HR-2000-21-B - Rt-2000-654

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	2000-04-25
Publisert:	HR-2000-00021-B - Rt-2000-654 (158-2000)
Stikkord:	Sivilprosess, Konkurs, Skifterett, Forlik, Verneting
Sammendrag:	Saken gjaldt rekkevidden av et utenomrettslig forlik inngått mellom et dødsbos konkursbo og den ene loddeieren og dennes ektefelle om aktiva som var i behold av de sistnevnte, men som konkursboet pretenderte tilhørte boet. Spørsmålet var om forliket, etter slutningen av konkursboet, avskar den andre loddeieren i dødsboet fra å få prøvet om de samme eiendelene tilhørte dødsboet. Videre var det spørsmål om saken i henhold til Luganokonvensjonen ikke hadde verneting i Norge fordi de saksøkte bodde i Sverige. Høyesterett kom til at selv om konkursdebitor som hovedregel må respektere forlik inngått av boet, kunne ikke dette være avgjørende i denne saken. Forliket regulerte direkte hvilke verdier som tilhørte konkursboet, og dermed i neste omgang dødsboet. Da verdiene som var lagt til grunn i forliket, var langt lavere enn hva Jakobsen pretenderte tilhørte boet, grep det direkte inn i arveforholdet mellom de to loddeierne. Når hun ikke hadde hatt noen mulighet for å innvirke på forliket, måtte hun ha adgang til å gå til søksmål. Jakobsen fikk ikke medhold i sin innsigelse om at vernetinget ikke ble regulert av Luganokonvensjonen. Hun hadde vist til at art. 1 annet ledd (1) unntar tvister som gjelder "formuerettigheter som følge av arv". Dette unntaket kunne ikke omfatte alle tvister i et dødsbo, men var begrenset til tvister av rent arverettslig karakter. Tvisten om eiendomsretten til gnr. 40 bnr. 8 i Asker hadde etter Høyesteretts oppfatning eiendomsverneting i Norge. Etter dette kom Høyesterett til at samtlige krav kunne fremmes for Asker og Bærum herredsrett.
Saksgang:	Asker og Bærum herredsrett nr. 1998-02320 A - Borgarting lagmannsrett LB-1999-881 K/04 - Høyesterett HR-2000-00021B, kjæremålssak jnr. 344/1999
Parter:	Mabel Jakobsen (advokat Nils-Henrik Pettersson) mot 1. Bob Nilsen, 2. Heide K. Ask Zähle Nilsen (advokat Yngve von Ahnen - til prøve)
Forfatter:	Matningsdal, Lund, Aarbakke, Rieber-Mohn, Holmøy
Lovhenvisninger:	Plenumsloven (1926) §6, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §23, §25, §29, §32, §404, §54, §55, Avtaleloven (1918) §33, §36, Skifteloven (1930) §83, §86, Tinglysingsloven (1935) §27, Lov om nordiske privatrettslige dommer (1977) §8, Konkursloven (1984) §118, §128, §136, Dekningsloven (1984) §5-12, §5-1, §5-9, Luganoloven (1993) LKN A1, LKN A2, LKN A5, LKN A6, LKN A16, Aksjeloven (1997)

Dommer Matningsdal: Saken gjelder rekkevidden av et utenrettslig forlik inngått mellom et dødsbos konkursbo og den ene loddeieren og dennes ektefelle om aktiva som besittes av de sistnevnte, men som konkursboet pretenderte tilhørte boet. Spørsmålet er om forliket, etter slutningen av konkursboet, avskjærer den andre loddeieren i dødsboet fra å få prøvet om de samme eiendelene tilhører dødsboet. Videre gjelder den spørsmålet om saken i henhold til Luganokonvensjonen ikke har verneting i Norge fordi de saksøkte bor i Sverige.

Trygve Nilsen, født xx.xx.1914, døde 7. september 1995. Han bodde i Båtsfjord. I henhold til testament av 2. september 1987 skulle de fleste av hans eiendeler tilfalle hans to barn, Mabel Jakobsen og Bob Nilsen, med en halvdel på hver. Ved dødsfallet ønsket ikke barna å overta boet til privat skifte. Bob Nilsen begjærte offentlig skifte ved Vardø skifterett, men da han ikke stilte sikkerhet for skifteomkostningene, jf. skifteloven §86, nektet skifteretten å åpne offentlig skifte. Da skifteretten heller ikke åpnet offentlig skifte av eget tiltak, jf. skifteloven §83, fikk dødsboet status som «flytende bo».

Ved begjæring datert 21. mars 1996 til Vardø skifterett begjærte Båtsfjord kommune dødsboet tatt under behandling som konkursbo. Bakgrunnen for begjæringen var skyldig skatt og saksomkostninger med til sammen kr 2.984.527. Kravet hadde sin bakgrunn i at Trygve Nilsen ble etterlignet for 1986 og 1987 med en restskatt på kr 2.573.179. Søksmål om gyldigheten av etterligningen hadde ikke ført frem.

Ved skjøte datert og tinglyst 12. juli 1990 overdro Trygve Nilsen eiendommen gnr. 40 bnr. 8 på Nesøya i Asker til Bob Nilsen. Trygve Nilsen hadde ervervet denne eiendommen i 1958, og familien hadde brukt den som sommerbolig. Samme dag overdro han til Bob Nilsen eiendommen Stora Koppom 1:71 i Eda kommune i Sverige. Denne overdragelsen er tinglyst 18. juli 1990. Skjøtene er opprettet hos en advokat med kontor i Oslo. I tillegg overdro han 16. juli 1990 50% av aksjene i Trygve Nilsen AS med forretningskontor i Asker. Samme år overførte Trygve Nilsen til Bob Nilsen også syv faste eiendommer i Båtsfjord.

I tilknytning til disse overdragelsene ble det opprettet en udatert avtale som bare er undertegnet av Bob Nilsen. Selv om den ikke er undertegnet av Trygve Nilsen, er det ikke bestridt at den regulerer forholdet mellom partene. I avtalen omtales overdragelsene som «arveoppgjør», det beskrives hvilke eiendommer som overdras, og det ble avtalt en gjeldsovertakelse med kr 820.000. Kr 770.000 hadde pantesikkerhet i en eiendom i Båtsfjord, mens kr 50.000 var pantesikret i den svenske eiendommen. Det ble også avtalt bruksrett for Trygve Nilsen til eiendommen i Asker og til boligdelen av en eiendom i Båtsfjord.

Frem til mai 1995 bodde Bob Nilsen på eiendommen på Nesøya, men med virkning fra 4. mai 1995 meldte han flytting til Stora Koppom i Eda kommune. Samme sommer giftet han seg med Heide K. Ask Zähle Nilsen. Ved ektepakt datert 29. juli 1995 er eiendommene i Asker og Eda gjort til hustruens særeie.

