HR-2000-504 - Rt-2001-1467

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	2001-11-16
Publisert:	HR-2000-00504 - Rt-2001-1467 (268-2001)
Stikkord:	Strafferett, Veitrafikkrett, Fartsovertredelse, Laserfartsmåling, Straffutmåling
Sammendrag:	Saken gjaldt straffutmåling ved fartsovertredelse og knyttet seg til spørsmålet om måleresultat som var oppnådd ved laserfartsmåler, kunne legges til grunn for avgjørelsen. Den 3. september 1998 kjørte A sin bil langs Rv 57 ved Nesfossen i Lindås, der fartsgrensen var 80 km/t. Han ble på strekningen kontrollert med en laserfartsmåler som viste en hastighet av 192 km/t. Etter å ha hørt sakkyndige på laserapparatets funksjoner, som også hadde avgitt skriftlige erklæringer til domstolen, avsa Nordhordland herredsrett straffedom som la til grunn at lasermålingen var korrekt, og A ble idømt 60 dagers fengsel for fartsovertredelse i idealkonkurrens med Vegtrafikklovens (1965) § 3. A anket til lagmannsretten over straffutmålingen, i det han for herredsretten hadde erkjent å ha holdt en fart av omkring 110 og 120 km/t. Lagmannsretten fant ikke å kunne bygge på måleresultatet på 192 km/t, men kom til at domfelte "ikke kan ha kjørt under 150 km/t. A ble i lagmannsretten ilagt en straff av fengsel i 30 dager. Straffutmålingen ble av påtalemyndigheten anket videre til Høyesterett, og igjen var det holdbarheten av lasermålingen som var hovedtemaet. Saken er i Høyesterett behandlet sammen med Rt-2001-1476. Høyesterett kom til at lasermålingens resultat på 192 km/t måtte legges til grunn for straffutmålingen. Selv om det var en viss uenighet mellom de sakkyndige, fant Høyesterett at det ikke kunne legges til grunn at laseroperatøren hadde fulgt bilens bevegelse under målingen. Derved forelå heller ikke noe instruksbrudd, og utgangspunktet var da at målingen skulle legges til grunn hvis ikke andre forhold tilsa at det var feil ved denne, jf. Rt-1998-21. Slike forhold ble ikke ansett å foreligge. Selv om måleresultatet ble lagt til grunn, fant Høyesterett at anken måtte forkastes. Det ble lagt vekt på den lange tid som var gått siden fartsovertredelsen fant sted - et tidsforløp som ikke kunne bebreides A. Uttalt at det ikke var noe å bemerke til den straff herredsretten utmålte kort etter at forseelsen ble begått.
Saksgang:	Nordhordland herredsrett saknr 1998-00321 - Gulating lagmannsrett LG-1999-846 - Høyesterett HR-2000-00504, straffesak, anke
Parter:	Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Marit Bakkevig) mot [A-mann] (advokat Arne Meltvedt)
Forfatter:	Rieber-Mohn, Gjølstad, Aarbakke, Skoghøy, Dolva
Lovhenvisninger:	Veitrafikkloven (1965) §31, §5, §3, Straffeloven (1902) §63, Straffeprosessloven (1981) §294

Dommer Rieber-Mohn: Saken gjelder straffutmåling ved fartsovertredelse og knytter seg til spørsmålet om måleresultat som er oppnådd ved laser fartsmåler, kan legges til grunn for avgjørelsen.

Nordhordland herredsrett avsa 11. desember 1998 dom med slik domsslutning:

«1. A, f. *.*.1971, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd, jf §5 første ledd jf. skiltforskriftene §8, og vegtrafikkloven §31 første ledd jf. §3, alt sammenholdt med straffeloven §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 60 - seksti - dager.

2. Til dekning av saksomkostninger tilpliktes A å betale til det offentlige kroner 20.000 - tyvetusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.»

