Rt-1981-1328
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1981-11-19 |
| Publisert: | Rt-1981-1328 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 353 K/1981 |
| Parter: | K/S Hotellbygg A/S Co. (høyesterettsadvokat Arne Meltvedt) mot Hotel Ibsen A/S under konkurs (høyesterettsadvokat Alf Nordhus). |
| Forfatter: | Stabel, Elstad, Løchen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §102, §103, Konkursloven (1863) §12, §180, §404, Dekningsloven (1975) §2-13, Aksjeloven (1976) §13-17, §54 |
Hotel Ibsen A/S hadde reist sak mot K/S Hotelbygg A/S & Co. til inntale av et påstått krav. Saksøkte reiste motsøksmål. Saksøkeren gikk senere konkurs, og saken ble stanset. Etter henvendelse fra retten innsendte konkursboet og saksøkte felles prosesskrift hvor det ble meddelt at partene var kommet til forlik, og at de begjærte saken hevet.
Hotel Ibsen A/S v/styrets formann protesterte mot dette og begjærte saken igangsatt under henvisning til at boet reelt sett hadde abandonert kravene.
Skien og Porsgrunn byrett avsa 28. januar 1981 kjennelse for at saken skulle igangsettes med konkursskyldneren som saksøker. Byretten uttalte bl.a.:
«Retten konstaterer innledningsvis at Hotel Ibsen A/S's søksmål angår krav som hører til boets masse. Åpninga av konkurs i Hotel Ibsen A/S's bo medførte dermed automatisk stansing av saka i medhold av tvistemålslovas §103, 1. ledd, jfr. §102 første ledd.
1 følge de samme lovbestemmelser kan saka etter begjæring fra «rette vedkommende» igangsettes. Rette vedkommende er i første rekke konkursboet ved dets styre. Spørsmålet er om også konkursskyldneren kan anses som «rette vedkommende» i den forstand at en stanset sak etter tvistemålslovas §103 første ledd kan bringes igangsatt etter begjæring fra ham. Det bemerkes i denne sammenheng at styret i Hotel Ibsen A/S representerer selskapet som konkursskyldner under konkursbehandlinga, jfr. aksjelovas §13-17 første ledd.
Det kan ikke ses at det i rettspraksis er tatt stilling til spørsmålet om en konkursskyldner kan anses som rette vedkommende. I den forsterkede justiskomites innstilling O. XV 1912 76 uttales det at uttrykket «rette vedkommende» ikke bare passer på konkursboets bestyrelse, men ogsaa paa enkelte konkurskreditorer, som optar en sak paa boets vegne, efterat bestyrelsen har erklært sig uvillig til å opta den». Konkursskyldnerens eventuelle rettigheter til å igangsette en stanset sak som bostyret ikke vil forfølge, er ikke nevnt, uten at en derav kan slutte at denne skyldner faller utenfor rekken av «rette vedkommende». Det kan ikke ses at lovmotiva for øvrig inneholder uttalelser av betydning for tolkningsspørsmålet.
I Hagerups «Konkurs og Akkordforhandling» 4. utgave, side 165 om skyldnerens stilling under konkursbehandlingen uttales det at «han har som part i konkursen også ret til at deltage i prøvelsen af de anmeldte fordringer og til at æske konkursrettens avgjørelse angaaende deres anerkjendelse (krsl. §54) og
Side:1329
han bliver, forsaavidt han benytter denne adgang, part ogsaa i den enkelte konkurstvist, ligesom han maa kunne intervenere i en tvist, som er foranlediget ved andres indsigelse, og anvende retsmidler mod de under en saadan tvist trufne avgjørelser.» Og på side 186 om konkursboets forhold til skyldnerens prosesser fremholdes det at «selv hvor boet har overtaget processen må derfor skyldneren kunne bibeholde sin partsstilling. Han binder naturligvis ikke boet ved sine processerklæringer, medens boet derimod binder ham, dog kan det ikke gratuit opgive den omprocederende rettighed».
