HR-2000-23-B - Rt-2000-670 - UTV-2000-981

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2000-04-26
Publisert:	HR-2000-00023-B - Rt-2000-670 (160-2000) - UTV-2000-981
Stikkord:	(Kvastebydommen), Skatterett, Eiendomsskatt
Sammendrag:	Saken gjaldt lovligheten av Sarpsborg kommunes vedtak om utskrivning av eiendomsskatt for skatteåret 1996 for boligområdet Kvastebyen, som ligger innenfor Skjeberg eiendomsskatteområde. Sistnevnte område består av 3 tettsteder: Skjeberg stasjonsby, hvor den gamle kommuneadministrasjon lå inntil 1979, Høysand og Kvastebyen. Beboerne i Kvastebyen gikk til søksmål mot Sarpsborg kommune og anførte at kommunens vedtak manglet hjemmel i Eigedomsskattelova (1975) § 3, for så vidt gjaldt Kvastebyen, som ikke kunne sies å være helt eller delvis utbygget "på byvis". Sarpsborg byrett kom til at vedtaket var ugyldig, mens lagmannsretten frifant kommunen. Høyesterett stadfestet lagmannsrettens dom. Dommen var enstemmig, men én dommer hadde en noe annen begrunnelse enn flertallet. Flertallet fant det naturlig som utgangspunkt å bedømme Skjeberg eiendomsskatteområde under ett i forhold til Eigedomsskattelovas krav om at området helt eller delvis måtte være utbygget "på byvis", jf også Fanadommen Rt-1985-1339 på side 1347. Etter denne dommens kriterier for slik utbygging, graden av offentlige og private fellesfunksjoner, var det utvilsomt at Kvastebyen ikke isolert sett oppfylte kravet til bymessig utbygging. At dette tettstedet var tatt med i eiendomsskatteområdet, var et slikt avgrensningsspørsmål som domstolene etter Fanadommen burde være tilbakeholdne med å prøve. Ved spørsmålet om eiendomsskatteområdet som helhet tilfredsstilte lovens krav for utskriving av eiendomsskatt, la flertallet utslagsgivende vekt på den betydelige utbyggingsgrad, også av fellesfunksjoner, i Skjeberg stasjonsby, sammenholdt med nærheten som hele området hadde til de sentrale deler av Sarpsborg. Dette var i samsvar med Fanadommens hovedsynspunkter. Det var ingen holdepunkter for å anta at det bygget på et uforsvarlig skjønn når kommunen hadde lagt Kvastebyen inn under eiendomsskatteområdet. Mindretallet begrunnet resultatet langt på vei som lagmannsrettens flertall og la avgjørende vekt på nærheten Kvastebyen hadde til byen Sarpsborg og Skjeberg stasjonsby.
Saksgang:	Sarpsborg byrett nr. 1996-00202 A - Borgarting lagmannsrett LB-1998-1488 A/03 - Høyesterett HR-2000-00023B, nr. 181/1999
Parter:	1. Geir Claussen m.fl. (advokat Knut Njøs - til prøve) mot Sarpsborg kommune (advokat Odd R. Tvedt). Se partsliste nederst.
Forfatter:	Rieber-Mohn, Lund, Coward, Holmøy, Aarbakke
Lovhenvisninger:	Eigedomsskattelova (1975) §3, Tvistemålsloven (1915) §180, Vass- og kloakkavgiftslova (1974)

Dommer Rieber-Mohn: Saken gjelder lovligheten av Sarpsborg kommunes vedtak om utskriving av eiendomsskatt for skatteåret 1996 for boligområdet Kvastebyen, som ligger innenfor Skjeberg eiendomsskatteområde.

Vedtak om utskriving av eiendomsskatt for Skjeberg eiendomsskatteområde ble første gang truffet av daværende Skjeberg kommune i 1987, gjeldende fra og med skatteåret 1989. Den nærmere avgrensning av eiendomsskatteområdet ble vedtatt i 1988. Området kom til å omfatte Skjeberg stasjonsby, der kommuneadministrasjonen befant seg frem til 1979. Videre inngikk de to boligområdene som lå på hver side av indre Skjebergkilen - Kvastebyen og Høysand - i eiendomsskatteområdet.

Beboerne i Kvastebyen klaget over vedtaket i brev av 26. mai 1989 til Skjeberg kommune. Klagen ble ikke tatt til følge. Fylkesmannen i Østfold fant ikke ved sin kontroll at kommunens vedtak om å skrive ut eiendomsskatt i det aktuelle området var ugyldig.