I dommen ble lagt til grunn at A den 3. september 1998 langs Rv 57 ved X i Y, der fartsgrensen var 80 km/t, hadde ført sin bil i en hastighet av 192 km/t, som var laserens måleresultat. Denne fartsovertredelsen fant herredsretten også innebar en overtredelse av vegtrafikklovens §3. Dommen var i samsvar med tiltalebeslutningen.

A anket dommen til lagmannsretten. Anken ble angitt å gjelde saksbehandlingen ved at herredsretten hadde lagt til grunn en oppfatning av faktum som det ikke var tilstrekkelig bevisføring om, jf. straffeprosesslovens §294, feil i bevisbedømmelsen ved at retten hadde bygget på at fartsmålingen var utført «i henhold til regelverk for dette til tross for sakkyndig tvil om temaet», og rettsanvendelsen ved at herredsretten ikke hadde en riktig forståelse verken av reglene for bruk av laser fartsmåler eller bevisbyrdereglene.

I og med at A for herredsretten erkjente å ha holdt en fart av omkring 110 til 120 km/t, gjaldt anken i sin helhet straffutmålingen. Gulating lagmannsretten behandlet anken som en fullstendig anke og med fire meddommere avsa lagmannsretten 1. mars 2000 dom med slik domsslutning:

«A, født *.*.1971, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd, jf §5 første ledd, jf skiltforskriftene §8, og vegtrafikkloven §31 første ledd jf §3, alt sammenholdt med strl §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 30 - tretti - dager.

Saksomkostninger idømmes ikke.»

Side:1468

Lagmannsretten fant ikke å kunne bygge på måleresultatet på 192 km/t på grunn av usikkerhet som ble anført å hefte ved dette. Men etter å ha vurdert det øvrige bevismaterialet, fortrinnsvis vitneforklaringer, kom lagmannsretten til at A «ikke kan ha kjørt under 150 km/t». Under denne forutsetningen ble kjøringen ansett for også å være en overtredelse av vegtrafikklovens §3.

Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av de foregående dommer.

Politimesteren i Hordaland har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. I anken er anført at det var feil av lagmannsretten å sette til side måleresultatet på 192 km/t. Prinsipalt er dette begrunnet med feil anvendelse av bevisbyrdereglene, subsidiært med saksbehandlingsfeil. For Høyesterett er opplyst at det subsidiære grunnlag er frafalt. Slik påtalemyndigheten har presentert anken for Høyesterett, må denne i første rekke sies å gjelde bevisbedømmelsen under straffespørsmålet.

Domfeltes anke over straffutmålingen ble ikke tillatt fremmet for Høyesterett.

Ankesaken har for Høyesterett vært behandlet sammen med ankesak 2000/1511 (Rt-2001-1476).

Professor Börje Forssell, overingeniør Jarle Gran og dr. scient Jan Tore Malmo er oppnevnt som sakkyndige for Høyesterett i denne sak og i sak nr. 2000/1511. Professor Forssell og dr. scient Malmo var oppnevnt som sakkyndige også for herredsretten og lagmannsretten i saken mot A. For lagmannsretten ble overingeniør Gran avhørt som sakkyndig vitne.

Til bruk for Høyesterett har de sakkyndige avgitt skriftlige erklæringer og skriftlige kommentarer til hverandres erklæringer. Ved ankeforhandlingen i Høyesterett 6. og 7. november 2001 møtte alle de sakkyndige og avga forklaringer.

Aktor har gjort gjeldende at det ikke foreligger noen instruksbrudd ved bruk av laserapparatet i dette tilfellet. De nødvendige kontroller er utført, og det er ikke avdekket noen feil ved apparatet. Ved målingen av domfeltes bil forsøkte den erfarne polititjenestemannen å holde apparatet i ro. Han siktet mellom baklyktene og fikk godkjent måleresultatet på 192 km/t. Det er intet i veien for å måle en slik høy hastighet med laser på det stedet det skjedde, og mens apparatet ble holdt i ro. Det er ingen holdepunkter for at apparatet ikke ble holdt i ro. Det blir rene spekulasjoner å antyde at lasermåleren er flyttet med bilen. Måleresultatet må følgelig legges til grunn. Det er ikke grunnlag for å hevde at domfeltes bil ikke hadde kapasitet til å oppnå en slik hastighet på det aktuelle stedet. På denne bakgrunn bør lagmannsrettens dom oppheves.