Konkursboet anla i oktober 1996 sak mot ekteparet med krav om tilbakeføring av de omtalte eiendelene. Eiendommene i Båtsfjord og andelen i Trygve Nilsen AS var overført til Bob Nilsen. Denne del av søksmålet var derfor begrenset til ham.

Kravene var i stevningen begrunnet i at det var grunnlag for omstøtelse etter dekningsloven §5-9. Videre ble det anført at overføringene ikke var reelle og gjennomførte transaksjoner, og det uttales at «Man kan se overførselen som en proforma overførsel, alternativt kan man reise spørsmål om Trygve Nilsen fullt ut forsto hva transaksjonen innebar, og endelig må boet kunne påberope seg avtaleloven §33 og §36». Kravet mot Heide K. Ask Zähle Nilsen ble reist i henhold til dekningsloven §5-12 tredje ledd. I relasjon til anførselen om at transaksjonene ikke var reelle og gjennomført, ble det overfor henne anført at hun ikke kunne påberope seg ekstinktivt godtroerverv, jf. tinglysingsloven §27.

Under saksforberedelsen ble det i august/september 1997 inngått utenrettslig forlik mellom konkursboet og ekteparet Nilsen. Ved forliket forpliktet ekteparet seg til å tilføre boet kr 2.700.000 som fullt oppgjør for de fremsatte krav. Boet forpliktet seg på sin side til å overføre til ekteparet tre ytterligere eiendommer samt en fordring. I avtalens punkt 5 heter det til slutt:

«Det er en forutsetning for avtalen at bobehandlingen av Trygve Nilsens dødsbo, dets konkursbo avsluttes med kjennelse om sluttutlodning (dividende) i henhold til konkursloven §128, dvs at tilbakelevering til skyldner (Trygve Nilsens dødsbo) i henhold til konkursloven §136 ikke skjer.»

Saken ble etter dette hevet ved Vardø herredsretts kjennelse av 17. oktober 1997.

Konkursboet ble sluttet 30. juni 1998 med en dividende på 84,0754 % til uprioriterte kreditorer.

Ved stevning av 30. oktober 1998 har Mabel Jakobsen anlagt sak ved Asker og Bærum herredsrett mot Bob Nilsen og Heide K. Ask Zähle Nilsen med følgende påstand:

«Prinsipalt:

1. Bob Nilsen dømmes til å overskjøte til Trygve Nilsens dødsbo følgende eiendeler:

a) Gnr 40 bnr 8 i Asker kommune

b) 50% av aksjene i Trygve Nilsen AS

2. Heide K. Ask Zähle Nilsen dømmes, solidarisk ansvarlig med Bob Nilsen, til å overskjøte til Trygve Nilsens dødsbo:

a) Gnr 40 bnr 8 i Asker kommune

3. Bob Nilsen dømmes til å betale Trygve Nilsens dødsbo erstatning etter rettens skjønn.

4. Bob Nilsen og Heide K. Ask Zähle Nilsen dømmes solidarisk ansvarlig, til å betale til dødsboet samlede leieinntekter fra huset på Nesøya.

Subsidiært:

5. Saksøkte dømmes til å betale Mabel Jakobsen erstatning etter rettens skjønn.

6. I alle tilfelle, at Bob Nilsen og Heide K. Ask Zähle Nilsen dømmes, solidarisk ansvarlig til å erstatte Mabel Jakobsens saksomkostninger.»

Påstanden om å overskjøte gnr. 40 bnr. 8 i Asker kommune og aksjene er begrunnet på nøyaktig samme måte som i konkursboets søksmål. Omstøtelse etter dekningsloven §5-9 er ikke påberopt, og kan heller ikke påberopes, jf. lovens §5-1.

I tilsvaret nedla de saksøkte på forskjellige grunnlag påstand om avvisning.

Asker og Bærum herredsrett avsa 8. februar 1999 kjennelse med slik slutning:

«1. Søksmålet i sak nr 98-2320 A/02 avvises fra behandling ved Asker og Bærum herredsrett.

2. I saksomkostninger dømmes Mabel Jakobsen til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse å betale kr 15.000 - femtentusen - til Bob Nilsen og Heide Ask Zähle Nilsen, med tillegg av 12 - tolv - prosent p.a. i forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.»

Herredsretten begrunnet avvisningen for stevningens påstand punkt 1-4 med at det utenrettslige forliket var bindende for dødsboet, og at Mabel Jakobsen som loddeier i boet måtte respektere det. For påstanden punkt 5 kom herredsretten til at Luganokonvensjonen artikkel 5 (3) ikke kunne påberopes, slik at saken måtte anlegges ved de saksøktes hjemting i Sverige.

Mabel Jakobsen påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett som 8. september 1999 avsa kjennelse med slik slutning:

«1. Herredsrettens kjennelse punkt 1 stadfestes.

2. I saksomkostninger for herredsretten betaler Mabel Jakobsen 40.462,50 - førtitusenfirehundreogsekstito 50/100 - kroner til Bob Nilsen og Heide K. Ask Zähle Nilsen i fellesskap senest to uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse med tillegg av forsinkelsesrente etter den satsen som til enhver tid gjelder, for tiden 12 prosent pr år, fra forfall til betaling skjer.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Mabel Jakobsen 15.200 - femtentusentohundre - kroner til Bob Nilsen og Heide K. Ask Zähle Nilsen i fellesskap senest to uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse med tillegg av forsinkelsesrente etter den satsen som til enhver tid gjelder, for tiden 12 prosent pr år, fra forfall til betaling skjer.»

Lagmannsrettens kjennelse er enstemmig, men det var uenighet om begrunnelsen. Flertallet begrunnet avvisningen på samme måte som herredsretten, mens mindretallet kom til at det utenrettslige forliket ikke var til hinder for søksmålet. Men mindretallet mente at Luganokonvensjonen medførte at saken i sin helhet hadde verneting i Sverige.

Mabel Jakobsen har påkjært avvisningen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Høyesteretts kjæremålsutvalg henviste 23. november 1999 kjæremålet til avgjørelse i Høyesterett etter reglene i lov av 25. juni 1926 nr. 2 §6 annet ledd. Justitiarius i Høyesterett besluttet 23. november 1999 at partsforhandling skulle finne sted etter de regler som gjelder for ankesaker.

Partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens avgjørelsesgrunner. For Høyesterett er saken prosedert i vesentlig større bredde, særlig for så vidt gjelder forholdet til Luganokonvensjonen.