Med virkning fra 1. januar 1992 ble blant andre herredskommunen Skjeberg slått sammen med Sarpsborg bykommune.

Med virkning fra samme dato vedtok Sarpsborg kommune at det skulle utskrives eiendomsskatt for de områder i kommunen som var «tilknyttet offentlig vann- og/eller kloakknett», derunder Skjeberg eiendomsskatteområde. Det ble også utskrevet eiendomsskatt i dette området i 1993, 1994 og 1995.

Den 14. desember 1995 vedtok Sarpsborg kommune å skrive ut eiendomsskatt også for 1996 for de samme områder som tidligere. Beboerne i Kvastebyen gikk deretter til sak mot Sarpsborg kommune og anførte at dette vedtaket manglet hjemmel i eigedomsskattelova §3 for så vidt gjaldt Kvastebyen, som ikke kan sies å være helt eller delvis utbygget «på byvis».

Sarpsborg byrett avsa 30. oktober 1996 dom med slik domsslutning:

«1. Vedtak fattet av Sarpsborg kommune om utskrivning av eiendomsskatt for Kvastebyen er ugyldig for såvidt gjelder året 1996.

2. Sarpsborg kommune tilpliktes å tilbakebetale innbetalt eiendomsskatt for området for året 1996.

3. Innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse betaler Sarpsborg kommune saksomkostninger med kr 77.970,- kronersyttisjutusennihundreogsytti 00/100 til Kvastebyen Vel.»

Byretten kom til at Kvastebyen er en mindre tettbebyggelse uten noen slik tilknytning til bysentrum eller annet sentrum, at området kan betegnes som utbygget på byvis. Retten la til grunn at Kvastebyen, som er et boligområde uten forretninger og offentlige servicetilbud, i flere henseender er å anse som en isolert, landlig idyll i et utkantområde av storkommunen Sarpsborg, og uten egentlig tilknytning til Skjeberg stasjonsby.

Sarpsborg kommune anket dommen til Borgarting lagmannsrett, som den 11. februar 1999 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Sarpsborg kommune frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen rett.»

I lagmannsretten var det dissens. For flertallet var spørsmålet om Kvastebyen kunne anses for å være bymessig utbygget når området sees i sammenheng med Skjeberg stasjonsby og/eller Sarpsborg sentrum/Borgenhaugen. Flertallet fant det ikke nødvendig å ta stilling til om stasjonsbyen fortsatt kunne sies å være utbygget på byvis, og om Kvastebyen i så fall har beholdt den nødvendige tilknytning til stasjonsbyen. For flertallet var det vesentlig at betydningen av Sarpsborg sentrum hadde økt. Flertallet kom til at Kvastebyen hadde karakteren av en forstadsbebyggelse til Sarpsborg i første rekke som følge av de særdeles gode kommunikasjonsforholdene, og at området på dette grunnlag tilfredsstilte kriteriene for utskriving av eiendomsskatt. Mindretallet mente at utbyggingen av stasjonsbyen ikke var bymessig nok til at denne kan være et tyngdepunkt som begrunner eiendomsskatt for Kvastebyen etter et nærhetsprinsipp. Avstandene til Sarpsborg sentrum og Borgenhaugen fant mindretallet for store, iallfall når Kvastebyen ikke har en vesentlig høyere utbyggingsgrad.

Kvastebyens beboere har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. For Høyesterett foreligger skriftlige erklæringer fra representanter for Sarpsborg kommune og bevisopptak ved Sarpsborg byrett med forklaringer fra de samme representanter og fra enkelte av de ankende parter. Det er også fremlagt en del nye dokumenter for Høyesterett. Under ankeforhandlingen fikk Høyesterett se en videofilm av Skjeberg eiendomsskatteområde, fortrinnsvis av Kvastebyen og stasjonsbyen og kommunikasjonsårene mellom disse.

Ankende parter - Geir Claussen m.fl. - har i sammenfatning anført:

Kvastebyen kan ikke, isolert sett, anses for å være bymessig utbygget. Området har noen få rene boligområder i utpreget landlige omgivelser med mange fritidseiendommer. Arealplanen forbyr bygging av flere boliger, og kvoten etter gjeldende reguleringsplaner er oppfylt. Boligutbyggingen skyldes nærheten til sjøen og ikke at Sarpsborg er vokst utover.

