HR-2000-452 - Rt-2001-58

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2001-01-15
Publisert:	HR-2000-00452 - Rt-2001-58 (14-2001)
Stikkord:	Straffeprosess, Strafferett, Anke, Narkotika, Lovanvendelse, Saksbehandling, Straffutmåling
Sammendrag:	De tre domfelte var dømt for overtredelse av Straffeloven (1902) § 162 første og tredje jf. femte ledd og Straffeloven (1902) § 162 første og tredje jf. femte ledd jf. § 49 for oppbevaring av ca. 23, 8 kilo amfetamin i en bil i Danmark og forsøk på innføring av stoffet til Norge. C og A anket over lovanvendelsen under skyldspørsmålet, subsidiært straffutmålingen. Riksadvokaten anket til skjerpelse av straffen for B. B, som prinsipalt gjorde gjeldende at Riksadvokatens anke måtte avvises som for sent fremsatt, motanket over lovanvendelsen under skyldspørsmålet. Lagmannsrettens dom var blitt liggende i 7 uker hos statsadvokaten før den ble oversendt til Riksadvokaten. Det var ikke oppgitt noen spesiell grunn til denne forsinkelsen, men jul og nyttår falt i den aktuelle perioden. Høyesterett kom under tvil til at forsinkelsen, vurdert i forhold til rettspraksis på dette området, ikke var så ekstraordinær at anken av den grunn måtte avvises. Lovanvendelsesankene var grunnet på lagmannens foredrag til lagretten. Deler av det lagmannen forklarte om det subjektive straffbarhetsvilkår for domfellelse etter straffeloven § 162 tredje ledd og femte ledd, jf. første ledd jf. § 40 ble protokollert - den delen som gjaldt forsettlig eller bevisst uvitenhet i forhold til hvilket stoff det dreide seg om og hvilket kvantum. Høyesteretts flertall (4) fant at det protokollerte var uklart når det gjelder vilkåret om at det for forsett kreves at gjerningspersonen har innsett muligheten med hensyn til det objektive gjerningsinnhold, og akseptert å gjennomføre handlingen selv om det foreligger. Det protokollerte kunne oppfattes slik at den bevisste uvitenhet var tilstrekkelig til å konstatere forsett i forhold til det meget betydelige kvantum amfetamin i saken. Nå kunne det tenkes at innholdet i foredraget for øvrig i sammenheng med det protokollerte, kunne ha gjort det klart for lagretten at den også om den la de tiltaltes forklaringer om at de ikke visste og ikke ville vite, til grunn, måtte foreta en bevisvurdering av hva de hadde innsett muligheten av og akseptert. Det var imidlertid ikke protokollert noe om hva lagmannen generelt uttalte om forsettsbegrepet, og sammenhengen det protokollerte fremkom i var heller ikke opplyst. Uklarheten ved lagmannens foredrag måtte etter Høyesteretts flertalls syn anses som en saksbehandlingsfeil som kunne ha hatt betydning for alle de domfelte. Flertallet fant at lagmannsrettens dom med hovedforhandling måtte oppheves. Da det ikke var klart hva forsettet omfattet, kunne Høyesterett ikke avsi ny dom basert på en nedsubsumering til § 162 annet ledd slik forsvarerne prinsipalt hadde bedt om. Det ble utmålt ny straff for de øvrige forhold som B og A var endelig dømt for i byrettens dom. Mindretallet (1) kom til at lagmannens foredrag til lagretten ikke var beheftet med saksbehandlings- eller lovanvendelsesfeil slik han leste foredraget. Han forutsatte at lagmannen i andre deler av sitt foredrag hadde gjort mer generelt rede for gjerningsbeskrivelsen, medvirkningsbegrepet og forsettsbegrepet i straffeloven § 162 tredje og femte ledd, jf § 40. Han var enig i lagmannsrettens straffutmåling. Dissens: 4-1
Saksgang:	Oslo byrett saknr 1997-10754 M/70 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-3575 M/02 - Høyesterett HR-2000-00452, straffesak, anke
Parter:	1. A (advokat Harald Stabell), 2. B (advokat John Christian Elden), 3. C (advokat Morten Kjensli) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Harald Strand)
Forfatter:	Frisak, Oftedal Broch, Gussgard, Gjølstad, Dissens: Aarbakke
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §162, §49, §12, §166, §270, §40, §60, §62, §63, Straffeprosessloven (1981) §310, §343, §348, §311, Veitrafikkloven (1965) §22, §24, §31, Legemiddelloven (1992) §24, §31