Mabel Jakobsen har også anlagt sak ved Vardø herredsrett om de overførte eiendommene i Båtsfjord, og hun har krevd saken overført til Asker og Bærum herredsrett for å bli forenet med behandlingen av denne saken. Bob Nilsen har også krevd saken ved Vardø herredsrett avvist. Saken er stanset inntil det foreligger endelig avgjørelse i denne saken.

Den kjærende part, Mabel Jakobsen, har i korte trekk anført:

Rettspraksis viser klart at hun har rettslig interesse i å anlegge søksmål mot ekteparet Nilsen for å få dem dømt til å overføre verdier til dødsboet.

Det utenrettslige forliket mellom ekteparet Nilsen og konkursboet stenger heller ikke for søksmålet. Utgangspunktet er at avgjørelser og avtaler bare binder partene. Dersom hun skal være bundet av forliket, må det foreligge klar hjemmel for dette. Av lovbestemmelser kunne særlig konkursloven §118 annet ledd være aktuell. Men denne bestemmelsen regulerer utelukkende kreditorenes adgang til å forfølge et krav, og gjelder dessuten ikke når bobehandlingen er avsluttet. I det hele er verken lov, rettspraksis eller teori til hinder for at hun gis adgang til å anlegge søksmålet.

Reelle hensyn tilsier at hun kan anlegge søksmålet. Et konkursbo har klarligvis behov for å kunne inngå forlik. Dersom debitor generelt skulle være ubundet av slike forlik, ville det kunne påvirke muligheten til å oppnå forlik. På den annen side er det et vesentlig hensyn at forliket er inngått med den ene loddeieren, og da må det veie tyngre at hun har et rettferdighetskrav på å få prøvet om hun er fratatt sin arv ved forliket. Dette så mye mer som at hun og boet hadde forskjellige interesser. Boets interesse var begrenset til å oppnå full dekning for kreditorene, mens hennes interesse er at boet tilføres verdier ut over dette. Når hun da i tillegg ikke hadde mulighet for å påvirke forliket, kan ikke søksmålsadgangen være stengt.

Subsidiært anføres det at hun i alle fall må ha adgang til å gjøre gjeldende at forliket er ugyldig.

Med hensyn til vernetinget anføres det at Luganokonvensjonen ikke kommer til anvendelse. Konvensjonen artikkel 1 annet ledd (1) unntar saker om «formuerettigheter som følge av ekteskap, testament eller arv», og det er ikke begrenset til tvister av rent arverettslig karakter. I relasjon til Heide K. Ask Zähle Nilsen påberopes det at da hun utleder sin rett fra ektefellen, må unntaket for ekteskap komme til anvendelse for henne.

Tvisten om eiendomsretten til gnr. 40 bnr. 8 i Asker kan dermed i henhold til tvistemålsloven §23 anlegges ved Asker og Bærum herredsrett. For de øvrige kravene under stevningens påstand punkt 1-4 gir tvistemålsloven §25 hjemmel for å anlegge søksmålene samme sted, jf. anførslene senere i relasjon til Luganokonvensjonen artikkel 5 (1). Og for erstatningskravet i påstanden punkt 5 gir tvistemålsloven §29 verneting samme sted. Da begge de saksøkte har formue i Asker, gir også tvistemålsloven §32 saken verneting ved Asker og Bærum herredsrett.

Dersom Luganokonvensjonen kommer til anvendelse, gir artikkel 16 (1) (a) verneting ved Asker og Bærum herredsrett for kravet om tilbakeskjøting av gnr. 40 bnr. 8 i Asker. Denne bestemmelsen omfatter bl.a. «tinglige rettigheter» i fast eiendom. En tvist om eiendomsretten til fast eiendom omfattes klart av dette alternativet.

Videre anføres det at oppfyllelsesvernetinget i artikkel 5 (1) gir adgang til å anlegge søksmålet ved Asker og Bærum herredsrett. For kravet om tilbakeskjøting av eiendommen anføres dette subsidiært, mens det anføres prinsipalt for de øvrige kravene. Bestemmelsen er anvendelig fordi også et gavesalg er «kontraktforhold», og det fratar ikke saken karakter av å gjelde «kontraktforhold» at det anføres ugyldighet. Oppfyllelsesstedet er også Asker for alle kravene. Selv om det ikke er noen direkte forbindelse mellom dødsboet og Heide K. Ask Zähle Nilsen, må oppfyllelsesvernetinget også kunne påberopes overfor henne. Når ektefeller overfører en eiendom mellom seg som gave, bør ikke dette gjøre prosessen vanskeligere.

For kravene i stevningens påstand punkt 3 og 4 og kravet om overføring av aksjene anføres det videre at artikkel 6 (4) gir hjemmel for å kumulere dem med søksmålet om eiendomsretten til gnr. 40 bnr. 8 i Asker.

For Mabel Jakobsens personlige erstatningskrav - påstanden punkt 5 - anføres det at erstatningsvernetinget i artikkel 5 (3) gir saken verneting ved Asker og Bærum herredsrett. Og dersom artikkel 5 (1) skulle være uanvendelig fordi ugyldighetsanførselen medfører at det ikke foreligger «kontraktforhold», må artikkel 5 (3) kunne anvendes også for påstanden punkt 3 og 4. Etter artikkel 5 (3) er «skadestedet» avgjørende for vernetinget. Selv om den skadevoldende handling i dette tilfellet i realiteten er en sammenhengende handlingsrekke over flere år på forskjellige steder, må Asker kunne regnes som skadested i forhold til Bob Nilsen. Overfor Heide K. Ask Zähle Nilsen påberopes det derimot ikke at den skadevoldende handling fant sted i Norge. Søksmålet mot henne har likevel verneting ved Asker og Bærum herredsrett da skadestedet også er hvor skaden «oppsto». Skadelidte er Mabel Jakobsen som bor i Asker.

Mabel Jakobsen har nedlagt denne påstand:

«1. Borgarting lagmannsretts kjennelse datert 8. september 1999 oppheves og saken tillates fremmet for Asker og Bærum herredsrett.

2. Bob Nilsen og Heide K. Ask Zähle Nilsen dømmes, solidarisk ansvarlig, til å betale Mabel Jakobsen saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett med tillegg av 12% rente pro anno fra 14 dager etter at Høyesteretts kjennelse er forkynt.

3. Oppfyllelsesfristen for beløpet under pkt 2 er 14 dager etter at Høyesteretts kjennelse er forkynt.»

Kjæremålsmotpartene, Bob Nilsen og Heide K. Ask Zähle Nilsen, har i korte trekk anført:

Det aksepteres at Mabel Jakobsen, som loddeier i Trygve Nilsens dødsbo, har rettslig interesse i å anlegge søksmål for å få tilført boet verdier. Men det utenrettslige forliket er til hinder for at hun reiser det aktuelle søksmålet for så vidt gjelder stevningens påstand punkt 1-4. Bortsett fra at det nå ikke påberopes omstøtelse med hjemmel i dekningsloven §5-9, er søksmålsgrunnlaget identisk. Konkursboet hadde adgang til å inngå forliket, og lagmannsrettens begrunnelse for at dødsboet er bundet av det, tiltres. Mabel Jakobsen, som utleder sin rett av dødsboets, kan ikke ha en videre søksmålsadgang enn boet.

