HR-2000-20 - Rt-2000-416
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-03-14 |
| Publisert: | HR-2000-00020 - Rt-2000-416 (103-2000) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Borgerlig rettskrav |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om lagmannsretten hadde gjort saksbehandlingsfeil når de ikke tok stilling til anke over ilagt oppreisningserstatning.
Herredsretten dømte A for brudd på Straffeloven (1902) § 195 til fengsel i 2 år, samt til å betale oppreisningserstatning til fornærmede med 60.000 kroner. A anket bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og over ilagt oppreisning til lagmannsretten. Fornærmede ville ikke møte for lagmannsretten, og påtalemyndigheten frafalt da straffekravet. Etter dette avsa lagmannsretten frifinnelsesdom uten ankeforhandling, jf. Straffeprosessloven (1981) § 322 tredje ledd. Lagmannsretten behandlet ikke anken over oppreisningen, idet den fant at straffeprosessloven § 434 ikke hjemlet adgang til dette. Høyesterett var enig i at oppreisningsanken ikke kunne behandles som del av straffesaken. Men etter Straffeprosessloven (1981) § 435 hadde tiltalte rett til å få anke over borgerlige krav behandlet etter Tvistemålslovens regler. Det var en feil at lagmannsretten ikke hadde gitt tiltalte anledning til slik behandling av anken. Dommen ble på dette punkt opphevet og oppreisningskravet hjemvist til lagmannsretten. |
| Saksgang: | Vardø herredsrett nr. 1999-257 M - Hålogaland lagmannsrett LH-1999-457 M - Høyesterett HR-2000-00020 (sak nr. 8/2000) |
| Parter: | Påtalemyndigheten (førstestatsadvokat Monica Hansen Nylund) mot A (advokat Ole A. Bachke jr.) |
| Forfatter: | Oftedal Broch, Bugge, Coward, Utgård, Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §195, §322, §196, §209, §62, Straffeprosessloven (1981) §434, §435, §321, §322, §325, §406, Tvistemålsloven (1915) §386 |
Dommer Oftedal Broch: Vardø herredsrett avsa 21. april 1999 dom med slik domsslutning:
«1. A, født *.*.1953, dømmes for overtredelse av strl §195 første ledd 1. straffalternativ, strl §196 første ledd og strl §209, alt sammenholdt med strl §62 første ledd, til en straff av fengsel i 2 - to - år.
2. A frifinnes for tiltalens post I b.
3. A dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale B oppreisning med kr 60.000,- - sekstitusen kroner -.
4. A dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale C oppreisning med kr 45.000,- - førtifemtusen kroner -.
5. A dømmes til å erstatte det offentlige saksomkostninger med kr 5.000,- - femtusen kroner -.»
A anket til Hålogaland lagmannsrett over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og over oppreisningene, grunnlag og utmålingen. Anken over domfellelsen for overtredelse av straffeloven §195 ble henvist, jf. straffeprosessloven §321 tredje ledd, mens anken for øvrig ble nektet fremmet. Anken for lagmannsretten var da begrenset til én overtredelse av straffeloven §195. Ny tiltalebeslutning for dette forhold ble uttatt 29. juni 1999.
Fornærmede ved overtredelsen av §195 første ledd var C. Like før ankeforhandlingen meddelte hun at hun ikke ville møte under ankeforhandlingen. Det forelå også en legeerklæring som uttalte at C hadde psykiske plager som gjorde det umulig for henne å reise til X for å delta i ankeforhandlingen.
Etter dette besluttet påtalemyndigheten å frafalle straffeforfølgningen. Tiltalebeslutningen ble trukket ved brev 17. november 1999. Påtalemyndigheten skrev at dette medførte at lagmannsretten måtte avsi frifinnelsesdom vedrørende straffekravet og det erstatningsbeløpet som ble pådømt i herredsretten.
Lagmannsretten tilskrev aktor, forsvarer og bistandsadvokat 18. november 1999 og redegjorde for at som følge av at påtalemyndigheten hadde trukket tiltalebeslutningen, ville det nå bli avsagt frifinnelsesdom uten ankeforhandling. Bistandsadvokaten ble bedt om å avklare hvorvidt fornærmede ville overta straffeforfølgningen mot tiltalte, jf. straffeprosessloven §406 første ledd. Lagmannsretten uttalte også at den ikke kunne se at fornærmedes erstatningskrav lenger forelå til behandling for lagmannsretten.