Disse sitatene gjelder riktig nok ikke direkte spørsmålet om konkursskyldneren har rett til å begjære igangsatt en sak som boet har latt falle. Men uttalelsene peker hen mot et sentralt punkt, nemlig at det må tas tilbørlig hensyn til skyldnerens interesser når hans prosessrettslige stilling skal fastlegges. Han har som nevnt rett til å intervenere, påanke trufne avgjørelser, og å motsette seg at boet bent fram oppgir skyldnerens tilkommende rett. Det er trass alt konkursskyldnerens formue som forvaltes av boet, og at han er fortsatt ansvarlig for den del av gjelda som ikke dekkes ved boslutninga.
Det synes under disse omstendigheter lite rimelig dersom konkursboets frafall av en sak av denne art skulle avskjære konkursskyldneren fra å få saka prøvet. Retten er dertor blitt stående ved at Hotel Ibsen A/S v styret må anses som «rette vedkommende» i relasjon til tvistemålslovens i 102 annet ledd. For øvrig tiltres de synspunkter som er gjort gjeldende av Anders Bratholm og Jon Hov i «Sivil rettergang» side 132.»
Agder lagmannsrett stadfestet byrettens kjennelse den 1. oktober 1981. Lagmannsretten uttalte bl.a.:
«Et konkursbo antas i alminnelighet ikke berettiget til - og heller ikke legitimert til - å frafalle et omtvistet krav med virkning for konkursdebitor på den måte det her er skjedd. Det er ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til om boet kan gjøre dette som ledd i en mer omfattende forliksordning etter først å ha benyttet sin adgang til å tre inn som part og fortsette saken. Det som her foreligger, er et fullstendig og ubetinget frafall av kravet i hovedsøksmålet - i tilknytning til en beslutning om ikke å tre inn i saken. Dette er ikke noen «forføyning» over tvistekravet som medfører partsstilling for boet med derav følgende adgang til å begjære saken hevet. Heller ikke den etterfølgende overenskomst om erkjennelse av motkravet er noen slik «forføyning». Det et konkursbo kan gjøre når det ikke ønsker å tre inn i en sak som den foreliggende, er å oppgi hovedkravet for sin egen del, samt å erkjenne motkravet som dividendeberettiget. Dermed vil det ikke lenger være noe tvistegrunnlag i forbold til boet, og heller ikke noe grunnlag for å trekke inn boet som motpart etter tvistemålslovens §103 annet ledd. Når det således i prosesskrift fra h.r.advokat Meltvedt av 9. april 1981 er anført at boet ved hevningsbegjæringen forføyde over såvel hovedkrav som motkrav og derved «avverget- - - å bli trukket inn i et økonomisk ansvar» overfor Hotellbygg, kan dette ikke ses å være riktig. Boet hadde allerede før hevningsbegjæringen påtatt seg alt ansvar som det kunne bli spørsmål om å gjøre gjeldende. Den omstendighet at erkjennelsen av motkravet - eventuelt også oppgivelsen av hovedkravet - var basert på en etter lagmannsrettens mening uriktig oppfatning av konkursdebitors prosessuelle stilling, kan ikke medføre at Hotel Ibsen blir bundet av boets disposisjoner:
Side:1330
Om forholdet mellom et konkursbo og konkursdebitor når det gjelder omtvistede krav og rettigheter, vises til Hagerup: Konkurs og akkordforhandling (utg. 1932) side 282-283, hvor det blant annet sies:
«Et forlig, hvorved kreditorene helt frafalder en omstridt rettighet, vilde for dem være hensigtsløs, og en saadan frafaldelse bør derfor ikke hindre skyldneren fra at gjøre retten gjeldende.»
Tilsvarende synspunkt hevdes av Bratholm/Hov: Sivil Rettergang, side 132, hvor det er sagt følgende:
«Hvis boet ikke finner det regningssvarende å fortsette saken, må konkursskyldneren kunne få gjøre det på egen hånd. Han mener f.eks. at det erstatningskrav han gjør gjeldende p.g.a. en kundes forhold står så sterkt at saken bør gå sin gang. Det ville være urimelig om boets beslutning her skulle være det siste ord i saken. Han ville derved kunne bli påført et økonomisk tap. På den annen side vil ikke boet risikere noe ved at konkursskyldneren fortsetter saken. Omkostninger som påløper etter at konkursen er åpnet, svarer ikke boet for, jfr. kkl. §12.»