Dommer Frisak: Oslo byrett avsa 4. september 1998 dom med slik domsslutning for B, A og C:

«1. B, f. *.*.1974 dømmes for overtredelse av straffeloven §162 første og tredje jf femte ledd, straffeloven §162 første og tredje jf femte ledd jf §49, straffeloven §162 annet jf første jf femte ledd, §162 første ledd, legemiddell. §31 annet ledd jf §24 første ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, til en straff av fengsel i 12 -tolv- år. Til fradrag i straffen går 597 - femhundreognittisju - dager for utholdt varetekt, straffeloven §60 første ledd.

2. A, f. *.*.1971 dømmes for overtredelse av straffeloven §162 første og tredje jf femte ledd, straffeloven §162 første og tredje jf femte ledd jf §49, straffeloven §270 første ledd nr. 1, straffeloven §166 første ledd, vtrl. §31 første og tredje ledd jf §22 første ledd, vtrl. §31 første ledd jf §24 første ledd første punktum, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 8 -åtte- år. Til fradrag i straffen går 156 -etthundreogfemtiseks- dager for utholdt varetekt, straffeloven §60 første ledd.

3. C, f. *.*.1971 dømmes for overtredelse av straffeloven §162 første og tredje jf femte ledd, straffeloven §162 første og tredje jf femte ledd jf §49, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, til en straff av fengsel i 7 -sju- år. Til fradrag i straffen går 231 -tohundreogtrettien- dager for utholdt varetekt, straffeloven §60 første ledd.»

B, A og C anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet vedrørende tiltalebeslutningens post I og II. B anket også vedrørende tiltalebeslutningens post III a).

Tiltalens post I gjaldt straffeloven §162 første og tredje ledd, jf. femte ledd, og gjerningsbeskrivelsen lød slik:

«Torsdag 10 april 1997 kl 0150 i Frøslev i Danmark oppbevarte de ca 23,8 kilo amfetamin i en Chevrolet personbil med kjennemerke DH - - - - -.»

Post II gjaldt straffeloven §162 første og tredje ledd, jf. femte ledd, jf. §49, med slik gjerningsbeskrivelse:

«Til tid og på sted som i post I, og i den der omtalte personbil, forsøkte de å

Side:59

innføre den i post I omtalte amfetamin fra Nederland til Norge. Forsøket lyktes ikke idet stoffet ble oppdaget av dansk politi, som beslagla dette.»

Tiltalens post III a) rettet mot B og en fjerde person, gjaldt oversendelse av ca 300 gram amfetamin.

Borgarting lagmannsrett avsa 8. desember 1999 dom med slik domsslutning:

«1. B, født *.*.1974, dømmes for overtredelse av straffeloven §162 første og tredje ledd, jf. femte ledd, og straffeloven §162 første og tredje ledd, jf. femte ledd, jf. §49, sammenholdt med straffeloven §12 første ledd nr. 3 a) og straffeloven §62, til en straff av fengsel i 9 - ni - år. Til fradrag i straffen går 797 - syvhundreognittisyv - dager for utholdt varetekt. Straffen er en fellesstraff med de forhold han er domfelt for ved Oslo byretts dom av 4. september 1998, jf. straffeprosessloven §348 første ledd.

