling AS. I første omgang kom det ikke noe ut av dette. Etter fornyet kontakt i slutten av juli og forhandlinger 2. og 3. august 1997 fremsatte imidlertid CHS Electronics Inc. tilbud om oppkjøp av Santech ved overtakelse av samtlige aksjer i selskapet. Prisen ble i løpet av forhandlingene økt fra kr 17,50 til kr 20,50 pr. aksje. Et vilkår for tilbudet var at det forelå bindende aksept fra aksjeeiere som representerte to tredjedeler av aksjene i Santech. To større aksjeeiere ble innkalt til møtet 3. august og erklærte at de godtok salg av sine aksjer til den prisen som var forhandlet frem. I en uttalelse 3. august 1997 til Santech om tilbudet skrev Sundal Collier blant annet:

«CHS vil etter SCC's vurdering være en industrielt sett logisk og god eier for Santech, da selskapet kun i liten grad har egen operasjon og organisasjon i Skandinavia. Et oppkjøp av Santech vil i stor grad være komplementerende for CHS' øvrige europeiske virksomhet, og vil danne grunnlag for store kostnadsbesparelser, spesielt på innkjøpssiden. En sammenslåing vil styrke Santechs avsetningsapparat for ukurante varer i andre markeder som f.eks Øst-Europa og Sør-Amerika. I tillegg vil samordning medføre betydelige kostnadsbesparelser innen leder- og markedsfunksjoner samt samordning av finans og valuta funksjoner.»

Det ble foretatt en selskapsgjennomgang av Santech - såkalt due diligence-prosess - i en periode frem til 21. august 1997. Avtalen med Sundal Collier, som var merket «strengt fortrolig», ble opprinnelig ikke oppgitt under gjennomgangen, men i en tilleggserklæring 20. august ble det gjort oppmerksom på den.

Alle vilkårene for aksjeovertakelsen ble oppfylt, og oppkjøpet ble gjennomført. Sundal Collier sendte i september 1997 regning på sitt tilgodehavende etter avtalen av 7. mai, vel 11 millioner kroner. Selskapet under den nye ledelsen nektet å betale regningen.

Ved stevning til Oslo byrett 24. november 1997 reiste Sundal Collier sak mot Santech med krav om betaling av honoraret, og fikk medhold ved byrettens dom 29. juni 1998. Domsslutningen lyder slik:

«1. Santech Micro Group ASA v/styrets formann dømmes til å betale Sundal Collier & Co AS kr 11.544.154,- - kroner ellevemillioner-femhundreogførtifiretusen-etthundreogfemtifire 00/100 - med tillegg av 12 - tolv - prosent rente fra 6. oktober 1997 til betaling skjer innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.

2. Santech Micro Group ASA v/styrets formann dømmes til å betale Sundal Collier & Co AS sakens omkostninger med kr 87.400,- - kroner åttisyvtusenfirehundre 00/100 - med tillegg av 12 - tolv - prosent rente til betaling skjer innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.»

Santech - som under ankeforhandlingen endret navn til CHS Electronics AS, i det følgende stort sett omtalt som CHS - anket til Borgarting lagmannsrett. Lagmannsretten kom i sin dom 11. oktober 1999 til samme resultat som byretten. Domsslutningen lyder slik:

«1. Byrettens dom stadfestes med den endring som følger av at Santech Micro Group ASA har forandret navn til CHS Electronics AS.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler CHS Electronics AS til Sundal Collier & Co AS 81.250 - åttientusentohundreogfemti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.»

CHS har anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom. Anken er angitt å gjelde rettsanvendelsen med hensyn til utbyttereglene i aksjeloven av 1976 §12-4 flg. For Høyesterett opprettholder CHS dermed ikke tidligere innsigelser om at administrerende direktør etter aksjeloven av 1976 §8-7 annet ledd ikke hadde myndighet til å inngå avtalen som er grunnlaget for honorarkravet, og om at Sundal Collier ikke hadde ytt slik meglerbistand som suksesshonoraret etter avtalen forutsatte.

Det er for Høyesterett lagt frem skriftlige erklæringer fra fire vitner, som alle også har forklart seg tidligere. For det spørsmålet som saken nå gjelder, står den i det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten.

Den ankende part - CHS Electronics AS - har i hovedsak anført:

Honorarkravet må anses som utbytte i relasjon til aksjeloven av 1976 §12-4 første ledd annet punktum, jf. også den tilsvarende bestemmelsen i aksjeloven av 1997 §3-6 annet ledd. Kravet kan da bare belastes selskapet hvis det har grunnlag i et utbyttevedtak truffet av generalforsamlingen etter reglene i aksjeloven av 1976 §12-6. Det er ubestridt at noe slikt grunnlag ikke foreligger her.