Lagmannsretten legger, i tilslutning til det av byretten anførte, til grunn at ovenstående er uttrykk for gjeldende rett på området. Det vises for så vidt også til dom inntatt i Rt-1903-225, referert i Stian Bech: Konkurslovgivningen. på side 130.
Når det fra Hotellbygg's side i motsatt retning er vist til uttalelser i Hov: Rettsforlik, side 531 (gjengitt i kjæremålserklæringen). bemerkes, at det spørsmål som her er omtalt synes å være et noe annet. Hov omhandler såvidt skjønnes det tilfelle at boet har besluttet å tre inn og fortsette saken, og så deretter - etter at saken er igangsatt igjen med boet som part - gir avkall på en rettighet gjennom et forlik. I tilknytning til dette uttaler Hov at hensynet til den annen part må være til hinder for at konkursdebitor personlig kan tillates å gå til ny sak om rettigheten. Om dette synspunkt er riktig, står det neppe like sterkt i et tilfelle som det foreliggende, hvor saken fortsatt står for domstolene og det således ikke er spørsmål om å reise noen ny sak. Boet har i det foreliggende tilfelle besluttet ikke å tre inn, og har dermed ikke på noe tidspunkt vært part i saken.
Spørsmålet er så om den omstendighet at konkursdebitor er et aksjeselskap kan medføre at rettsstillingen blir en annen. Dette spørsmål har ikke byretten drøftet eller tatt stilling til. Det synes først å være bragt inn i saken som en subsidiær anførsel i kjæremålserklæringen. Lagmannsretten skal om dette bemerke:
En hovedbegrunnelse for den foran nevnte adgang en konkursdebitor antas å ha til selv å forfølge et krav som konkursboet ikke ønsker å engasjere seg i, er at debitor ellers kunne lide økonomisk tap. Det kan sies at dette hensyn står annerledes i selskapskonkurs enn ved personlig konkurs. Når et aksjeselskap slås konkurs, leder konkursbehandlingen normalt til likvidering av selskapet. Aksjonærene blir ikke personlig ansvarlige for udekket selskapsgjeld etter konkursen. Under de nevnte forutsetninger vil verken selskapet i egenskap av konkursdebitor eller selskapets aksjonærer kunne oppnå noe ved på egenhånd å forfølge et omtvistet krav. Stillingen er for så vidt en annen enn ved personlig konkurs, hvor debitor blir ansvarlig for udekket konkursgjeld og følgelig har en reell interesse i at kreditorene får dekning av tilgjengelige aktiva i boet. Det bemerkes i denne forbindelse at h.r.advokat Nordhus i prosesskrift av 2. april 1981 på forespørsel har tilkjennegitt som utvilsomt «at nettoprovenyet ved et
Side:1331
eventuelt positivt utfall av søksmålet skal komme kreditorene til gode», jfr. lov om fordringshavernes dekningsrett §2-13.
Lagmannsretten er likevel kommet til at det ikke er grunnlag for å bedømme det prosessuelle kompetansespørsmål annerledes ved selskapskonkurs enn ved konkurs ellers. Et selskap antas å ha tilstrekkelig rettslig interesse i å føre søksmålet videre hva enten ei) rettskraftig avgjørelse vil foreligge før eller etter avslutningen av konkursbehandlingen.