2. B frifinnes for det forhold som omhandles i tiltalebeslutningen post III a).

3. A, født *.*.1971, dømmes for overtredelse av straffeloven §162 første og tredje ledd, jf. femte ledd, og straffeloven §162 første og tredje ledd, jf. femte ledd, jf. §49, sammenholdt med straffeloven §12 første ledd nr. 3 a) og straffeloven §62, til en straff av fengsel i 7 - syv - år. Til fradrag i straffen går 156 - etthundreogfemtiseks - dager for utholdt varetekt. Straffen er en fellesstraff med de forhold han er domfelt for ved Oslo byretts dom av 4. september 1998, jf. straffeprosessloven §348 første ledd.

4. C, født *.*.1971, dømmes for overtredelse av straffeloven §162 første og tredje ledd, jf. femte ledd, og straffeloven §162 første og tredje ledd, jf. femte ledd, jf. §49, sammenholdt med straffeloven §12 første ledd nr. 3 a) og straffeloven §62, til en straff av fengsel i 7 - syv - år. Til fradrag i straffen går 231 - tohundreogtrettien - dager for utholdt varetekt.

5. Saksomkostninger idømmes ikke for noen av de domfelte.»

Saksforholdet og de domfeltes personlige forhold går frem av de foregående instansers dommer.

C og A har anket til Høyesterett over lovanvendelsen under skyldspørsmålet, subsidiært over straffutmålingen. Riksadvokaten har anket til skjerpelse av straffen for B. B, som prinsipalt gjør gjeldende at Riksadvokatens anke må avvises som for sent fremsatt, har motanket over lovanvendelsen under skyldspørsmålet.

Sivilingeniør Tormod Bønes, KRIPOS, møtte som sakkyndig for Høyesterett og redegjorde for forholdet mellom tørre og våte amfetaminholdige stoffblandinger.

Jeg er kommet til at lagmannsrettens dom må oppheves for de tre domfelte for så vidt de er dømt etter tiltalebeslutningens post I og II.

Jeg behandler først spørsmålet om Riksadvokatens anke i forhold til B er rettidig. Bs motanke over lovanvendelsen vil falle bort hvis Riksadvokatens anke avvises, jf. straffeprosessloven §311 annet ledd. Høyesterett er ikke bundet av kjæremålsutvalgets avgjørelse om å tillate anken fremmet.

Lagmannsrettens dom kom inn til statsadvokaten 10. desember 1999. Forkynnelse av dommen ble sendt ut fra statsadvokaten til de tre domfelte 22. desember, og forkynt for B 1. januar 2000. Statsadvokaten sendte først 28. januar 2000 dommen over til Riksadvokaten. Den ble

Side:60

mottatt av Riksadvokaten samme dag. Riksadvokatens anke ble sendt til forkynnelse for B 4. februar og forkynt for ham 11. februar. Da dommen ble avsagt uten at påtalemyndigheten var til stede, følger det av straffeprosessloven §310 tredje ledd at fristen for anke, som er to uker, løper fra den dag da dommen kom inn til den ankeberettigede tjenestemann i påtalemyndigheten, som her er Riksadvokaten. Riksadvokaten har således overholdt to ukers fristen. Spørsmålet er imidlertid om anken allikevel må anses som for sen fordi det var gått 7 uker fra mottakelsen av dommen til den ble oversendt til Riksadvokaten. Det er ikke oppgitt noen spesiell begrunnelse for denne forsinkelsen, men jul og nyttår falt i den aktuelle perioden. Jeg er under noe tvil kommet til at forsinkelsen, vurdert i forhold til rettspraksis på dette området, ikke er så ekstraordinær at anken av denne grunn må avvises. Fra praksis viser jeg blant annet til Rt-1993-1342 sammenholdt med Rt-1993-1415. Etter dette blir også Bs motanke å behandle på vanlig måte.