Heller ikke stasjonsbyen tilfredsstiller lovens krav til bymessig bebyggelse. Det har skjedd dramatiske endringer her de senere år, og disse har fratatt stasjonsbyen viktige bymessige trekk. Kommuneadministrasjonen ble i 1979 flyttet til Borgenhaugen. Stasjonsbyen mistet sin betydning som trafikknutepunkt da ny E6 ble lagt utenom tettstedet. I dag stanser heller ingen tog på stedet. Det er få offentlige og private servicetilbud i stasjonsbyen, jf. de krav til bymessig utbygging som Høyesterett stiller opp i Evjedommen i Rt-1994-1267. De ankende parter er enige i byrettens beskrivelse av tettstedet som preget av stagnasjon og nedleggelse. Det er på denne bakgrunn ikke grunnlag for å skrive ut eiendomsskatt i stasjonsbyen.

Selv om stasjonsbyen skulle bli regnet som et område som er «utbygd på byvis», kan det ikke skrives ut eiendomsskatt i Kvastebyen. Det er ingen slik tilknytning mellom disse to steder som berettiger dette. Kvastebyen er kommunikasjonsmessig nokså isolert fra stasjonsbyen. Det er ca 3 km å kjøre dit - gjennom landlige omgivelser utenfor eiendomsskatteområdet. Gangveien over elva er farlig og brukes nesten ikke. Via denne er det i underkant av 3 km til stasjonsbyen. Folk i Kvastebyen benytter bare i meget begrenset grad servicetilbudene i stasjonsbyen. Det er mer hensiktsmessig å benytte seg av tilbudene i Sarpsborg sentrum.

Det er derfor heller ikke grunnlag for å knytte Kvastebyen til stasjonsbyen eiendomsskatteområde fordi det er naturlig og formålstjenlig å avgrense sistnevnte område slik. I så fall vil Høyesterett ha begrenset prøvelsesadgang etter Fanadommen, jf. Rt-1985-1339. Slik saken ligger an, med Kvastebyen som et isolert og utpreget landlig område, har Høyesterett full adgang til å overprøve kommunens vedtak om å skrive ut eiendomsskatt i Kvastebyen.

Heller ikke tilknytningen til Sarpsborg sentrum eller Borgenhaugen kan begrunne eiendomsskatt i Kvastebyen. Det er ikke tale om en forstadsbebyggelse, som lagmannsrettens flertall kom frem til. Det er ca 14 km fra Kvastebyen til Sarpsborg torg over Borgenhaugen og ca 16,5 km langs E6. Mellom Kvastebyen og Sarpsborg er det store landbruksområder langs begge de nevnte veier. Det er heller ingen randbebyggelse på strekningene. Det er på denne bakgrunn unaturlig å karakterisere Kvastebyen som en forstad til Sarpsborg. Byens forsteder ligger mye nærmere sentrum.

Det synes for de ankende parter klart at Skjeberg eiendomsskatteområde har fått sin avgrensning i første rekke på bakgrunn av hvilke deler av området som er utbygget med et offentlig vann- og avløpsnett. Men dette er et kriterium som det - ifølge forarbeidene til eigedomsskattelova - ikke er adgang til å legge vekt på, for så vidt som kommunene stort sett får de offentlige utgifter til slik utbygging refundert av beboerne, jf. Ot.prp.nr.44 (1974-1975) side 3 og lov av 31. mai 1974 om kommunale vass- og kloakkavgifter.

Det er også best i samsvar med legalitetsprinsippet og reelle hensyn at eiendomsskatteområder avgrenses til uomtvistelige bymessige områder i samsvar med Høyesteretts praksis, ikke minst den grunnleggende Fanadommen, som mindretallet i lagmannsretten i vår sak er på linje med. Konsekvensen av flertallets syn vil være en vesentlig utvidelse av eiendomsskattens nedslagsfelt til marginale områder. En slik utvidelse må i tilfelle være en lovgiveroppgave.

Innlemmingen av Kvastebyen i eiendomsskatteområdet bryter også med likhetsprinsippet. Ullerøy tettstedsområde, som ligger i nærheten og er vesentlig mer utbygget enn Kvastebyen med offentlige og private servicetilbud, er ikke gjenstand for eiendomsskatt. Dette understreker det vilkårlige og uforsvarlige i vedtaket om å la eiendomsskatten omfatte Kvastebyen boligområde - et vedtak som ikke er blitt gjenstand for en selvstendig og grundig vurdering etter kommunesammenslåingen. Vedtaket i tidligere Skjeberg kommune ble ureflektert videreført av Sarpsborg kommune.