Avgjørende for lagmannsretten med sikte på den førstnevnte situasjon er at man først ved avslutningen av konkursbehandlingen vet med sikkerhet om konkursen vil medføre likvidasjon av selskapet. Det kan etter omstendighetene ligge slik an at et omtvistet krav eller annet rettsforhold kan få bestemmende innflytelse på konkursbehandlingen. Hvis konkursdebitor forfølger et slikt krav og får medhold, er det tenkelig at det derved kan oppnås hel eller delvis dekning av konkurskravene, noe som igjen kan føre til at det ikke blir aktuelt med likvidasjon av selskapet, enten fordi samtlige kreditorer får dekning eller det blir grunnlag for en tvangsakkord. Det er fra Hotel Ibsens side anført at det nettopp er en slik situasjon som foreligger i dette tilfelle, idet både hovedkravet og motkravet gjelder meget betydelige beløp. Uten at lagmannsretten finner å burde uttale noe om utsiktene til å nå frem, ser man saken slik at også en konkursdebitor i Hotel Ibsens stilling må sies å ha en reell interesse i å kunne forfølge et slikt krav som det foreliggende. Selskapet må da, etter lagmannsrettens mening, kunne påberope seg den rett som konkursdebitorer ellers har til å forfølge krav som konkursboet har oppgitt.
Også for det tilfelle at rettskraftig dom først skulle foreligge etter avslutningen av bobehandlingen må det antas at selskapet har rettslig interesse av å føre saken videre. Dersom selskapet skulle få medhold, vil aksjonærene i fellesskap være å anse som eiere av kravet, jfr. Augdahl, Aksjeselskapet 3. utg. 410. Selskapets styre må også med denne situasjon for øye ha kompetanse til å opptre for å føre søksmålet frem til en avslutning. Den kjærende part anfører at de forpliktelser (såvidt skjønnes saksomkostningsansvaret) som søksmålet medfører i så fall må bæres av aksjonærene og synes å slutte at styret av denne grunn ikke har anledning til å kreve saken fortsatt. Forutsetningen om aksjonærenes ansvar for saksomkostningene antas imidlertid ikke å være i samsvar med gjeldende rett, jfr. Rt-1980-1666 hvor vedkommende styreformann ble ilagt saksomkostningene. Den nevnte innsigelse fra den kjærende part kan detfor ikke føre frem. Den avgjørelse i Rt-1975-1166 som den kjærende part viser til, angår et noe annet forhold og er ikke avgjørende for den foreliggende sak. Lagmannsretten skal bemerke at den ikke har tatt stilling til om styret fortsatt kan handle prosessuelt i saken hvis selskapet skulle bli oppløst etter endt konkursbehandling eller om det da er nødvendig at aksjonærene trer inn på saksøkersiden.»
K/S Hotelbygg A/S & Co. påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Selskapet hevdet at det inngåtte forlik var til hinder for at det konkursrammede selskap v/styrets formann kunne kreve saken igangsatt. Det ble vist til Jo Nov: Rettsforlik side 532. Selskapet viste videre til det som ble anført for lagmannsretten om at ihvertfall et aksjeselskap måtte være utelukket fra å starte opp en prosess som bostyret hadde bilagt ved et forlik.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerket:
Side:1332
«Det er tale om et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset ved reglene i tvistemålslovens §404. Det er fremmet ved henvisning til tvistemålslovens §404 nr. 3.
Lagmannsretten har lagt til grunn at Hotel Ibsen A/S, dets konkursbo, vilkårsløst frafalt det krav som var fremmet i hovedsøksmålet, og erkjente det krav K/S Hotellbygg A/S & Co. hadde fremmet i motsøksmålet. Denne oppfatning som danner utgangspunktet for den videre vurdering, er utslag av bevisvurdering og konkret rettsanvendelse. Den kan ikke prøves av utvalget.
Etter utvalgets oppfatning beror det ikke på uriktig tolking av regelen i tvistemålslovens §102 annet ledd når lagmannsretten med det utgangspunkt den hadde - og lenger er det ikke nødvendig å gå i denne saken - kom til at Hotel Ibsen A/S' styre var berettiget til å kreve søksmålet bragt i gang igjen. Utvalget viser til den begrunnelse som lagmannsretten har gitt, og som utvalget helt ut kan slutte seg til.
Kjæremålet har ikke ført frem. Motparten i kjæremålet har krevd saksomkostninger som må tilkjennes jfr. hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd. Omkostningsansvaret for den kjærende part settes til 1.000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.»