Forsvareren har anført at lagmannsrettens bevisbedømmelse er korrekt, og at det ikke kan utelukkes at lasermåleren har vært beveget slik at det foreligger et brudd på instruksen, noe som kan ha hatt betydning for måleresultatet. Det dreier seg her om mer enn en teoretisk tvil, og bevisbyrden må være like streng her som ved tvil knyttet til skyldspørsmålet. Det følger av instruksen sammenholdt med brukerveiledningen at det er et absolutt krav at apparatet holdes i ro under målingen. Foreligger det brudd her, må følgen bli at måleresultatet er ugyldig. Dette må sies også å følge av Høyesteretts dom i Rt-1998-21. Et slikt resultat styrkes for øvrig også av at det antageligvis ikke ble foretatt siktkontroll

Side:1469

på målestedet, og at den eldre bilen - etter vitneerklæring fra en BMW-ekspert - vanskelig kunne oppnå en slik hastighet på det aktuelle stedet. Hvis Høyesterett er enig i at måleresultatet må settes til side, og lagmannsrettens fartsberegning således må legges til grunn, bør det - hensett til at det er gått over 3 år siden fartsovertredelsen fant sted - være tilstrekkelig med en betinget dom.

Jeg er kommet til at laserens måleresultat må legges til grunn for straffutmålingen, men at den straff som lagmannsretten har utmålt, hensett til tiden som er gått, er passende og bør bli stående.

Jeg finner det hensiktsmessig innledningsvis å gjøre kort rede for lasermålerens virkemåte og noen sentrale regler for bruken av denne.

Laser fartsmåler har vært i bruk ved politiets hastighetskontroller fra 1994. Det apparat som er brukt i denne saken, er gitt typebetegnelsen LTI 20.20.TS/KM-S. I Tillegg til brukerveiledning for laser fartsmåler, utgitt 17. mars 1998 av Politiets Materielltjeneste, er virkemåten beskrevet slik:

«Når operatøren trykker på avtrekkeren sendes det ut mer enn 40 lyspulser. Når lyspulsene etter tur treffer målet, vil noe av lyset fra hver puls reflekteres tilbake til apparatet hvor lyset fokuseres inn på en detektor og omdannes til et elektrisk signal. Hvor mye lys som reflekteres tilbake avhenger av avstand og refleksjonsegenskapene til målet. Tidspunktet for hver puls som reflekteres tilbake blir registrert og brukes til å beregne avstanden til målet for hver puls. To pulser er nok for å kunne beregne en hastighet, men vil gi dårlig nøyaktighet siden tiden en puls trenger fra apparatet til målet og tilbake heller ikke kan måles med absolutt nøyaktighet. Det foretas imidlertid over 40 avstandsmålinger, og dette gir et bedre grunnlag for nøyaktig beregning av hastighet og mulighet for å innføre kriterier for automatisk aksept eller forkasting av måleresultatet.»

Før resultatet av målingen angis på apparatets lystavle (display), er det automatisk trukket fra 3 km/t som et sikkerhetsfradrag.

Det hersker faglig enighet om at apparatet er pålitelig såfremt det brukes av kompetent personell på instruksmessig måte. Muligheten for feilmåling er knyttet til svikt ved klargjøring, kontroll og håndtering av apparatet, og til forstyrrende stasjonære eller bevegelige elementer i trafikkbildet. Apparatet har interne kontrollfunksjoner som forkaster måleresultatet ved for store sprang i den målte bevegelsen, ved for få pulser reflektert til fartsmåleren og ved for store intensitetsvariasjoner i det reflekterte signalet.