Vernetinget reguleres av Luganokonvensjonen. Unntaket i konvensjonen artikkel 1 annet ledd (1) for «formuerettigheter som følge av ... arv» kommer ikke til anvendelse. Det er begrenset til tvister av rent arverettslig karakter, og omfatter ikke en avtalerettslig tvist som den foreliggende.

Luganokonvensjonens hovedregel er at søksmålet må anlegges ved saksøktes hjemting, jf. artikkel 2. Da ingen av de påberopte unntaksreglene kommer til anvendelse, må søksmålet anlegges ved deres hjemting i Sverige.

Det bestrides at artikkel 16 (1) (a) kommer til anvendelse for tvisten om eiendomsretten til gnr. 40 bnr. 8 i Asker idet det fremsatte kravet ikke omfattes av formuleringen «tinglige rettigheter». Vurderingen må ta utgangspunkt i at det er nedlagt fullbyrdelsespåstand om at de skal «overskjøte». Det er dermed en personlig rett i form av en fordring som gjøres gjeldende. Kravet retter seg dessuten utelukkende mot dem, mens eiendomsretten kan gjøres gjeldende mot alle. EF-domstolen har i sin praksis lagt stor vekt på dette formelle forholdet. Og da det ikke er nødvendig med åstedsbefaring for å avgjøre tvisten, gjør heller ikke formålet med vernetingsregelen i artikkel 16 seg gjeldende.

Videre bestrides det at oppfyllelsesvernetinget i artikkel 5 (1) kan anvendes. For Heide K. Ask Zähle Nilsen følger det allerede av at hun ikke har noe kontraktsforhold med Trygve Nilsen. I forhold til Bob Nilsen foreligger det heller ikke et «kontraktforhold». Dette begrunnes for det første med at gjeldsovertakelsen gjaldt en eiendom i Båtsfjord samt eiendommen i Sverige. Overføringen av eiendommen i Asker og av aksjene i Trygve Nilsen AS var med andre ord vederlagsfri. Artikkel 5 (1) kommer dermed ikke til anvendelse fordi den forutsetter gjensidig bebyrdende avtaler. For det andre kan bestemmelsen heller ikke anvendes når saksøkeren anfører at avtalen er ugyldig.

Den påberopte forpliktelsen har dessuten ikke oppfyllelsessted i Asker. Formuleringen «det sted hvor den forpliktelse tvisten gjelder, skal oppfylles» relaterer seg til primærforpliktelsen i det opprinnelige kontraktsforholdet. Men kravet om tilbakeføring av mottatte verdier er sekundære forpliktelser som har oppfyllelsessted i Sverige. Dette gjelder også for de krav som er fremsatt i stevningens påstand punkt 3 og 4.

Det bestrides også at artikkel 6 (4) gir verneting ved Asker og Bærum herredsrett. Dette følger for det første av at kravet om tilbakeskjøting ikke er en sak om «tinglige rettigheter». Dessuten følger det av anførslene i relasjon til artikkel 5 (1) at det ikke er tale om «kontraktforhold».

Erstatningsvernetinget i artikkel 5 (3) kan heller ikke påberopes for de fremsatte erstatningskrav. Dersom man ved fastleggelsen av skadested tar utgangspunkt i hvor skaden er «voldt», fremtrer Sverige som det naturlige stedet. Alternativt må Oslo regnes som skadested hensett til at skjøtene ble skrevet der. Og dersom man tar utgangspunkt i hvor skaden «oppsto», er det naturlig å regne Båtsfjord som skadested i og med at dødsboet hører hjemme der. Dette må også gjelde for det kravet Mabel Jakobsen fremmer på egne vegne i og med at det er avledet i forhold til dødsboets tap.

Dersom vernetinget skal avgjøres etter tvistemålslovens regler, bestrides det at eiendomsvernetinget i §23 kan anvendes for tvisten om gnr. 40 bnr. 8 i Asker. Selv om lovens ordlyd omfatter tilfellet, må det legges vekt på at det ikke er behov for åstedsbefaring i denne saken. Hensynet til en mest mulig ensartet tolking med Luganokonvensjonen tilsier derfor at bestemmelsen ikke anvendes.

Oppfyllelsesvernetinget i §25 kan heller ikke anvendes. For Heide K. Ask Zähle Nilsen følger det av at hun ikke står i noe kontraktsforhold med Trygve Nilsen, og for Bob Nilsen må det legges avgjørende vekt på at bestemmelsen er utformet med Luganokonvensjonen artikkel 5 (1) som forbilde. Når artikkel 5 (1) ikke kan anvendes, bør dette også gjelde for tvistemålsloven §25.

Erstatningsvernetinget i §29 kan heller ikke anvendes - i alle fall fordi Asker ikke kan regnes som skadested. Anvendelsen av denne bestemmelsen må stå i samme stilling som Luganokonvensjonen artikkel 5 (3).

Derimot aksepteres det at Heide K. Ask Zähle Nilsen som eier av gnr. 40 bnr. 8 i Asker etter §32 har formuesverneting ved Asker og Bærum herredsrett. Ved saksanlegget hadde derimot ikke Bob Nilsen formuesverneting der. Men da Trygve Nilsen AS har forretningskontor i Asker, og aksjebrevene etter den någjeldende aksjeloven har tapt sin legitimasjonsvirkning fra 1. januar 2000, aksepteres det at han i dag har formuesverneting der. Spørsmålet blir derfor om det er situasjonen ved saksanlegget eller når avvisningsspørsmålet avgjøres som er avgjørende. De beste grunner taler for å velge det første tidspunktet.

Skulle søksmålet bli fremmet under henvisning til at de saksøkte har formue i Asker, er det i henhold til lov av 10. juni 1977 nr. 71 §8 nr. 1 bokstav a tatt forbehold mot tvangsfullbyrding i Sverige.

Bob Nilsen og Heide K. Ask Zähle Nilsen har nedlagt denne påstand:

«Prinsipalt:

Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.

Subsidiært:

Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til lagmannsretten.

I begge tilfeller:

1. Mabel Jakobsen dømmes til å betale til Heide K. Ask Zähle Nilsen og Bob Nilsen saksomkostninger for Høyesterett, med tillegg av 12 - tolv -% årlig rente fra oppfyllelsesfristens utløp til betaling skjer.

2. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts kjennelse.»