Jeg går deretter over til å behandle lovanvendelsesankene som er grunnet på lagmannens foredrag til lagretten. Det ble protokollert følgende fra lagmannens rettsbelæring:

«Og her kommer vi inn på det vi kaller den forsettlige eller bevisste uvitenhet. Den som ikke vil vite, den som ikke spør fordi han vil slippe å vite, han har satt seg selv i bevisst uvitenhet og han kan ikke fritas. Og den som håper det er hasj, men som vet at han slett ikke kan være helt sikker, han kommer i nøyaktig samme situasjon. Han behøver ikke ha tenkt igjennom alle andre muligheter med navns nevnelse. Han behøver ikke ha tenkt konkret på heroin, kokain eller andre narkotiske stoffer. Det er nok at han med seg selv har innsett muligheten av at det er et annet narkotisk stoff, og at han likevel gjennomfører handlingen. Jeg vil gjerne sitere for dere noe Høyesterett har sagt i en tidligere nevnt dom fra 31. mai 1991: «Således kan gjerningsmannen gjennom sin adferd ha lagt for dagen at han har besluttet å foreta handlingen selv om vedkommende gjerningsmoment skulle foreligge. En slik beslutning kan nok anses tatt selv om avgjørelsestemaet ikke har fremstått helt klart i gjerningsmannens bevissthet».»

Det ble også protokollert:

«Med hensyn til kvantum er det slik at den som aksepterer å hente et narkotisk stoff i utlandet med henblikk på ulovlig innførsel til Norge, og som ikke stiller spørsmål eller gir uttrykk for klare forutsetninger med hensyn til kvantum, men som uten videre aksepterer å frakte det som legges i bilen hans, han anses å ha det nødvendige forsett med hensyn til det kvantum han fraktet.»

C, A og B gjør alle gjeldende at lagmannens rettsbelæring ikke gir en riktig fremstilling av avgrensningen mellom de tilfellene der gjerningspersonen vil kunne dømmes for forsett, her det som er kalt dolus eventualis, og der det bare foreligger bevisst uaktsomhet. Det gjelder både i relasjon til de domfeltes forsett med hensyn til hvilken type narkotisk stoff som ble oppbevart og forsøkt innført, og hvor stort kvantum det dreide seg om. De domfelte mener deres forsett kun omfatter gjerningsinnholdet i straffeloven §162 annet ledd med hensyn til stoff og kvantum, ikke tredje ledd om meget betydelig kvantum som de er domfelt for.

Side:61

Forsvarerne har opplyst for Høyesterett at lagmannen også ga rettsbelæring om forsett, herunder om dolus eventualis. Det er kun deler av rettsbelæringen som ble begjært protokollert, da det ikke var innvendinger for øvrig. Det som ble begjært protokollert, er, etter det som ble opplyst for Høyesterett, det lagmannen sa om forsettlig eller bevisst uvitenhet i forhold til hvilket stoff det dreide seg om og hvilket kvantum.

Jeg finner det nødvendig først å redegjøre for hva som ligger i kravet til forsett mer generelt. Det er behandlet i Rt-1991-600 hvor det på side 602 uttales:

«Forsett kan forekomme i forskjellige former, jf. blant annet den redegjørelse som er gitt i avgjørelsen i Rt-1980-979 om når en straffbar følge kan anses forsettlig voldt. De klareste tilfeller er hvor det foreligger hensikt, eller hvor gjerningsmannen har ansett den straffbare følge sikker eller overveiende sannsynlig. Men også når gjerningsmannen bare har ansett en slik følge som mulig, kan det tenkes å foreligge forsett, såkalt dolus eventualis. I den nevnte avgjørelse i Rt-1980-979 er det således lagt til grunn at forsett foreligger når gjerningsmannen har tatt det standpunkt å foreta handlingen selv om den følge straffebudet beskriver, skulle inntre. Det er dette som ligger i den såkalte positive innvilgelsesteori.

Det som gjelder for forsett med hensyn til følger, gjelder tilsvarende med hensyn til andre gjerningsmomenter i vedkommende straffebud.