Ankende parter har lagt ned slik påstand:

«1. Sarpsborg bystyres vedtak om eiendomsskatt for 1996 kjennes ugyldig for så vidt gjelder Kvastebyen.

2. Sarpsborg kommune v/ordføreren tilpliktes å erstatte Geir Claussen m.fl. sakens omkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotparten - Sarpsborg kommune - har sammenfatningsvis anført:

Kommunen er enig i at Kvastebyen, isolert sett, ikke oppfyller kravet til å være utbygget «på byvis». Men Kvastebyen kan ikke vurderes isolert fra resten av Skjeberg eiendomsskatteområde, som må vurderes under ett. Det er ingen vilkårlighet i den avgrensning av området som Skjeberg kommune i sin tid foretok. Stasjonsbyen var og er det bymessige tyngdepunkt. Her har eiendomsskatten aldri vært omtvistet. Når ankende part nå hevder at heller ikke stasjonsbyen oppfyller vilkårene for å skrive ut eiendomsskatt, er det en ny anførsel for Høyesterett. Det er uriktig at stasjonsbyen er preget av stagnasjon og tilbakegang. Det har tvert om skjedd en vekst i befolkningen, arbeidsplasser og antall boliger, noe som igjen har ført til etablering av en ny dagligvareforretning i tillegg til den som var der fra før. Det foreligger ellers en rekke private og offentlige servicetilbud, selv om disse ikke er så mange som da stedet var et trafikknutepunkt med kommuneadministrasjon.

Når Kvastebyen og Høysand er innlemmet i eiendomsskatteområdet sammen med stasjonsbyen, har det ikke minst sammenheng med at disse boligområder er utviklet på grunnlag av offentlige reguleringsplaner og investeringer som har gitt områdene bymessig preg. De er tilsluttet det samme offentlige vann- og avløpsnett, som igjen er tilsluttet Sarpsborg sentrum med felles drikkevannskilde og renseanlegg. Ikke minst på denne bakgrunn anså kommunen dette som ett eiendomsskatteområde. Det er selvsagt adgang til å legge betydelig vekt på utbyggingen av det offentlige vann- og avløpsnettet ved avgrensningen av den bymessige bebyggelse, selv om de offentlige utgifter til slike investeringer ikke lenger kan begrunne utskriving av eiendomsskatt. At Ullerøy ikke er tatt med i eiendomsskatteområdet, er intet brudd på likhetsprinsippet. Ullerøy er kommunikasjonsmessig fjernt fra Skjeberg stasjonsby.

Når det rettslige utgangspunkt er at Skjeberg eiendomsskatteområde skal vurderes under ett, blir det et rent avgrensningsspørsmål hvor i Skjeberg grensene for området settes. Her bør domstolene vise tilbakeholdenhet med å overprøve forvaltningen, jf. Fanadommen. Det er ingen holdepunkter for at det bygger på et uforsvarlig skjønn å inkludere Kvastebyen i eiendomsskatteområdet. Som nevnt følger det av utbyggingsgraden og de offentlige investeringer i tettstedet. Men det er også historisk sett nær forbindelse mellom Kvastebyen og Høysand, hvor det var fergeforbindelse frem til 1970-årene, og mellom Kvastebyen og stasjonsbyen, hvor det i mange år har vært private og offentlige servicetilbud. Fortsatt benyttes i noen grad stasjonsbyens tilbud av Kvastebyens beboere, selv om tyngdepunktet er forskjøvet mot Sarpsborg sentrum.

Det er i god harmoni med både Fanadommen og Kragerødommen, Rt-1974-723, å skrive ut eiendomsskatt for Skjeberg - med stasjonsbyen, Høysand og Kvastebyen - på grunnlag av områdets utbyggingsgrad og karakter isolert betraktet. Dette gjelder enn mer når området sees i sammenheng med nærheten til det sentrale eiendomsskatteområde rundt Sarpsborg.

Den alternative kommunikasjonsåre til Sarpsborg er langs E6. Som lagmannsrettens flertall uttrykker det, dreier det seg her om ekstraordinært god veistandard som gir rask fremkommelighet. Nærheten til Sarpsborg sentrum gjør det mulig å komme frem til riktig resultat selv om Kvastebyen sees isolert. Ankemotparten er således også enig med lagmannsrettens flertall i at de særdeles gode kommunikasjonsforhold og nærheten mellom Kvastebyen og Sarpsborg sentrum gjør det naturlig å betrakte tvisteområdet som en forstadsbebyggelse.

Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

«1. Borgarting lagmannsretts dom av 11.02.99 stadfestes.

2. Sarpsborg kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Jeg nevner innledningsvis at partene er enige om at Kvastebyen isolert sett ikke oppfyller kravene som eigedomsskattelova stiller for utskriving av eiendomsskatt. Sakens vesentlige spørsmål er om Kvastebyen - vurdert i sammenheng med Skjeberg stasjonsby og nærheten til Sarpsborgs sentrale områder - oppfyller lovens vilkår om å være «heilt eller delvis» utbygget på «byvis», jf. eigedomsskattelova §3 første punktum. Bestemmelsens alternativ - «der slik utbygging er i gang» - får ikke anvendelse i saken.

Før jeg behandler dette rettslige spørsmål nærmere, finner jeg det hensiktsmessig med en mer detaljert beskrivelse av Skjeberg eiendomsskatteområde, i første rekke stasjonsbyen og Kvastebyen. Den beskrivelse jeg gir, vil stort sett bygge på opplysninger fra 1999, mens saken rettslig sett skal bedømmes på grunnlag av situasjonen i 1996, da det omtvistede utskrivingsvedtaket fikk virkning. Dette forholdet er imidlertid uten betydning, da tettstedenes karakter ikke har endret seg nevneverdig de aller siste år.

Skjeberg eiendomsskatteområde er 3,5 kvadratkilometer. Avgrensningen følger stort sett de tettest befolkede områdene med boligfelt og næringseiendommer. Disse områdene har for en del vært gjenstand for offentlige reguleringsplaner og investeringer av ulike slag. Jeg nevner spesielt at felles vann- og avløpssystem ble etablert allerede mens Skjeberg kommune eksisterte. Senere er nettet lagt om og forbundet med drikkevannskilden og avløpsordningen for Sarpsborg sentrum. Hvis utgangspunktet tas i grunnkretsene, som er noe større enn de tettsteder som inngår i eiendomsskatteområdet, så hadde Skjeberg tettstedsområde 1852 innbyggere pr. 1. januar 1996. Pr. 1. november 1990 var tallet 1779 og pr. 1. november 1980 1448 innbyggere. Økningen i innbyggertallet var i perioden markant i alle de tre tettstedene som inngår i eiendomsskatteområdet. Det er i dag ca 420 sysselsatte i Skjeberg tettstedsområde. Det har skjedd en fordobling av antall arbeidsplasser siden 1960-årene.

Skjeberg stasjonsby har gjennomgått store forandringer de siste tiår. Det betydde en del for stedet at kommuneadministrasjonen i Skjeberg kommune i 1979 ble flyttet til Borgenhaugen, og at motorveien ble etablert og E6 lagt utenfor sentrum. Likeledes har stedet mistet togforbindelsen. Befolkningsmengden har imidlertid økt jevnlig siden 1980 og var pr. 1. januar 1996 noe over 1100 personer når grunnkretsene er basis for beregningen. Antall boliger i stasjonsbyen i 1990 var 360, mens tallet i 1999 var steget til 374 boliger. Pr. 24. november 1999 var det 28 næringseiendommer her. Det er en rekke offentlige og private servicetilbud i stasjonsbyen. Jeg nevner blant andre legesenter, tannlege, barneskole, folkehøyskole, postkontor og bibliotek. Hjemmesykepleien med 30 ansatte og barneskolen med 47 ansatte betjener hele søndre Skjeberg, som er et område større enn det eiendomsskatteområdet denne sak omhandler. Det er to dagligvareforretninger i stasjonsbyen, den ene er nyetablert i de senere år som følge av veksten i området. Det er også annen næringsvirksomhet på stedet. Jeg nevner for eksempel bensinstasjon, bilverksted, trevarefabrikk, kafé og kro.

Høysand ligger rett syd for og i kort avstand fra stasjonsbyen på østre side av indre Skjebergkilen. Her var i 1990 93 boliger, mens tallet i 1999 var steget til 116. Det er 3 næringseiendommer i Høysand, av disse en større industribedrift med 150 ansatte.

