HR-2000-300 - Rt-2001-274

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2001-02-20
Publisert:	HR-2000-00300-A - Rt-2001-274 (62-2001)
Stikkord:	Erstatningsrett, Oppreisningserstatning
Sammendrag:	Saken gjaldt etterlattes krav på oppreisning i forbindelse med straffedom for forsettlig drap, jf. Skadeserstatningsloven (1969) § 3-5 annet ledd. B ble dømt til fengsel i 9 år for forsettlig drap på C. Hans mor, A, ble tilkjent erstatning for lidt tap og 100.000 kroner i oppreisning. Påtalemyndigheten og B godtok byrettens dom. A anket, og lagmannsretten fastsatte oppreisningen til 150.000 kroner. A anket til Høyesterett og krevde oppreisning begrenset oppad til 500.000 kroner. B motanket og påsto oppreisningen fastsatt til 100.000 kroner. Høyesterett fant at ved utmåling av oppreisning til de etterlatte i forbindelse med straffedom for forsettlig drap, ville være vanskelig å gradere oppreisningsbeløpet ut fra handlingens objektive grovhet og skadevolderens skyld. De etterlattes subjektive opplevelse av krenkelsen og arten og omfanget av de påførte psykiske skadevirkninger ga heller ikke noe godt grunnlag for differensiering. Disse forhold talte for at oppreisning til foreldre som mister sine barn og eventuelt andre grupper av etterlatte, burde normeres. Dette innebar ikke at normen ble den samme for alle grupper. Høyesterett tok ikke standpunkt til om oppreisning til mindreårige, og særlig små barn, burde utmåles mer differensiert fordi barnet mister en omsorgsperson. Den normerte oppreisning måtte være veiledende, slik at retten kunne fastsette et høyere eller lavere beløp når særlige forhold tilsia det. Høyesterett fant at den normerte oppreisning for foreldre burde økes noe i forhold til tidligere underrettspraksis, og at den skjønnsmessig kunne settes til 120.000 kroner i saker om forsettlig drap. Forholdene i saken ga ikke grunnlag for en erstatning utover den normerte.
Saksgang:	Trondheim byrett saknr 1999-00120 - Frostating lagmannsrett LF-1999-529 A - Høyesterett HR-2000-00300, sivil sak, anke
Parter:	A (advokat Arve Opdahl - til prøve) mot B (advokat Tore Angen)
Forfatter:	Stang Lund, Frisak, Matningsdal, Lund, Holmøy
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §3-5, §5-2, Straffeloven (1902) §233, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §19, §21, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Straffeprosessloven (1981) §107b, §3, §427, §432, Lov om endringer i straffeloven og skadeserstatningsloven m.m. (seksuelle overgrep mot barn) (1992)

Dommer Stang Lund: Saken gjelder etterlattes krav om oppreisning i forbindelse med straffedom for forsettlig drap, jf. skadeserstatningsloven §3-5 annet ledd.

Statsadvokatene i Trondheim satte 22. januar 1999 B, født *.*.1979, under tiltale for overtredelse av straffeloven §233 første ledd. Grunnlaget var:

«Onsdag 8. juli 1998 om kvelden i Xvegen 12 D i Y stakk han C et stort antall ganger i overkroppen og hodet med en kniv. Stikkene i brystet skadet bl.a venstre lunge, hjerteposen, hjertet og mellomgulvsmuskelen slik at C døde av forblødning.»

Avdøde C var født *.*. 1981. Han bodde sammen med sin mor, A. Drapet fant sted i deres hjem da moren var på reise i ferien.

Under straffesaken ble advokat Arve Opdahl oppnevnt som bistandsadvokat for A, jf. straffeprosessloven §107b fjerde ledd. På hennes vegne framsatte Opdahl krav etter skadeserstatningsloven om erstatning for lidt tap, tap i framtidig erverv og oppreisning. Påtalemyndigheten fremmet kravet etter straffeprosessloven §427, jf. §3.

Trondheim byrett avsa 25. februar 1999 dom med slik domsslutning:

«1. B, født *.*.1979 dømmes for overtredelse av straffelovens §233 første ledd

Side:275

til en straff av fengsel i 9 - ni - år. Til fradrag i straffen går 227 - tohundreogtjuesju - dager for utholdt varetekt pr domsavsigelsestidspunktet.