Ved hver stasjonær kontroll med laser fartsmåler skal det på et eget skjema føres logg. Ifølge rundskriv G-25/96 fra Justisdepartementet skal skjemaet «benyttes både som en «huskeliste» for de funksjonskontroller som skal foretas, og som dokumentasjon på at disse er utført». I rundskrivet presiseres det: «Alle kontroller av apparatets funksjoner skal føres nøyaktig inn i skjemaet.»

I Justisdepartementets instruks for bruk av lasermåler av 27. mars 1996 heter det i punkt 3.1:

«Måleren klargjøres, kontrolleres og brukes i samsvar med denne instruks og brukerveiledning for vedkommende apparattype.

Side:1470

Før, under og etter bruk skal apparatkontroll utføres i henhold til loggskjema. Resultatet av utført kontroll skal nedtegnes umiddelbart.»

Og i punkt 3.2 slås bl.a fast:

«Under måling skal apparatet holdes i ro. Apparatets skulderstøtte eller 3-benstativ, skal benyttes.

Måling skal normalt foretas ved å sikte mot kjennemerke, tilnærmet rett forfra eller bakfra.

......

Måling må bare utføres på avstander innenfor 20-400 meter, og der hvor operatøren har full kontroll med målesituasjonen.»

Jeg skyter inn her at når det heter at det skal siktes mot kjennemerke, er det fordi dette gir en meget god refleksjon. Og når det så vidt mulig skal siktes rett forfra eller bakfra, er det for å få minst mulig vinkel mellom laserstrålen og bilens kjøreretning. Derved vil det være mulig å holde strålens treffpunkt på tilnærmet samme sted på bilen i løpet av målingstiden på 0,34 sekunder selv om bilen beveger seg, og apparatet holdes i ro.

For at en hastighetsmåling skal være i samsvar med instruksen, må den også være utført i henhold til den brukerveiledning som er gitt for apparattypen, jf. instruksens punkt 3.1 første avsnitt. I Brukerveiledning for laser fartsmåler LTI 20.20 TS/KM-S, utgitt i august 1997, punkt 1.3 Sikkerhetsmargin, slås fast:

«Resultatet av en utført måling er kun gyldig dersom operatøren har forvisset seg om at målingen er korrekt utført og videre at måleverdiene er relatert til det objektet som er angitt målt.»

Og i punkt 6.3. Måling heter det:

«Det er et absolutt krav at apparatet holdes i ro under målingen.»

Jeg nevner her at dette kravet annet sted i brukerveiledningen er omtalt som et «krav om at apparatet må holdes absolutt i ro under målingen, pkt 6.3», jf. fjerde avsnitt under pkt. 6.1.4 side 21. I Tillegget til brukerveiledningen - ført i pennen av dr. scient Jan Tore Malmo - heter det også: «Gjeldende instruks for bruk av laser fartsmåler i Norge sier derfor klart at apparatet skal holdes absolutt i ro under målingen.» Uten at jeg tillegger dette nevneverdig vekt, kan det se ut som om det her foreligger en liten endring i regelens innhold, fra et absolutt krav om ro (selve regelen) til et krav om absolutt ro (omtalen av regelen). Jeg bemerker i den forbindelse at et krav om absolutt ro synes urealistisk, noe jeg kommer tilbake til.

Når det gjelder selve måleoperasjonen i vår sak og foranledningen til denne, finner jeg det mest opplysende å gjengi følgende avsnitt i herredsrettens dom, som også lagmannsretten generelt viser til når det gjelder hendelsesforløpet:

«Etter å ha mottatt en rekke meldinger om kjøring i høy hastighet på Rv-57

Side:1471

avholdt Y og Meland lensmannskontor den 3. september d.å. fartskontroll på Rv-57 ved X i Y kommune. Til å bistå under kontrollen var politibetjent Oddvar Gannerudbakken fra UP til stede. Det ble benyttet en laser av typen Lti 20.20 til å måle hastigheten på de kjøretøy som passerte. Oddvar Gannerudbakken betjente laserapparatet. Han tok plass på en fjellknaus til venstre for kantlinjen, sett i retning nord og betjente laserapparatet med skulderstøtte sittende på kofferten. Det ble ikke brukt stativ under målingene. Stopposter ble etablert noe i underkant av 2 km nord og sør for dette punktet, og Gannerudbakken målte de passerende kjøretøy i begge fartsretninger. Der målingen ble foretatt går veien i en svak høyrekurve, men strekningen er for øvrig oversiktlig. Det er et kjørefelt i hver retning med gul linje i midten. Fartsgrensen er 80 km./t. Omkring klokken 21.40 meldte lensmannsbetjent Hindenes, som var plassert på stoppost sør for Gannerudbakken, på sambandet fra om at en personbil i stor hastighet var på vei mot måleposten i retning nord. Gannerudbakken satte seg i posisjon og siktet mot et punkt i veibanen, der det var ventet at bilen ville passere. Det var på dette tidspunktet tilnærmet mørkt. Kort tid deretter passerte bilen Gannerudbakken. Han siktet mellom baklysene på bilen og «trykket av». Laserapparatet gav umiddelbart en godkjent måling på 192 km/t målt på en avstand av 154,5 meter. Den bil tiltalte førte ble deretter stoppet av en sivil politibil som var på vei nordover.»

Det springende punkt i saken - også for Høyesterett - er om laseroperatøren har holdt apparatet i ro i instruksens forstand. Hva operatøren her forklarte, beskriver herredsretten slik:

«Spørsmålet er så om målingen har blitt gjennomført ved at operatøren har fulgt bilens bevegelse. Det synes å være på det rene at man på denne måte kunne ha fått en måling, som ikke nødvendigvis er uriktig, men instruksstridig. Til dette bemerkes at politibetjent Gannerudbakken i retten forklarte at han satt på transportkassen til laserapparatet da han foretok målingen. Det ble benyttet skulderstøtte på apparatet og han holdt apparatet med begge hender og støttet albuene mot knærne. Han satt således stabilt da målingen ble foretatt. Videre har han forklart at han siktet mot det punktet i veibanen hvor han forventet at tiltalte ville komme kjørende. Han siktet mellom baklyktene på bilen og holdt apparatet i ro da han foretok målingen.»

Herredsretten bemerket deretter at den ikke fant grunn til å trekke operatørens forklaring i tvil, mens lagmannsretten ikke kunne utelukke muligheten for en ubevisst sideveis forflytning av apparatet fra operatørens side.

Etter det jeg så langt har redegjort for, kan det konstateres at laserapparatet viste at domfeltes bil hadde kjørt med 192 km/t og at målingen ble foretatt på en avstand av 154,5 meter. Det er videre på det rene at i løpet av måleintervallet på 0,34 sekund har bilen flyttet seg 18 meter. Dersom laserstrålen - som på nevnte avstand har en diameter på ca 0,5 meter i treffområdet - er holdt i ro på samme punkt på bilens bakside, vil den i løpet av måleintervallet flytte seg sideveis ca 0,7 meter mot høyre. Den aktuelle bilens bredde bak var 1,44 meter. Det er disse fakta som ligger til grunn for de sakkyndiges vurderinger og konklusjoner.

Før jeg går noe nærmere inn på disse, nevner jeg at det synes å være enighet mellom de sakkyndige om at apparatet har gitt et korrekt måleresultat

Side:1472

dersom strålen har vært holdt i ro og forflyttet seg ca 0,7 meter på bilens bakpart, uten at en vesentlig del av strålen på noe tidspunkt under måleintervallet har truffet utenfor bilen. De intensitetsvariasjoner i refleksvirkning som oppstår på de ulike deler av bilens bakpart, ligger med andre ord innenfor det som apparatet vil godta.