Kvastebyen ligger sydvest for stasjonsbyen - på vestsiden av indre Skjebergkilen - i en avstand av ca 3 km fra stasjonsbyen langs kjørevei og i underkant av 3 km langs gang- og sykkelvei. Kjøreveien går delvis utenfor eiendomsskatteområdet. I Kvastebyen bor det i underkant av 300 personer innenfor eiendomsskatteområdet. Her var 79 boliger i 1990, mens antallet i 1999 var 97. Det er 1 næringseiendom i Kvastebyen - en marina med 2 ansatte. Boligbebyggelsen i Kvastebyen er konsentrert om de to regulerte feltene Halvorskogen, som er det nyeste, og Hauglund. For øvrig er det stort sett spredt boligbebyggelse og et betydelig antall fritidsboliger og permanent oppsatte campingvogner. Det er i Kvastebyen - innenfor eiendomsskatteområdet - ikke ubetydelige landbruks- og utmarksområder, som i kommuneplanens arealdel er regulert til landbruks-, natur- og friluftsområder. Av kommunale tjenestetilbud har Kvastebyen etter det opplyste renovasjon og feiing, ordinær snøbrøyting og strøing på fylkesveinett og kommunale veier. Det er stort sett gatelys i de mer konsentrerte boligområdene.

Med denne faktiske beskrivelse av eiendomsskatteområdet som bakgrunn, vil jeg gå over til å behandle spørsmålet om kommunens vedtak om å utskrive eiendomsskatt i Kvastebyen - som en del av Skjeberg eiendomsskatteområde - er i samsvar med vilkårene i eigedomsskattelova §3. Det sentrale tolkingsspørsmålet er som nevnt om området helt eller delvis er utbygget «på byvis». Førstvoterende i Fanadommen, Rt-1985-1339 uttaler om dette på side 1345-46:

«Ordlyden peker hen på områdenes karakter, på de ytre kjennetegn, såsom bebyggelsens art, dens tetthet, hvorledes det er med vannforsyning, kloakk, veier, fortau, gatebelysning, forretninger, banker, offentlige kontorer og andre slike fellesgoder som vanligvis finnes i en by.»

Etter min mening er et naturlig rettslig utgangspunkt å bedømme Skjeberg eiendomsskatteområde under ett. Denne fremgangsmåte gir Høyesterett også anvisning på i Fanadommen, der førstvoterende fremholder (side 1347):

«Det er det klart avgrensede område som ble omfattet av vedtaket i 1976, som må danne utgangspunktet for vurderingen av vedtakets lovlighet. Hvis dette området omfattet arealer utbygd på byvis og arealer hvor slik utbygging var i gang, blir spørsmålet bare om den avgrensing av området som bystyret foretok, var forsvarlig. Det vil ikke være avgjørende om det kan påvises at deler av området etter en isolert vurdering verken er utbygd på byvis eller er under utbygging.»

Etter Fanadommens kriterier kan Kvastebyen ikke isolert sett oppfylle kravet til bymessig utbygging. Ved avgrensningen av Skjeberg eiendomsskatteområde har kommunen utvilsomt sett Kvastebyen i sammenheng med resten av området, i første rekke stasjonsbyen, og sannsynligvis også med nærheten til Sarpsborgs sentrale deler. Jeg ser det slik at spørsmålet om Kvastebyen bør inngå i eiendomsskatteområdet, er et slikt avgrensningsspørsmål hvor domstolene bør være forsiktige med å overprøve forvaltningens skjønn, jf. Rt-1985-1339 på side 1345. Om skjønnstemaet ved avgrensningen uttaler førstvoterende på side 1345 blant annet:

«Av lovens krav om klare grenser sammenholdt med forutsetningen om at også jord- og skogbruksarealer kan tas med, må det imidlertid kunne sluttes at det er forutsatt forholdsvis rommelige grenser når dette anses nødvendig for å få et hensiktsmessig avgrenset område.»

Av Fanadommen følger det at det må være en grunnforutsetning for å anse et eiendomsskatteområde for lovlig etter eigedomsskattelova §3 første punktum, at det innenfor området er en tettbebyggelse av et visst omfang. Førstvoterende uttaler deretter (side 1347):

«Hvis det dreier seg om en tettbebyggelse uten noen tilknytning til et bysentrum eller et annet sentrum, kan man ikke snakke om utbygging på byvis hvis ikke tettbebyggelsen selv har visse felles service-tilbud; annerledes hvis det dreier seg om en forstadsbebyggelse med naturlig tilknytning til bysenteret eller lokale sentra i nærheten. Da må bebyggelsen vurderes i sammenheng med den større enhet den er en del av.»