«Utdeling» i relasjon til aksjeloven av 1976 §12-4 omfatter ikke bare utbetaling av kontanter, men enhver transaksjon som ensidig belaster selskapet til fordel for aksjeeierne. Ikke bare det som vedtas som utbytte, omfattes, men også såkalt skjult utbytte. Ofte er det en aksjeeier som er medkontrahent ved skjult utbytte, men det er ikke noe vilkår. Avgjørende er om selskapet belastes en omkostning som reelt tjener aksjeeierne og ikke selskapet. Uttrykket utbetaling «på aksjer» i bestemmelsen utelukker ikke at den omfatter tilfeller der vedkommende ikke lenger er aksjeeier på utbetalingstidspunktet.

At lovforarbeider eller juridisk litteratur ikke uttrykkelig omtaler problemstillingen i vår sak, skyldes antakelig at den er blitt særlig aktuell i de seneste årene.

En viss meglerpraksis i samsvar med ankemotpartens standpunkt kan ikke ha gjennomslagskraft overfor aksjelovens utdelingsregler, som er preseptoriske. Det er heller ikke klarlagt om meglerpraksisen bare gjelder utgifter som er påført for å oppfylle kravet i verdipapirhandelloven §4-16, og som korrekt kan belastes selskapet, eller om den også omfatter beløp utover det. Og det er ikke klarlagt om praksisen også omfatter tilfeller der selskapet går aktivt ut for å få nye eiere.

Reelle hensyn taler ikke med vekt mot å se rådgivningshonoraret som utbytte i en situasjon som her. Det foreligger flere mulige fremgangsmåter som sikrer fleksibilitet, men samtidig varetar de selskapsrettslige krav til vern om selskapskapitalen. Det ryddigste er at de selgende aksjeeiere engasjerer sine egne rådgivere. En mulighet er ellers at det blir gitt underretning om rådgivningsavtalen til kjøperen, som da kan sørge for at det nødvendige generalforsamlingsvedtak blir truffet. En mulighet er også at det gjøres fradrag i kjøpesummen for rådgivningshonoraret.

Når det gjelder den konkrete vurderingen, tar byretten og lagmannsretten feil når de mener at det ikke er slik sammenheng mellom de selgende aksjeeieres aksjebesittelse og formuesoverføringen til dem som §12-4 forutsetter. Transaksjonen som rådgivningshonoraret knytter seg til, gjelder - økonomisk og reelt - de selgende aksjeeieres interesse i å få realisert aksjenes verdi til best mulig pris på det aktuelle tidspunktet. Når det forhandles med sikte på oppkjøp, er det ikke lenger de selgende aksjeeierne som er bærere av selskapsinteressen; den er gått over på kjøperne, som er de som har interesser i selskapets videre drift.

At honoraret til Sundal Collier reelt sett ikke angår selskapet, illustreres blant annet ved at avtalens suksesshonorar la opp til å vareta de gamle aksjeeieres interesser. Videre ble andre muligheter som kunne reddet selskapet, raskt skrinlagt da kjøpsmuligheten viste seg. Man satset fullt ut på salg til CHS Electronics Inc. fordi dette selskapet kunne betale en pris som var lukrativ for de gamle aksjeeierne, og Sundal Collier opptrådte som en ren rådgiver for dem. Det var også en sammenblanding av selskaps- og aksjeeierinteresser i forhandlingene, ved at to av hovedaksjeeierne var nært trukket inn. Hvis det var noen reflektert grunn til at honorarforpliktelsen ikke ble tatt med på den listen som ble satt opp under selskapsgjennomgangen, måtte det være at forpliktelsen ikke tjente selskapsinteresser. Den kjøpende aksjeeieren var heller ikke kjent med betalingsforpliktelsen.

Den rettslige konsekvens av at betalingsforpliktelsen ikke er vedtatt etter aksjelovens regler om utbytte, er at CHS ikke er bundet. Dette må følge av aksjeloven av 1976 §12-8 første ledd, som direkte gjelder tilbakebetaling når utbetaling er foretatt, men som må forutsette at selskapet verken har plikt eller adgang til å betale når utbetaling ennå ikke er foretatt. Vernet om godtroende mottakere etter §12-8 gjelder ikke for situasjonen i denne saken, og dessuten måtte god tro hos Sundal Collier skyldes en rettsvillfarelse, som neppe kan være beskyttet.

CHS Electronics AS har nedlagt slik påstand:

«1. CHS Electronics AS frifinnes.