2. B dømmes til å betale innen 2 - to - uker erstatning til A med kr 11.663,- - kronerellevetusensekshundreogsekstitre - for lidt tap og kr 100.000,- - kroneretthundretusen - i oppreisningserstatning.»

Krav om erstatning for tap i framtidig erverv ble ikke pådømt, jf. straffeprosessloven §432 første ledd.

Byretten har under straffutmålingen beskrevet drapet slik:

«Drapet ble utført på en svært brutal måte. Obduksjonsrapporten viser at C hadde flere kutt i sin venstre hånd, noe som tyder på at han har forsøkt å forsvare seg. I følge den rettsmedisinske sakkyndige døde han ikke umiddelbart. Den tiden som gikk fra han ble stukket første gang til han mistet bevisstheten og døde, må ha vært ubeskrivelig angstfull og smertefull. Drapet ble utløst av en krangel om øl og fremstår for retten som helt umotivert. I tillegg kommer at han ikke varslet noen om drapet, men låste avdøde inne på et soverom hvor han ble liggende i en sommervarm leilighet inntil hans mor kom hjem fra ferie.»

Påtalemyndigheten og B godtok byrettens dom. A anket domsslutningen punkt 2 etter tvistemålslovens regler til lagmannsretten. Hun krevde erstatning fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til 30.000 kroner for lidt tap og 300.000 kroner i oppreisning. Frostating lagmannsrett avsa 9. november 1999 dom med slik domsslutning:

«1. B dømmes til å betale erstatning for lidt tap til A med 23.663 - tjuetretusensekshundreogsekstitre - kroner med fradrag av forskutterte 11.663 - ellevetusensekshundreogsekstitre - kroner.

2. B dømmes til å betale oppreisning til A med 150.000 - etthundreogfemtitusen - kroner med fradrag av forskutterte 100.000 - etthundretusen - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen under pkt 1 og 2 er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

A har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett og krevd erstatning og oppreisning fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til henholdsvis 50.000 og 500.000 kroner. B har motanket og krevd at oppreisningen fastsettes til 100.000 kroner, og for øvrig påstått stadfestelse av lagmannsrettens fastsettelse av erstatning for lidt tap.

Høyesteretts kjæremålsutvalg har henvist anken og den aksessoriske motanke til behandling i Høyesterett. Under saksforberedelsen for Høyesterett har den ankende part begrenset anken til bare å gjelde oppreisning.

Til bruk for Høyesterett har den ankende part og fem vitner, hvorav tre sakkyndige vitner, forklart seg ved bevisopptak for Trondheim byrett. Ett sakkyndig vitne er nytt. Saken står i samme stilling som for tidligere instanser.

Den ankende part, A, har i hovedsak gjort gjeldende:

Straffesaken er rettskraftig avgjort av byretten, og grunnlaget for å idømme oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-5 annet ledd er

Side:276

uomtvistet. Det tilkjente beløp på 150.000 kroner er imidlertid for lavt og må forhøyes vesentlig.

Det anføres at det generelle nivå for oppreisning i forbindelse med straffesaker om forsettlig drap bør heves til 300-400 000 kroner. Straffehåndhevingen har vært og er det sentrale i drapssaker, og oppreisning til de etterlatte kommer i bakgrunnen. Den ankende part har til underbygging av dette blant annet vist til en rekke rettsavgjørelser om fastsettelse av oppreisning i forbindelse med straffesaker om drap, forsøk på drap, vold med skade på person, sedelighetsforbrytelser, og særlig til de store beløp som tilkjennes i saker om ærekrenkelse og uberettiget straffeforfølgning. Spesielt er det pekt på at det i rettsavgjørelsene ikke foreligger noen drøftelse av og begrunnelse for at ærekrenkelser skal gi rett til mangedobbelte beløp i oppreisning. Krenkingen av de etterlatte i drapssaker er langt alvorligere. Gjennomgåelsen viser uforklarte forskjeller, som blant annet kan skyldes at de krav som framsettes i saker om forsettlig drap, har vært begrenset i samsvar med tidligere praksis og de beløp som tilkjennes etter forskrift om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbare handlinger.