Dr. scient. Malmo har i sin skriftlige erklæring av 11. desember 2000 til Høyesterett uttalt:

«Dersom vi forutsetter at laseroperatøren traff der han hevder å ha siktet, midt mellom baklysene, og holdt instrumentet i ro, og at bilen gjennom hele måleintervallet lå midt i sitt kjørefelt, har strålen ikke bare beveget seg helt vekk fra registreringsskiltet, men halve strålen var også utenfor bilens karosseri ved målingens slutt. Det er udiskutabelt at dette gir en endring av intensiteten i det tilbakereflekterte signalet som er vesentlig større enn 50%, slik at et godkjent måleresultat betyr at det har vært en bevegelse av instrumentet i løpet av måleintervallet.»

Og videre:

«På bakgrunn av ovenstående finner jeg det klart at den aktuelle målingen slik den er beskrevet ikke lot seg gjennomføre ved å holde instrumentet i ro, i det målingen da skulle ha vært forkastet pga for store intensitetsvariasjoner. Instrumentet må ha vært i bevegelse, og målingen er således ikke utført i henhold til regelverket og godkjent bruk av instrumentet.»

Overingeniør Gran konkluderte slik i sin uttalelse til Høyesterett av 5. desember 2000:

«Hvis laserstrålen treffer kjøretøyet med alle pulser er det dette som er målt og resultatet er riktig. Dette er det ingen tvil om.

Retten etterspør om fartsmålingen er gjennomført på en betryggende måte og om en bevegelse av laserstrålen på bilens bakpart vil gi et pålitelig resultat. En bevegelse av laserstrålen over kjøretøyets bakkant med det resultat at intensiteten vil variere vil ikke influere på måleresultatet. Problemstillingen som har vært oppe er om hastighetsmålingen er gjort med fartsmåleren holdt i ro, slik brukerveiledningen krever. Det er vanskelig å si fordi vi ikke har informasjon om hvor tjenestemannen traff på kjøretøyets bakpart med pulsene. Hvis man legger til grunn at han traff midt på kjøretøyet med første puls og holdt apparatet absolutt i ro, så ville fartsmåleren trolig ha underkjent måleresultatet pga. intensitetsvariasjonen.»

Under sin muntlige forklaring for Høyesterett utdypet Gran sin skriftlige rapport. Han uttalte da at dersom vi forutsetter at operatøren traff midt på registreringsskiltet med første puls og holdt apparatet absolutt i ro, jf. Malmos forutsetning, vil en sideveis forskyvning på ca 0,7 meter gi en intensitetsvariasjon i ytterkanten av det som apparatet vil godta. Gran pekte for øvrig på at man ikke kan vite hvor lasertrålen traff første gang og at det praktisk talt er umulig å holde apparatet i ro.

Overingeniør Gran drøftet i sin skriftlige uttalelse også muligheten for feilkilder og bemerket at «sveipmåling» er den eneste feilkilden «som er identifisert til å være aktuell i denne saken». Den form for

Side:1473

sveipmåling Gran her hadde i tankene, var - enkelt sagt - reflekssignaler fra veibanen etter at laserstrålen kom utenfor bilens bakpart. Det er på det rene at også stillestående objekter kan generere hastighet i måleapparatet ved bevegelse av dette. Denne feilkilde og andre mulige feilkilder avviste Gran slik:

«Med bakgrunn i den effektive målehøyde (2 m), generelle tester utført av Justervesenet på avstandsmålinger på asfalt (maks 30 - 40 m, ved angitt målehøyde), veimerkingens diskontinuitet og de kriterier som må være oppfylt for at en feilmåling skal kunne oppstå (punkt 5.1 i rapporten), er det praktisk talt umulig å få til sveipmålinger på den avstand tiltalte er målt og den posisjon laseroperatøren befant seg. Vi kan dermed også se bort fra denne feilkilden på det aktuelle sted. Øvrige feilkilder er eliminert.»