Mitt syn på saken:

Jeg er kommet til at kjæremålet fører frem.

Innledningsvis bemerkes at lagmannsretten for de prinsipale påstandene avviste søksmålet under henvisning til det utenrettslige forliket som ble inngått mellom konkursboet og de saksøkte. For det subsidiære erstatningskravet er søksmålet avvist under henvisning til at Luganokonvensjonen ikke gir denne del av søksmålet verneting i Norge. Høyesteretts kjæremålsutvalg - og dermed Høyesterett - har i et slikt tilfelle full kompetanse til å prøve lagmannsrettens kjennelse, jf. tvistemålsloven §404 nr. 1.

Medfører det utenrettslige forliket mellom konkursboet og ekteparet Nilsen at søksmålet må avvises?

For stevningens påstand punkt 1-4 anføres det som nevnt at det utenrettslige forliket mellom konkursboet og ekteparet Nilsen medfører at denne del av søksmålet må avvises.

Jeg understreker først at en loddeier i et dødsbo, når ikke boet selv reiser søksmål, både under og etter bobehandlingen kan anlegge søksmål i eget navn og på eget ansvar for å få tilført boet verdier, jf. Rt-1973-1472 og Rt-1996-350. Dersom dødsboet ikke hadde blitt tatt under konkursbehandling, og det ikke hadde blitt inngått et utenrettslig forlik med ekteparet Nilsen, kunne søksmålet utvilsomt ikke ha vært avvist.

Spørsmålet blir dermed om forliket medfører at løsningen blir motsatt. Da saken mellom konkursboet og ekteparet Nilsen ikke ble avgjort ved dom eller rettsforlik, står vi ikke overfor et rettskraftspørsmål. Det er heller ikke naturlig å se denne del av tvisten som et spørsmål om rettslig interesse. Spørsmålet er om et utenrettslig forlik mellom konkursboet og den ene loddeieren i dødsboet om hva som tilhørte konkursboet, hindrer den andre loddeieren - når bobehandlingen er avsluttet - fra å reise sak mot den første loddeieren med påstand om at de samme gjenstandene skal tilbakeføres til dødsboet.

Bortsett fra at Mabel Jakobsen ikke anfører, og heller ikke kan anføre, omstøtelse med hjemmel i dekningsloven §5-9 som grunnlag for stevningens påstand punkt 1 og 2, er grunnlagene for kravene identiske i de to søksmålene. Men dette er ikke tilstrekkelig for avvisning. Spørsmålet er om det på konkursrettslig grunnlag må oppstilles regler som avskjærer henne fra å reise det foreliggende søksmålet.

I teorien er det tradisjonelt antatt at konkursdebitor som hovedregel må respektere forlik inngått av boet, jf. blant annet Huser: Gjeldsforhandling og konkurs, bind 2 side 167 med videre henvisninger. Fra dette oppstilles gjerne et unntak dersom debitors krav frafalles betingelsesløst uten noen motytelse, jf. Rt-1981-1328.

Om det også må oppstilles et videregående unntak - eksempelvis på det grunnlag at forliket er urimelig i forhold til debitors interesser, jf. avtaleloven §36, lar jeg ligge. Slik denne saken ligger an finner jeg det klart at forliket mellom boet og ekteparet Nilsen ikke kan medføre at Mabel Jakobsens søksmål avvises. Det gjør seg således gjeldende særskilte hensyn i denne saken: Som loddeier i dødsboet stod Mabel Jakobsen utenfor konkursbehandlingen. Hennes og boets interesser i de omstridte eiendelene var av ulik karakter: For boet bestod interessen i å oppnå best mulig dekning til kreditorene, og det hadde ingen egeninteresse i å oppnå mer enn full dekning. Da Mabel Jakobsen måtte respektere den gjelden faren hadde pådratt seg, bestod hennes interesse i at boet ble tilført verdier som oversteg hva som var nødvendig for å gi kreditorene fullt oppgjør. Uavhengig av hvilken plikt boet måtte ha til å ivareta hennes interesser, ligger det i sakens natur at det ved vurderingen av om et forliksforslag skulle aksepteres, primært måtte ivareta kreditorenes interesser. Mabel Jakobsens interesser måtte dermed komme i bakgrunnen.

Til dette kommer at konkursboet og ekteparet Nilsen inngikk forlik i en situasjon hvor begge parter var klar over at Mabel Jakobsen bestred de overføringene som Trygve Nilsen hadde foretatt. Forliket regulerte direkte hvilke verdier som tilhørte konkursboet, og dermed i neste omgang dødsboet. Da verdiene var langt lavere enn hva Mabel Jakobsen pretenderte tilhørte boet, grep det direkte inn i arveforholdet mellom de to loddeierne. At de var klar over dette illustreres av forlikets punkt 5, som jeg har sitert tidligere, og som uimotsagt hadde til formål å vanskeliggjøre et søksmål fra Mabel Jakobsens side.

Jeg innser at dersom det åpnes for søksmål om et forhold som konkursboet har inngått forlik om, kan dette redusere boets muligheter for å oppnå forlik. Men selv om dette hensynet begrunner den hovedregelen som teorien har oppstilt om debitors svært begrensede søksmålsadgang, kan det ikke være avgjørende i denne saken. Det kan heller ikke avskjære søksmål at ekteparet Nilsen som ledd i forliket har betalt et større beløp til boet. Hvilken betydning dette har for forholdet mellom de to loddeierne må avgjøres senere dersom Mabel Jakobsen får medhold i sine krav.

På bakgrunn av ovenstående er jeg kommet til at det utenrettslige forliket ikke er til hinder for at søksmålet fremmes for så vidt gjelder stevningens påstand punkt 1 - 4.

Regulerer Luganokonvensjonen vernetinget?

Søksmålet er videre krevd avvist fordi Luganokonvensjonen etter de saksøktes oppfatning medfører at det i sin helhet må anlegges ved deres hjemting i Sverige, jf. konvensjonens artikkel 2. Mabel Jakobsen har derimot anført at konvensjonen ikke kommer til anvendelse for stevningens påstand punkt 1-4 fordi artikkel 1 annet ledd (1) unntar «formuerettigheter som følge av ... arv».

Bakgrunnen for søksmålet er at Mabel Jakobsen mener at hennes rettigheter som legalarving etter Trygve Nilsen er krenket. Ordlyden dekker for så vidt tilfellet. Spørsmålet blir dermed om unntaket omfatter alle tvister som oppstår i en arvesituasjon, også når de kunne ha oppstått uavhengig av den, eller om det er begrenset til tvister av arverettslig karakter som eksempelvis en tvist om avkortning i arv.