Når den positive innvilgelsesteori skal anvendes i praksis, vil det ofte oppstå bevisspørsmål. Hvilke forestillinger gjerningsmannen har hatt og hvilke beslutninger han har tatt, unndrar seg direkte iakttakelse, og det må derfor ofte bygges på slutninger fra omstendighetene ved handlingen. Således kan gjerningsmannen gjennom sin adferd ha lagt for dagen at han har besluttet å foreta handlingen selv om vedkommende gjerningsmoment skulle foreligge. En slik beslutning kan nok anses tatt selv om avgjørelsestemaet ikke har fremstått helt klart i gjerningsmannens bevissthet. Finner retten det bevist at tiltalte har tatt en slik beslutning, skal retten legge til grunn at det foreligger forsett. Protokollatet av lagmannens rettsbelæring i vår sak stiller oss imidlertid overfor det spørsmål om man kan gå et skritt videre og legge forsett til grunn selv om det ikke finnes bevist at gjerningsmannen har tatt noen slik beslutning, dersom det må anses bevist at han ville ha tatt den om han hadde ansett vedkommende omstendighet sikker eller overveiende sannsynlig ... Å statuere forsett i et slikt tilfelle vil være i overensstemmelse med den såkalte hypotetiske innvilgelsesteori. Etter min oppfatning er det ikke grunnlag for en slik utvidelse av området for dolus eventualis. Det virker lite naturlig at tiltaltes forsett og dermed handlingens straffbarhet etter vedkommende straffebud skal kunne bedømmes ikke ut fra hva han faktisk har besluttet, men ut fra hva han ville ha besluttet i en hypotetisk situasjon. Jeg kan heller ikke anse en slik oppfatning etablert i rettspraksis. De enkeltstående avgjørelsene i Rt-1933-132 og Rt-1945-109, som aktor har vist til, kan, tross enkelte formuleringer, også forstås som utslag av den positive innvilgelsesteori.»

Hvor gjerningspersonen bevisst har latt være å skaffe seg opplysninger for ikke å gå glipp av unnskyldningen «god tro», snakker man om bevisst uvitenhet. Bevisst uvitenhet er ikke alene tilstrekkelig til å konstatere forsett. For at en gjerningsperson som bevisst har latt være å

Side:62

skaffe seg opplysninger, skal kunne dømmes for en forsettlig handling, må det finnes bevist at han har tatt en beslutning om å gjennomføre handlingen selv om vedkommende gjerningsmoment skulle foreligge. Som uttalt i Rt-1991-600, kan en slik beslutning anses tatt selv om avgjørelsestemaet ikke har fremstått som helt klart i gjerningspersonens bevissthet. Når en gjerningsperson har valgt å holde seg i bevisst uvitenhet, vil det i dette valget ofte ligge en sterk bevispresumsjon for at han har regnet med muligheten av resultatet, og som han ved å foreta handlingen legger for dagen at han har akseptert. Men dette er bevisvurdering som hører under lagretten i en lagrettesak.

Dersom gjerningspersonen overhodet ikke har tenkt seg muligheten av resultatet, foreligger ikke forsett, men i høyden uaktsomhet, selv om det er på det rene at han under ingen omstendighet ville ha latt seg avskrekke. En hypotetisk vurdering av hvordan en gjerningsperson ville ha handlet hvis han hadde bedømt den faktiske situasjonen annerledes, den såkalte hypotetiske innvilgelsesteori, er ikke tilstrekkelig til å konstatere forsett, jf. Rt-1991-600. Jeg nevner også at Straffelovkommisjonen i NOU 1992:23 har foreslått en definisjon av forsett som omfatter positiv innvilgelse. Utkastet åpner imidlertid ikke for den hypotetiske innvilgelsesteori.