Professor Forssell konsentrerte seg i sin uttalelse av 2. desember 2000 til Høyesterett om vanskelighetene med å holde laserapparatet rolig:

«Sakens kjerne, i hvert fall fra forsvarets side, ser ut til å være hvorvidt laserapparatet har vært holdt i ro i henhold til instruksen. Lagmannsretten har her tolket instruksen på strengest mulig måte, formodentlig uten fullt ut å forstå hva dette innebærer. Det er nemlig umulig å holde apparatet så stille at ingen forskyvning er målbar i løpet av måleintervallet på 0,3 sek. Dette ble overbevisende demonstrert ved prøver i forbindelse med en lagmannsrettssak i Agder nå sist i november, der apparatet ble utstyrt med videokamera for å kunne avlese hvor laserstrålen traff på kjøretøyet. Ikke en gang med apparatet på stativ er det mulig å holde det helt stabilt. Instruksen sier at apparatet skal brukes enten med skulderstøtte eller satt på stativ, noe som selvsagt betyr at de instabiliteter som følger av dette må godtas. Alt annet ville innebære at apparatet under slike omstendigheter ikke kunne brukes i det hele tatt. Lagmannsretten siterer i sin dom uttalelsen «det er ikke utenkelig at siktepunktet ble forskjøvet, noe som er i strid med reglene og må føre til at målingen anses ugyldig.» Ettersom siktepunktet ved enhver måling blir forskjøvet, innebærer dette utsagnet at enhver lasermåling må anses ugyldig.»

Han konkluderte slik:

«Som det går fram av ovenstående lar seg målinger av den aktuelle typen gjennomføre uten problemer og med korrekt resultat. Det er derfor ingen grunn til å sette spørsmålstegn ved resultatet.»

Og i sin tilleggsuttalelse av 8. januar 2001 uttalte Forssell at han «på samtlige relevante punkter» var enig i Grans uttalelser.

Alle de sakkyndige fastholdt sine konklusjoner under de muntlige forklaringer for Høyesterett.

Spørsmålet er så om det kan legges til grunn at laseroperatøren i dette tilfellet har beveget apparatet under målingen på en slik måte at det foreligger brudd på instruksen. Det ville i så fall være tale om et alvorlig instruksbrudd, jf. instruksens pkt. 3.2 og formuleringen i pkt. 6.3 i brukerveiledningen om at det er et «absolutt krav at apparatet holdes i ro»,

Side:1474

selv om de sakkyndige Forssell og Gran har uttalt at måleresultatet sannsynligvis er riktig også under denne forutsetning. Før jeg tar stilling til dette spørsmålet, nevner jeg at det ikke er holdepunkter for at herredsretten og lagmannsretten har tatt feil når begge instanser har lagt til grunn at det ikke var noe i veien med operatørens loggføring, med apparatets funksjoner, eller med det sted som operatøren valgte for hastighetsmålingen. Selv om det skulle være slik som forsvarer har anført, basert på Malmos forklaring, at det kan se ut til at siktekontrollen ikke er foretatt på kontrollstedet, nevner jeg at en etterkontroll av måleapparatet har vist at siktet virket normalt.

Når det gjelder spørsmålet om apparatet er beveget på en instruksstridig måte, vil jeg først slå fast - som de tidligere instanser - at laseroperatøren hadde lang erfaring med fartsmåleren, og at han har forklart at han holdt denne i ro. Jeg finner det klart at instruksens pkt. 3.2, jf. brukerveiledningens pkt. 6.3, ikke kan forstås slik at det er i strid med denne hvis apparatet ikke holdes i absolutt ro, og slett ikke når det håndholdes med skulderstøtte. Jeg er enig med de sakkyndige Gran og Forssell i at dette er umulig i praksis. Det er for det første ikke mulig å holde apparatet fullstendig rolig ved selve avtrekket. En liten vinkelforstyrrelse her vil raskt gi flere centimeters forskyvning av treffpunktet, som i denne sak er 154,5 meter unna. For meg høres det rimelig ut, som den sakkyndige Forssell forklarte for Høyesterett, at en laseroperatør i et fåtall av tilfelle treffer akkurat der han ønsker å treffe. Risikoen for feiltreff må antas å bero på avstanden til måleobjektet, hvor høy hastighet objektet har hatt, om det er mørkt, og om kontrollstedet for øvrig er egnet for lasermåling. Jeg går uten videre ut fra at risikoen var relativt høy i denne sak, og at et feiltreff er en langt mer nærliggende forklaring på at måleresultatet ble godkjent enn at apparatet har fulgt bilens bevegelse, som er sakkyndige Malmos konklusjon. Jeg nevner her at et treff til venstre for registreringsskiltet vil medføre at laserstrålen under den sideveis forskyvning på 0,7 meter hele tiden vil befinne seg på bilens bakpart med praktisk talt hele sitt treffområde.