Unntaket må etter min vurdering begrenses til tvister av arverettslig karakter. I denne sammenheng viser jeg til at unntaket for «formuerettigheter som følge av ekteskap, testament eller arv» primært synes begrunnet i at det på disse områdene er betydelige forskjeller mellom rettstilstanden i de ulike land. Dette hensynet gjør seg gjeldende for tvister av rent arverettslig karakter, men ikke for tvister som kunne ha oppstått uavhengig av om det forelå et dødsbo eller ikke.

Videre viser jeg til at unntaket for ekteskap tolkes slik at det er begrenset til tvister om forhold som er en direkte følge av ekteskapet eller dets oppløsning, jf. bl.a dom av EF-domstolen av 27. mars 1979 i sak de Cavel mot de Cavel (sak 143/1978) (678J0143). Unntaket omfatter derimot ikke økonomisk mellomværende mellom ektefellene som ikke har direkte sammenheng med ekteskapet, jf. Pålsson: Bryssel- och Luganokonventionerna (1995) side 43 med videre henvisninger. Dette trekker klart i retning av at arveunntaket, som nevnes i samme sammenheng, tolkes på samme måten.

Jeg er etter dette kommet til at Luganokonvensjonen regulerer vernetinget. Fra hovedregelen om at vernetinget er saksøktes hjemting oppstiller konvensjonen flere unntak. I det følgende behandler jeg de unntakene som er påberopt av Mabel Jakobsen i den utstrekning det er nødvendig å gå inn på dem.

Omfattes tvisten om eiendomsretten til gnr. 40 bnr. 8 i Asker av konvensjonens artikkel 16 (1) (a)?

Artikkel 16 (1) (a) fastsetter at domstolene i den konvensjonsstat hvor eiendommen ligger, skal være enekompetente i saker om «tinglige rettigheter i fast eiendom». For tvisten om eiendomsretten til gnr. 40 bnr. 8 i Asker har Mabel Jakobsen som nevnt påberopt dette vernetinget.

Etter norsk rett er det ikke tvilsomt at et søksmål hvor det prinsipalt anføres at eiendomsoverføringen er pro forma, er et søksmål om «tinglige rettigheter», jf. tvistemålsloven §23 som bl.a fastsetter at søksmål om «eiendomsrett til eller annen tinglig rettighet i eiendommen» kan anlegges ved den faste eiendoms verneting. Dette er imidlertid ikke avgjørende idet «tinglige rettigheter» i konvensjonen tolkes autonomt - det vil si uavhengig av hva som måtte være lagt til grunn i den enkelte konvensjonsstat, jf. bl.a dom av EF-domstolen av 10. januar 1990 i saken Reichert m.fl. mot Dresdner Bank (sak 115/1988) (688J0115) premiss 8.

Tvist om eiendomsretten til en fast eiendom omfattes klart av konvensjonens ordlyd idet eiendomsretten gir grunnlag for alle eierbeføyelser som ikke er særskilt unntatt. I den såkalte Jenardrapporten som ligger til grunn for den tilsvarende bestemmelsen i Brüsselkonvensjonen, uttales det på side 35:

«I sager af denne art er det ofte nødvendigt at foretage kontrol og undersøgelser samt at indhente sagkyndige udtalelser på stedet. Desuden gælder i disse tilfælde ikke sjældent sædvaner, som i almindelighed kun er kendt af retten på det sted, hvor den faste ejendom er beliggende, eller i det mindste af retterne i den pågældende stat. Endelig tages der med det i konventionen fastsatte system hensyn til, at det er nødvendigt at foretage tilførsler til tingbøger eller registre, som føres på det sted, hvor den faste ejendom er beliggende.»

Sitatet viser at eiendomsvernetinget ikke bare er begrunnet i behovet for åstedsbefaring. Det gir ikke holdepunkter for at eiendomsvernetinget er avskåret når kjernen i tvisten er av rent avtalerettslig karakter.

Til støtte for at saken ikke gjelder en tvist om «tinglige rettigheter i fast eiendom» har de saksøkte vist til to avgjørelser av EF-domstolen hvor domstolen kom til at artikkel 16 ikke kom til anvendelse. Etter min vurdering gjelder disse dommene andre spørsmål enn vår sak. De er dermed ikke avgjørende.

I den første saken - Reichert m.fl. mot Dresdner Bank (sak 115/1988) - var saken anlagt av Dresdner Bank mot Reichert m.fl. for å få omstøtt en gaveoverdragelse av en fast eiendom i Frankrike fra Reichert og hans hustru til deres sønn. De saksøkte bodde i Tyskland. Søksmålet var anlagt i Frankrike idet Frankrike har en særregel som tillater enkeltkreditorer å påberope seg den subjektive omstøtelsesregel - actio pauliana. Domstolen kom til at et omstøtelsessøksmål ikke omfattes av artikkel 16. I premiss 11 uttaler domstolen:

«Artikel 16, nr. 1, skal herefter fortolkes således, at enekompetencen for retterne i den kontraherende stat, hvor den faste ejendom er beliggende, ikke omfatter samtlige sager om rettigheder over fast ejendom, men kun de sager, hvori der inden for Bruxelles-konventionens anvendelsesområde skal tages stilling til en fast ejendoms udstrækning og bestanddele, ejendommens ejer- og besiddelsesforhold, eller eksistensen af andre tinglige rettigheder over ejendommen med henblik på at sikre indehaverne af disse rettigheder beskyttelse af de beføjelser, der knytter sig til deres ret.»

I den andre dommen som de saksøkte har påberopt - Webb mot Webb av 17. mai 1994 (sak 294/1992) (692J0294) - hadde George Lawrence Webb i 1971 inngått kjøpekontrakt om kjøp av en leilighet i Frankrike. Kjøpesummen ble overført fra en konto som tilhørte ham, mens lisensen til å overføre pengene til utlandet ble gitt i sønnens navn. Eiendommen ble også registrert i sønnens navn.

I 1990 anla faren sak i England mot sønnen med prinsipal påstand om at sønnen satt inne med eiendommen som trustee - en tillitsmannsordning, og at sønnen skulle tilpliktes å opprette de dokumentene som var nødvendige for å overføre atkomsten - «the legal ownership» - til ham. High Court kom til at saken ikke ble omfattet av artikkel 16, og at den dermed hadde verneting i England. Sønnen brakte saken inn for Court of Appeal som forela tolkingen av artikkel 16 for EF-domstolen.

EF-domstolen kom til samme resultat som High Court og uttalte bl.a.:

«Formålet med den sag, der i dette tilfælde er indbragt for den forelæggende ret, er at få fastslået, at sønnen som trustee forvalter ejendommen til fordel for faderen, og at han i denne egenskab har pligt til at oprette de dokumenter, der er nødvendige for at overdrage «the legal ownership» til faderen. Faderen gør ikke krav på allerede nu at være indehaver af rettigheder, der direkte vedrører ejendommen, og som kan gøres gældende over for alle, men påberåber sig kun rettigheder i forhold til sin søn. Følgelig er sagen ikke en sag om rettigheder over fast ejendom, jf. konventionens artikel 16, nr. 1, men en sag om personlige rettigheder.»