Utviklingen i erstatningsretten og særlig Høyesteretts praksis i saker om menerstatning, viser at oppreisning i forbindelse med drapssaker har blitt hengende etter. Stortingets justiskomité har pekt på at de erstatningsbeløp som tilkjennes offeret gjennomgående er for lave og bør heves til et nivå som er mer i tråd med folks rettsoppfatning, jf. Innst.O.nr.92 (1999-2000) side 13 første spalte. Økingen av rammene for erstatning og oppreisning fra 200.000 til 1.000.000 kroner i forslaget til lov om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbare handlinger i Ot.prp.nr.4 (2000-2001), underbygger at nivået for oppreisning i drapssaker bør økes vesentlig.

Den domfeltes krenkelse av den ankende part er så grov at oppreisningen må økes vesentlig i tillegg til en generell heving av nivået. Det er blant annet vist til byrettens og lagmannsrettens beskrivelse av drapet. Handlingen ble begått i hennes bopel med en kjøkkenkniv, og ankemotparten dro den døende inn på hennes soverom, stengte døren og forlot stedet. Stanken av liket da hun låste seg inn i leiligheten etter ferien, hennes tanker om de lidelser sønnen hadde vært utsatt for før han døde og følelsen av savn og avmakt, har medført en drastisk forringelse av hennes liv. Hun hadde vært alene som forelder fra C var et spedbarn. Ettervirkningene av krenkelsen har vært særlig sterke med vedvarende sorgreaksjon, bulimi og annen psykisk skade.

Ved utmålingen av oppreisningen må det også tas hensyn til utlegg til besøk på graven med ca 500 kroner hver gang og andre utlegg som ikke dekkes av erstatningen for lidt tap. Den ankende part er fortsatt 50 prosent sykemeldt. Det er uavklart om hun makter å gå tilbake i fullt arbeid.

A har nedlagt slik påstand:

«I Frostating lagmannsretts dom av 09.11.99 gjøres følgende endringer:

1. I domsslutningens pkt. 2: A tilkjennes oppreisningserstatning fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 500.000,-.

2. I domsslutningens pkt. 3: Oppfyllelsesfristen fastsettes av Høyesterett.

Side:277

3. I domsslutningens pkt. 4: Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotparten, B, har i hovedsak gjort gjeldende:

Ankemotparten har godtatt at han skal betale oppreisning, og er enig i byrettens fastsettelse av beløpet til 100.000 kroner.

Det bestrides at det er grunnlag for å foreta en generell heving av nivået for oppreisning i drapssaker, og en heving til 300-400.000 kroner er i alle tilfelle altfor høy. En oppreisning på 100.000 kroner til den dreptes etterlatte er etter rettspraksis i øverste sjikt. De idømte oppreisninger har ikke blitt hengende etter i forhold til saker om vold med personskade og seksualovergrep. Et offer for slike forbrytelser rammes normalt hardere enn etterlatte.

Det er uriktig at de nedlagte påstander har hindret domstolen i å utmåle en rimelig oppreisning til etterlatte i forbindelse med drapssaker. I de påberopte saker om ærekrenkelse er skadevolderne store mediabedrifter, og rettshåndhevingen skjer først og fremst gjennom krav om erstatning og oppreisning. Sakene om oppreisning ved uberettiget straffeforfølgning, hvor staten er ansvarlig, gjelder andre forhold, og gir heller ikke veiledning i saker om forsettlig drap.

Øking av rammen for erstatning og oppreisning i forslaget til lov om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling gir ingen veiledning for domstolenes fastsettelse av oppreisning, jf. proposisjonen side 29. Forvaltningspraksis etter någjeldende forskrifter viser at en oppreisning på 100.000 kroner er svært høyt i saker om forsettlig drap.

Det bestrides at drapet og omstendighetene omkring dette er mer dramatisk enn det som ofte er tilfelle i drapssaker. De påberopte særlige omstendigheter skiller seg heller ikke ut.

B har nedlagt slik påstand:

«1. B frifinnes, mot å betale kr 100.000,- i oppreisning til A.

2. B/det offentlige tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten og for Høyesterett.»

Jeg er kommet til at anken ikke kan føre fram, men at motanken delvis må tas til følge.