Jeg er enig i det som her anføres om to alternative grunnlag for å skrive ut eiendomsskatt. Slik vår sak ligger an, mener jeg at de hensyn som begge grunnlag hviler på, gjør seg gjeldende samtidig, og at dette må få utslagsgivende betydning for bedømmelsen av kommunens vedtak om utskriving av eiendomsskatt. Før jeg utdyper dette, nevner jeg for ordens skyld at det skjønn kommunen har utvist med hensyn til om det innenfor eiendomsskatteområdet finnes arealer som helt eller delvis er utbygget på «byvis», fullt ut kan prøves av domstolene.

Det tettsted innenfor eiendomsskatteområdet som det er aktuelt å vurdere opp mot lovens krav om utbygging «på byvis», er Skjeberg stasjonsby. Det er bare dette tettstedet som har en slik grad av felles servicetilbud, at det på selvstendig grunnlag er aktuelt å anse det som helt eller delvis utbygget på «byvis». Ut fra den beskrivelse jeg har gitt av stasjonsbyen - dens utvikling som bolig- og næringsområde de senere år og graden av private og offentlige servicetilbud - er det for meg nærliggende å se det slik at tettstedet isolert sett oppfyller vilkårene for utskriving av eiendomsskatt. Men dette behøver jeg ikke å ta endelig stilling til. Det er som nevnt eiendomsskatteområdet i sin helhet som skal bedømmes. Og når dette områdets karakter vurderes i sammenheng med nærheten til Sarpsborgs sentrale områder, er det etter min mening ikke særlig tvilsomt at kravet i eigedomsskattelova §3 første punktum om hel eller delvis bymessig utbygging, vil være tilfredsstilt. Av særlig betydning her er den korte avstand på 3,5 km mellom grensen for Sarpsborgs sentrale eiendomsskatteområde ved Sandbakken og den nordlige grense for Skjeberg eiendomsskatteområde. Mellom disse grensene ligger et reguleringsområde rundt Skjeberg kirke. Men også hovedfartsåren E6 til Sarpsborg sentrum er et viktig kommunikasjonsledd mellom Skjeberg og byen. Det dreier seg i praksis om 10-15 minutters kjøring med bil. Dessuten er det en rekke bussavganger daglig mellom Kvastebyen/stasjonsbyen og Sarpsborgs sentrale deler. Mange av innbyggerne i Skjeberg eiendomsskatteområde handler i Sarpsborgs sentrale deler og nyttiggjør seg de felles servicetilbud som finnes der, selv om også forretninger, helsesenter, barnehager og skoler m.m. i stasjonsbyen benyttes jevnlig.

Jeg finner ingen holdepunkter for at det beror på et uforsvarlig skjønn å la Kvastebyen - med sine vel 90 boliger - omfattes av Skjeberg eiendomsskatteområde. Jeg viser til hva jeg tidligere har sitert fra Fanadommen om at kommunen må kunne fastsette rommelige grenser - også med innslag av jord- og skogbruksarealer - når dette anses nødvendig for å få et hensiktsmessig avgrenset område. Jeg viser også til hva jeg tidligere har sagt om avstanden mellom Kvastebyen og stasjonsbyen. Foranlediget av partenes prosedyre nevner jeg at kommunen naturligvis må ha adgang til å legge vekt på de offentlige servicetilbud i Kvastebyen, som kommunal utbygging av vann- og avløpsnett, feiing, snøbrøyting, strøing og gatebelysning, ved vurderingen av om eiendomsskatt skal utskrives. Slike tiltak kan bidra til å gi strøket et bymessig preg, selv om eiendomsskatten ikke lenger har som sin sentrale begrunnelse at kommunen må ha adgang til å få refundert sine utgifter.

Det blir min konklusjon at Sarpsborg kommunes vedtak av 14. desember 1995 om å skrive ut eiendomsskatt for 1996 i Skjeberg eiendomsskatteområde, inkludert Kvastebyen, er gyldig.

Anken har ikke ført frem, og ankemotparten skal tilkjennes saksomkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Kommunen har krevd saksomkostninger for Høyesterett, men ikke for byrett og lagmannsrett. Selv om de ankende parter vant frem i byretten, og dommen i lagmannsretten er avsagt under dissens, har ikke saken for Høyesterett fremstilt seg som særlig tvilsom. Sarpsborg kommune har krevd saksomkostninger for Høyesterett med 128.823,50 kroner, hvorav 118.000 kroner er salær og 10.823,50 kroner er utgifter. Saksomkostninger tilkjennes med 128.823 kroner.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger betaler de ankende parter en for alle og alle for en til Sarpsborg kommune 128.823 - etthundreogtjueåttetusenåttehundreogtjuetre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Aarbakke: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende, men finner å måtte bygge på en begrunnelse som langt på vei faller sammen med den lagmannsrettens flertall har gitt.