Selv om ingen av sakene er parallelle med vår sak, har den siste saken atskillig interesse ved at bakgrunnen for farens søksmål var at han mente han eide eiendommen. Men dette krevde han ikke dom for. Eiendomsretten var med andre ord ikke sakens gjenstand, men ble bare berørt prejudisielt. Sammenholdt med premissene fra saken Reichert m.fl. mot Dresdner Bank gir dette støtte for min oppfatning om at søksmål som tar sikte på bindende å avgjøre eiendomsretten til fast eiendom, omfattes av artikkel 16. Og løsningen blir i så fall den samme uansett om det reises fullbyrdelsessøksmål i stedet for fastsettelsessøksmål.

At kravet i vår sak bare rettes mot ekteparet Nilsen medfører åpenbart ikke at vi står overfor en fordring og ikke «tinglige rettigheter». Dette følger allerede av at Mabel Jakobsen etter tvistemålsloven §54 må begrense saken til ekteparet Nilsen fordi utenforstående som ikke pretenderer å eie eiendommen, ikke kan saksøkes. EF-domstolens utsagn i Webb-saken om at faren bare påberopte «rettigheder i forhold til sin søn», var dessuten myntet på en annen situasjon. Formuleringen utgjorde utelukkende et ledd i begrunnelsen for at når eiendomsretten ikke var sakens gjenstand ved at det ikke ble krevd dom for eiendomsrett, men utelukkende for at sønnen forvaltet eiendommen som trustee, og at han derfor skulle tilpliktes å utferdige visse dokumenter, var det et kjennetegn på at faren gjorde gjeldende en personlig fordring.

Jeg er etter dette kommet til at søksmålet har verneting ved Asker og Bærum herredsrett for så vidt gjelder stevningens påstand punkt 1 a) og 2.

Gir konvensjonen artikkel 6 (4) adgang til å kumulere de øvrige krav med tvisten om eiendomsretten til gnr. 40 bnr. 8 i Asker?

Konvensjonen artikkel 6 (4) fastsetter at en person som har bopel i en konvensjonsstat kan saksøkes «i saker om kontraktforhold, når søksmålet kan forenes med et søksmål vedrørende tinglige rettigheter i fast eiendom og er rettet mot samme saksøkte, ved domstolen i den Konvensjonstat der den faste eiendom ligger».

De saksøkte har for det første anført at bestemmelsen ikke kan anvendes fordi det ikke foreligger et «kontraktforhold». Dette er begrunnet med at overdragelsen av gnr. 40 bnr. 8 i Asker var en ren gave fra Trygve Nilsen, og at ensidig bebyrdende disposisjoner ikke er «kontraktforhold». Denne innsigelsen kan ikke føre frem. Ved den udaterte avtalen som ble opprettet i tilknytning til overdragelsene i 1990, overtok Bob Nilsen gjeldsansvar for kr 820.000. Gjelden var riktignok pantesikret i en eiendom i Båtsfjord samt eiendommen i Sverige som ble overdratt samtidig. At den ikke var pantesikret i eiendommen i Asker, utelukker imidlertid ikke at gjeldsovertakelsen også var et vederlag for overføringen av denne eiendommen. Tvert om er avtalen utformet som en totalløsning slik at gjeldsovertakelsen må vurderes som et vederlag for overdragelsen av samtlige eiendommer. Det har for øvrig aldri vært anført at avtalen ikke var bindende for Trygve Nilsen fordi den bare ble undertegnet av Bob Nilsen. Det er etter dette ikke nødvendig å ta stilling til om «kontraktforhold» også omfatter ensidig bebyrdende avtaler.

De saksøkte anfører videre at det ikke foreligger et «kontraktforhold» når saksøkeren bestrider at det foreligger en gyldig overdragelse av eiendomsretten. I denne sammenheng er det særlig vist til dom av EF-domstolen av 4. mars 1982 i saken Effer SpA mot Kantner (sak 38/1981) (681J0038). I relasjon til oppfyllelsesvernetinget i artikkel 5 (1) kom domstolen her til at det forelå «kontraktforhold» selv om saksøkte bestred kontraktens eksistens. Det ble bl.a fremhevet at dersom oppfyllelsesvernetinget ikke kunne anvendes i disse tilfellene, ville det «være tilstrækkeligt til at gøre disse bestemmelser virkningsløse, at en af parterne hævdede, at der ikke forelå nogen kontrakt». Begrunnelsen har nok størst vekt når saksøkte reiser innsigelse mot kontraktens gyldighet. På den annen side er det vanskelig å se tilstrekkelige grunner til at det ikke skulle være adgang til å velge oppfyllelsesvernetinget dersom debitor i et kontraktsforhold velger å reise negativt fastsettelsessøksmål for å få fastslått at han ikke er forpliktet etter kontrakten. Ellers ville vernetinget bero på hvem som tok initiativet til å få avklart rettstilstanden mellom partene.

Det er ikke opplyst at det foreligger noen dom fra EF-domstolen som har lagt til grunn den sondringen som påberopes av de saksøkte. Tvert om uttaler domstolen seg nøytralt i saken Effer SpA mot Kantner, jf. formuleringen «en af parterne». Rettsoppfatningen er ikke ensartet idet det både i teorien og i de enkelte lands rettspraksis skal være valgt ulike løsninger, jf. Pålsson: Bryssel- och Luganokonventionerna (1995) side 77. På denne bakgrunn kan det være usikkert om det alltid foreligger «kontraktforhold» når saksøkeren påberoper seg at avtalen er ugyldig.

I alle fall i et tilfelle som det foreliggende kan ikke anførselen om ugyldighet være til hinder for å anvende artikkel 6 (4). Denne saken illustrerer etter min vurdering at det ville være uheldig å oppstille som generell regel at det ikke foreligger «kontraktforhold» når saksøkeren påberoper seg ugyldighet: Dersom det ikke var adgang til å kumulere kravene med tvisten om eiendomsretten fordi Mabel Jakobsen anfører at faren ikke på gyldig måte har overført eiendomsretten til Bob Nilsen, ville konsekvensen bli at kravene måtte forfølges i to saker selv om samtlige krav har utspring i en og samme kontrakt. Prosessøkonomisk ville det være svært uheldig.

Jeg er etter dette kommet til at vi står overfor et «kontraktforhold» slik at artikkel 6 (4) kommer til anvendelse i forhold til Bob Nilsen.