Når lagmannen uttaler at «Den som ikke vil vite, den som ikke spør fordi han vil slippe å vite, han har satt seg i bevisst uvitenhet og han kan ikke fritas», går det etter min mening ikke klart frem, selv om den protokollerte rettsbelæring leses i sammenheng, at det for å konstatere forsett kreves at det finnes bevist at gjerningspersonen har tatt en beslutning om at handlingen skal gjennomføres selv om stoffet viser seg å være amfetamin og ikke hasj. Tilsvarende hva angår den protokollerte rettsbelæring om kvantum. Det er ikke tilstrekkelig til forsett at gjerningspersonen ikke stiller spørsmål om kvantum. Også her er det nødvendig for forsett at det finnes bevist at gjerningspersonen har tatt en beslutning om uansett å frakte det kvantum han faktisk fraktet eller medvirket til. Selv om det objektive gjerningsinnhold foreligger, kreves at gjerningspersonen har innsett muligheten av dette og akseptert å gjennomføre handlingen likevel. Etter min mening kan det protokollerte oppfattes slik at den bevisste uvitenhet var tilstrekkelig til å konstatere forsett i forhold til det meget betydelige kvantum amfetamin i saken.

Som nevnt er det protokollerte bare deler av det lagmannen forklarte om det subjektive straffbarhetsvilkår for domfellelse etter straffeloven §162 første og tredje ledd, jf. femte ledd, jf. §40. Det kan tenkes at innholdet i foredraget for øvrig i sammenheng med det protokollerte, kan ha gjort det klart for lagretten at den også om den la de tiltaltes forklaringer om at de ikke visste og ikke ville vite, til grunn, måtte foreta en bevisvurdering av hva de hadde innsett muligheten av og akseptert. Det er imidlertid ikke protokollert noe om hva lagmannen generelt uttalte om forsettsbegrepet. Sammenhengen det protokollerte fremkom i er heller ikke opplyst, og det protokollerte inneholder ikke noen henvisning til det som var forklart om forsettskravet generelt. Jeg viser i denne forbindelse til Bjerke/ Keiserud, Straffeprosessloven med kommentarer, bind II, side 893.

Uklarheten ved lagmannens foredrag må etter min mening anses som en saksbehandlingsfeil som kan ha virket inn på lagrettens svar.

Forsvarerne til alle de tre domfelte har prinsipalt påstått at Høyesterett

Side:63

avsier dom basert på en nedsubsumering av forholdet under tiltalebeslutningens post I og II til straffeloven §162 annet ledd. Aktor har motsatt seg dette. Da det ikke er klart hva forsettet omfatter, finner jeg at Høyesterett ikke kan avsi ny dom basert på en nedsubsumering. Virkningen av uklarheten ved rettsbelæringen kan ha hatt betydning for alle de tre domfelte, og jeg finner at lagmannsrettens dom med hovedforhandling må oppheves for så vidt de er dømt etter tiltalebeslutningens post I og II, jf. straffeprosessloven §343 første ledd.

Ut fra det resultat jeg er kommet til, blir det nødvendig å utmåle ny straff for de øvrige forhold som B og A endelig er dømt for, jf. straffeprosessloven §348 annet ledd.

B er dømt for overtredelse av straffeloven §162 annet ledd, for overdragelse av 200 gram amfetamin. Videre er han domfelt for overtredelse av §162 første ledd for overdragelse av ca 20 gram amfetamin og 60 tabletter ecstasy, oppbevaring av 45 tabletter ecstasy og erverv av 0,266 gram kokain. Han er også domfelt for overtredelse av legemiddelloven §31 annet ledd jf. §24 først ledd for bruk av amfetamin, kokain og ecstasy. Forgåelsene fant sted i 1995 og 1996. Etter en samlet vurdering, hvor jeg har lagt en viss vekt på at det er gått en tid siden forgåelsene, finner jeg at straffen passende kan settes til fengsel i 2 år. B har krav på fradrag i straffen for utholdt varetekt med 797 dager, som innebærer at straffen er sonet.

A er dømt etter straffeloven §270 første ledd nr. 1 og §166 for bedrageri ved falsk forklaring overfor arbeidskontor, slik at han i 1995 urettmessig fikk utbetalt kr 20.105. Han er videre dømt for promillekjøring uten førerkort i 1998, med en promille på 1,24 og høy hastighet. Etter en samlet vurdering, hvor jeg legger en viss vekt på at bedrageriforholdet ligger relativt langt tilbake i tid, finner jeg at straffen passende kan settes til fengsel i 40 dager. A har krav på fradrag i straffen for utholdt varetekt med 156 dager, som innebærer at straffen er sonet.