Jeg tar utgangspunkt i det jeg oppfatter som sentrale uttalelser i Rt-1985-1339 flg., Fanadommen. Først viser jeg til uttalelser på side 1347:

«Den grunnleggende forutsetning for at et areal skal anses utbygd på byvis, er at det foreligger en tettbebyggelse av et visst omfang. ... hvis det dreier seg om en forstadsbebyggelse med naturlig tilknytning til bysenteret eller lokale sentra i nærheten ... må bebyggelsen vurderes i sammenheng med den større enhet den er en del av.»

Dernest viser jeg til uttalelser på side 1345-46:

«Ordlyden [på byvis] peker hen på områdenes karakter, på de ytre kjennetegn såsom bebyggelsens art, dens tetthet, hvorledes det er med vannforsyning, kloakk, veier, fortau, gatebelysning, forretninger, banker, offentlige kontorer og andre slike fellesgoder som vanligvis finnes i en by.»

Disse uttalelsene er det vist til også i Rt-1994-1267, på side 1270-71.

Uttalelsene innebærer etter min mening for vår sak at Kvastebyen må sees i sammenheng både med byen Sarpsborg og med det bymessige området Skjeberg stasjonsby. Fra disse nærliggende by- eller bymessige områdene kan beboerne i Kvastebyen, som tillegg til de tjenester de har på stedet, på en enkel måte skaffe seg de tjenester som vanligvis er tilgjengelige i en by. Jeg viser for så vidt til den redegjørelse for saksforholdet som førstvoterende har gitt.

Dommer Lund: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Rieber-Mohn.

Dommer Coward: Likeså.

Dommer Holmøy: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger betaler de ankende parter en for alle og alle for en til Sarpsborg kommune 128.823 - etthundreogtjueåttetusenåttehundreogtjuetre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Partsliste:

1. Geir Claussen, 2. Steinar Dalene, 3. Gunvor Normann, 4. Morten Slettemyr, 5. Ragnar Syversen, 6. Tom Kristiansen, 7. Kjell Bjerkeli, 8. Knut Undrum, 9. Tore Gundersen, 10. Else Gro Sægerblad, 11. Alf Sandbeck, 12. Grethe Lisbeth Pedersen, 13. Arne Petersen, 14. Kristine Moum, 15. Odd Henry Pedersen, 16. Inga Wallberg, 17. Ingar Helgerød, 18. Armand Jacobsen, 19. Åge Almskaug, 20. Alf Tveter, 21. Walberg Marineservice & Co., 22. Torbjørn Walberg, 23. Tom Grendal, 24. Helge Hæger, 25. Tom Sandbeck, 26. Yngve Bråthen, 27. Gjermund Bredholt, 28. Eva Løkkeberg, 29. Morten Antonsen, 30. John Krogh, 31. Odd Høimyr, 32. Oddbjørg Jensen, 32. Oddbjørg Jensen, 33. Kristen Strømsvåg, 34. Jan Prang, 35. Atle Andersen/Peter Kristianslund, 36. Kari-Ann Olaussen, 37. Willy Magne Jensen, 38. Rolf Olsen, 39. Else Pedersen, 40. Lars Gustavsen, 41. Trond Høimyr, 42. Hans Linquist, 43. Steinar Mathiesen, 44. Erik Eriksen, 45. Hans Arve Mathiesen, 46. Kai Andersen, 47. Arne Kristiansen, 48. Reino Andersen, 49. Else Mari Hagen, 50. Hjørdis Åby Jensen, 51. Harald Pedersen, 52. Reidar Pedersen, 53. Petter Pedersen, 54. Lillemor Eriksen, 55. Arne Johansen/Morten Heen, 56. Brit Olsen, 57. Asbjørn Mathiesen, 58. Hallvar Slettemyr, 59. Reidar Lien, 60. Odd Magnussen, 61. Ragnar Magnussen, 62. Svein Engebretsen, 63. Bjørn Johansen, 64. Bjørg Solberg, 65. Gunnar Lien, 66. Berit Kristiansen (advokat Knut Njøs - til prøve) mot Sarpsborg kommune (advokat Odd R. Tvedt).