2. Sundal Collier & Co AS dømmes til å betale CHS Electronics AS saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra den oppfyllelsesfrist som fastsettes til betaling skjer.»

Ankemotparten - Sundal Collier & Co AS - har i hovedsak anført:

Lagmannsretten har, som byretten, tolket §12-4 i aksjeloven av 1976 korrekt. Verken aksjerettslig teori, lovforarbeider eller rettspraksis gir belegg for at utbyttebegrepet i §12-4 skal tolkes så vidt som den ankende part legger opp til. Når problemstillingen i vår sak aldri har vært omtalt, må det være fordi ingen har tenkt på en slik tolkning. Lovforarbeidene gir holdepunkter for en innskrenkende tolkning av §12-4, og avgjørelsen i Rt-1998-946 gir støtte for at det i vår sak ikke kan være tale om å se honoraret som utbytte.

Det foreligger en unntaksfri bransjepraksis for at den finansielle rådgiveren sender sin regning til det selskapet som overdras.

En rekke reelle hensyn eller rimelighetsbetraktninger taler for den tolkningen som byretten og lagmannsretten legger til grunn. Bransjepraksis er av interesse også som illustrasjon av hva som anses som en hensiktsmessig fremgangsmåte. Reelt sett angår utgiftene til finansiell rådgivning selskapet. For et selskap med økonomiske problemer ville det være upraktisk om det ikke for egen regning kunne engasjere en finansrådgiver. Det ville også oppstå kompliserte praktiske spørsmål hvis regningen skulle vært sendt til de enkelte aksjeeierne. Resultatet her kunne like gjerne ha blitt fusjon som oppkjøp. Ved fusjon er det enighet om at honoraret ville vært en selskapsforpliktelse. Likhetshensyn taler derfor for samme løsning. Likhetshensyn taler også for samme løsning for honorar til en finansiell rådgiver som til en advokat eller revisor.

Bestemmelsen i §12-4 krever at det foretas en konkret vurdering, og også den bevisbedømmelsen som byretten og lagmannsretten har foretatt, er riktig. Angrep på bevisbedømmelsen ligger for øvrig utenfor den rammen som den ankende part selv har trukket for ankesaken.

Det er umulig å foreta et prinsipielt skille mellom selskapets interesser og aksjeeiernes interesser; det som er i selskapets interesse, vil normalt også være i aksjeeiernes interesse.

I vår sak var imidlertid hensynet til selskapet altoverskyggende da avtalen med Sundal Collier ble inngått i mai 1997. Utgangspunktet for kontakten med Sundal Collier var Santechs dårlige økonomi, og kontakten ble tatt av administrerende direktør etter kontakt med styrelederen, ikke av aksjeeierne. Salg var bare én av flere muligheter som skulle vurderes; det dominerende var den langsiktige målsettingen om å redde selskapet. Det er også av interesse at vederlagsbestemmelsen i avtalen likestiller fusjon og aksjesalg.

Ivaretakelse av selskapsinteressene gikk også som en rød tråd gjennom det som skjedde de nærmeste månedene etter at avtalen av 7. mai 1997 var inngått. Forhandlingene med CHS Electronics Inc. ble ført av selskapets administrasjon. Enkelte aksjeeiere var bare trukket inn helt i sluttfasen, og da bare for å bekrefte at de godtok prisen. En høy pris var ikke bare i aksjeeiernes interesse, men også en forutsetning for at kjøperen kunne få overtatt et tilstrekkelig antall aksjer.

En rekke forhold medførte at det var i selskapets interesse å bli kjøpt opp av CHS Electronics Inc.: kostnadsbesparelse på inntektssiden; synergieffekter innenfor innkjøp, finans og ledelse; at oppkjøp var industrielt riktig; at selskapene kompletterte hverandre; at det var en fordel med en solid internasjonal bankforbindelse; at CHS videreførte restruktureringen av selskapet; at salget i Øst-Europa ville bli styrket; og også hensynet til de ansatte.

For kjøperen må det ha vært helt klart at Sundal Collier var Santechs rådgiver og skulle ha honorar.

Subsidiært anføres det at §12-8 i aksjeloven av 1976 er et selvstendig grunnlag for at utbyttereglene ikke kan gjøres gjeldende overfor Sundal Collier.

Sundal Collier & Co AS har nedlagt slik påstand:

«Borgarting lagmannsretts dom stadfestes, og ankemotparten tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett.»

Mitt syn på saken:

Jeg er kommet til samme resultat som byretten og lagmannsretten - at Sundal Collier må få medhold i kravet på rådgivningshonorar.