Straffeloven §62 kommer til anvendelse for B og A.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt B, A, og C er dømt etter tiltalebeslutningens post I og II for overtredelse av straffeloven §162 første og tredje ledd, jf. femte ledd, og straffeloven §162 første og tredje ledd, jf. femte ledd, jf. §49, alt sammenholdt med straffeloven §12 første ledd nr. 3 a).

2. Straffen for de forhold B er endelig dømt for ved byrettens dom 4. september 1998 settes til fengsel i 2 - to - år, som er utholdt ved varetektsfengsel.

3. Straffen for de forhold A er endelig dømt for ved byrettens dom 4. september 1998 settes til fengsel i 40 - førti - dager, som er utholdt ved varetektsfengsel.

Dommer Aarbakke: Jeg er kommet til at ingen av ankene kan føre frem.

Den protokollerte del av lagmannens foredrag til lagretten er etter min mening ikke beheftet med saksbehandlings- eller lovanvendelsesfeil.

Side:64

Jeg forutsetter at lagmannen i andre deler av sitt foredrag har gjort rede for gjerningsbeskrivelsen og medvirkningsbegrepet i straffeloven §162 første, tredje og femte ledd. Ved denne gjennomgåelsen har lagretten fått opplysning om at amfetamin er et narkotisk stoff og om hvor stor mengde amfetamin som skal til for å oppfylle kravet til «et meget betydelig kvantum» av dette stoffet. Jeg forutsetter videre at lagmannen i andre deler av sitt foredrag har gjort mer generelt rede for forsettsbegrepet, slik dette er benyttet i straffeloven §162 første, tredje og femte ledd jf. §40. I det protokollerte utsnitt av foredraget - slik jeg i motsetning til flertallet leser dette - sier lagmannen at den gjerningsperson eller medvirker som forsettlig har holdt seg uvitende om arten og mengden av det narkotiske stoffet som er lagt i den bilen transporten skal utføres med, men som har innsett muligheten av at det dreier seg om en meget betydelig mengde amfetamin og som har akseptert å utføre transporten uansett stoffets art og mengde, han har på de nevnte punktene oppfylt det forsettskravet som gjelder i forhold til §162 første, tredje og femte ledd. Dette er etter min mening tilstrekkelig klart uttrykt, og det er ikke uriktig rettslig sett.

At lagmannen også har sitert en uttalelse i Rt-1991-600 som gjelder bevisbedømmelse, har etter min mening ikke vært egnet til å skape uklarhet ved det som er sagt om det rettslige innholdet av forsettsbegrepet. Det som C og A i ankene til Høyesterett har anført om sine subjektive forhold, gjelder lagrettens bevisbedømmelse, som Høyesterett ikke kan ta standpunkt til.

Når det gjelder straffutmålingen, er jeg enig med lagmannsretten, og jeg finner det tilstrekkelig å vise til den begrunnelse som lagmannsretten har gitt.

Dommer Oftedal Broch: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Frisak.

Dommer Gussgard: Likeså.

Dommer Gjølstad: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. Lagmannsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt B, A, og C er dømt etter tiltalebeslutningens post I og II for overtredelse av straffeloven §162 første og tredje ledd, jf. femte ledd, og straffeloven §162 første og tredje ledd, jf. femte ledd, jf. §49, alt sammenholdt med straffeloven §12 første ledd nr. 3 a).

2. Straffen for de forhold B er endelig dømt for ved byrettens dom 4. september 1998 settes til fengsel i 2 - to - år, som er utholdt ved varetektsfengsel.

3. Straffen for de forhold A er endelig dømt for ved byrettens dom 4. september 1998 settes til fengsel i 40 - førti - dager, som er utholdt ved varetektsfengsel.