Bistandsadvokaten opplyste i brev 19. november 1999 at fornærmede ikke ønsket å overta straffeforfølgningen mot tiltalte. Forsvareren skrev samme dag og viste til at A anket særskilt over herredsrettens avgjørelse av erstatningskravet. Han anførte at lagmannsretten pliktet å behandle dette.
Anken ble avgjort uten ankeforhandling, jf. straffeprosessloven §322 tredje ledd, og dom avsagt 22. november 1999 med slik slutning:
«A, født *.*.1953, frifinnes for tiltalen av 29 juni 1999.»
Lagmannsretten behandlet ikke anken over oppreisningen til C. Rettens flertall mente det fulgte av straffeprosessloven §434 første ledd at det borgerlige kravet ikke kunne prøves, da lagmannsretten ikke skulle foreta prøving av bevisene under skyldspørsmålet. Heller ikke berodde det borgerlige kravets avgjørelse umiddelbart på den avgjørelsen som ble truffet i straffesaken, jf. bestemmelsens annet ledd. Rettens mindretall mente at herredsrettens avgjørelse av erstatningskravet måtte oppheves.
A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Det gjøres gjeldende at det er feil når lagmannsretten har oppfattet straffeprosessloven §434 første ledd som en uttømmende regel, som skal tolkes antitetisk. Sterke reelle grunner taler for at A får prøvet anken over oppreisningen, selv om det ikke ble foretatt prøving av bevisene under skyldspørsmålet. Subsidiært hevdes at det i dette tilfellet var uriktig å avsi dom uten ankeforhandling med grunnlag i straffeprosessloven §322 tredje ledd. Retten skulle henvist anken til behandling etter §325.
Påtalemyndigheten har henholdt seg til lagmannsrettens flertall. Ordlyden i §434 viser at den er uttømmende. Dette er også lagt til grunn i rettspraksis. Hensynet til fornærmede taler tungt ved tolkningen av de prosessuelle reglene om oppreisning. For tiltalte står adgangen til sivil anke over avgjørelsen åpen, jf. straffeprosessloven §435. Mindretallets løsning - at oppreisningsavgjørelsen skal oppheves - kan ikke være riktig. Det hefter ingen feil ved herredsrettens avgjørelse. Også hensynet til fornærmede taler mot en opphevelse av herredsrettens avgjørelse på dette punkt.
Jeg er kommet til at anken må tas til følge og lagmannsrettens dom oppheves for så vidt anken over oppreisningskravet ikke er avgjort.
Jeg er enig med påtalemyndigheten i at straffeprosessloven §434 må forstås etter sin ordlyd, jf. også Bjerke og Keiserud: Straffeprosessloven med kommentarer, annen utgave, side 1018-1019. Det er et vilkår for å avgjøre oppreisningskravet etter bestemmelsens første ledd, at bevisene under skyldspørsmålet er prøvet. Heller ikke kan en anke over en ilagt oppreisning hindre at straffekravet avgjøres etter straffeprosessloven §322 tredje ledd, dersom forfølgningen blir frafalt. Jeg er altså enig med lagmannsrettens flertall i at det ikke var grunnlag for å behandle anken over oppreisningen som del av straffesaken.
Dette avgjør imidlertid ikke saken. I og med anken stod både straffespørsmålet og oppreisningskravet for lagmannsretten. Det var uttrykkelig anket over begge disse forhold. Når straffespørsmålet bortfaller, gjenstår anken over oppreisningen. Som lagmannsretten peker på, har tiltalte en ubetinget rett etter straffeprosessloven §435 til å fremme en anke over borgerlige krav etter sivilprosesslovens regler. Jeg mener derfor at lagmannsretten hadde en plikt til å undersøke hvorvidt tiltalte ønsket en fortsatt behandling for så vidt gjaldt det borgerlige kravet, noe som altså måtte skje etter tvistemålslovens regler. Jeg finner støtte for dette syn i Høyesteretts avgjørelser i Rt-1996-1230 og Rt-1997-1643. Lagmannsretten har ikke gitt tiltalte anledning til slik behandling av anken, og jeg finner at dommen på dette punkt må oppheves og oppreisningskravet hjemvises, jf. tvistemålsloven §386 annet ledd.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Lagmannsrettens dom oppheves for så vidt anken over oppreisningen ikke er avgjort, og oppreisningskravet hjemvises til lagmannsretten.
Dommer Bugge: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Coward: Likeså.
Dommar Utgård: Det same.
Dommer Holmøy: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
Lagmannsrettens dom oppheves for så vidt anken over oppreisningen ikke er avgjort, og oppreisningskravet hjemvises til lagmannsretten.