For Høyesterett gjelder saken, som nevnt, bare spørsmålet om utbyttereglene i aksjeloven av 1976 §12-4 flg. kommer til anvendelse på rådgivningshonoraret. Det er angitt i anken at den gjelder rettsanvendelsen. Det synes da heller ikke å være noen uenighet mellom partene om hva som i det ytre er skjedd. Uenigheten gjelder - som det også fremgår av anken - hvordan dette hendelsesforløpet nærmere skal vurderes i forhold til aksjelovens regler om utbytte.

Jeg ser først på hvordan loven bør forstås. - Hva som skal anses som utbytte, er angitt slik i første ledd i §12-4 i aksjeloven av 1976:

«Utbetaling på aksjer som ikke skjer etter reglene om tilbakebetaling etter oppløsning eller kapitalnedsettelse, kan bare skje etter reglene om utbytte. Som utdeling av utbytte reknes enhver overføring som direkte eller indirekte kommer aksjeeieren til gode.»

Det er på det rene at det ikke er truffet generalforsamlingsvedtak i Santech/CHS om Sundal Colliers honorarkrav, slik §12-6 i aksjeloven av 1976 krever for utdeling av utbytte. Spørsmålet blir da om selskapet kan utbetale rådgivningshonoraret uten at dette sees som en «overføring som direkte eller indirekte kommer aksjeeieren til gode».

CHS argumenterer for en videre forståelse av dette uttrykket, Sundal Collier for en snevrere forståelse. Det må anses på det rene at bestemmelsen kan omfatte også dekning av utgifter som påhviler aksjeeiere, jf. (om den tilsvarende bestemmelsen i 1997-loven §3-6 annet ledd) Aarbakke mfl.: Aksjeloven og allmennaksjeloven, 2000 side 167 og Mads Henry Andenæs: Aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper, 1998 side 334. Det bør heller ikke anses som utelukket å anvende §12-4 fordi utbetalingen skjer til noen som på utbetalingstidspunktet ikke lenger er aksjeeiere, hvis mottakeren får den i egenskap av tidligere aksjeeier, jf. Andenæs side 333.

For Høyesterett har da også begge parter vært enige om at løsningen for slike tilfeller som vår sak gjelder, må bero på en konkret avveining. Heller ikke Sundal Collier avviser dermed at det kan forekomme situasjoner - for eksempel i familieaksjeselskaper - der det vil være riktig å la utbyttebegrepet i §12-4 i 1976-loven omfatte honorar for finansiell rådgivning til et aksjeselskap som fører frem til salg av aksjene. Også jeg er enig i dette.

Når det gjelder hva som nærmere skal til for at et rådgivningshonorar anses som utbytte i et tilfelle som vårt, gir verken lovteksten, lovforarbeider, rettspraksis eller juridisk teori noen vesentlig veiledning. At tilfellet ikke er spesielt omtalt, kan vel - som påpekt av CHS - skyldes at det særlig har vært aktuelt i de seneste årene, med blant annet større hastighet i transaksjonene på eiersiden.

Sundal Collier har påberopt seg en entydig bransjepraksis som skal vise at betaling av rådgivningshonorarer i situasjoner som i vår sak ikke har vært sett som utdeling av utbytte. CHS benekter ikke at en bransjepraksis finnes, men fremhever at det ikke er analysert hva slags tilfeller denne praksisen nærmere gjelder, og den må uansett prøves mot den preseptoriske aksjelovgivningen. Bransjepraksis har ikke nødvendigvis det samme siktemål som aksjelovens regler når det gjelder å verne om aksjekapitalen. - Selv om jeg vil legge en viss vekt på bransjepraksis, mener jeg derfor at den ikke uten videre kan tillegges større vekt.

Sundal Collier har trukket frem flere reelle hensyn eller rimelighetshensyn som etter mitt syn gir grunn til forsiktighet med å føre honorarer til finansiell rådgivning til aksjeselskaper som ender med oppkjøp av selskapet, inn under lovens utbyttebegrep. Dels gjelder dette likhetshensyn - både i en sammenlikning mellom oppkjøp og fusjon, og i en sammenligning mellom honorarer til finansiell rådgivning og honorarer til advokater og revisorer. Dels kan det praktisk sett virke uhensiktsmessig om et selskap med økonomiske problemer ikke for egen regning kan engasjere en finansiell rådgiver. Og det virker uhensiktsmessig om rådgiveren ikke på vanlig måte kan holde seg til selskapet som sin oppdragsgiver, uten å måtte undersøke nærmere i hvis interesse rådgivningen skjer.