Malmos konklusjon hviler på den forutsetning at treffpunktet var midt på registreringsskiltet bak. En gjennomgang av sakens bevis, derunder de øvrige sakkyndiges erklæringer, gjør det berettiget å karakterisere den nevnte forutsetning for noe teoretisk. Jeg legger mindre vekt på at operatøren ifølge herredsrettens dom forklarte at han siktet «mellom baklysene på bilen», og ikke «midt mellom baklysene», som referert av Malmo.

Høyesterett har i Rt-1998-1945 lagt til grunn at i narkotikasaker skal rimelig tvil om kvantum stoff komme tiltalte til gode, ikke bare når dette har betydning for skyldspørsmålet, men også når kvantumet utelukkende har betydning for straffutmålingen. Dette synspunkt må også legges til grunn ved domfellelse for fartsovertredelse. Men etter min mening ligger denne sakens omstendigheter slik at den tvil om måleresultatet som forsvareren har forfektet, nærmest er av teoretisk art. Jeg understreker at den bevegelse av et håndholdt laserapparat, ved avtrekket og under målingen, som nødvendigvis følger av normale kroppsfunksjoner hos laseroperatøren, ikke kan medføre at det foreligger et

Side:1475

instruksbrudd. For avtrekkets del synes dette også forutsatt i brukerveiledningens pkt. 6.3 første avsnitt: «Avtrekket skal utføres kontrollert, med minst mulig unødige bevegelser og kraft ...». Det er ingen holdepunkter for at laseroperatøren i denne saken har fulgt bilens bevegelse med apparatet, hvilket må være forutsetningen for at det foreligger brudd på instruksen. Jeg tilføyer at sveipmåling på bilens karosseri også har vært nevnt som en mulig feilkilde. Denne er avvist av de sakkyndige Forssell og Gran, mens den ikke kan utelukkes av Malmo, uten at han kan angi nærmere hvilken betydning en slik feil eventuelt kan ha for måleresultatet. Jeg finner ikke grunn til å gå nærmere inn på denne rent teoretiske mulighet,

I Rt-1998-21 fastslo førstvoterende på side 24, med tilslutning av de øvrige dommere:

«Utgangspunktet må være at måleresultatet legges til grunn hvis laserapparatet i enhver henseende er riktig brukt og kontrollert, og det heller ikke foreligger andre omstendigheter som kan reise tvil om målingens pålitelighet.»

Jeg er enig i det som her sies. Domfeltes anførsel om at hans BMW 325i 1987-modell ikke kunne nå opp til en hastighet av 192 km/t på det aktuelle sted, går jeg ikke nærmere inn på. Bilen er ikke undersøkt, og domfeltes anførsel ble først presentert for lagmannsretten. Jeg kan ikke se at lasermålingens resultat rokkes ved denne anførsel.

Når jeg som nevnt er kommet til at lagmannsrettens straffutmåling bør bli stående, er det i første rekke fordi det er gått lang tid - over tre år - siden det straffbare forhold fant sted, uten at dette tidsforløpet kan bebreides domfelte. Jeg har ikke noe å bemerke til den straff herredsretten utmålte vel tre måneder etter at fartsovertredelsen fant sted.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Anken forkastes.

Dommer Gjølstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Rieber-Mohn.

Dommer Aarbakke: Likeså.

Dommer Skoghøy: Likeså.

Dommer Dolva: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

K J E N N E L S E :

Anken forkastes.