I forhold til Heide K. Ask Zähle Nilsen oppstår det et særlig spørsmål ved at hun ikke har inngått noen avtale med Trygve Nilsen, men har fått overdratt eiendommen vederlagsfritt fra sin mann, Bob Nilsen, som på sin side stod i kontraktsforhold med Trygve Nilsen. EF-domstolen kom således i dom av 17. juni 1992 i saken Handte mot TMCS (sak 26/1991) (691J0026) til at det ikke foreligger «kontraktforhold» når kjøper nr. 2 fremmer et direktekrav mot selgeren. I premiss 15 viste domstolen til at «kontraktforhold» forutsetter «en forpligtelse, som en part frivilligt har påtaget sig over for en anden».

På grunn av det nære forholdet mellom ektefellene kan ikke denne dommen være avgjørende når Bob Nilsen, som stod i kontraktsforhold med Trygve Nilsen, vederlagsfritt har overdratt eiendommen til sin ektefelle. Dette gjør at situasjonen er forskjellig fra Handtedommen der domstolen fremhevet at en produsent av en vare ofte ikke kan forutse hvilket land varen blir videresolgt til. Og i tilknytning til dette uttales det i premiss 18:

«Desuden er det for at opnå den retsbeskyttelse af de i Fællesskabet bosiddende personer, som konventionen bl.a har til formål at gennemføre, nødvendigt, at de kompetenceregler, som fraviger konventionens hovedregel, fortolkes således, at en normalt velunderrettet person nogenlunde kan forudse, ved hvilken ret - ud over retten i den stat, hvor han har bopæl - han kan blive sagsøgt.»

Dette hensynet gjør seg ikke gjeldende i vår sak hvor Heide K. Ask Zähle Nilsen har fått eiendommen overdratt vederlagsfritt fra sin mann, og hvor konvensjonen artikkel 16 (1) (a) oppstiller eksklusivt verneting i Norge for tvisten om eiendomsretten. Prosessøkonomisk ville det da, når man står overfor et eksklusivt verneting, være svært uheldig om saksøkeren skulle bli avskåret fra samtidig å få pådømt et krav om tilbakeføring av avkastningen av samme eiendom. Jeg er etter dette kommet til at det for stevningens påstand punkt 4 foreligger «kontraktforhold» også i relasjon til Heide K. Ask Zähle Nilsen.

Etter artikkel 6 (4) er det avgjørende om norsk rett gir hjemmel for å kumulere kravene i samme sak, jf. Rognlien: Luganokonvensjonen (1993) side 162 og Pålsson: Bryssel- och Luganokonventionerna (1995) side114. Etter tvistemålsloven §55 kan flere krav mot samme saksøkte kumuleres i samme sak «naar kravene kan bringes ind for samme ret og behandles i samme procesformer». Vilkåret om at kravene må kunne bringes inn for «samme ret» reiser i denne saken spørsmålet om Asker og Bærum herredsrett er stedlig kompetent for de øvrige kravene.

Eiendomsvernetinget i tvistemålsloven §23 gir etter min vurdering ikke verneting for noen av disse kravene. For kravet mot Heide K. Ask Zähle Nilsen gir derimot formuesvernetinget etter tvistemålsloven §32 verneting ved Asker og Bærum herredsrett idet hun er hjemmelshaver til og pretenderer å eie gnr. 40 bnr. 8 i Asker.

Det er derimot ikke opplyst at Bob Nilsen hadde formuesgjenstander i Asker da søksmålet ble anlagt. Aksjebrevene i Trygve Nilsen AS, som har forretningskontor i Asker, har etter det opplyste blitt oppbevart på Nilsens bopel i Sverige. Etter den någjeldende aksjeloven, som trådte i kraft 1. januar 1999, er aksjebrevene med virkning fra 1. januar 2000 satt ut av kraft. Registreringen i aksjeeierboken trer i stedet - noe som har som konsekvens at Bob Nilsen siden 1. januar 2000 har hatt formuesverneting ved forretningskontoret i Asker. Da han med andre ord har fått formuesverneting ved Asker og Bærum herredsrett før Høyesterett avgjør avvisningsspørsmålet, er dette tilstrekkelig til å avverge avvisning, jf. Skoghøy: Tvistemål side 141-142.

På denne bakgrunn gir tvistemålsloven §55 hjemmel for å kumulere kravene med tvisten om eiendomsretten til gnr. 40 bnr. 8. Konvensjonen artikkel 6 (4) gir dermed hjemmel for å behandle dem ved Asker og Bærum herredsrett.

Hittil har jeg sett bort fra Mabel Jakobsens personlige erstatningskrav, jf. påstanden punkt 5. Men da kravet har nær sammenheng med de øvrige kravene som kan fremmes for Asker og Bærum herredsrett, må det av prosessøkonomiske grunner kunne tas med under saken, jf. Pålsson: Bryssel- och Luganokonventionerna (1995) side 79-80. Dette standpunktet finner jeg også støtte for i EF-domstolens dom av 15. januar 1987 i saken Shenavai mot Kreischer (sak 266/1985) (685J0266) premiss 19.

Jeg er etter dette kommet til at samtlige krav kan fremmes for Asker og Bærum herredsrett.

Saksomkostninger

Kjæremålet har ført frem, og med hjemmel i tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §172 må Bob Nilsen og Heide K. Ask Zähle Nilsen pålegges å erstatte Mabel Jakobsen saksomkostninger for alle instanser. Advokat Pettersson har fremlagt omkostningsoppgave som viser at han krever et samlet salær på kr 99.000, fordelt med kr 20.000, 15.000 og 64.000 på de tre instansene. Videre kommer rettsgebyr i anledning de to kjæremålene med kr 6.360 samt kr 10.000 i kopieringsutgifter m.v. for Høyesterett. Det totale omkostningskravet utgjør etter dette kr 115.360. Jeg har ikke noe å bemerke til dette beløpet, som tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

1. Saken fremmes for Asker og Bærum herredsrett.

2. I saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Bob Nilsen og Heide K. Ask Zähle Nilsen til Mabel Jakobsen en for begge og begge for en 115.360 - etthundreogfemtentusentrehundreogseksti - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra oppfyllelsesfristens utløp til betaling finner sted.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.

Dommer Lund: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Aarbakke: Likeså.

Dommer Rieber-Mohn: Likeså.

Dommer Holmøy: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

K J E N N E L S E :

1. Saken fremmes for Asker og Bærum herredsrett.

2. I saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Bob Nilsen og Heide K. Ask Zähle Nilsen til Mabel Jakobsen en for begge og begge for en 115.360 - etthundreogfemtentusentrehundreogseksti - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra oppfyllelsesfristens utløp til betaling finner sted.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.