Det er lite tvilsomt at det i normalsituasjonen langt på vei er sammenfall mellom aksjeeiernes og selskapets interesser. Men et sammenfall av interesser er heller ikke utelukket når det blir spørsmål om oppkjøp av selskapet. Jeg er enig med Sundal Collier i at dette illustreres i vår sak ved at en relativt høy pris selvsagt var gunstig for de gamle aksjeeierne, men samtidig antakelig var nødvendig for at kjøperselskapet kunne få overta så mange aksjer som det ønsket.

Jeg antar at utbyttesynspunktet må forbeholdes tilfeller der rådgivningen må sees som en klar særfordel for de selgende aksjeeierne. I slike tilfeller fremgår det antakelig også overfor rådgiveren at det er disse aksjeeierne som reelt er oppdragsgivere, slik at hensynet til rådgiveren ikke kommer inn med vesentlig styrke.

Når det så gjelder den konkrete vurderingen av det som skjedde i vår sak, fremholder CHS at hendelsesforløpet viser at oppdraget til Sundal Collier tjente aksjeeiernes særlige interesser og derfor må sees som utbytte, mens Sundal Collier anfører at varetakelsen av de langsiktige selskapsinteressene var det klart dominerende, og at det derfor ikke er tale om utbytte.

Dette spørsmålet er relativt inngående vurdert i både byrettens og lagmannsrettens dom, og jeg viser til enkelte uttalelser der. I byrettens dom heter det blant annet:

«Formålet med Sundal Colliers rådgivningsmandat i avtalen av 7. mai 1997 var å gi bistand til vurdering av Santechs fremtidige struktur med sikte på å bedre selskapets lønnsomhet. Retten må legge til grunn at det på det tidspunkt avtalen ble inngått var ingen gitt å vite noe om hva denne vurderingen ville munne ut i. ...

Etter rettens syn må det være åpenbart at det som var bestemmende for den løsning man valgte var de muligheter og tilbud som forelå i markedet etter foretatte sonderinger blant egnede samarbeidspartnere for Santech.»

I lagmannsrettens dom heter det:

«Det er ubestridt at Sundal Colliers innsats har kommet de gamle aksjonærene i Santech til gode ved at den bidro til at de oppnådde en bedre pris for sine aksjer. Men samtidig ble selskapet reddet, som det har vært anført, til glede for kreditorene og de ansatte. Det var selskapet som hadde engasjert Sundal Collier til å gi råd om løsning av selskapets finansielle problemer, enten på den ene eller den annen måte. Da oppdraget ble gitt ved avtalen av 7 mai 1997, lå det antakelig i situasjonen at en løsning med oppkjøp av aksjene og overgang til ny ledelse var blant de mer sannsynlige alternativer. Selv om de som da sto bak selskapet, også hadde en interesse i hva de kunne få for sine aksjer, er det fullt legitimt at man prøver å vareta interessene til selskapet som sådant i å overleve og fortsette som juridisk person, helst under så gode forhold som mulig. Det må for dette formål kunne pådra seg utgifter.»

Jeg er enig i disse vurderingene. Både bakgrunnen for inngåelsen av avtalen av 7. mai 1997 om finansiell rådgivning, innholdet av denne avtalen, og det rådgivningsarbeidet fra Sundal Collier som førte frem til oppkjøpet, tyder etter mitt syn på at det sentrale formålet var det mer langsiktige å videreføre selskapsinteressene. Jeg ser altså ikke holdepunkter for at det her er tale om en særfordel for de selgende aksjeeierne. Jeg oppfatter det dermed som klart at det ikke er grunnlag for å anse honorarutbetalingen som utbytte. - Noe annet grunnlag for frifinnelse har CHS som nevnt ikke anført for Høyesterett, og lagmannsrettens resultat må dermed stadfestes.

Jeg nevner for ordens skyld at jeg da ikke ser grunn til å gå inn på spørsmålet knyttet til §12-8 i aksjeloven av 1976.

Anken fører etter dette ikke frem. Jeg mener at ankemotparten må tilkjennes saksomkostninger for alle instanser. Lagmannsrettens dom stadfestes derfor også når det gjelder omkostningsavgjørelsene. For Høyesterett tilkjennes, i samsvar med ankemotpartens krav, omkostninger med 95.200 kroner, av det er 1.200 kroner utlegg.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler CHS Electronics AS til Sundal Collier & Co AS 95.200 - nittifemtusentohundre - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.

Dommer Skoghøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Rieber-Mohn: Likeså.

Dommer Gjølstad: Likeså.

Justitiarius Smith: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler CHS Electronics AS til Sundal Collier & Co AS 95.200 - nittifemtusentohundre - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.