Bestemmelsene om erstatning for skade av ikke økonomisk art i skadeserstatningsloven §3-5 er en videreføring av bestemmelsene om oppreisning i lov 22. mai 1902 nr. 11 om straffelovens ikrafttredelse §19 annet ledd og §21 annet ledd, jf. Ot.prp.nr.4 (1972-1973) side 32. Den som forsettlig eller grovt uaktsomt har voldt en annens død, kan etter §3-5 annet ledd pålegges å betale avdødes ektefelle, samboer, barn eller foreldre slik oppreisning som er nevnt i første ledd. Retten fastsetter etter første ledd 1. punktum et beløp som finnes rimelig for påført tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikke økonomisk art. De særlige bestemmelser i 2. punktum om oppreisning ved seksuelle overgrep mot barn under 16 år som ble tilføyet ved lov 22. mai 1992 nr. 49, skal etter forarbeidene ikke gjelde generelt, jf. Ot.prp.nr.20 (1991-1992) sidene 46-47.

Første ledd 1. punktum gir anvisning på en skjønnsmessig helhetsvurdering.

Side:278

Ved utmålingen skal det etter praksis legges vekt på handlingens objektive grovhet, skadevolderens skyld, fornærmedes subjektive opplevelse av krenkelsen og arten og omfanget av de påførte skadevirkninger. Skadevolderens økonomi må trekkes inn i vurderingen, men når oppreisningen er knyttet til straffbare handlinger, vil dette hensyn komme mer i bakgrunnen, jf. Rt-1988-532 på side 537. Lemping i en utmålt oppreisning etter skadeserstatningsloven §5-2 har vært ansett lite naturlig, jf. Rt-1997-883 på side 891.

Oppreisning til etterlatte står etter min mening i en noe annen stilling enn for den som er offer for vold med skade på person eller et seksualovergrep. Det uopprettelige tap og savnet av avdøde er gjennomgående helt dominerende for de etterlatte.

Ved den skjønnsmessige utmåling av oppreisning til de etterlatte i forbindelse med straffedom for forsettlig drap vil det være vanskelig å gradere oppreisningsbeløpet ut fra handlingens objektive grovhet og skadevolderens skyld. Etterlattes subjektive opplevelse av krenkelsen og arten og omfanget av de påførte psykiske skadevirkninger gir heller ikke noe godt grunnlag for differensiering. Den subjektive opplevelse og ettervirkningene avhenger av personlige forutsetninger.

Disse forhold taler for at oppreisning til foreldre som mister sine barn og eventuelt andre grupper av etterlatte bør normeres. Dette innebærer ikke at normen blir den samme for alle grupper. Jeg tar ikke standpunkt til om oppreisning til mindreårige og særlig små barn kan tilsi en mer differensiert utmåling fordi barnet mister en omsorgsperson.

Den noe sprikende underrettspraksis i senere år om oppreisning i forbindelse med straffesaker om drap og forvaltningspraksis etter forskrift om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling, underbygger behovet for normering. Praktiske hensyn trekker i samme retning. Etterlattes oppreisningskrav vil normalt bli fremmet av påtalemyndigheten i forbindelse med straffesaken. Sentralt i straffesaken er behandlingen og pådømmelsen av straffekravet. Det vil ofte ikke være praktisk mulig å gjennomføre en fullstendig bevisføring omkring de forhold som vil kunne ha betydning for en individuell utmåling av oppreisningen.

Normeringen av oppreisning til de etterlatte i saker om forsettlig drap må nødvendigvis bli svært skjønnsmessig. Den normerte oppreisning vil være veiledende, slik at retten kan fastsette et høyere eller lavere beløp når særlige forhold tilsier dette. Forsettlig drap er etter straffeloven en av de mest alvorlige forbrytelser, og hensynet til de etterlatte tilsier at det utmåles et beløp av betydning. Det må imidlertid tas hensyn til at domfelte som har fått en meget lang fengselsstraff, normalt vil være ute av stand til å betale oppreisning under soning og etter løslatelse.

Den ankende part har gjort gjeldende at nivået bør heves vesentlig under hensyn til nivået på oppreisning idømt i saker om grove seksualovergrep og ærekrenkelser i trykt skrift, og ved uberettiget straffeforfølgning. Jeg er enig i at så langt det kan påvises en mer generell norm for oppreisning i saker om seksualovergrep som ikke gjelder barn under 16 år, kan en slik norm gi en viss veiledning. Det er imidlertid vesentlige forskjeller mellom krenkelsen av offeret og de etterlatte som gjør en

Side:279

direkte sammenligning vanskelig. Oppreisningsbeløp som er tilkjent i de påberopte saker om ærekrenkelser og uberettiget straffeforfølgning, gir etter min mening ingen veiledning. Jeg viser her til ankemotpartens anførsler, som jeg er enig i.

Det er anført at nivået for oppreisning må heves fordi beløpet iallfall delvis går med til å betale framtidige utlegg som eksempelvis reiseutgifter til besøk på graven. Usikkerhet med hensyn til om psykiske skader kan føre til at etterlatte faller ut av arbeidslivet, er også et grunnlag for at oppreisningen bør være rommelig. Jeg bemerker at oppreisning kommer i tillegg til erstatning for lidt og framtidig tap og en eventuell menerstatning, jf. §3-5 første ledd 1. punktum. Dette gjelder tilsvarende for etterlatte for så vidt angår lidt tap, jf. annet ledd. Slike forhold kan ikke begrunne en øking av nivået for oppreisning til etterlatte foreldre.

Saker om oppreisning til etterlatte i forbindelse med straffesaker om forsettlig drap var meget sjeldne fram til slutten av 1980-årene. Utmåling av oppreisning i saker om forsettlig drap har ikke vært prøvd av Høyesterett. Etter de opplysninger jeg har om praksis fra andre domstoler, har beløpene variert fra 30.000 kroner til hver etterlatt og opp til 300.000 kroner for etterlatte små barn. For foreldre har beløpene variert fra 30.000 kroner for hver til 150.000 kroner til ankende part i denne sak. Oppreisning til foreldre fastsettes vanligvis til beløp vesentlig under 100.000 kroner. Jeg finner at en normert oppreisning for foreldre bør økes noe i forhold til tidligere rettsavgjørelser, og at den skjønnsmessig kan settes til 120.000 kroner i saker om forsettlig drap.

Den ankende part har gjort gjeldende at det foreligger særlige forhold som må medføre at oppreisningen fastsettes vesentlig høyere enn en normert oppreisning. Krenkelsen har medført særlig sterke ettervirkninger. Det er usikkert om hun klarer å komme tilbake i fullt arbeid. Jeg bemerker at når et barn drepes, vil foreldrenes reaksjon være meget sterk og ettervirkningene betydelige. Drapet og omstendighetene rundt dette vil alltid være rystende. Jeg finner ikke at forholdene i denne sak gir grunnlag for en erstatning utover den normerte.

Det er opplyst at den ankende part har fått utbetalt 100.000 kroner i oppreisning etter forskrift om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling. Denne forskrift bestemmer i §7 første ledd at erstatningssøker skal gi skriftlig erklæring om at krav mot skadevolder går over på staten i den utstrekning staten utbetaler erstatning etter forskriften. Lagmannsretten har i domsslutningen om oppreisning gjort fradrag for de forskutterte 100.000 kroner. Jeg finner at domsslutningen i forhold til den domfelte må gjelde hele beløpet.

Anken har ikke ført fram. Ankemotparten har fått delvis medhold i den aksessoriske motanke. Den ankende part og ankemotparten har begge hatt fri sakførsel for lagmannsretten og for Høyesterett. De har nedlagt påstand om at det offentlige tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og for Høyesterett. Saken har reist prinsipielle spørsmål. Jeg finner at det foreligger særlige omstendigheter slik at det offentlige ikke bør tilkjennes omkostninger for noen instans, jf. tvistemålsloven §180 første ledd annet alternativ for anken og §180 annet ledd jf. §174 første ledd for motanken.

Side:280

Jeg stemmer for denne

dom:

1. B dømmes til å betale til A oppreisning med 120.000 - etthundreogtjuetusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

Dommer Frisak: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Matningsdal: Likeså.

Dommer Lund: Likeså.

Dommer Holmøy: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. B dømmes til å betale til A oppreisning med 120.000 - etthundreogtjuetusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.